Ciaras bokhjørne

[Ciara]

Det blir bare penere og penere ute!

[Ciara]

Rebecca Miller: Pippa Lees hemmelige liv

Rebecca Miller er filmregissør og datteren til Arthur "Death of a Salesman" Miller, gift med Daniel Day-Lewis, og boken skal filmatiseres. Jeg følte altså at dette var en bok som måtte leses. Starten av boka er interessant nok. Pippa Lee er en kvinne i femti-årene som er gift med den mye eldre Herb. Herb merker alderdommen, og de flytter dermed til en rolig pensjonist-forstad. Der begynner merkelige ting å skje. Flere ganger oppdager Pippa at huset er i uorden når hun står opp om morgenen, som om noen har hatt fest der. Hun begynner å lure på om Herbs mentale helse svikter, og installerer derfor overvåkningskamera. Da finner hun ut at den som romsterer rundt i huset om natten er henne selv. Creepy! På dette tidspunktet syntes jeg romanen var riktig interessant. Dessverre daler det etter dette. Det skyldes hovedsaklig at starten handler om den underlige middelaldrende Pippa, mens romanen etterhvert går over i en førstepersonsfortelling fra den unge Pippa. Og en underlig ungdom har aldri vært like interessant som en underlig middelaldrende kvinne (som jo var et forfriskende perspektiv). Vi har lest om ungdom som rømmer hjemmefra, har utsvevende sex og prøver dop før, liksom.

Språket er lett og grenser temmelig ofte mot kiosk. For glatt og motstandsløst for å bli interessant. Dom? Rebecca har nok fått oppmerksomhet på grunn av far, mann og film, og ikke fordi boken er bra i seg selv.

Johan Mjønes: Terminalhastighet

En mann hopper ned fra Empire State Building i New York. Mens han raser nedover mot bakken (og nærmer seg terminalhastighet) passerer livet revy. Det er dette boken handler om, og gud, dette har jeg lest tusen ganger før: Ung mann med eksistensielle problemer og forpliktelsesangst, strippet for fordums illusjoner, går inn i dyp depresjon som fører til krangling med kjæreste, for mye røyking, for lite næringsrik mat og overveldende følelse av fremmedgjorthet. I et språk som liksom skal bevise den unge mannens klamme og klaustrofobiske tilværelse, beskrive ekle trivielle detaljer og menneskers manglende forståelse for hverandres følelsesliv.

Gjesp.

Torkil Damhaug: Døden ved vann

Siden jeg er lat i dag linker jeg til handlingen, og går rett til min oppfatning av romanen. Jeg likte Damhaugs forrige, Se meg Medusa, godt, og hadde forventninger til denne. Jeg registrerer at denne har fått gode kritikker, men selv synes jeg denne er dårligere enn forrige. Det handler dels om kvinneportrettene - jeg synes ikke de er overbevisende skrevet fra denne mannlige forfatteren (han kommenterer blant annet brystene til alle kvinnene i romanen, omtrent! ), og det handler om noen klisjétemaer: Barnemisbruk og foreldrefyll i Syden. Disse tingene gjelder særlig romanens første del. Men gradvis utover blir boken bedre og bedre. Særlig etterforskningen er spennende, og slutten også kjempebra. Det skulle bare vært jobbet mer med starten, så hadde dette vært strålende. Jeg tror uansett Damhaug kommer til å bli kjent i årene framover.

[Ciara]

Nå skal jeg ta meg langt varmt bad med Revolutionary Road.

[pøbelsara]

Hei Ciara! Jeg stikker innom på et alt for sjeldent besøk - men nå kommer du jo inn på mine innlegg igjen, så da blir det vel litt oftere, tenker jeg.

Min hverdag er veldig fylt av faglitteratur for tiden, men jeg unner meg litt koselesing innimellom. Akkurat nå leser jeg Jane Eyre på sengen. Jeg kjøpte en omnibus-utgave i London for noen år siden, med tre verker av søstrene Brontë i en og samme bok. Jane Eyre er en av de bøkene jeg tar frem igjen og igjen, og nå var det mange år siden sist.

Ellers er jeg ganske sær i bokveien , tror jeg. Jeg er ikke spesielt opptatt av norsk litteratur, fordi jeg har blitt skuffet så mange ganger. Men Kompani Orheim leste jeg i Thailand før jul, og den likte jeg veldig, veldig godt.

Men jeg liker store, lange mursteiner av amerikanske romaner. Gjerne med litt rare historier. Og jeg er på evig leting etter den perfekte boken. Og da bør jeg vel henge litt mer her inne, tenker jeg - så jeg får med meg bokanmeldelsene dine.

[Daria]

Siden Kompani Orheim lovprises fra flere hold her nå, går det kanskje an å søke litt oppmuntring. Jeg har endelig kommet i gang med å lese trilogien til Renberg, og det går så tregt... Har slitt meg gjennom 130 sider av Mannen som elsket Yngve og det fenger overhodet ikke. Blir det bedre etterhvert? Har jo hørt så mye bra om disse bøkene og har gledet meg til å lese dem, men så langt er det en gedigen skuffelse...

[Ciara]

Hei Ciara! Jeg stikker innom på et alt for sjeldent besøk - men nå kommer du jo inn på mine innlegg igjen, så da blir det vel litt oftere, tenker jeg.

Min hverdag er veldig fylt av faglitteratur for tiden, men jeg unner meg litt koselesing innimellom. Akkurat nå leser jeg Jane Eyre på sengen. Jeg kjøpte en omnibus-utgave i London for noen år siden, med tre verker av søstrene Brontë i en og samme bok. Jane Eyre er en av de bøkene jeg tar frem igjen og igjen, og nå var det mange år siden sist.

Ellers er jeg ganske sær i bokveien , tror jeg. Jeg er ikke spesielt opptatt av norsk litteratur, fordi jeg har blitt skuffet så mange ganger. Men Kompani Orheim leste jeg i Thailand før jul, og den likte jeg veldig, veldig godt.

Men jeg liker store, lange mursteiner av amerikanske romaner. Gjerne med litt rare historier. Og jeg er på evig leting etter den perfekte boken. Og da bør jeg vel henge litt mer her inne, tenker jeg - så jeg får med meg bokanmeldelsene dine.

Hyggelig med besøk, Pøbelsara!

Forstår godt at det blir mye faglitteratur. Fordelen med å studere litteratur er at det alltid har vært skjønnlitteratur på pensum i mer eller mindre grad, og jobben min har gjort at jeg har fått lese masse ved siden av. Jeg synes det er en helt nødvendig avveksling til faglitteratur, men der er vi jo forskjellige! Du er i hvert fall beundringsverdig målrettet

Jane Eyre er en av mine favoritter også. Jeg blir like forelsket i vanskelige Rochester hver gang jeg leser den. Fantastisk roman som virkelig fortjener klassikerstatusen.

Og når det gjelder den perfekte amerikanske romanen, så sier jeg bare Revolutionary Road! Anmeldelse følger straks

Siden Kompani Orheim lovprises fra flere hold her nå, går det kanskje an å søke litt oppmuntring. Jeg har endelig kommet i gang med å lese trilogien til Renberg, og det går så tregt... Har slitt meg gjennom 130 sider av Mannen som elsket Yngve og det fenger overhodet ikke. Blir det bedre etterhvert? Har jo hørt så mye bra om disse bøkene og har gledet meg til å lese dem, men så langt er det en gedigen skuffelse...

Jeg ble så forelsket i Mannen som elsket Yngve at jeg ikke kan forstå at du ikke ble grepet med en gang. Og hvis du ikke er grepet nå, så er jeg ærlig talt i tvil om du kommer til å bli det. Men det kan være du liker Kompani Orheim bedre, for det er ganske forskjellige bøker.

Hva er det forresten du ikke liker?

[Ciara]

Richard Yates: Revolutionary Road

April og Frank Wheeler lever i en liten forstad til New York på 50-tallet. Da de møttes og forelsket seg i hverandre hadde begge drømmer om et annet liv enn gjennomsnittet, et liv som betydde noe. På grunn av overraskende svangerskap gikk det ikke slik for April og Frank, og de er fanget i forstadsidyllen de begge forakter så intenst, men drømmene om noe annet har de bevart.

Mer har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen. Dette er en strålende tenkt roman som oppsummerer en slags tidsånd for meg, en tidsånd som hører vel så mye hjemme i vår tid. Dette med at vi drømmer om en stor tilværelse, for så å bli ganske gjennomsnittlige, de fleste av oss. For April og Frank er innsikten skjebnesvanger, og som leser både kjenner jeg meg igjen og føler med dem, samtidig som jeg forakter snobberiet deres. Både April og Frank er, i likhet med øvrig persongalleri, fantastisk skildret: De veksler mellom å være ufordragelige og sympativekkende, rørende i all sin menneskelighet.

Stilen er stram, intelligent, romanen usedvanlig velkomponert. Den består av episoder som tar tilværelsen deres på kornet, av vendepunkter. Boken er også særdeles lite sentimental.

Jeg elsket også filmen, som er en bortimot perfekt adaptasjon av boken. Alt stemmer, Mendes har ikke tatt seg noen friheter, og alt fra klær til interiør stemmer på en prikk. Og skuespillerne er fantastiske. Så: Revolutionary Road er en enorm opplevelse, både som bok og film. Jeg håper mange får med seg begge deler.

[pøbelsara]

....og der fanget du definitivt min interesse, ja. Revolutonary road høres ut som en bok for meg.

Jeg ble forresten litt forelsket i "Mannen som elsket Yngve", men HATET den destruktive slutten. Jeg ble skikkelig sint på Jarle fordi han ble så utrolig dum og slem og destruktiv i fylla.

Kompani Orheim syntes jeg var rett og slett fantastisk! Jeg synes skildringen av Terje Orheim er helt fantastisk - virkelig genial. Hjerteskjærende og skremmende, men genial.

Og når det gjelder Jane Eyre, så elsker jeg den boken. Nydelig, vakkert, nyansert - og for en historie! Jeg husker TV-serien som gikk med Timothy Dalton som mr. Rochester - jeg synes han var helt perfekt i den rollen.

[Ciara]

....og der fanget du definitivt min interesse, ja. Revolutonary road høres ut som en bok for meg.

Jeg ble forresten litt forelsket i "Mannen som elsket Yngve", men HATET den destruktive slutten. Jeg ble skikkelig sint på Jarle fordi han ble så utrolig dum og slem og destruktiv i fylla.

Kompani Orheim syntes jeg var rett og slett fantastisk! Jeg synes skildringen av Terje Orheim er helt fantastisk - virkelig genial. Hjerteskjærende og skremmende, men genial.

Og når det gjelder Jane Eyre, så elsker jeg den boken. Nydelig, vakkert, nyansert - og for en historie! Jeg husker TV-serien som gikk med Timothy Dalton som mr. Rochester - jeg synes han var helt perfekt i den rollen.

Si fra hva du synes når du får lest Revolutionary Road da

Jeg ble også veldig oppgitt over Jarle. Tenkte flere ganger at han måtte skjerpe seg oghåpet virkelig at han kom bra ut av alt han stelte i stand - det er vel tegn på at det er en bra bok, er det ikke?

Jeg har ikke sett serien Jane Eyre, men kan godt tenke meg at Timothy Dalton var rette mann for rollen. Han virker så alvorlig og reservert.

[Daria]

Jeg ble så forelsket i Mannen som elsket Yngve at jeg ikke kan forstå at du ikke ble grepet med en gang. Og hvis du ikke er grepet nå, så er jeg ærlig talt i tvil om du kommer til å bli det. Men det kan være du liker Kompani Orheim bedre, for det er ganske forskjellige bøker.

Hva er det forresten du ikke liker?

Jeg synes scenene mellom Jarle og Yngve stort sett er klamme og pinlige, jeg synes det er rart at Jarle knapt reflekterer eller tenker over det faktum at han plutselig har forelsket seg i en mann på et tidspunkt da homofili var mindre godtatt enn nå, jeg synes det er vel så rart at kjæresten hans ikke reagerer på at han forandrer personlighet over natta, annet enn å smile pent og glede seg over at han er blitt mer moden(!) -kort sagt, jeg tror ikke på historien.

Språket og miljøskildringene er bra, men det redder ikke boka så langt. Er veldig overrasket selv over at jeg ikke liker den, har jo bare hørt positive ting om den.

[Ciara]

Jeg synes scenene mellom Jarle og Yngve stort sett er klamme og pinlige, jeg synes det er rart at Jarle knapt reflekterer eller tenker over det faktum at han plutselig har forelsket seg i en mann på et tidspunkt da homofili var mindre godtatt enn nå, jeg synes det er vel så rart at kjæresten hans ikke reagerer på at han forandrer personlighet over natta, annet enn å smile pent og glede seg over at han er blitt mer moden(!) -kort sagt, jeg tror ikke på historien.

Språket og miljøskildringene er bra, men det redder ikke boka så langt. Er veldig overrasket selv over at jeg ikke liker den, har jo bare hørt positive ting om den.

Dette klamme og pinlige synes jeg passer utmerket, jeg da. Og jeg tror ikke egentlig Jarle er homofil, og at det er grunnen til at han ikke plages så mye. Han er vel bare ungdommelig forvirret. Men jeg forstår forsåvidt hva du mener

[Daria]

Revolutionary Road går foresten her i byen denne uka -her går filmene sjelden mer enn en uke, så jeg tenkte å benytte meg av anledningen og komme meg avgårde. Det er faktisk til dels en fordel at filmene går såpass kort -da må man passe på å få gått der og da, istedet for å tenke "Den skal jeg se en dag...".

Endret 25. januar 2009 av Daria

[Fakse]

Hadde tenkt å se Revolutionary Road på kino, og nå skjønner jeg at jeg må få lest boka. Hvilken rekkefølge anbefaler du Ciara?

[Ciara]

Revolutionary Road går foresten her i byen denne uka -her går filmene sjelden mer enn en uke, så jeg tenkte å benytte meg av anledningen og komme meg avgårde. Det er faktisk til dels en fordel at filmene går såpass kort -da må man passe på å få gått der og da, istedet for å tenke "Den skal jeg se en dag...".

Si fra hv du synes når du har sett den da

Hadde tenkt å se Revolutionary Road på kino, og nå skjønner jeg at jeg må få lest boka. Hvilken rekkefølge anbefaler du Ciara?

Det er egentlig det samme hvilken rekkefølge du velger. Filmen appellerer mer til følelsene enn boken gjør, så kanskje se filmen først, og så lese boken? Da vil muligens den følelsesmessige opplevelsen av boken være større, det fungerte i hvert fall for meg

[Ciara]

Tar jeg feil, eller er ikke Michael C. Hall en av verdens kjekkeste menn?

[Nilma]

Tar jeg feil, eller er ikke Michael C. Hall en av verdens kjekkeste menn?

Dexter - verdens kuleste seriemorder.

[Gjest daimyo]

Jeg må legge deg til igjen.

[Ciara]

Dexter - verdens kuleste seriemorder.

Nettopp!

Jeg må legge deg til igjen.

Var det Michael C. Hall som gjorde utslaget?

Men legge meg til igjen? :klø: Har du vært her før under annet nick? Hyggelig er det nå uansett

[Ciara]

Noen dager er bare slitsomme.

I dag har jeg gjort mye på jobb, men det har tikket inn flere arbeidsoppgaver enn jeg har fått unna. Det er frustrerende. I tillegg tror jeg nok flere enn meg var slitne i dag, og det la en demper på stemningen. Men: Slike dager får man ikke gjort så mye med, og jeg må bare trøste meg med at det neppe er sånn i morgen.

Og i morgen kveld skal jeg være vamp i silkekjole

[Gjest Elastica]

Merkelig så slitne og leie alle var i dag, da? :klø: