Er du glad i besteforeldrene dine?

[Sommerfugl]

Jeg er glad i besteforeldrene mine!

[Gjest Gjesta]

Jeg har ingen besteforeldre...........

[Gjest Solsikke]

Jeg er kjempeglad i besteforeldrene mine, har bodd i samme gata som de fram til jeg var 16, og besøkte de så og si hver dag. Har utrolig mange gode minner fra ting jeg har gjort sammen med de. Nå bor jeg langt hjemmefra, men besøker de alltid når jeg er hjemme ca. en gang i måneden, og prater med de på telefonen en til to ganger i uka. De er verdens snilleste, bestefar min er så populær blant ungene i nabolaget at de til og med har ringt på og spurt om "han vil være med ut å leke?" Hehe. Dessverre så begynner de å bli veldig gamle og syke begge to nå. Gruer meg fælt til å miste de.

Mormor har jeg aldri hatt så mye kontakt med, ho er yngre enn besteforeldrene mine, men jeg føler at ho er vanskeligere å prate med, spesielt fordi ho stort sett sladrer om alle andre - noe som ikke interesserer meg å høre på i det hele tatt. Jeg kjenner ho heller ikke så godt i og med at ho bor et stykke unna der jeg vokste opp. Morfar døde før jeg ble født.

[Gjest baby-E]

jeg har bare morfaren min igjen. Han er verdens beste og jeg er kjempe glad i han. Vi snakkes på telefornen flere ganger pr. uke og jeg besøker han så fort jeg er hjemme i fredrikstad! Lurer på hvordan det går den dagen har forsvinner. Har er 84, så han er jo ganske gammel...

[Gjest Berry]

Jeg har ingen egne besteforeldre, men jeg har "adoptert" mormoren og morfaren til samboeren min. De er utrolig flotte mennesker som det er umulig å ikke bli glad i! De bor nokså nærme, så vi treffes ganske ofte. (Og det er like hyggelig hver gang!) Vi drar også hvert år på hyttetur sammen, og i påsken dro vi en uke til Italia sammen. Veldig koselig!

[Ciara]

Jeg er veldig glad i besteforeldrene mine på farssiden, og litt mer likegyldig til besteforeldrene på morssiden. Min mormor og morfar har flere ganger vist at de foretrekker de andre søskenbarna, så da er jo det greit...

[Gjest gjest1]

Jeg er kjempeglad i mine besteforeldre! De var fantastiske mennesker!

Mormor og morfar har jeg bare gode minne fra, men de døde begge da jeg var liten.

Nå har jeg nok vært heldig, mine besteforeldre har helt til det siste vært spreke og oppegående. (farmor døde for to år siden, og farfar nå i vinter) Og best av alt, de var så positive. Takknemmlig for alt de har, og fornøyd med livet de har levd. Generøse mennesker som alltid tok imot en med åpne armer, viste interesse for menneskene rundt seg og samfunnet ellers.

Og farmor da, for en tøff dame! Bare måneder før hun døde red hun på hest for første gang i sitt liv - i en alder av 86 år! Hun hadde alltid likt hester, men vært litt redd dem siden de var så store. Men så fant hun altså ut at det var nå eller aldri - så da ble det ridetur på farmor. Det synes jeg er fantastisk! :bukke:

Har opp gjennom hele oppveksten, og også nå i voksen alder besøkt dem hver uke. Ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg har lyst. De har gitt meg så mye.

For meg har de aldri vært en belastning, og jeg savner dem veldig! Håper jeg kan bli som dem når jeg blir gammel!

[Diktern]

Har akkurat mistet min siste besteforelder, og tok det tyngre en jeg trodde jeg ville.

Hadde tre besteforeldre da jeg var liten (farfar døde før jeg ble født), og jeg var veldig glad i dem alle. Når man kommer i tenårene er det ofte ikke så morsomt lengre, men så blir man eldre og oppdager at de ikke var så verst allikevel:)

[mari]

jeg har ikke hatt besteforeldre siden jeg var 8, og da hadde jeg bare mormor (fordi jeg ikke fikk lov til å treffe farmor av pappa). Har fått besteforeldrene til mannen min med "på kjøpet" da vi ble sammen. De behandler meg likt som sine barnebarn, men det er ikke bare positivt.

Han sitter på et gamlehjem og er veldig dårlig. Etter å ha blitt underkuet i alle år (de har snart vært gift i 75 år) har han gitt opp og nå sitter han bare der.

Hun ringer aldri til oss, men forventer at vi skal komme på besøk ofte og ringe ennda oftere. Vi får også "kjeft" fordi min svoger ikke har ringt eller vært innom på lenge (mer enn 3 uker). Hun er lei seg fordi min svigermor nekter å ha noe med henne å gjøre å skjønner ikke at det er hennes skyld (hun har gjordt mange slemme ting mot svigermoren min oppgjennom). Svigerfaren min stiller opp 110% selvom jeg tror han gjør det mest av plikt og ikke av ønske.

jeg har allikevel valgt å være glad i henne fordi jeg vet at hun er endel av min mann sitt liv, og at det bare ville gjordt livet tyngre for mannen min hvis jeg ikke ville besøke henne og hjelpe henne hvis hun trenger hjelp.

[Gjest Anonymous]

Min Farmor er et veldig snilt og godt menneske, og jeg er veldig, veldig glad i henne. Samtidig ser jeg nå at hun begynner å bli gammel og trollete.... Og det er ikke alltid like koslig å besøke henne. Hun er ikke senil, men rører litt, forteller samme historien flere ganger osv. Hun blir også lett furten over at hun har lite besøk, men hun har besøk så og si hver eneste dag!!!

Jeg prøver å tenke på henne som den hun var, og ikke den hun er nå, og da er det lettere å gå på besøk.

[liv]

jeg har bare morfaren min igjen. Han er verdens beste og jeg er kjempe glad i han. Vi snakkes på telefornen flere ganger pr. uke og jeg besøker han så fort jeg er hjemme i fredrikstad! Lurer på hvordan det går den dagen har forsvinner. Har er 84' date= så han er jo ganske gammel...

Jeg er veldig glad i han jeg og! Men dessverre begynner han å bli veldig surrete nå. Går greit å snakke med han i korte samtaler, men det blir det samme tema om og om igjen! Men han er kjempe snill, det var de andre besteforeldrene våre også!

[Jellyfish]

Er kjempeglad i besteforeldrene mine, men treffer ikke farmor og farfar særlig ofte fordi de bor langt fra meg. Kunne godt vært flinkere til å ringe dem - tror faktisk jeg skal gjøre det i dag!

Morfar bor her i byen, og hos han har jeg nok status som "yndlingen". Eldste barnebarn. Han er utrolig snill og grei med meg, er forferdelig glad i han, og har bestemt meg for at dersom han lever når jeg en gang får barn skal et av de kalles opp etter han.

Selv om jeg er kjempeglad i morfar må jeg innrømme at jeg av og til later som om jeg ikke er hjemme hvis han ringer, for det er ikke alltid jeg har lyst til å se han eller spise middag hos han. Får selvfølgelig kjempedårlig samvittighet for det, men klarer ikke si nei hvis jeg faktisk snakker med han nesten uansett hvor dårlig det passer, så da lar jeg heller være å ta telefonen.

I dag er han hos meg mens jeg er på jobb og reparerer verandataket mitt - snille morfar!

[la Flaca]

Ingen av besteforeldrene mine er i live, men jeg "låner" farmora til mannen min innimellom. Hun er god hun. Kjenner at jeg savner å ha en eldregenerasjon i familien. Eldre mennesker kan så mye, og har et helt annet tempo i tilværelsen. Jeg merker faktisk at jeg slapper av på en annen måte sammen med farmor og ja, er nok glad i henne!