Du som er alkoholiker

[AnonymBruker]

Jeg er pårørende til en alkoholiker. Som dominerer ekstremt mye. 

Ingen andre i familien tør å konfrontere,  så blesten går ut over meg.

Personen er veldig aggressiv så vi kan ikke ha han hjemme pga han finner alltid alkohol, tilgang eller medbragt. Og vi har små barn som han kan finne på å vekke når de sover for å slå av en prat....

Han gir meg mye dårlig samvittighet pga jeg ikke vil høre på klagingen hans når han ringer kl 03 på natta å vil prate i mange timer om hvor jævlig alle er og hvor jævlig livet hans er. Og jeg er såklart den aller verste. 

Han mener at folk ikke tar vare på han nok. Etter 20 år er folk ganske slitne av oppførselen hans,  så er hans egen feil..

Han har ifølge seg selv stålkontroll såklart.

 

Dere som selv er rusavhengige. Innser dere det selv å skaffer hjelp eller tør dere ikke?

Mulig jeg har formulert meg feil,  og trøkket noen på tærne med innlegget mitt. Det er ikke intensjonen. Jeg er bare virkelig desperat etter å få han tilbake i livet. Og sånn som det er nå er det helt umulig...

 

Anonymkode: 254e2...136

[AnonymBruker]

Tråkker ikke på mine tær. Er mange år siden jeg hadde et rusproblem. Skjønte ikke da at jeg var krevende. Trodde andre skjønte jeg hadde det intenst vondt og dermed ville stille opp. Som sagt, jeg har slutts for lenge siden. Ordner opp i alt selv, venter ikke på hjelp fra andre  ihvertfall.

Anonymkode: f9928...e67

[Gjest Alkoholist]

Man må først og fremst forstå selv at man har et problem, og for å slutte må man ønske det selv. Det er helt umulig for andre å gjøre noe med det, hvis vedkommende selv ikke ønsker å slutte.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tråkker ikke på mine tær. Er mange år siden jeg hadde et rusproblem. Skjønte ikke da at jeg var krevende. Trodde andre skjønte jeg hadde det intenst vondt og dermed ville stille opp. Som sagt, jeg har slutts for lenge siden. Ordner opp i alt selv, venter ikke på hjelp fra andre  ihvertfall.

Anonymkode: f9928...e67

Takk for svar Hvordan går det med deg, og relasjoner i det daglige nå? Har du fått noe nærere uselviske forhold i dag?

Ts 

Anonymkode: 254e2...136

[AnonymBruker]

3 minutter siden, TotalAlkoholist skrev:

Man må først og fremst forstå selv at man har et problem, og for å slutte må man ønske det selv. Det er helt umulig for andre å gjøre noe med det, hvis vedkommende selv ikke ønsker å slutte.

Ja... Det er det som gjør det så håpløst..  Det er som å sitte med brannbilen å se på at huset brenner ned...

Men blir det ikke feil om andre rundt later som ingenting? Når han får grenser av meg så sier jeg hvorfor. Når han ringer meg full så sier jeg "jeg er veldig glad i deg, vi snakkes når du er edru" så legger jeg på. For jeg hører at han ska begynne på alle talene sine om altmulig.  

Ts 

Anonymkode: 254e2...136

[AnonymBruker]

Hjelpes.. Jeg mistenker at han ville vært slitsom også uten et alkoholproblem.

Ta en prat med han og forklar hvordan du opplever han, samtidig som du forteller ham at du bryr deg om han og forstår at han har det vanskelig. Han blir sikkert sur, men da forstår han ihvertfall hvorfor du evt. trekker deg tilbake. 

Jeg sluttet å drikke for noen år siden, og det er det beste jeg noen gang har gjort for meg selv og de rundt meg. Men jeg var heldig som fikk input utenfra (bøker og mennesker) som etterhvert sank inn, og gav meg lyst til å leve, ønske om en endring, og motet til å forsøke.

Anonymkode: 43654...8b2

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar Hvordan går det med deg, og relasjoner i det daglige nå? Har du fått noe nærere uselviske forhold i dag?

Ts 

Anonymkode: 254e2...136

Ja, absolutt. 

Anonymkode: f9928...e67

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hjelpes.. Jeg mistenker at han ville vært slitsom også uten et alkoholproblem.

Ta en prat med han og forklar hvordan du opplever han, samtidig som du forteller ham at du bryr deg om han og forstår at han har det vanskelig. Han blir sikkert sur, men da forstår han ihvertfall hvorfor du evt. trekker deg tilbake. 

Jeg sluttet å drikke for noen år siden, og det er det beste jeg noen gang har gjort for meg selv og de rundt meg. Men jeg var heldig som fikk input utenfra (bøker og mennesker) som etterhvert sank inn, og gav meg lyst til å leve, ønske om en endring, og motet til å forsøke.

Anonymkode: 43654...8b2

Han er egentlig en kjempeflott mann. Han har bare holdt på med dette så lenge at han har ingen grenser for hvordan han skal regulere seg selv...

Ja.. Det gjør jeg.. påpeker at jeg er glad i han, og savner å ha han rusfri.

Legger ikke skjul på noe. Slik som de i familien gjør. De tør ikke konfrontere han...

Ts 

Anonymkode: 254e2...136

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjelpes.. Jeg mistenker at han ville vært slitsom også uten et alkoholproblem.

Ta en prat med han og forklar hvordan du opplever han, samtidig som du forteller ham at du bryr deg om han og forstår at han har det vanskelig. Han blir sikkert sur, men da forstår han ihvertfall hvorfor du evt. trekker deg tilbake. 

Jeg sluttet å drikke for noen år siden, og det er det beste jeg noen gang har gjort for meg selv og de rundt meg. Men jeg var heldig som fikk input utenfra (bøker og mennesker) som etterhvert sank inn, og gav meg lyst til å leve, ønske om en endring, og motet til å forsøke.

Anonymkode: 43654...8b2

Må bare svare på det siste du skrev også. Så utrolig bra at du har kommet deg ut av det.

Har du noen bøker du kan anbefale? Jeg har lest flodhesten i dagligstuen. Og var jo lett å kjenne igjen rollene i familien og muliggjørerne..

Ts 

Anonymkode: 254e2...136

[Gjest Alkoholist]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja... Det er det som gjør det så håpløst..  Det er som å sitte med brannbilen å se på at huset brenner ned...

Men blir det ikke feil om andre rundt later som ingenting? Når han får grenser av meg så sier jeg hvorfor. Når han ringer meg full så sier jeg "jeg er veldig glad i deg, vi snakkes når du er edru" så legger jeg på. For jeg hører at han ska begynne på alle talene sine om altmulig.  

Ts 

Anonymkode: 254e2...136

Forstår godt at det er vanskelig for deg. Synes det høres ut som at du takler han bra. Har selv mistet flere bra folk pga mitt alkoholmisbruk. Lett å rote seg bort i litt feil miljø, og da mister man de som gode folka etterhvert. Har ingen problemer med å forstå det. Det er ofte tilfelle at man ruser seg pga vonde opplevelser, men det nytter ikke å skylde på det i det uendelige. Det blir til slutt bare "gamle unnskyldninger" som ikke funker lenger. Man må ta tak i problemene og oppsøke hjelp. Andre kan ikke gjøre så mye, men de kan være der som støtte. En endring må man få til selv. 

[AnonymBruker]

Jeg har foreldre som er alkoholikere. Og de nekter for det selv. Husker til og med en samtale vi hadde med barnevernet, da jeg var barn. Hvor jeg fortalte hva mamma gjorde mot meg, så bare lo mamma og sa at dette kunne jo ikke hun noe for, hun var jo så full så hun husket ikke at det hadde skjedd. Og dermed hadde det ikke skjedd. Hun fra barnevernet lurte på om det var greit at mamma drakk seg så full, at hun ikke husket hva hun utsatte meg for. Ja, det var jo ikke noe problem, nå var jeg jo blitt så gammel. Jeg var 13 år da. Og hun sa at hun bare koste seg iblant, og det måtte jo være lov. Men hun var drita 7 dager i uken. Jeg har overhodet ikke noe kontakt med mine foreldre.

Og min erfaring er vel at de fleste alkoholikere nekter for at de er det.

Anonymkode: be386...312

[Gran3]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Hjelpes.. Jeg mistenker at han ville vært slitsom også uten et alkoholproblem.

Anonymkode: 43654...8b2

Dette! Har lang erfaring med ulike personer med ulike problemer. Selvsagt finnes det en og annen som er en djevelversjon av seg selv når han eller hun sliter, og blir nærmest en engel når de får alt på stell. Men! I de aller fleste tilfeller sier oppførselen som alkoholiker (eller med andre problemer) noe om hvordan personen ville vært uten den belastningen. Egoistiske, frekke mennesker blir mer så om de drikker tungt. Hyggelige, omsorgsfulle mennesker vil nok i større grad gjemme seg bort og/ eller være overhyggelige mot sine nærmeste når full. 

En hyggelig person som sliter med alkohol vil ikke akseptere at han blir aggressiv og destruktiv som full, da vil han heller trekke seg tilbake og gjemme seg, for å skjerme omgivelsene!

Det virker som om alkoholismen gir deg en grunn til å tro på personen bak avhengigheten, at dersom han bare blir edru, så vil han bli den personen du håper og ønsker han skal være. Da vil han endelig ha den rollen i livet ditt som du alltid har savnet. Men, dessverre, dette vil nok aldri skje. Selv om han skulle bli edru i morgen, så vil du se at han fortsatt er krevende på de samme måtene, han holder kanskje bare mer inni seg, eller spiller mer likegyldig eller hyggelig enn det han egentlig er. 

Det er vanskelig å gi slipp på nære personer som vi ønsker tenke godt om, som vi ønsker vil bli en av de gode om de bare får en sjanse. De vi på noen måter liker og ønsker oppførte seg bedre så vi kunne ha dem i livene våre. Dessverre er det ikke alltid sånn. Noen ganger er mennesker stygge mot andre, selv om de skulle bli nykter. Jeg tror en del av problemet her er at du må akseptere at han aldri vil bli den du alltid har ønsket at han skulle bli, at han aldri vil bli den du ønsker. Det er tungt, trist, hardt, men du piner deg selv når du fortsetter å tro at alkoholismen er det egentlige og eneste problemet, at han ville blitt super om han bare var edru. Sannsynligvis vil han fortsatt være en drittsekk som edru. 

[Gjest Fallabella]

Jeg er alkoholiker å har faktisk ikke forstått det selv... det er helt utrolig å tenke på nå som jeg er edru.. Mulig andre vet det selv, jeg vet ikke. Jeg var aldri klar over hvordan jeg ødela folk rundt meg. Jeg ser det nå å det knuser meg.. Må sakte bygge meg opp igjen å være god mot mine nærmeste.

Jeg har lært at pårørende ikke kan gjøre annet enn å passe på seg selv, sette grenser og rett og slett holde avstand inntil den avhengige gjør noe med rusproblemet sitt. Det sies at alkoholikere er vampyrer som sliter ut sine nærmeste, dette er jeg ening i.

Du som pårørende bør be om hjelp, du trenger det like mye som den som ruser seg.

[AnonymBruker]

1 time siden, TotalAlkoholist skrev:

Man må først og fremst forstå selv at man har et problem, og for å slutte må man ønske det selv. Det er helt umulig for andre å gjøre noe med det, hvis vedkommende selv ikke ønsker å slutte.

Dette er ikke helt riktig. 
TS, du kan kontakte hans fastlege, Blå Kors eller andre hjelpeinstanser. Det er faktisk slik at noen først DA får øynene opp og tar tak. Hvis ingen reagerer og sier hvor uakseptabelt dette er, hvorfor skal da alkoholisten gjøre noe med saken? 

Anonymkode: d725c...0c3

[Gjest Alkoholist]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke helt riktig. 
TS, du kan kontakte hans fastlege, Blå Kors eller andre hjelpeinstanser. Det er faktisk slik at noen først DA får øynene opp og tar tak. Hvis ingen reagerer og sier hvor uakseptabelt dette er, hvorfor skal da alkoholisten gjøre noe med saken? 

Anonymkode: d725c...0c3

Ja, pårørende kan gjøre det. Men det hjelper lite hvis han ikke vil ha hjelp. Men det er selvfølgelig verdt et forsøk. 

[Gjest Fallabella]

Akkurat nå, TotalAlkoholist skrev:

Ja, pårørende kan gjøre det. Men det hjelper lite hvis han ikke vil ha hjelp. Men det er selvfølgelig verdt et forsøk. 

Pårørende må først og fremst gå å få hjelp selv, på feks Blå kors eller Alanon. Jeg tviler også på at det vil hjelpe å si noe til en som ruser seg..    Mulig det fungerer men tror det er viktig at det ikke skapes falske håp om at pårørende kan få en aktiv til å slutte, da vil de bare slite seg ut

[Gjest Warrior]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

så er hans egen feil..

Fy faen så frekt. Det er ingen sin feil at de får et sånt liv og oppførsel. Tror du mennesker velger selv å leve et tøft liv med rus? Det er jo så moro ikke sant? 

Tror du det er så enkelt å få hjelp for tiden? Verden går tross alt mer og mer til helvete. Vanskeligere og vanskeligere å få hjelp uansett hvor mye man kjemper. Tror du det bare er å si «nå vil jeg ha hjelp» så blir alt bedre? 

Folk blir også mer og mer dømmende. Jo mer folk dømmer, jo verre blir det. Dere kan dømme så mye dere vil men ingen blir rusfri/kvitt alkoholen av det. Tvert i mot. Det blir verre. Det er mange der ute som ikke orker å kvitte seg med det pga mennesker dømmer og er så frekk. Når mennesker snur ryggen til deg så velger de å få trøst av alkoholen.

[Gjest Alkoholist]

16 minutter siden, Fallabella skrev:

Pårørende må først og fremst gå å få hjelp selv, på feks Blå kors eller Alanon. Jeg tviler også på at det vil hjelpe å si noe til en som ruser seg..    Mulig det fungerer men tror det er viktig at det ikke skapes falske håp om at pårørende kan få en aktiv til å slutte, da vil de bare slite seg ut

Nettopp. 

[AnonymBruker]

Jeg har selv levd tett på en alkoholiker, og mennesker med et alkoholproblem. Det du beskriver med å ringe eller kreve kontakt når det passer vedkommende, har jeg inntrykk av har mer med vedkommendes grunnleggende personlighet å gjøre. Selvsagt blir det forsterket av at alkohol senker kritisk tenkning og hemninger, men de fleste har faktisk grenser som voksne mennesker, også de som er alkoholikere eller har et problem.

 De fleste med et alkoholproblem er innerst inne klar over det selv, men ønsker gjerne å bortforklare eller skjule det. En alkoholiker kan kanskje love at h*n vil endre seg eller søke hjelp når andre «krever» det, men klarer ikke endre sin adferd før h*n selv ønsker det. Det er selvsagt mulig å melde sin bekymring til vedkommendes fastlege, men i mange tilfeller vil det ikke føre til noe som hjelper vedkommende eller dere som pårørende.

Anonymkode: d1430...f8d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som selv er rusavhengige. Innser dere det selv å skaffer hjelp eller tør dere ikke?

Mulig jeg har formulert meg feil,  og trøkket noen på tærne med innlegget mitt. Det er ikke intensjonen. Jeg er bare virkelig desperat etter å få han tilbake i livet. Og sånn som det er nå er det helt umulig...

 

Anonymkode: 254e2...136

Det høres jo ut som denne mannen har problemer langt utover problemer med rus.

Jeg vet ikke helt hva definisjonen på alkoholiker er, men jeg er vel kanskje det. Jeg har vel egentlig hatt rusproblemer siden jeg var 16-17, altså mer en halve livet mitt. I dag er det først og fremst alkohol, tidligere var det litt av hvert...

Det har imidlertid aldri tatt overhånd på den måten du beskriver. Jeg fullførte utdanning og har aldri vært arbeidsledig. Jeg tjener bra og lever et ganske normalt liv, foruten at jeg ruser meg nesten hver dag. Jeg har heller egentlig aldri forulempet noen andre med rusbruken min, har aldri vært aggressiv og er knapt i stand til å slå ihjel ei flue eller tråkke på en edderkopp...

Jeg vurderte å søke hjelp én gang, når jeg var skikkelig langt nede, men slo det fra meg. Jeg hjelper meg vel selv litt ved at jeg er ganske disiplinert. Jeg drikker aldri før etter kl. 18 og jeg kan ha perioder på flere uker hvor jeg ikke ruser meg i det hele tatt, men det sklir alltid ut igjen.

Innerst inne vet jeg vel med meg selv at jeg egentlig ikke vil slutte helt og at jeg ikke kunne tenke meg et liv hvor jeg aldri kunne drikke alkohol igjen. Da er det også totalt bortkastet å søke hjelp. Å ville selv er nøkkelen, uansett, med eller uten hjelp.

Anonymkode: e3eb6...9ab