Jeg er blir snart stemor

[AnonymBruker]

At du orker sier jeg. Hadde jeg vert 24; aldri i verden om jeg hadde gått inn i noe slikt. Vær forberedt på hverdager som flyr, småkrangling, ivaretakelse av x og (sannsynligvis) bli nedprioritert. Ville du ikke heller hatt en mann uten barn, yngre og med mulighet for reiser, opplevelser og frihet?  Det er lett å se seg blind, men altså.. han er 36(!) med to barn. 

Anonymkode: b1ced...152

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk ikke deg selv du skal ta hensyn til. Men ungene. Du er ikke ferdig modnet rent biologisk i hodet engang, og i de neste 6 åra så vil du endre deg noe voldsomt. For at barna ikke skal bli skadelidende når det blir slutt så bør du ikke prøve å fungere som en morsfigur. I alle fall ikke med det første. Om det mot formodning skulle vare så klarer du å vente med å leke morsfigur noen år. 

Anonymkode: 7e508...94d

Nei! Ta hensyn til deg selv og ikke barna! De er ikke din jobb! Far har valgt dette. Han må ta ansvar. Han er bare heldig at du gidder dette.

Anonymkode: 00ad4...5b2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk ikke deg selv du skal ta hensyn til. Men ungene. Du er ikke ferdig modnet rent biologisk i hodet engang, og i de neste 6 åra så vil du endre deg noe voldsomt. For at barna ikke skal bli skadelidende når det blir slutt så bør du ikke prøve å fungere som en morsfigur. I alle fall ikke med det første. Om det mot formodning skulle vare så klarer du å vente med å leke morsfigur noen år. 

Anonymkode: 7e508...94d

Hvor har du det ifra, at jeg tar hensyn til meg selv? Tenker at jeg tar hensyn til barna ved å vise de at jeg faktisk er seriøs når det kommer til mitt ønske om å bli kjent med de. Svirrer jeg rundt som en annen festlig  frøken og ikke gidder å skape en relasjon til de, blir de usikker på meg. Dermed vil de ikke være hjemme for der er de ikke trygg, fordi far har en sprø kjæreste som ikke viser at hun bryr seg! Nei ærlig talt, det du kommer med er bare piss. For at barna ikke skal bli skadelidende må jeg gjøre de trygge på meg slik at de trives hos med far. Om jeg blir en morsfigur er det barna som bestemmer. Jeg forholder meg til dems ønske. Ferdig moden eller ikke.  

Anonymkode: 1197b...511

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

At du orker sier jeg. Hadde jeg vert 24; aldri i verden om jeg hadde gått inn i noe slikt. Vær forberedt på hverdager som flyr, småkrangling, ivaretakelse av x og (sannsynligvis) bli nedprioritert. Ville du ikke heller hatt en mann uten barn, yngre og med mulighet for reiser, opplevelser og frihet?  Det er lett å se seg blind, men altså.. han er 36(!) med to barn. 

Anonymkode: b1ced...152

Mitt ønske er et familieliv. Hva det innebærer er jeg nødt å finne ut selv, men jeg elsker kjæresten min og for at vi skal være sammen er vi nødt å gi og ta. Jeg kan ikke få barn selv, og jeg mener ikke at disse vil erstatte egne barn, men det er hverfall ikke tvil om at jeg er veldig glad i de allerede. Kanskje et unormalt ønske for en på min alder, men jeg er av den oppfatning at det er bedre å ta en sjanse å gjøre det beste utav den, enn å angre på en sjanse man ikke tok. 

Anonymkode: 1197b...511

[AnonymBruker]

Jeg ser at du har fått flere surmaga og negative svar og de kommer nok fra bitre  fraskilte dramaqueens. Jeg synes du har en fin innstilling og jeg er sikker på at dette kommer til å gå riktig så bra. Lykke til. 

Anonymkode: c6477...583

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal flytte inn hos kjæresten, vi har vært sammen i ett og et halvt år. Han har to barn, jeg er barnløs (kan ikke få). Han er 36, jeg er 24. Kjenner ungene litt da foreldrene har 50/50 løsning. Forventningene er mange, gleder meg til å bli bedre kjent med barna samt. få en hverdag sammen. Jeg har ikke kontakt med moren Til barna, men han har sagt at vi skal flytte sammen, noe som ble tatt helt ok imot. Hun er ikke kommet seg videre, 3 år siden bruddet. Jeg snakker mye om dette sammen med kjæresten såklart, men hva kan jeg forvente? Hvordan skal jeg tilpasse meg i starten? Noen som har erfaring? 

Anonymkode: 1197b...511

Hvor gamle er ungene? Dere har ikke vært sammen så lenge, og burde nok vente med å flytte sammen. Er ikke så lett for barna å få en ny voksenperson i hjemmet. De trenger tid til å bli kjent med deg. 

 

Anonymkode: d8899...f88

[AnonymBruker]

16-åringer har jeg ikke så mye greie på, men jeg har en 7-åring selv. Han blir overbegeistret for alle voksne som tar seg tid til å gjøre noe sammen med ham, som å spille brettspill eller kort f.eks. Eller lage "kino" i stua med popcorn og dempet belysning. Men ikke mas om hun mot formodning sier nei første gangen, si heller at da kan hun si fra hvis hun har lyst til å finne på noe med deg, og gi det tid.

Og ikke gå inn og prøv å endre på etablerte regler, da blir du fiende med en gang. Selv om du evt tar det via far, så skjønner de at det er du som står bak om det skjer samtidig med at du kommer inn.

Anonymkode: 76fcb...06f

[Budeia89]

Jeg ble stemor som 27-åring for ei 11 år gammel jente. Vi har et supert forhold og jeg ville aldri ønsket at samboeren min ikke hadde henne. Jeg tror du må følge hjertet ditt her altså. Barn er fantastiske og de fleste ekser er mest interessert i at en ny partner som kommer inn i bildet tar ansvar og er god med ungene deres. Ligg litt lavt i starten og føl deg litt frem ift hva som gjelder av regler hjemme osv., men også for å se litt hvordan ungen er som type - hva trigger dem, hva gjør dem glade, hva er dere sterke/svake sider osv. Jeg tror også det er viktig at du får ha en oppdragerfunksjon i og med at du skal være voksen i et hushold med barn. Jeg tror ikke det er heldig om du ikke føler at du har noe du skulle sagt ovenfor barnet. Om jeg feks ser at stedatter og to venninner har griset ned hele kjøkkenet med Toro-brownies, så er det kjekt at jeg kan kreve en opprydding uten at jeg må vente på samboeren min fordi kun han kan irettesette ungen. Her bestemmer jeg og samboeren min like mye over hvordan ting skal være og større avgjørelser for barnet er jeg også så heldig at jeg får delta i. 

[AnonymBruker]

At du kjenner de "litt" og nå skal flytte inn er utrolig egoistisk. Jeg har selv kjæreste med barn, og kjenner de godt etter 2 år sammen. Allikevel er ikke flytting aktuelt per dd. Dette hadde jeg ikke kastet vekk 20 årene på. Dessuten er du fars kjæreste, ikke "stemor". Du skal ikke overta en morsrolle. 

Anonymkode: 93063...464

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du leve som om du er 36 når du bare er 24? Er det ikke tidsnok når du er 36 selv? Hvorfor er han så entusiastisk og ønsker at du skal flytte inn? Hva vil det tilføre deg i ditt liv? Kjæreste har du. Litt, og positiv kontakt med barna hans har du. Hva trenger DU? Det blir ikke mye plass til den 24-årgamle deg i det hjemmet. 

Jeg har kun erfaring med å være 24 og barnløs og student selv, og å være 36 og godt etablert med mann og barn. Jeg ville ikke bytta ut den første delen. 

Jeg tror du kan forvente en kjedelig hverdag, der mye eller det meste dreier seg rundt en sjuåring. 

Anonymkode: f6da8...da0

[AnonymBruker]

Sånn bortsett fra barna da, har du jobb? Eier du bolig nå? Kommer du til å eie når dere flytter sammen? 
Hvordan tenker dere å ordne det økonomiske mht daglig drift i heimen? Skal barna være hos far (deg) selv om far er bortreist når det er hans tur å ha ungene?

Pass deg for at det ikke blir sånn at du blir gratis barnevakt som i tillegg betaler mat og dagligvarer for hele husholdningen. 

Anonymkode: 021dc...8c2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sånn bortsett fra barna da, har du jobb? Eier du bolig nå? Kommer du til å eie når dere flytter sammen? 
Hvordan tenker dere å ordne det økonomiske mht daglig drift i heimen? Skal barna være hos far (deg) selv om far er bortreist når det er hans tur å ha ungene?

Pass deg for at det ikke blir sånn at du blir gratis barnevakt som i tillegg betaler mat og dagligvarer for hele husholdningen. 

Anonymkode: 021dc...8c2

Ingen grunn til å haste med å flytte sammen. Hvis det blir slutt kan det bli sårt med brudd for barna som igjen opplever brudd. 

Mye bedre å ha det fint sammen som kjærester, spesielt når du er så ung og dere ikke har vært så lenge sammen. 

 

Anonymkode: d8899...f88

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sånn bortsett fra barna da, har du jobb? Eier du bolig nå? Kommer du til å eie når dere flytter sammen? 
Hvordan tenker dere å ordne det økonomiske mht daglig drift i heimen? Skal barna være hos far (deg) selv om far er bortreist når det er hans tur å ha ungene?

Pass deg for at det ikke blir sånn at du blir gratis barnevakt som i tillegg betaler mat og dagligvarer for hele husholdningen. 

Anonymkode: 021dc...8c2

Ja jeg har fast jobb og solid inntekt. Vi har snakket om dette med å kjøpe meg inn, og vi lager kontrakt på at det skal skje etterhvert som jeg får innpass der hos barna. Ikke noe som jeg stresser med, men skal ikke gå i fella uten å eie noe som helst. Selvom vi har vært sammen i 1,5år, har vi kjent hverandre store deler av livet og er godt kjent med hverandres liv. Hva det blir til Med barna når far er bortreist, tenker jeg at løsningen vil komme naturlig etterhvert. Jeg har foreslått samtale med barnas mor slik at vi får et godt samarbeid rundt det hele

Anonymkode: 1197b...511

[AnonymBruker]

Samboeren min er 24 år og stefar. Det fungerer kjempe fint, han behandler bar et som sitt eget og er med på alt i hverdagen. Når det kommer til oppdragelse og grensesetting så blir vi enige om hva som føles riktig for oss. 2 åringen min er veldig knyttet til han og går ofte til han i stedet for meg. Søker tydelig oss begge ved sykdom og hverdagen er som om det skulle vært hans egen. 

Anonymkode: 1c920...8db

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil du leve som om du er 36 når du bare er 24? Er det ikke tidsnok når du er 36 selv? Hvorfor er han så entusiastisk og ønsker at du skal flytte inn? Hva vil det tilføre deg i ditt liv? Kjæreste har du. Litt, og positiv kontakt med barna hans har du. Hva trenger DU? Det blir ikke mye plass til den 24-årgamle deg i det hjemmet. 

Jeg har kun erfaring med å være 24 og barnløs og student selv, og å være 36 og godt etablert med mann og barn. Jeg ville ikke bytta ut den første delen. 

Jeg tror du kan forvente en kjedelig hverdag, der mye eller det meste dreier seg rundt en sjuåring. 

Anonymkode: f6da8...da0

Mitt behov for å være 24 år er ikke så veldig stort. Jeg fester ikke, reiser ikke mye og er generelt lite sosial. Har et par gode venner jeg forholder meg til i hverdagen. Hva som er normalen for en 24åring finnes ingen fasit på. Mitt ønske da jeg fylte 20 var å sikre meg utdanning og jobb, og bo i bygda jeg vokste opp i med min familie rundt meg. Sålenge jeg har det, finner jeg roen og balansen i det livet jeg ønsker meg. Jeg setter høyst pris på å bruke hverdagen til turer, middager ute i naturen, lek og morro, noe jeg gleder meg til å ta 7åringen med på. Kjæresten og jeg har like verdier. Såklart blir det hverdager som er kjedelige, men det vil det være uansett. Men da er vi hverfall ikke alene i de kjedelige hverdagene. 

Anonymkode: 1197b...511

[Ulrikke]

Jeg var 28 da jeg ble stemor til tre. Eldre enn deg, TS, men jeg var barnløs (men med ønske om egne barn).

Det er en vanvittig overgang! Disse var mindre enn hos deg (dvs, eldste her var som yngste hos deg, omtrent). Overhodet ikke noe galt med barna, de var - og ER - verdens fineste! MEN, å finne sin plass var utrolig vanskelig. Ingen var grunn til det, vi kjøpte også ny bolig hvor ingen hadde bodd fra før, Mor var overhodet ikke negativ til meg/oss og ungene tok det kjempefint. Det var rett og slett jeg som var i en situasjon som jeg ikke visste hvordan jeg skulle løse. Dette var jeg ikke helt forberedt på fra starten. Jeg hadde sett for meg mye, men ikke at akkurat DEN biten skulle bli såpass trøblete mens mye annet jeg hadde trodd skulle være vanskelig gikk fullstendig knirkefritt.

For å gjøre en lang historie kort: Dette er nå 18 år siden. Jeg angrer ikke et sekund nå! MEN alt går ikke på skinner selv om ingen er "vanskelige". Barna hans har aldri vært i opposisjon til meg, jeg har aldri hørt "du er ikke moren min!". Tvert i mot har de vist at de setter pris på meg og har tillit til meg. Det har aldri hatt noe med dem å gjøre, men altså med hele settingen.

Jeg synes du har en fin innstilling, TS, og du virker fornuftig! Vil ikke ta fra deg motet på noen måte, vil bare si at de gangene ting virker håpløst så er ikke alt håp ute  For det VIL komme vanskelige faser/perioder/situasjoner. Overfor16-åringen ville jeg forholdt meg tilnærmet som en annen voksen, du vil ikke få noen "voksenrolle" sånn sett når dere ikke skal bo sammen. 7-åringen ville jeg vist interesse for uten å presse meg på, være på tilbudssiden med aktiviteter osv uten å være "krampe" ("jeg tenkte jeg skulle bake boller, si fra hvis du vil hjelpe meg!" feks), La far ta alt i starten, så finner dere etter hvert en løsning på at du og far er jevnbyrdige hjemme hos dere mens far og mor tar store avgjørelser generelt i barnets liv. Men dette tar tid, man tar ikke fighter med barnet etter å ha bodd sammen en måned....

Man får enormt mye igjen for den innsatsen man legger ned! Jeg har i dag tre voksne stebarn (yngste er 19) som jeg har et solid forhold til og som jeg vet kommer til å vare resten av livet uansett hva som skjer. Skal ikke legge skjul på at det har hatt sin kost (snakker ikke penger nå). Men EN 7-åring ser jeg ikke for meg som noe problem Fortsett å være fornuftig, TS!

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Ulrikke skrev:

Jeg var 28 da jeg ble stemor til tre. Eldre enn deg, TS, men jeg var barnløs (men med ønske om egne barn).

Tusen takk for at du delte din historie! Jeg setter stor pris på det💕 Skal gå inn i dette gradvis og etter barnas premisser, ønsker så gjerne et forhold som varer. Både til barn og kjæreste. Jeg skal være fornuftig, og ta gode og sunne avgjørelser!

Anonymkode: 1197b...511

[AnonymBruker]

Tenker at barna skal kjenne deg godt og være trygge på deg før du i det hele tatt flytter inn. De skal ikke bare vite at du er fars kjæreste og ha vært meg deg litt her og der. De skal vite hvem du er, og likeens andre veien. Du burde også kjenne moren greit før dere kommer så langt å flytte inn, bare for å gjøre alt lettere i samarbeid. 

At du viser engasjement til å bli bedre kjent med barna er et godt grunnlag. Fortsett med det før dere flytter sammen. 

Anonymkode: 8dc8b...e84

[Krok1]

Man blir ikke plutselig stemor når man flytter sammen med en far, eller blir kjæreste med en far. 

 

Stemor /bonusmamma sier noe om forholdet man har til barna. Personlig tenker jeg at om man skal være sammen med noen som har barn får alle involverte det best dersom man da har sitt eget forhold til barna, på en eller annen måte. 

Det er trist å lese at folk anbefaler å holde avstand til barna. Hvorfor det? Det er i det hele tatt rart at vi i et samfunn med så mange skilte foreldre ikke klarer å se verdien i flere foreldrefigurer i et barns liv. Man kan fint være en solid voksenfigur i et barns liv uten å gå på bekostning av verken mor eller far! 

Barna mine er superheldige med en fantastisk bonuspappa som er en soleklar nummer 3 i deres liv, han har vært klar fra starten av vårt forhold på at han både var villig til og ønsket seg å være involvert i deres liv, og de forholdene har fått utvikle seg over tid.

Jeg personlig tror ikke man får fullt utbytte av et langvarig forhold med en forelder uten å være involvert i barna på en eller annen måte. 

Endret 19. januar 2020 av Krok1

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et stebarn fra hen var 11. Hadde selv barn på 3 år da. Var litt bekymret for aldersforskjellen, husker jeg. Men alt gikk som en drøm, og de to er nært knyttet til hverandre som voksne. Det virker som om du er veldig voksen og reflektert rundt dette, og ønsker barna alt godt. Og du har utdannelse og jobb. Så bare kjemien mellom deg og barna er god, så går nok dette kjempefint 🙂. Lykke til 💕

Anonymkode: 934ac...28e