Date en psykisk syk

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle dere som sier nei her, og dere som råder ts til å ikke gå inn i et forhold med en psykisk syk. Mener dere virkelig at psykisk syke ikke skal kunne være i et forhold? At de bør leve livet sitt i ensomhet? Det fins utrolig mange det ute med psykisk sykdom, alt fra lett grad til mer alvorlig, mange av de kan fungere kjempefint i et forhold!  Som psykisk syk har man jo også utviklet mer empati, man har opplevd hvordan det er å ha det tøft, og man jobber stadig med å finne gode svar og råd som kan hjelpe, man blir rett og slett mer reflektert. TS, det spørs helt hvor alvorlig dette er, ikke gi det opp helt enda. De aller fleste opplever psykisk tunge perioder i livet, ikke gi avkall på kjærligheten pga dette. Men klart, blir det for tungt og vanskelig fordi han er alvorlig psykisk syk, så er det selvfølgelig helt ok å passe på seg selv og gå videre.

Anonymkode: c000b...964

Jeg mener ikke at ikke psykisk syke skal være i et forhold, og i noen tilfeller kan det sikkert fungere på et vis, men det krever uten tvil mye av den friske. Angående empati er det vel ingen selvfølge at den psykisk syke har det, min erfaring var at den syke var selvsentrert uten like, alt var andres feil, og når andre trengte støtte, var det bare fnysing og irritasjon å få. Løgner for å fremstille seg best mulig, samtidig som han rakket ned på andre som ifølge han ikke var god nok. Andre ble regnet som idioter fordi de hadde kunnskap på andre felt enn hans spesialiteter, osv osv osv. Så reflektert, nei, tror ikke at psykisk syke er mer reflektert enn andre, nei.

Anonymkode: bec7c...8d1

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Nå er det vel få mennesker som er så selvsentrert som mennesker med depresjon eller angst. Det er ikke rom til andre når slikt tar overhånd. 

Annet kan være vel så utfordrende å leve med. 

Jeg visste ikke at min mann hadde en personlighetsforstyrrelse da vi møttes. Han visste det forsåvidt ikke selv heller. Det var jeg som skjønte etterhvert at her er det noe mer enn å være humørsyk. Jeg er rett og slett gift med en som stenger helt av og blir en annen når ting oppleves vanskelig for ham. Han går inn i et helt annet "modus" og er utilgjengelig. Ikke mulig å prate med. Det kommer bare idioti tilbake, uansett. Enten hvor fantastisk han er, fullstendig overlegen alt og alle, eller et opphope av hatefull dritt han henter fra et eller annet helvete i seg. 

Visstnok en slags skade etter tøff oppvekst. Lærte å stenge av og "bli" annen når ting ble for vanskelig. Det er likevel ikke som på film, at "den ene vet ikke hva den andre har gjort", men han forandrer seg i alt fra måten å bevege seg på, til blikk, til ansiktsuttrykk, til personlighet totalt. 

Jeg hater de to andre modusene akkurat like mye som jeg elsker ham når han er normal, men jeg takler det iallefall bedre nå som jeg vet at han ikke velger å bli en drittsekk det er umulig å snakke med. Jeg hater "verdensmesteren" akkurat like mye som jeg hater "hateren", og jeg takler det kun fordi vi begge er blitt såpass flinke til å unngå å utløse dette at han stort sett er tilgjengelig. Normal. Han kan være alt fra glad til trist eller sinna uten å gå i modus også.

Jeg takler det fordi jeg har forstått at jeg må la være å snakke med ham når han er slik, bare lede ham varsomt tilbake til å føle seg trygg. Jeg takler det fordi jeg må. 

Av og til gidder jeg ikke å takle det riktig. Jeg gjør absolutt alt jeg ikke bør gjøre, og som jeg vet bare gjør vondt verre. Jeg konfronterer ham. Raser over at han blir slik. Det er ikke lurt, men jeg blir av og til så pisselei av å måtte forholde meg til dette at jeg håper på at han skal si eller gjøre noe som setter strek for å tåle dette. 

Jeg taklet det absolutt ikke da han i tillegg gikk i dyp depresjon. Da måtte han etterhvert flytte ut, til han ble bedre, for i den tilstanden vekslet han så fort at jeg ble helt nervøs og utslitt, og jeg klarte ikke å skjerme barna. Depresjonen var ille og selvopptatt nok. Dette i tillegg... rent mareritt! 

Nei, jeg hadde ikke valgt dette bevisst. Ikke om jeg visste det før vi var godt etablert og til og med hadde barn på vei. (For tidlig egentlig, for sikker prevensjon feiler også.) 

Det har i perioder vært FOR tøft, og nei... dette hadde jeg ikke valgt om jeg visste om det FØR vi ble gift og hadde barn. 

Joda, han er verdt det, siden jeg elsker ham så høyt (minus den han er når han går i modus), men før følelser og samliv var godt etablert, bare en forelskelse... aldri i livet!!! 

Joda, også dem som har psykiske lidelser fortjener å bli elsket, men det kommer litt an på hvor alvorlige problemer vedkommendes lidelser kan påføre andre, i forhold til om de KAN være i et forhold. Det er ikke alle mennesker som egner seg for forhold, bo med noen, ekteskap, og barn, av ulike årsaker. 

Fullstendig fysisk hjelpeløs, avhengig av hjelp til alt, døgnet rundt, det er ikke så mange som ville gått inn i et slikt forhold heller. Det er ganske forståelig for de fleste. Psykiske lidelser kan være like styrende og belastende. Da bør man ikke være i et forhold. 

Vi er ikke der. Vi er langt fra der. Som regel har jeg en ganske normal partner. Dette er likevel belastende. Såpass at jeg stadig er på vakt for endringer, og lettet hver gang vi kan ha en normal konflikt, på en normal måte. Uten at han blir "en annen" jeg ikke engang liker. 

Merkelig nok raper han usedvanlig mye når han er i "verdensmester" modus. Derfor har vi den snåle situasjonen at jeg blir på vakt hver gang han raper. Raper han to ganger er jeg i full beredskap. Hva faen er det nå? *kjapp spoling gjennom alt som har skjedd nylig* Hvor er barna? Kan jeg holde dem unna far en stund? Hvilket påskudd kan jeg bruke for å ta dem med meg et sted? Er jeg mentalt sterk nok til å gjøre det rette, roe det ned, gjøre ham trygg, eller må jeg hente frem litt ekstra? 

Så kommer han gjerne smilende og fornøyd inn der jeg sitter, og det var falsk alarm. 

Nei, man bør ikke velge en partner med psykiske lidelser bevisst, når man vet om det tidlig. Da bør det iallefall ikke være så alvorlig at det er noe som definitivt vil prege og redusere livet betraktelig. 

Det er store forskjeller på hvor alvorlige psykiske lidelser er. Noe er til å leve med, annet er det så definitivt egentlig ikke. Man er likevel ikke umenneskelig eller slem om man velger slikt bort totalt sett, når man er i datingfase. Jeg har full forståelse for ønsket om å ha en psykisk frisk partner. Som jeg har forståelse for ønske om å ha fysisk frisk partner. 

I utgangspunktet iallefall. Det livet senere bringer takler nok de fleste som best de kan. 

Anonymkode: 3fd09...17a

Han raper? 🤔 Eller skrev du feil? 

Anonymkode: 6c125...b60

[AnonymBruker]

Som flere har påpekt er folk med psykiske utfordinger ulike. 

Jeg har data 1 som sleit med sosial angst, og 1-2 som sleit med depresjoner. De har i perioder vært flinke til å jobbe med seg sjøl og vår kommunikasjon. Men de tyngste årstidene har vært tunge og jeg har opplevd det som utakknemlig.

Han jeg er med nå har sikkert sine issues. Men jeg trenger at han gjør sin del og at vi fungerer som et par, ikke mor-sønn-dynamikk. 

Anonymkode: aaebf...a25

[AnonymBruker]

9 timer siden, Pinkpanther skrev:

Jeg er stormforelsket... og da blir det som normalt de positive tingene jeg legger vekt på. Samtidig som jeg flere ganger den siste måneden har følt meg helt utbrent. Jeg bruker mye tid og energi på å sjekke hvordan han har det, engster meg dersom det går flere timer mellom kontakt, prøver å få han til å fortelle meg hvor skoen trykker og hva jeg kan stille opp med. Samtidig som det blir ekstra sårt når han sier slike ting i en nyforelsket fase.. fordi jeg ikke er så trygg i relasjonen vår enda at jeg vet om det skyldes at han ikke vil ha meg lengre, eller om det er pga sykdommen/dagsformen.. Jeg er så ufattelig betatt, på det punktet at jeg ønsker å gjøre alt for denne mannen..

 

ts

Jeg kan ikke uttale meg om alle psykisk syke, kun min egen erfaring. 

 

Jeg var med en schizofren før den var helt utviklet og det var utallige netter og timer han holdt meg våken fordi han var overbevist om at noe var galt (noen skulle ta meg eller han) og jeg måtte roe han ned. Det funket ikke. Jeg ble utmattet og kvelt. 

Har vært samboer med en bipolar og han er mitt mivs kjærlighet, men det funket heller ikke. Himmel og helvete. Utroskap, rusmidler og aggresjon i manier, og rusmidler og apati i depresjonene. Jeg var så forelsket og holdt ut alt for han har virkelig verdens beste når han var stabil,  men fy faen for en egoistisk dritt når han ikke var det.  Smalt i døra og stakk av ut fra det blå på bursdagen min når jeg hadde lagd middag til oss to og var ikke til å få tak i på flere dager, kunne ha herlige kosedager hjemme før han plutselig ble rastløs og aggressiv og dro på fylla og var utro. Jeg ble ordentlig syk av det når forelskelsen gikk naturlig over og jeg begynte å kjenne på og se hva han egentlig gjorde. Ga helt faen i meg i de fasene. Etter et par år som samboere hadde jeg gått ned i vekt til undevektig pga stress og mistrivsel, ble innlagt for depresjon og skjønte jeg ikke kunne leve sånn mere. Jeg elsket han virkelig så det føltes umulig for meg å gå uansett hvor sint han gjorde meg når han ikke klarte å ta hensyn (kombinert diagnosen og rusen) men da fikk jeg en tankevekker og slo opp for godt. Han lagde et helvete etterpå av drama og kjærlighetssorg men det er en annen historie. 

Det viktigste er å ta vare på deg selv. Du sier du er utmattet allerede og dere er nyforelsket. Dette kan bli et mareritt for deg som samboere. Husk nå ser du han først og fremst på hans beste,  som samboere kan du ikke flykte fra hans værste heller.... At han sier han ikke føler tilknytning til noe menneske i hele verden kan tyde på at han mangler empati, det er skummelt og sånne skal du unngå.  De kan fortsatt føle seg glad i noen, fordi de får omsorg eller oppmerksomhet fra dem, men de kjenner det ikke i hjertet,  mer som en praktisk avhengighet. Mange uten empati er dog veldig gode til å imitere det. 

 

Anonymkode: edf33...caa

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Som flere har påpekt er folk med psykiske utfordinger ulike. 

Jeg har data 1 som sleit med sosial angst, og 1-2 som sleit med depresjoner. De har i perioder vært flinke til å jobbe med seg sjøl og vår kommunikasjon. Men de tyngste årstidene har vært tunge og jeg har opplevd det som utakknemlig.

Han jeg er med nå har sikkert sine issues. Men jeg trenger at han gjør sin del og at vi fungerer som et par, ikke mor-sønn-dynamikk. 

Anonymkode: aaebf...a25

De tyngste *periodene 

Anonymkode: aaebf...a25

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Han jeg er med nå har sikkert sine issues. Men jeg trenger at han gjør sin del og at vi fungerer som et par, ikke mor-sønn-dynamikk. 

Anonymkode: aaebf...a25

 

Presis 

Anonymkode: edf33...caa

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle dere som sier nei her, og dere som råder ts til å ikke gå inn i et forhold med en psykisk syk. Mener dere virkelig at psykisk syke ikke skal kunne være i et forhold? At de bør leve livet sitt i ensomhet? Det fins utrolig mange det ute med psykisk sykdom, alt fra lett grad til mer alvorlig, mange av de kan fungere kjempefint i et forhold!  Som psykisk syk har man jo også utviklet mer empati, man har opplevd hvordan det er å ha det tøft, og man jobber stadig med å finne gode svar og råd som kan hjelpe, man blir rett og slett mer reflektert. TS, det spørs helt hvor alvorlig dette er, ikke gi det opp helt enda. De aller fleste opplever psykisk tunge perioder i livet, ikke gi avkall på kjærligheten pga dette. Men klart, blir det for tungt og vanskelig fordi han er alvorlig psykisk syk, så er det selvfølgelig helt ok å passe på seg selv og gå videre.

Anonymkode: c000b...964

Nå svarer vel de fleste her på TS sin situasjon, og hun beskriver at mannen sliter tungt psykisk. Selvsagt er det mange med lettere plager som er mer uproblematiske å være i et forhold med.

For min del handler det uansett ikke om at tungt pyskisk syke ikke fortjener å være i et forhold eller at de bør leve i ensomhet - men at å være nærmeste pårørende til et menneske med tunge psykiske problemer kan være et rent helvete. Man kan bli syk av det selv også. Kanskje tar sykdommen aldri slutt. Man må, som du også sier, «passe på seg selv» og velge selv om det er slik man ønsker at livet skal være. Man har et valg. Og endel ganger i livet er det riktig å tenke på seg selv. Man kan ikke ofte sin egen lykke og helse fordi et annet menneske fortjener å ha en partner.

Det kan selvsagt gå bra også. Men jeg har opplevd tunge psykiske plager hos en av mine nærmeste, og kan jeg velge - så velger jeg det bort. Det er synd for den syke, så klart, men jeg tar ikke sjansen. For jeg vet hvor destruktivt det kan være. Da snakker jeg om store psykiske problemer altså. 

For øvrig er jeg uenig i påstanden om at psykisk sykdom gjør at mer får empati og blir mer reflekterte. Det gjelder kanskje for noen, men slett ikke for alle. Noen psykisk syke blir utrolig navlebeskuende, egoistiske og får et helt vridd verdensbilde. Så det er absolutt ingen garanti for at man blir et bedre menneske av å være syk.

Anonymkode: 36e57...b15

[Pinkpanther]

Takk for mange konstruktive, fine svar! Når jeg tenker etter, så har jeg lagt alle mine behov til side. Og prøver hele veien å strekke til for han, gjøre ting for at han skal få det bedre, passe på han, unngår å gjøre ting jeg har lyst til fordi det kan trigge noe hos han osv. Han tar alt mellom oss veldig «care», og flere ganger har jeg avsluttet forholdet og først da forstår han at det jeg har snakket om faktisk var alvor i. Jeg opplever ikke at han har empati, han klarer ikke å sette seg inn i hvordan jeg har det når jeg prøver å fortelle det. Og ofte tror han faktisk at jeg spøker med han, eller ser på det som en tease seksuelt. Han sier mye fælt om seg selv, innerste tanker osv., og får seg selv til å fremstå som en fæl person. Men handlingene hans motstrider mye av det han sier, og han er en kjempeflink lytter. Jeg føler meg alltid sett, og han bekrefter dette ved å ta det opp ved senere anledninger at han faktisk har hørt etter. 
 

ts

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han raper? 🤔 Eller skrev du feil? 

Anonymkode: 6c125...b60

Ja raper.

Jeg tror jeg nevnte at det er merkelig. Jeg har ingen ide om hvorfor han raper mer når han er i den ene modusen. Jeg TROR at det liksom skal vise likegyldighet ovenfor andre. Litt "Vet det er respektløst, men se hvor lite jeg bryr meg om det." 

Poenget mitt, som jeg egentlig ikke fikk godt frem, er at man unektelig blir litt sprø selv av å leve med en som har psykiske utfordringer.

Det er jo ikke normalt å gå i kriseberedskap når partner raper. Jeg gjør det, med mindre jeg ser ham, og ser at det bare er en vanlig rap. 

Så ja han raper. En gang ok, to ganger og jeg er i full alarm. 

Living with crazy makes you crazy. 

Anonymkode: 3fd09...17a

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hva han sliter med. 

Personlig: personlighetsforstyrrelser, bipolar, schizofreni, tilbakevendende depresjon er uaktuelt. En episode med depresjon går greit, helst hvis det er i sammenheng med en utløsende årsak slik at det kan passere.

Det er utrolig tungt å være pårørende til psykisk sykdom. Jeg tror man må ta på seg litt realistiske briller og se skikkelig på det.

Anonymkode: 1bc12...dea

[Myerart]

Har vært gjennom 2 slike forhold selv.  Gikk nylig ut av mitt siste sånnet forhold. Alt det er gitt meg er tap av meg selv og psykisk stress.

 

Kan tro jeg har håpa og trodd at det skulle ordne seg. At de skulle bli friske. Men nei... 

Ville aldri gjort det om jeg visste på forhånd hva det ville gjøre med meg kver tid og skal aldri gjøre det igjen. 

Utrolig vondt å gå fra noen man er så glad i, pga psykisk sykdom. I know. Men det er det eneste fornuftige å gjøre, desverre.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer helt an på hva han sliter med. 

Personlig: personlighetsforstyrrelser, bipolar, schizofreni, tilbakevendende depresjon er uaktuelt. En episode med depresjon går greit, helst hvis det er i sammenheng med en utløsende årsak slik at det kan passere.

Det er utrolig tungt å være pårørende til psykisk sykdom. Jeg tror man må ta på seg litt realistiske briller og se skikkelig på det.

Anonymkode: 1bc12...dea

Nettopp! Eksen min gikk gjennom psykoser + utredning for schizofreni og det var søren meg ikke lett. Tålmodigheten min ble virkelig satt på prøve i perioder. Man må virkelig smøre seg med tålmodighet når det kommer til å date/bli sammen med en som er psykisk syk for ingen dager er like og deres dårlige perioder kan vare lenge. Jeg tror det er mange som ikke forstår det og tenker at feks depresjon "ja da er man bare deppa i en liten periode". Nei, veldig mange er så nede at de ikke klarer å ta seg en dusj, bare å stå opp fra senga er tungt, å spise blir et ork osv osv...

Anonymkode: 5f409...8cd

[~ m a u d e ~]

Dette er enkel matematikk.

Dersom et menneske gir et annet menneske det han eller hun behøver, så er det andre mennesket i stand til å se gjennom fingrene med mye (svik, bedrag, utroskap, fysiske og psykiske lidelser). 

Dersom et menneske ikke gir det andre mennesket det de behøver, så kan han eller hun være så perfekt de bare vil, det vil uansett ikke være nok å bygge på. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Pinkpanther skrev:

Takk for mange konstruktive, fine svar! Når jeg tenker etter, så har jeg lagt alle mine behov til side. Og prøver hele veien å strekke til for han, gjøre ting for at han skal få det bedre, passe på han, unngår å gjøre ting jeg har lyst til fordi det kan trigge noe hos han osv. Han tar alt mellom oss veldig «care», og flere ganger har jeg avsluttet forholdet og først da forstår han at det jeg har snakket om faktisk var alvor i. Jeg opplever ikke at han har empati, han klarer ikke å sette seg inn i hvordan jeg har det når jeg prøver å fortelle det. Og ofte tror han faktisk at jeg spøker med han, eller ser på det som en tease seksuelt. Han sier mye fælt om seg selv, innerste tanker osv., og får seg selv til å fremstå som en fæl person. Men handlingene hans motstrider mye av det han sier, og han er en kjempeflink lytter. Jeg føler meg alltid sett, og han bekrefter dette ved å ta det opp ved senere anledninger at han faktisk har hørt etter. 
 

ts

Jeg skulle skrive et innlegg etter HI om at jeg står i dette selv, men når jeg leser det du skrev her så tenker jeg at jeg tross alt er heldig. Kjæresten min har mye empati, er veldig var for hvordan jeg har det og lei seg for hvordan han påvirker meg etc. Dette gjør at jeg blir og ser an foreløpig, for han er veldig spesiell og lar meg være meg i motsetning til min eks som var frisk. Tips er å absolutt ikke legge alle dine behov til side og ikke bruk all energi på å hjelpe han. Han kan bare blir frisk selv, men du kan støtte han slik som han kan støtte deg hvis du har noen problemer. Det er viktig at vi lever våre liv med venner, jobb og hobbyer, og fyller på med energi og glede fra andre steder, særlig når partnerne er i ekstra dårlig periode. Det er jammen ikke lett, og jeg skulle ønske jeg var i et forhold med en som var friskere og hadde like mye følelser for meg som jeg for ham, og klarte å vise det! Men min jobber også med å bli frisk, og jeg vil være der og heie på han enn så lenge. Jeg ble også syk en periode, men vi begynner å finne en balanse nå så jeg har det bedre i det minste. Det er ikke sånn at man bare kan dumpe og finne en annen slik man noen ganger får inntrykk av på KG. Jeg har aldri møtt en mann som er som kjæresten min, det var kjærlighet nærmest ved første blikk og masse sterke følelser som kom fort, og det er verdt å kjempe for tenker jeg. 🧡

Anonymkode: 46131...fe6

[Pinkpanther]

Jeg har selv vært flere år i et forhold hvor jeg ble fysisk og psykisk misbrukt. Jeg kjenner nå at denne oppførselen han har hatt de siste dagene ikke er bra for meg.. jeg klarer ikke å stole på han, får tankekjør, blir engstelig og har det rett og slett vondt. På toppen er han frekk og sinnsykt «care», snakker om ting han vet sårer meg. Jeg tror jeg må avslutte, tror ikke dette er sunt for hverken han eller meg selv.. 

 

ts

[Silva Pluvialis]

2 timer siden, Pinkpanther skrev:

Jeg har selv vært flere år i et forhold hvor jeg ble fysisk og psykisk misbrukt. Jeg kjenner nå at denne oppførselen han har hatt de siste dagene ikke er bra for meg.. jeg klarer ikke å stole på han, får tankekjør, blir engstelig og har det rett og slett vondt. På toppen er han frekk og sinnsykt «care», snakker om ting han vet sårer meg. Jeg tror jeg må avslutte, tror ikke dette er sunt for hverken han eller meg selv.. 

 

ts

Hvis han behandler deg dårlig, så synes jeg du skal gå. Viktig at du tar vare på deg selv. Man skal ikke finne seg i å bli behandlet dårlig 💕

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer helt an på hva han sliter med. 

Personlig: personlighetsforstyrrelser, bipolar, schizofreni, tilbakevendende depresjon er uaktuelt. En episode med depresjon går greit, helst hvis det er i sammenheng med en utløsende årsak slik at det kan passere.

Det er utrolig tungt å være pårørende til psykisk sykdom. Jeg tror man må ta på seg litt realistiske briller og se skikkelig på det.

Anonymkode: 1bc12...dea

Utelukker du alle personlighetsforstyrrelser? Det er flere man kan bli friske av.

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/kunnskapslost-om-personlighetsforstyrrelser

Anonymkode: 62b98...3dc