Sosial angst?

[AnonymBruker]

Min mann sliter med sosiale settinger. Vet ikke helt hva der er. Han elsker å gå på store kjøpesenter, restauranter og butikker generelt. Han har en jobb der han er leder og har mye med ansatte å gjøre. 

Men når det gjelder selskaper som nå i julen, og selskaper ellers, besøk osv så får han hjertebank. Han blir ikke redd, men føler på sinne. Han får lyst å be alle bare dra seg ut!! Men sier selvfølgelig ikke det. 

Jeg tror han er sliten, mange som skal ha en del av han, mye telefoner og mailer, osv. 

Han er ikke av den sosiale typen, men i sosiale settinger forteller han gjerne historier og er med hvis dere skjønner. 

Han har liten tålmodighet generelt sett og blir fort småirritert. 

Hva er dette? 

Anonymkode: 35850...407

[AnonymBruker]

Har vel ikke noe med sosial angst å gjøre dette vel, sosial angst pleier som regel være i alle sosiale settinger.

Høres mer ut som han har et slags traume eller har opplevd en vond hendelse i forbindelse med julen?

Anonymkode: a11b4...a00

[AnonymBruker]

Jeg er litt sånn selv. Har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. For min del handler det om frykt for å ikke være bra nok, for å si noe dumt, etc. Det ordner seg i situasjoner der en har en konkret oppgave, som med jobb, sport og spill, men er fryktelig når det er snakk om småprat og sosialisering. Angående det med å fortelle historier, kan jeg gjerne holde tale foran store forsamlinger, men får panikkangst av julelunsj med familie. Folk sliter ofte med å forstå det, så jeg har egentlig gikk opp å prøve å forklare.  

Anonymkode: 48d1c...50c

[Silva Pluvialis]

Det virker ikke som han har sosial angst, nei, da denne diagnosen kjennetegnes av vedvarende angst for å bli dømt i sosiale situasjoner. Hvis han trives på jobb som leder, trives sosialt og liker å gå på kjøpesentre - så har han nok ikke det. 

Vet du om han har vonde minner i jula f.eks fra da han var barn? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Gorilla skrev:

Det virker ikke som han har sosial angst, nei, da denne diagnosen kjennetegnes av vedvarende angst for å bli dømt i sosiale situasjoner. Hvis han trives på jobb som leder, trives sosialt og liker å gå på kjøpesentre - så har han nok ikke det. 

Vet du om han har vonde minner i jula f.eks fra da han var barn? 

Nei nei.. han elsker jula. Men jul er også tid for familieselskaper.. han får hjertebank av slike ting og kan til og med få løs mage. Men han kjenner ikke få frykt, det er mer sinne inni seg.

han kan grue seg til selskap og slike sosiale settinger i over en uke. 

Anonymkode: 35850...407

[AnonymBruker]

Ts her.. 17 mai og sammenkomster på skolen til barna er også drepen for han. Foreldremøter osv er helt Ok, der han får info om vårt barn, men sånn smalt talk med foreldrene på større møter unngår han/ vil helst slippe. Han gjør det hvis han må, men som regel tar jeg den delen da jeg liker slike ting. 

Hva kommer dette av ? 

 

Anonymkode: 35850...407

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei nei.. han elsker jula. Men jul er også tid for familieselskaper.. han får hjertebank av slike ting og kan til og med få løs mage. Men han kjenner ikke få frykt, det er mer sinne inni seg.

han kan grue seg til selskap og slike sosiale settinger i over en uke. 

Anonymkode: 35850...407

Ikke sikkert han er så kjent med sine egne følelser, og derfor tolker det som sinne?

Anonymkode: c7604...725

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke sikkert han er så kjent med sine egne følelser, og derfor tolker det som sinne?

Anonymkode: c7604...725

Han har begynt å snakke med en psykolog gjennom jobben. Men det er kun tlf samtaler, så har aldri møtt vedkommende. Han liker ikke å snakke så mye om hva de snakker om, tror han synes det er litt tabu. Men psykologen har sagt at han må finne situasjoner som for han ro og velvære. Trodde psykologer skal utfordre folk ved å møte angsten? Eller få strategier som får han til å mestre det sosiale. 

Anonymkode: 35850...407

[AnonymBruker]

Virker ikke som sosial angst. 

Men virker som han trives best der han er midtpunktet eller i settinger der det er regler, agenda osv som eks møter hvor han har kontroll. 

Anonymkode: d067f...c64

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Virker ikke som sosial angst. 

Men virker som han trives best der han er midtpunktet eller i settinger der det er regler, agenda osv som eks møter hvor han har kontroll. 

Anonymkode: d067f...c64

Han har ikke noen rolle som midtpunkt i jobben sin. Han er team leder, og er dyktig i jobben sin. Og han har nok stålkontroll der. 

Jeg tror kanskje han er oppspist over tid. Han er byggingeniør og snekker i bunn. På fritiden har han pusset opp hele huset vårt med litt push fra meg.. alle i familiene våre vil ha han til å skifte vindu, bygge terrasse osv. Han er et ja menneske som føler ansvar og at han «må» 

metter flere år, har jeg endelig fått han til å forstå at han må si nei.. han er litt sånn «supermann» i høst måtte jeg sette ned foten, da han skulle hjelpe til på et prosjekt der han endte opp med å bruke all fritid i 3 mnd. og måtte stå for hele prosjektet. 

Kanskje er grensesetting problemet? 

Flink pike syndrom i manne versjon? 

Anonymkode: 35850...407

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Han har begynt å snakke med en psykolog gjennom jobben. Men det er kun tlf samtaler, så har aldri møtt vedkommende. Han liker ikke å snakke så mye om hva de snakker om, tror han synes det er litt tabu. Men psykologen har sagt at han må finne situasjoner som for han ro og velvære. Trodde psykologer skal utfordre folk ved å møte angsten? Eller få strategier som får han til å mestre det sosiale. 

Anonymkode: 35850...407

Ja nei jeg vet ikke, men jeg sliter selv med å sortere følelser. Jeg blir overveldet, og det kommer frem som sinne, siden det er den følelsen jeg lettest kjenner igjen. Synes det kunne høres litt slik ut med din mann.

Vi jobber med det i terapien, men slike ting tar selvfølgelig tid. Særlig siden man ofte bare har 45 min i uka.

Anonymkode: c7604...725

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja nei jeg vet ikke, men jeg sliter selv med å sortere følelser. Jeg blir overveldet, og det kommer frem som sinne, siden det er den følelsen jeg lettest kjenner igjen. Synes det kunne høres litt slik ut med din mann.

Vi jobber med det i terapien, men slike ting tar selvfølgelig tid. Særlig siden man ofte bare har 45 min i uka.

Anonymkode: c7604...725

Han føler ikke frykt, kun sinne.. han er pendler og bor tett sammen med masse folk når han er på jobb. 2 uker ad gangen. Han blir sett på som humørspreder, den som skaper samhold og han tar vare på lærlingene. Skjønner da ikke hvorfor han sliter med selskaper og slike ting på fritiden? Kanskje han er så utslitt av folk at han ikke orker og at kroppen reagerer? 

Jeg jobber i barnehage, og i de mest intense periodene på jobb orker ikke jeg de små tantebarna mine på fritiden.. orker og orker, men jeg orker ikke passe de en hel dag på helg. 

Anonymkode: 35850...407

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Han føler ikke frykt, kun sinne.. han er pendler og bor tett sammen med masse folk når han er på jobb. 2 uker ad gangen. Han blir sett på som humørspreder, den som skaper samhold og han tar vare på lærlingene. Skjønner da ikke hvorfor han sliter med selskaper og slike ting på fritiden? Kanskje han er så utslitt av folk at han ikke orker og at kroppen reagerer? 

Jeg jobber i barnehage, og i de mest intense periodene på jobb orker ikke jeg de små tantebarna mine på fritiden.. orker og orker, men jeg orker ikke passe de en hel dag på helg. 

Anonymkode: 35850...407

Mest sannsynlig skjønner han jo ikke dette selv, så hvordan skulle du kunne sette deg 100% inn i det? Ta tiden og terapien (gjerne mer intensivt enn tlf-samtaler) til hjelp. Vær en støtte for han, men det nytter ikke å grave for å komme til bunns i dette i kveld liksom.

Anonymkode: c7604...725

[AnonymBruker]

Han er vel bare sliten!!

Anonymkode: a1638...4f0

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt sånn selv. Har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. For min del handler det om frykt for å ikke være bra nok, for å si noe dumt, etc. Det ordner seg i situasjoner der en har en konkret oppgave, som med jobb, sport og spill, men er fryktelig når det er snakk om småprat og sosialisering. Angående det med å fortelle historier, kan jeg gjerne holde tale foran store forsamlinger, men får panikkangst av julelunsj med familie. Folk sliter ofte med å forstå det, så jeg har egentlig gikk opp å prøve å forklare.  

Anonymkode: 48d1c...50c

Dette merket jeg at jeg også har problemer med å forstå. Hvis du er redd for å bli dømt, hvordan klarer du å snakke/fortelle historier i store forsamlinger med øynene retter mot deg? Men i trygge omgivelser med familien får panikkangst? Kan du ikke fortelle de samme historiene f. Eks? Unnvikende personlighetsforstyrrelse er jo heller det motsatte. 

"Personen har ofte en innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet. Man unngår sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning. Det er en gjennomgripende følelse av å være mindre verdt enn andre. "

https://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-en-unnvikende-personlighetsforstyrrelse

Jeg har samme diagnose som deg, og jeg gjør det jeg kan for å holde meg unna å snakke med andre, spesielt hvis det er flere enn en jeg snakker med. Med mindre jeg er helt trygge på personene jeg snakker med. 

Småprat og sosialisering er generelt nordmenn elendige på og blir ofte veldig kleint. 

Tror jeg hadde bedt om ny utredning. 

Anonymkode: d067f...c64

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har ikke noen rolle som midtpunkt i jobben sin. Han er team leder, og er dyktig i jobben sin. Og han har nok stålkontroll der. 

Jeg tror kanskje han er oppspist over tid. Han er byggingeniør og snekker i bunn. På fritiden har han pusset opp hele huset vårt med litt push fra meg.. alle i familiene våre vil ha han til å skifte vindu, bygge terrasse osv. Han er et ja menneske som føler ansvar og at han «må» 

metter flere år, har jeg endelig fått han til å forstå at han må si nei.. han er litt sånn «supermann» i høst måtte jeg sette ned foten, da han skulle hjelpe til på et prosjekt der han endte opp med å bruke all fritid i 3 mnd. og måtte stå for hele prosjektet. 

Kanskje er grensesetting problemet? 

Flink pike syndrom i manne versjon? 

Anonymkode: 35850...407

Ja kanskje han rett og slett er så sliten at han har kort lunte og ikke orker slike forsamlinger. Men i jobbrelaterte sammenhenger klarer han å skjerpe seg fordi han "må". 

Anonymkode: d067f...c64

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Dette merket jeg at jeg også har problemer med å forstå. Hvis du er redd for å bli dømt, hvordan klarer du å snakke/fortelle historier i store forsamlinger med øynene retter mot deg? Men i trygge omgivelser med familien får panikkangst? Kan du ikke fortelle de samme historiene f. Eks? Unnvikende personlighetsforstyrrelse er jo heller det motsatte. 

"Personen har ofte en innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet. Man unngår sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning. Det er en gjennomgripende følelse av å være mindre verdt enn andre. "

https://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-en-unnvikende-personlighetsforstyrrelse

Jeg har samme diagnose som deg, og jeg gjør det jeg kan for å holde meg unna å snakke med andre, spesielt hvis det er flere enn en jeg snakker med. Med mindre jeg er helt trygge på personene jeg snakker med. 

Småprat og sosialisering er generelt nordmenn elendige på og blir ofte veldig kleint. 

Tror jeg hadde bedt om ny utredning. 

Anonymkode: d067f...c64

Fordi da har jeg en oppgave å fokusere på. Jeg har et manus, eller i det minste et tema, jeg kan jobbe med. Det blir faglig, upersonlig. Det handler ikke om meg, men om temaet.

En middag med familien eller kollegene, derimot, blir noe helt annet. Det blir personlig, det handler om meg og mitt liv, hva jeg gjør, kanskje hvordan jeg ser ut eller hvordan jeg snakker. Kanskje jeg sier noe de ikke liker, kanskje jeg ikke blir invitert neste gang. Kanskje de ikke liker meg, men ikke sier noe. 

Anonymkode: 48d1c...50c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja kanskje han rett og slett er så sliten at han har kort lunte og ikke orker slike forsamlinger. Men i jobbrelaterte sammenhenger klarer han å skjerpe seg fordi han "må". 

Anonymkode: d067f...c64

Akkurat det tror jeg også. Utad er han helt fin i sosiale settinger synes jeg da, men det er jo han som kjenner på det. 

Han kan fint diskutere både jobb, politikk og generelt alt mulig, så det er ikke mangel på kunnskap eller argumenter i diskusjoner eller samtaler. Jeg har vært sammen med han i 20 år snart, og jeg ser på han som sterk psykisk. Han kan reise verden rundt alene om han må. Han nyter alenetid. 

Anonymkode: 35850...407

[Oslodamen]

Jeg synes det høres ut som sosial angst. Det er helt feil at sosial angst handler om å være redd i alle sosiale situasjoner. Noen er feks bare redd for å være midpunkt i forsamlinger, mens de kan elske kjøpesentre der de er usynlige, mens andre igjen helt fint takler lederjobben, men ikke nære relasjoner, som vennskap, små selskaper, familiebesøk osv.

Det å være profesjonell på jobben er å være i en rolle, det er klare forpliktelser og forventninger, klare regler, man vet at man behersker jobben sin, man har emosjonell distanse til kollegaene sine osv. Mens vennskap og uformelle små selskaper krever en helt annen emosjonell intimitet, der man på mange måter blir mer sårbar fordi man ikke kan gjemme seg bak en rolle slik man gjør på jobben.

Har han nære venner som han omgåes alene? Hvis han ikke har det, ville jeg ha undersøkt muligheten for at det dreier seg om sosial angst.

Sinne er som oftest en sekundær følelse, med mindre det er snakk om spesifikke situasjoner der det er naturlig å bli sint (som at noen er slemme). Det er ikke saken i din manns tilfelle, dermed skjuler sinnet hans mest sannsynlig en underliggende følelse.

Hva er han mest redd for skal skje i disse situasjonene? Hva er hans store skrekk? Klarer han å få tak på de underliggende tankene og følelsene?

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Oslodamen skrev:

Jeg synes det høres ut som sosial angst. Det er helt feil at sosial angst handler om å være redd i alle sosiale situasjoner. Noen er feks bare redd for å være midpunkt i forsamlinger, mens de kan elske kjøpesentre der de er usynlige, mens andre igjen helt fint takler lederjobben, men ikke nære relasjoner, som vennskap, små selskaper, familiebesøk osv.

Det å være profesjonell på jobben er å være i en rolle, det er klare forpliktelser og forventninger, klare regler, man vet at man behersker jobben sin, man har emosjonell distanse til kollegaene sine osv. Mens vennskap og uformelle små selskaper krever en helt annen emosjonell intimitet, der man på mange måter blir mer sårbar fordi man ikke kan gjemme seg bak en rolle slik man gjør på jobben.

Har han nære venner som han omgåes alene? Hvis han ikke har det, ville jeg ha undersøkt muligheten for at det dreier seg om sosial angst.

Sinne er som oftest en sekundær følelse, med mindre det er snakk om spesifikke situasjoner der det er naturlig å bli sint (som at noen er slemme). Det er ikke saken i din manns tilfelle, dermed skjuler sinnet hans mest sannsynlig en underliggende følelse.

Hva er han mest redd for skal skje i disse situasjonene? Hva er hans store skrekk? Klarer han å få tak på de underliggende tankene og følelsene?

Han har venner og sosiale relasjoner. Men ikke så ofte de møtes da alle er opptatt med småbarn på hver sin kant. Men møtes å tar en fest, ser en fotballkamp eller spiller golf sammen når det passer seg. Enkelte folk trives han bedre med enn andre. 

Han har ingen stor skrekk, men han takler ikke folk som «tar rommet» snakker hele tiden og tar mye plass. Hadde besøk av min søster i kveld, og hun kan være ganske intens, da får han hjertebank og blir uvel. Hun er snill, ikke noe med det, men elsker å diskutere og tar plass. 

Anonymkode: 35850...407