Jeg er dypt deprimert.

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 31 år som ikke helt vet hvorfor jeg skriver dette innlegget her, jeg tror jeg bare trenger noen å "snakke" med, eller si det til. Jeg har i mange år ikke hatt det helt bra, helt siden barneskolen faktisk, men det siste året nå har vært det som har dratt meg helt ned i kjelleren. Det blir liksom vanskelig å skyve bort alt det  vonde til slutt. Jeg ser ingen gleder i livet lenger, jeg går med et mørke inni meg hver eneste dag og tar på meg et smil til verden utenfor. Jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke leve heller. Jeg er sliten og mislykket. Lever et liv uten utdanning, sliter med å få jobb, ingen vil gi meg en sjanse, har masse gjeld jeg aldri kommer til å få betalt ned når jeg lever under fattigdomsgrensen, ikke førerkort eller bil, er avhenging av andre. Ingen opplevelser i livet, ikke mange venner eller familie. Forfaller i utseende og helse. Jeg har ingen gleder, ingenting. Jeg fikk to barn når jeg var veldig ung, jeg lever helt og holdent for dem, for å gi de et godt liv. Jeg viser meg som en sterk og trygg mamma selvom jeg er knust innvendig. Jeg er livredd for å miste barna mine hvis jeg spør om hjelp, for man skal jo ikke slite psykisk som forelder. Så jeg lar livet gå sin gang. Men jeg er så sliten og tom nå. Jeg føler at jeg har så mye kaos i livet, ting som ikke kan fikses og som er tungt og akseptere. Jeg prøver så godt jeg kan å fikse livet, men  møter mange lukkede dører eller flere problemer dukker alltid opp. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg ville bare si til noen som ikke vet hvem jeg er at jeg har det helt jævlig. 

Anonymkode: 9efd3...953

[AnonymBruker]

Jeg er noen år yngre, men føler det samme... Vet ikke om det hjelper å vite det, men synes livet generelt er fullt av drit. Man kan ha flaks og ting går bra, men stort sett synes jeg alt er et stort sjansespill.

Så ja, føler med deg.

Anonymkode: d4ae3...682

[cerruti]

Livet er brutalt på mange måter.
Flott at du stiller opp for barna dine. Hva med i første omgang å snakke med fastlegen om hvordan du har det? 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, cerruti skrev:

Livet er brutalt på mange måter.
Flott at du stiller opp for barna dine. Hva med i første omgang å snakke med fastlegen om hvordan du har det? 

Ja jeg stiller opp for dem, min viktigste oppgave er å være der for dem. Jeg har alltid vært en god mamma og overøst dem med kjærlighet, det kan jeg si om meg selv. Jeg ønsker dem er bedre liv enn hva jeg har. 

Jeg tør ikke snakke med fastlegen min, jeg er livredd for at han skal melde meg til barnevernet. Det er jo ofte tabu å slite psykisk som forelder. 

Anonymkode: 9efd3...953

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er noen år yngre, men føler det samme... Vet ikke om det hjelper å vite det, men synes livet generelt er fullt av drit. Man kan ha flaks og ting går bra, men stort sett synes jeg alt er et stort sjansespill.

Så ja, føler med deg.

Anonymkode: d4ae3...682

Føler med deg også, håper livet byr på bedre dager for deg i fremtiden ❤

Anonymkode: 9efd3...953

[AnonymBruker]

Hei,

 

Vil bare si at jeg har hatt det slik som deg flere ganger i livet. For meg ble redningen at fastlegen min henviste meg til DPS for behandling. Der kom jeg til en psykologstudent som jeg gikk hos i 6 mnd. Hun hjalp meg masse, med å finne min egen verdi, identitet og hva som var viktig for meg i livet og hva jeg skulle fokusere på. Etter det har jeg faktisk klart meg veldig bra i motgangsperioder, jeg har aldri kommet så langt ned igjen, fordi jeg har fått en solid grunnmur, hvis du skjønner. Snakk med fastlegen og få henvisning til psykolog, det hjelper!

Anonymkode: f9da3...8c5

[AnonymBruker]

Veldig leit å lese dette, men du er ikke alene om å oppleve en slik håpløshet. 

Kan du få hjelp noe sted? 

Jeg var sykemeldt og deprimert for noen år siden og jeg fikk da delta på et kurs som het "Mestring av depresjon"

Det hjalp å møte andre som også sleit med tungsinn og få vite litt om hvordan livssituasjon de var i.

Vi har kanskje litt lett for å bli for fokusert på våre egne liv og forventninger. 

Skrur vi ned forventningene tror jeg livet blir bedre. 

Håper du finner gleden tilbake etterhvert🌞🌞🌞

Anonymkode: c152e...376

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig leit å lese dette, men du er ikke alene om å oppleve en slik håpløshet. 

Kan du få hjelp noe sted? 

Jeg var sykemeldt og deprimert for noen år siden og jeg fikk da delta på et kurs som het "Mestring av depresjon"

Det hjalp å møte andre som også sleit med tungsinn og få vite litt om hvordan livssituasjon de var i.

Vi har kanskje litt lett for å bli for fokusert på våre egne liv og forventninger. 

Skrur vi ned forventningene tror jeg livet blir bedre. 

Håper du finner gleden tilbake etterhvert🌞🌞🌞

Anonymkode: c152e...376

Hei og takk for gode ord, det setter jeg pris på ❤ 

 

Jeg er dessverre redd for å be om hjelp, men ønsker meg veldig noen å snakke med. Men det igjen blir vanskelig når jeg er redd for konsekvensene for å be om hjelp. Takk for at du uansett delte råd og litt av din historie med meg. 

Anonymkode: 9efd3...953

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

 

Vil bare si at jeg har hatt det slik som deg flere ganger i livet. For meg ble redningen at fastlegen min henviste meg til DPS for behandling. Der kom jeg til en psykologstudent som jeg gikk hos i 6 mnd. Hun hjalp meg masse, med å finne min egen verdi, identitet og hva som var viktig for meg i livet og hva jeg skulle fokusere på. Etter det har jeg faktisk klart meg veldig bra i motgangsperioder, jeg har aldri kommet så langt ned igjen, fordi jeg har fått en solid grunnmur, hvis du skjønner. Snakk med fastlegen og få henvisning til psykolog, det hjelper!

Anonymkode: f9da3...8c5

Glad på dine vegne av å høre at du har fått det bedre i livet ❤

Anonymkode: 9efd3...953

[AnonymBruker]

Blir ikke fratatt barna om du tar godt vare på dem, ikke la folk skremme deg fra å søke hjelp!

Anonymkode: fd586...8c9

[AnonymBruker]

Du mister ikke barna dine fordi du oppsøker hjelp. Jeg er deprimert i tillegg til flere diagnoser og går hver uke til psykolog. Det er og blir verre hvis du ikke tar tak i det. Det skal ganske mye til før man mister omsorgen. Å slite med depresjon er mulig å få hjelp til å bli bedre. 

Anonymkode: 30c53...357

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg stiller opp for dem, min viktigste oppgave er å være der for dem. Jeg har alltid vært en god mamma og overøst dem med kjærlighet, det kan jeg si om meg selv. Jeg ønsker dem er bedre liv enn hva jeg har. 

Jeg tør ikke snakke med fastlegen min, jeg er livredd for at han skal melde meg til barnevernet. Det er jo ofte tabu å slite psykisk som forelder. 

Anonymkode: 9efd3...953

Oj dette må du ikke tenke! Foreldre er folk som alle andre og kan få sykdommer som alle andre. Er skikkelig psykisk syk selv, innleggelser i fleng, selvmordsforsøk osv. Har to barn, og heldigvis en frisk mann som er en super pappa. Har blitt meldt til barnevernet to ganger (ikke pga bekymringer fra folk rundt barnet, men man blir det automatisk når man legges inn på akuttpsykiatrisk), og det har bare vært hyggelige folk som vil oss vel. Aldri noe antydning til at de mener barna ikke har det bra hos oss. Mer veiledning til hvordan vi kan forklare sykdommen for barna. Søk hjelp kjære deg, det vil også gagne barna at du får det bedre!

Anonymkode: 87dc9...399

[AnonymBruker]

Søk hjelp. Barnevernet kommer nok ikke for å ta ungene selv om du får hjelp for din psykiske helse. 

Jeg har ikke barn selv, men har gått i gruppeterapi med folk som har barn, barnevernet har aldri vært involvert. På sikt vil nok også barna få det bedre med en mor som har det bedre. Det at du ber om hjelp er ikke et tegn på svakhet, men styrke. Du viser at du gjør det du kan for å få det bedre.

Bortsett fra barna, så kjenner jeg meg igjen i det du skriver. Jeg følte jeg alltid hadde vært deprimert. Så kom tanker om at jeg ikke ville leve, men ikke ville dø heller, før dette gikk over til at jeg ville dø og jeg planla hvordan det skulle skje. Ved en tilfeldighet ble det oppdaget og jeg fikk hjelp. Jeg hadde ikke villet fortelle om det til noen, for jeg så ikke poenget og skjønte ikke hvordan noe kunne bli bedre noen gang. Det har tatt tid, og er ikke helt bra ennå, men mye bedre. 

Så snakk med fastlegen. Er det vanskelig, så skriv ned det du føler, eventuelt vis det du har skrevet her. 

Anonymkode: f2378...9b6

[AnonymBruker]

Siden du har barn blir du prioritert i psykisk helsevesen, for barnas del. Så det burde du ikke bekymre deg for. Hjelp får du. 40% av vistter hos leger er pga. psyken, så det er helt ordinært. Legene møter på dette problemet hele tiden. 

Anonymkode: f981c...d97

[Purple_Pixiedust]

Du mister ikke barna bare fordi du sliter psykisk. Da skal det være ganske alvorlig omsorgssvikt i tillegg. 

Det blir feil av deg å si at "det er synd at det er slik" i fotbindelse med å søke hjelp, for det er _ikke_ slik det er. Alle dere som sier slik er med på å bidra til at folk lar være å søke hjelp og heller blir verre og verre. 

 

[AnonymBruker]

Du har rett til å få hjelp selv om du har barn. Hvis fastlegen hadde kontaktet barnevernet fordi du ber om hjelp, så er fastlegen trangsynt og uvitende. 

Anonymkode: 2fdd6...a55

[AnonymBruker]

Mye verre for barna med en psykisk syk mor som IKKE søker hjelp!!

Fastlegen melder deg ikke til barnevernet automatisk fordi du er deprimert. Mange klarer fint å ivareta barna selv om de sliter psykisk.

Anonymkode: 58eba...66d

[AnonymBruker]

Hvis det er for mye for deg å kontakte legen nå, så foreslår jeg at du låner bøkene "Tenk deg glad" og  "Lykketyvene"på biblioteket. Du kan også prate med Mental Helses hjelpetelefon helt uforpliktende. Jeg håper du etter hvert klarer å be om hjelp fra fagpersoner, for hjelpen finnes.

 

Anonymkode: 91611...79b

[Gjest Dævendøtte]

Jeg har slitt med dype depresjoner siden jeg var 18 år. Var lagt inn flere ganger etter jeg fylte 20, hadde en datter på et par år da. Var aldri noe tema at BV kom inn i bildet, men jeg hadde nær familie som tok henne da jeg var innlagt.

Etter dette, har jeg hatt depresjoner fram til jeg ble 45 år. 

Nå, de siste fem årene, har jeg vært frisk. Det tok meg to år på egenhånd å komme ut av dette. Og det har vært tungt. 

Jeg la om kostholdet mitt fullstendig, gikk over til plantebasert sunn mat, jeg leste meg opp og sørget for at jeg fikk i meg alt jeg trengte via kosten. Spiser D og B vitamin i tillegg. Og trener, jeg trener til jeg svetter, puster og peser minst fem ganger i uka, og minst en halvtime hver gang. Enten jeg ville eller ikke, så tvang jeg meg til å trene hardt.

Og så begynte jeg å tenke, jeg jobbet intenst (gjør jeg fortsatt) med tankene mine, alle negative tanker ble presset ut av gode tanker, også en svært tung periode, er ikke enkelt å tenke seg frisk. Men jeg klarte det!!! 

Dette har vært en tung vei å gå, har kostet meg blod, svette og tårer, for å si det sånn. Seks mnd etter jeg begynte, våknet jeg om morgenen og var glad. Og har vært glad hver dag, jeg er til og med takknemlig, noe jeg aldri klarte å føle på tidligere, var bare tom og svart. Nå gleder jeg meg over de små tingene også, livet mitt er snudd på hodet og jeg ser fram til de neste 30 år. 

Jeg skjønte at alt lå på meg, verken leger eller psykologer klarte å hjelpe. Skulle jeg bli frisk, måtte jeg selv ta tak. Og det har jeg klart. Ingenting kommer gratis, og dette har kostet mye. Men belønningen av å være frisk, overgår alt jeg slet med de to første årene. Nå er jeg inne i en fin rutine som jeg har hatt i fire år, kosthold og trening går av seg selv, spesielt morsomt er det også å se at kroppen min blir supersterk og det er så godt for sjela, dusjen etter en løpetur i skogen er fantastisk.

Lykke til, uansett hva du gjør ❤️ 

[AnonymBruker]

Kjære deg, søk hjelp! Hva er dette barneverns-tullet? De som jobber i BV er fine mennesker, som kun ønsker det beste for forelder og barn. Ingen barn blir plassert i beredskapshjem pga en deprimert mor. Ingen! 

Derimot vil barna merke at du er deprimert, og dette vil de ta med seg. Søk hjelp for barnas skyld. Det er ikke for sent å snu på flisa vet du, kanskje kan du starte utdanning når du har kommet deg litt ovenpå? 

Lykke til! 

Anonymkode: b283c...81d