Date en psykisk syk

[Pinkpanther]

Datet en fyr nå i 9 måneder. Det kommer frem etterhvert at han sliter tungt psykisk, startet i behandling for noen måneder siden. Han har sagt hele veien at vi er eksklusive, men at han ikke er i en posisjon til å gi meg alt jeg fortjener på dette tidspunktet pga nåværende livssituasjon. Han åpner opp litt og litt til meg, og vi har en god kommunikasjon. Han sier en dag at han er glad i meg, og en annen dag at han ikke har tilknytning til noen menneske i det hele tatt i denne verden. Jeg blir forvirret, og det gjør meg usikker på hele relasjonen. Jeg prøver å være tålmodig, er blitt utrolig glad i han og det er ingen andre jeg heller vil ha. Har dere noen tips om hvordan jeg bør gå frem? Engstelig for at jeg kommer til å sitte igjen med et knust hjerte..

[AnonymBruker]

Ville snudd og gått. Det er bare styr. Jeg har selv vært den psykisk syke i et forhold, og det blir bare rabalder og kaos. 

Anonymkode: 34bd9...993

[AnonymBruker]

Det hadde jeg ikke gidda. 

Anonymkode: aaebf...a25

[AnonymBruker]

Nope. Nix. No thank you. 

Anonymkode: c969f...ba4

[Supernova17]

Dere i tråden som sier "nei", er det TS' situasjon dere tenker på eller generelt det å date en psykisk syk?

[Pinkpanther]

Hvorfor niks? Jeg har aldri før følt meg nærmere ett menneske, og vi har det fantastisk sammen. Med unntak av denne usikkerheten, og det at vi ikke treffes så ofte som jeg skulle ønske.

 

ts

[AnonymBruker]

Både jeg og min type er psykisk syke, men på forskjellig måter! Jeg vil råde deg å ikke gå inn i et forhold med psykisk helse, da dette er veldig ustabilt, både for deg og den psykisk syke! 

Det vil være kjempetøft, det er ikke snakk om 1 dag eller 1 år, men kan risikere at en aldri blir frisk fra det, selv med behandling og medisinering, og da vil en ha dette som en fremtid! Det er ikke bare-bare å takle! 

Jeg har psykisk helse i familien og, så vet at dette er ikke lett i det heletatt! Det vil virke mindre vanskelig i begynnelsen, men jo lengre inn en kommer i forholdet til den personen og en blir mer seriøs, får mer ansvar, må ta mer hensyn, kanskje en flytter sammen osv, da kan det smelle opp og ned om hverandre! 

Det spørs også hvilke psykisk sykdom / tilstand det er snakk om, noe er lettere / vanskeligere en andre å takle osv! 

Sier ikke at det er umulig, men det kommer til å kreve så uendelig mye fra både deg og den psykisk syke! Men er dere begge villig til å få det til å fungere, så går nok det bra! Men vil nok være tøft. 

Anonymkode: 94ec9...ecf

[AnonymBruker]

Bruker han rus eller har en personlighetssforstyrrelse? Da hadde jeg trekt vekk. Så krevende å leve med så man blir syk selv... 

Er det en fase sykdom som depresjon eller angst kunne jeg ha gjort det om det virkelig var kjærlighet og han klarte å gjøre ting for å komme seg på bena igjen. Han skulle fått den tiden og roen han trengte men det ville vært krevende om han tok frustrasjonen over livet og seg selv utover meg. Det kunne jeg ikke levde med.

Anonymkode: edf33...caa

[AnonymBruker]

Alle dere som sier nei her, og dere som råder ts til å ikke gå inn i et forhold med en psykisk syk. Mener dere virkelig at psykisk syke ikke skal kunne være i et forhold? At de bør leve livet sitt i ensomhet? Det fins utrolig mange det ute med psykisk sykdom, alt fra lett grad til mer alvorlig, mange av de kan fungere kjempefint i et forhold!  Som psykisk syk har man jo også utviklet mer empati, man har opplevd hvordan det er å ha det tøft, og man jobber stadig med å finne gode svar og råd som kan hjelpe, man blir rett og slett mer reflektert. TS, det spørs helt hvor alvorlig dette er, ikke gi det opp helt enda. De aller fleste opplever psykisk tunge perioder i livet, ikke gi avkall på kjærligheten pga dette. Men klart, blir det for tungt og vanskelig fordi han er alvorlig psykisk syk, så er det selvfølgelig helt ok å passe på seg selv og gå videre.

Anonymkode: c000b...964

[AnonymBruker]

Har du lyst til å være i et forhold hvor du kanskje ikke kommer til å få den kjærligheten du trenger hver dag? Klarer du å leve med at de neste månedene hans kommer til å oppleves som egoistiske? Han er i behandling og dermed tenker nok mye på sin egen psyke og seg selv, altså han tenker nok ubevisst ganske egosentrisk. Du blir da satt til side når han må jobbe med seg selv. Helt ærlig så høres ikke han ut som en som burde være i et forhold på dette tidspunktet. 

Anonymkode: 5f409...8cd

[Bunuel]

Mange som svarer bombastisk. Psykisk syke er forskjellige individer og to stykker med samme diagnose er ikke like pga diagnosen de deler.

 

[Pinkpanther]

Jeg er stormforelsket... og da blir det som normalt de positive tingene jeg legger vekt på. Samtidig som jeg flere ganger den siste måneden har følt meg helt utbrent. Jeg bruker mye tid og energi på å sjekke hvordan han har det, engster meg dersom det går flere timer mellom kontakt, prøver å få han til å fortelle meg hvor skoen trykker og hva jeg kan stille opp med. Samtidig som det blir ekstra sårt når han sier slike ting i en nyforelsket fase.. fordi jeg ikke er så trygg i relasjonen vår enda at jeg vet om det skyldes at han ikke vil ha meg lengre, eller om det er pga sykdommen/dagsformen.. Jeg er så ufattelig betatt, på det punktet at jeg ønsker å gjøre alt for denne mannen..

 

ts

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold med noen med en tung psykiatrisk diagnose - dissosiativ identitetsforstyrrelse, og som i tillegg har C-PTSD, angst og OCD. Da vi møttes for nesten 10 år siden var lista over diagnoser enda lenger. 

Jeg sier ikke at det ikke har vært noen tøffe tak, spesielt i begynnelsen da han måtte lære å stole på meg etter en uvanlig utrygg oppvekst, men stort sett går det helt fint og vi har det alt i alt utrolig bra sammen. Noen hensyn må jeg fortsatt ta, for eksempel finnes det enkelte verktøy, matvarer og andre gjenstander vi ikke kan ha her i huset, og enkelte filmer vi ikke kan se. I tillegg skrus radioen av umiddelbart hvis visse sanger spilles. Men sånne ting er jo ikke akkurat uoverkommelig. Det mest utfordrende har  vært å måtte bli kjent med og vinne tilliten til mange ulike personlighetsdeler, og å finne en hverdag og en rytme på livet som gir alle, inkludert meg, et liv vi liker og er fornøyde med og hvor alle hans deler føler de får være i et forhold de setter pris på, enten det er som min ektemann, som kjæreste, venn, barnet mitt eller noen som kun er der når jeg ikke er hjemme og som kun utveksler det mest nødvendige av fraser hvis vi av og til møtes likevel. Livet blir aldri monotont og kjedelig sammen med noen med DID - det er mye god humor i personlighetsdeler som kommer fram i de mest absurde situasjoner. 😄

Vårt forhold føles som en solskinnshistorie, men jeg vet at psykisk sykdom i mange situasjoner kan tære utrolig mye på forhold og partner. Det finnes definitivt diagnoser som hadde skremt meg bort, og det finnes mennesker hvis innstilling til egen sykdom hadde gjort det samme. Min mann er definitivt en født pessimist, men har likevel en utrolig kampvilje og en ukuelig ståpåvilje som har ført ham mye lenger enn noen hadde turt å drømme om etter hans oppvekst. Ikke minst har han en beksvart humor som løfter ham gjennom både hverdagen og tøffe situasjoner. Han er villig til å ta imot hjelp og støtte og er åpen om og deler av både følelser og bakgrunn, og disse tingene er hva jeg tenker er essensen her. Uten åpenhet, uten vilje til å ta imot hjelp, uten humor og uten kampvilje tror jeg forhold med en psykisk syk fort ender med at begge går under. 

Anonymkode: 43afd...12e

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Bunuel skrev:

Mange som svarer bombastisk. Psykisk syke er forskjellige individer og to stykker med samme diagnose er ikke like pga diagnosen de deler.

 

Men ut i fra det ts skriver så tolker jeg det som at forholdet allerede er på begynnelsen av slutten? Ja selvfølgelig er psykiske syke forskjellige individer, men er tydelig at han fyren har nok med å tenke på seg selv. Hun føler seg allerede ekstremt usikker på han og hele forholdet. Han er glad i henne en dag og neste dag føler han ingen tilknytning til noen andre i verden. Psykisk syke kan så klart være i et forhold det trenger man ikke sette spørsmål ved engang, men han fyren der har nok med seg selv og behandlingen han er igjennom. 

Anonymkode: 5f409...8cd

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert, hatt angst og selvmordstanker så lenge jeg kan huske. Noe av det er genetisk, mye av det er en veldig vanskelig oppvekst, både hjemme og på skolen. Hadde flere innleggelser mellom 16 og 23 og gått på medisiner siden det. Jeg har hatt mange dårlige erfaringer med menn i tidligere forhold. Ifjor byttet jeg jobb for å få en ny start, hadde allerede holdt meg unna menn i tre år og tenkte å fortsette med det til jeg kunne se hvilke jeg burde holde meg unna. På den nye jobben traff jeg en fantastisk mann. Det tok flere måneder før jeg sa ja til å treffes utenfor jobben siden jeg var skeptisk til å starte noe nytt. Vi ble raskt sammen og han flyttet inn tre-fire måneder etterpå. Det siste året har det vært mye vanskelig med familien som endte i at jeg endelig kuttet kontakten med de nærmeste, noe jeg burde gjort for mange år siden. De baksnakket kjæresten min og prøvde å bli kvitt han. Etter alt dette gikk det så langt at jeg til slutt ikke greide å spise uten å kaste opp alt igjen og jeg ble innlagt for første gang på ti år. Jeg kan ikke huske sist jeg var så langt nede, kjæresten og hans familie har vært en utrolig støtte gjennom alt dette. 
 

Det som er viktig i et forhold der den ene sliter psykisk er ærlighet og god kommunikasjon. Det er et godt tegn at han er i behandling, et forhold med en som er psykisk syk som ikke vil ha hjelp er ikke noe å satse på. Det at han ikke virker sikker på dere noen ganger kan handle mer om han enn deg, nå vet jeg jo ikke akkurat hva han sliter med. 

 

Legger ved noen lenker som jeg håper kan hjelpe:

https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder

https://mentalhelse.no/fa-hjelp/hjelpetelefonen/til-parorende/dokumenter-og-nettsteder-med-informasjon-for-parorende

http://www.lpp.no

Anonymkode: e0be9...20d

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Pinkpanther skrev:

Jeg er stormforelsket... og da blir det som normalt de positive tingene jeg legger vekt på. Samtidig som jeg flere ganger den siste måneden har følt meg helt utbrent. Jeg bruker mye tid og energi på å sjekke hvordan han har det, engster meg dersom det går flere timer mellom kontakt, prøver å få han til å fortelle meg hvor skoen trykker og hva jeg kan stille opp med. Samtidig som det blir ekstra sårt når han sier slike ting i en nyforelsket fase.. fordi jeg ikke er så trygg i relasjonen vår enda at jeg vet om det skyldes at han ikke vil ha meg lengre, eller om det er pga sykdommen/dagsformen.. Jeg er så ufattelig betatt, på det punktet at jeg ønsker å gjøre alt for denne mannen..

 

ts

Jeg så dette etter det første svaret mitt. Jeg råder det til å bestille en time hos fastlegen for å snakke om hvor mye du sliter med dette. Du kan også ringe eller chatte med noen, det er flere nummer i lenkene jeg la ved. Det er han som har ansvaret for sin psykiske helse og behandling, du er der for støtte. Du skal ikke ødelegge deg selv for å hjelpe han. Jeg ønsker deg lykke til og håper du tar vare på deg selv ♥️

Anonymkode: e0be9...20d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alle dere som sier nei her, og dere som råder ts til å ikke gå inn i et forhold med en psykisk syk. Mener dere virkelig at psykisk syke ikke skal kunne være i et forhold? At de bør leve livet sitt i ensomhet? Det fins utrolig mange det ute med psykisk sykdom, alt fra lett grad til mer alvorlig, mange av de kan fungere kjempefint i et forhold!  Som psykisk syk har man jo også utviklet mer empati, man har opplevd hvordan det er å ha det tøft, og man jobber stadig med å finne gode svar og råd som kan hjelpe, man blir rett og slett mer reflektert. TS, det spørs helt hvor alvorlig dette er, ikke gi det opp helt enda. De aller fleste opplever psykisk tunge perioder i livet, ikke gi avkall på kjærligheten pga dette. Men klart, blir det for tungt og vanskelig fordi han er alvorlig psykisk syk, så er det selvfølgelig helt ok å passe på seg selv og gå videre.

Anonymkode: c000b...964

Nå er det vel få mennesker som er så selvsentrert som mennesker med depresjon eller angst. Det er ikke rom til andre når slikt tar overhånd. 

Annet kan være vel så utfordrende å leve med. 

Jeg visste ikke at min mann hadde en personlighetsforstyrrelse da vi møttes. Han visste det forsåvidt ikke selv heller. Det var jeg som skjønte etterhvert at her er det noe mer enn å være humørsyk. Jeg er rett og slett gift med en som stenger helt av og blir en annen når ting oppleves vanskelig for ham. Han går inn i et helt annet "modus" og er utilgjengelig. Ikke mulig å prate med. Det kommer bare idioti tilbake, uansett. Enten hvor fantastisk han er, fullstendig overlegen alt og alle, eller et opphope av hatefull dritt han henter fra et eller annet helvete i seg. 

Visstnok en slags skade etter tøff oppvekst. Lærte å stenge av og "bli" annen når ting ble for vanskelig. Det er likevel ikke som på film, at "den ene vet ikke hva den andre har gjort", men han forandrer seg i alt fra måten å bevege seg på, til blikk, til ansiktsuttrykk, til personlighet totalt. 

Jeg hater de to andre modusene akkurat like mye som jeg elsker ham når han er normal, men jeg takler det iallefall bedre nå som jeg vet at han ikke velger å bli en drittsekk det er umulig å snakke med. Jeg hater "verdensmesteren" akkurat like mye som jeg hater "hateren", og jeg takler det kun fordi vi begge er blitt såpass flinke til å unngå å utløse dette at han stort sett er tilgjengelig. Normal. Han kan være alt fra glad til trist eller sinna uten å gå i modus også.

Jeg takler det fordi jeg har forstått at jeg må la være å snakke med ham når han er slik, bare lede ham varsomt tilbake til å føle seg trygg. Jeg takler det fordi jeg må. 

Av og til gidder jeg ikke å takle det riktig. Jeg gjør absolutt alt jeg ikke bør gjøre, og som jeg vet bare gjør vondt verre. Jeg konfronterer ham. Raser over at han blir slik. Det er ikke lurt, men jeg blir av og til så pisselei av å måtte forholde meg til dette at jeg håper på at han skal si eller gjøre noe som setter strek for å tåle dette. 

Jeg taklet det absolutt ikke da han i tillegg gikk i dyp depresjon. Da måtte han etterhvert flytte ut, til han ble bedre, for i den tilstanden vekslet han så fort at jeg ble helt nervøs og utslitt, og jeg klarte ikke å skjerme barna. Depresjonen var ille og selvopptatt nok. Dette i tillegg... rent mareritt! 

Nei, jeg hadde ikke valgt dette bevisst. Ikke om jeg visste det før vi var godt etablert og til og med hadde barn på vei. (For tidlig egentlig, for sikker prevensjon feiler også.) 

Det har i perioder vært FOR tøft, og nei... dette hadde jeg ikke valgt om jeg visste om det FØR vi ble gift og hadde barn. 

Joda, han er verdt det, siden jeg elsker ham så høyt (minus den han er når han går i modus), men før følelser og samliv var godt etablert, bare en forelskelse... aldri i livet!!! 

Joda, også dem som har psykiske lidelser fortjener å bli elsket, men det kommer litt an på hvor alvorlige problemer vedkommendes lidelser kan påføre andre, i forhold til om de KAN være i et forhold. Det er ikke alle mennesker som egner seg for forhold, bo med noen, ekteskap, og barn, av ulike årsaker. 

Fullstendig fysisk hjelpeløs, avhengig av hjelp til alt, døgnet rundt, det er ikke så mange som ville gått inn i et slikt forhold heller. Det er ganske forståelig for de fleste. Psykiske lidelser kan være like styrende og belastende. Da bør man ikke være i et forhold. 

Vi er ikke der. Vi er langt fra der. Som regel har jeg en ganske normal partner. Dette er likevel belastende. Såpass at jeg stadig er på vakt for endringer, og lettet hver gang vi kan ha en normal konflikt, på en normal måte. Uten at han blir "en annen" jeg ikke engang liker. 

Merkelig nok raper han usedvanlig mye når han er i "verdensmester" modus. Derfor har vi den snåle situasjonen at jeg blir på vakt hver gang han raper. Raper han to ganger er jeg i full beredskap. Hva faen er det nå? *kjapp spoling gjennom alt som har skjedd nylig* Hvor er barna? Kan jeg holde dem unna far en stund? Hvilket påskudd kan jeg bruke for å ta dem med meg et sted? Er jeg mentalt sterk nok til å gjøre det rette, roe det ned, gjøre ham trygg, eller må jeg hente frem litt ekstra? 

Så kommer han gjerne smilende og fornøyd inn der jeg sitter, og det var falsk alarm. 

Nei, man bør ikke velge en partner med psykiske lidelser bevisst, når man vet om det tidlig. Da bør det iallefall ikke være så alvorlig at det er noe som definitivt vil prege og redusere livet betraktelig. 

Det er store forskjeller på hvor alvorlige psykiske lidelser er. Noe er til å leve med, annet er det så definitivt egentlig ikke. Man er likevel ikke umenneskelig eller slem om man velger slikt bort totalt sett, når man er i datingfase. Jeg har full forståelse for ønsket om å ha en psykisk frisk partner. Som jeg har forståelse for ønske om å ha fysisk frisk partner. 

I utgangspunktet iallefall. Det livet senere bringer takler nok de fleste som best de kan. 

Anonymkode: 3fd09...17a

[AnonymBruker]

Jeg er helt overbevist om at de med psykiske lidelser kan være fantastiske partnere, og jeg syns ikke at de med psykiske lidelser skal leve sine liv i ensomhet. Det alt faller ned på er hvordan man klarer å tilpasse seg hverandre.

Den som sliter skal ikke dra den "friske" partneren sin ned, og den "friske" må lære seg hvordan man håndterer utbrudd eller plutselige endringer i personlighet og oppførsel. Dette er overkommelig så lenge den med lidelsen er flink til å kommunisere og hjelper partneren sin med å forstå.

At du allerede nå, ts, føler deg utbrent, er et dårlig tegn syns jeg. Dere er nyforelsket og du er villig til å gjøre mye for kjærligheten, men dette kommer ikke til å fungere i lengden om dere ikke kan finne ut hvordan dere kan forholde dere til hverandre selvom han har en dårlig dag.

Du skriver ikke hva han sliter med. Derfor kommer jeg bare med generelle råd.

I mitt tilfelle lever jeg med en partner som har (og alltid har hatt) depressive perioder. Han sliter med å finne seg til rette i livet og har derfor lengre perioder der han er motivert og fornøyd, og andre perioder der han er lei av alt og mister all livsgnist. I starten var dette veldig vanskelig og etterhvert veldig irriterende å leve med. For å være ærlig er han en egoistisk dritt når han er langt nede, og jeg brukte å gjøre MYE for at han skulle ha det bra.

Mannen min sin diagnose er ikke spesielt alvorlig. Han har aldri latt seg medisineres og klarer å jobbe seg tilbake til hverdagen igjen med litt hjelp. Selv dette som sammenlignet med andre, psykiske lidelser regnes som nærmest "ingenting", kan være tungt å leve med, og vi hadde ikke klart mange år sammen hadde det ikke vært for at vi har funnet ut sammen hvordan vi skal løse det.

Jeg skal for eks aldri prøve å fikse han om han kjenner at han "kræsjer". Han må også få tid til å orientere og tenke litt før han kan begynne å ta tak. Jeg derimot må passe på å ikke gi eller gjøre mer enn vanlig for han mens han er nede. Jeg får ingenting tilbake og for mye kjærlighet ene veien og ingenting andre veien tærer på meg selvom det finnes en åpenbar forklaring. Jeg må derfor passe på meg selv og gjøre ting som gir meg energi og positivitet. 

Det er ikke så lett og jeg har kompromisset mye med egne følelser og behov. Det er tungt å måtte være "den sterke", og det er tungt å ikke få så mye kjærlighet mens det pågår. Samtidig er jeg villig til å gjøre dette for mannen min, rett og slett fordi det fortsatt finnes perioder der han er snill, varm og oppmerksom. 

Anonymkode: 5db33...dd7

[Pinkpanther]

Hvordan takler dere perioder der partner er fraværende? Er det innafor at jeg forteller hvordan det får meg til å føle meg, når han sier han ikke har noen tilknytning, og at han gir en blanke F i alt?  Jeg prøver å ikke reagere, og heller spørre hva som gjør at han føler det slik osv., men samtidig har jeg lov å føle det jeg føler. 
 

Jeg er nær til å trekke meg bort.. føler jeg jobber så mye med dette, men får så lite igjen. Blir irritert når han ikke «gidder» å svare osv. Hvordan ville dere ha avsluttet eventuelt? Gjør det situasjonen hans verre?

ts

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Pinkpanther skrev:

Hvordan takler dere perioder der partner er fraværende? Er det innafor at jeg forteller hvordan det får meg til å føle meg, når han sier han ikke har noen tilknytning, og at han gir en blanke F i alt?  Jeg prøver å ikke reagere, og heller spørre hva som gjør at han føler det slik osv., men samtidig har jeg lov å føle det jeg føler. 
 

Jeg er nær til å trekke meg bort.. føler jeg jobber så mye med dette, men får så lite igjen. Blir irritert når han ikke «gidder» å svare osv. Hvordan ville dere ha avsluttet eventuelt? Gjør det situasjonen hans verre?

ts

Dine følelser er like viktige som hans. 

Jeg råder deg til å møte han og på forhånd forberede deg på en samtale der du rolig og saklig forklarer hva du føler når han gjør sånn og sånn. Prøv å ikke la det være en krangel, men en rolig samtale der du er tydelig på at du også har behov.

Hvordan han responderer på dette hadde hatt alt å si for forholdets fremtid. Klarer dere å ha en sånn type samtale uten krangling er jo dette et veldig godt tegn. Hvis det eskalerer og du ikke kommer igjennom er det nok best for din egen del å la det gå eller gi det en pause. 

Brudd er ikke enkelt for noen, men det er ikke ditt ansvar hvordan han reagerer i ettertid. Det bør være et mål for alle å ha et så smertefritt brudd som mulig, men brudd gjør vondt og det finnes ingenting du kan gjøre for å mildne hans følelser rundt det, annet enn å være tydelig og saklig.

Anonymkode: 5db33...dd7