Du som ikke vil ha barn, hvorfor?

[nå_er_nok]

Kan det ha noe med egen bagasje å gjøre?

Endret 3. mai 2020 av nå_er_nok

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Komler aldri til å få et barn hvis jeg ikke har lyst til det selv. Er enig i at jeg begynner å bli for gammel, men dersom jeg skulle få en veldig trang etter barn i løpet av et års tid er det fortsatt en (teoretisk) mulighet. 

Desverre tror jeg nok ikke jeg kommer til å ombestemme meg, så jeg forbereder meg litt mentalt på å miste samboeren min 😔

Anonymkode: a94cc...b7b

Tja. Jeg regner med du har en samboer som enten er av samme alder som deg eller eldre? Hans biologiske klokke har også nådd et visst punkt, og er helt i grenseland. Dessuten så har han bygd opp et liv sammen med deg, så bare å forlate deg sånn uten videre er ikke enkelt. Han må ha kjent på barnløs-følelsen flere ganger han også, og er således forberedt på at det kan skje. Han har heller ikke forlatt deg tidligere, til tross for din nøling og for at biologiske klokker tikker. 

Så jeg er blir ikke overrasket om han faktisk fint kan slå seg til ro med at det ikke blir barn. 

Anonymkode: f0ed6...b82

[missnorway94]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Komler aldri til å få et barn hvis jeg ikke har lyst til det selv. Er enig i at jeg begynner å bli for gammel, men dersom jeg skulle få en veldig trang etter barn i løpet av et års tid er det fortsatt en (teoretisk) mulighet. 

Desverre tror jeg nok ikke jeg kommer til å ombestemme meg, så jeg forbereder meg litt mentalt på å miste samboeren min 😔

Anonymkode: a94cc...b7b

Skjønner det er vanskelig...barn/ikke barn er nok en dealbreaker for mange, enten den ene eller andre veien. Synes verken man skal gi opp ønsket om å få barn/ønsket om å ikke få barn for noen! 

[AnonymBruker]

En annen grunn til at jeg ikke vil ha barn, er at jeg ikke vil bli en sånn som sier til andre at de aner ikke hva de går glipp av, at jeg var kjempeego før og nå har jeg sett lyset, osv osv.

Anonymkode: 1d388...0d1

[AnonymBruker]

På 13.12.2019 den 17.10, AnonymBruker skrev:

Folk skaffer barn for sin egen egoistiske lyst. De tenker ikke på at barnet må klare seg gjennom livet med mange utfordringer. For livet er ingen dans på roser. Er bedre om det aldri ble født.

Så er det som å spørre om jeg vil ha en geit eller en ku, nei jeg vil ikke ha det. Samme måte som barn. 

 

Anonymkode: 16f42...25f

Så du skulle ønske du ikke var født?

Anonymkode: 7d611...9d5

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Så du skulle ønske du ikke var født?

Anonymkode: 7d611...9d5

Er ikke meg du spurte, men for meg er dette en del av det. Jeg har alltid følt på det at det hadde vært bedre å ikke bli født. Ikke at jeg ønsker å dø når jeg først er her, skal jo tross alt være dø for alltid når det først skjer, så trenger ikke å haste det. Men har aldri følt at livet er en gave og at det for meg handler mer om å holde ut for å se hva som skjer. Og jeg har hatt et bra liv uten store traumer, ingen som ville trodd at jeg føler det sånn tror jeg. Med den typen følelser så føles det uansett helt utrolig feil og uetisk å med vilje og vite sette et nytt menneske på jorden som må forholde seg til et helt liv. 

I tillegg så er det en haug med andre grunner, noen som er nesten like vanskelige å fortelle om som det over, andre som er ting alle kan forstå. De blir gjerne det jeg forklarer med. Forteller jo ikke folk at jeg skulle ønske jeg ikke var født. Eneste jeg noengang har fortalt dette er samboeren, og det var nettopp da jeg skulle forklare han skikkelig hvorfor jeg ikke vil ha barn. 

Anonymkode: b2b43...fa1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så du skulle ønske du ikke var født?

Anonymkode: 7d611...9d5

Det er tidenes dårligste argument for å tvinge seg selv til å få barn. Det fungerer ikke slikt. Man kan ikke pepre ut unger i vilden sky bare fordi at hvis ikke så hadde ikke barnet (denne du) levd. 

Anonymkode: f0ed6...b82

[Gjest Tamsi]

Rent egoistisk: Jeg klarer ikke forstå ønsket om å sette seg selv til side for resten av livet. Og i prosessen bokstavelig talt låne bort kroppen sin i nesten et helt år, og risikere store skader. Jeg lever da bare en gang. En unge hadde forstyrret absolutt alt jeg setter pris på i det daglige; for eksempel søvn, alenetid og kjærestetid, et stabilt sexliv, vinkvelder midt i uka, å kunne sitte dritlenge oppe kvelden før en fridag og sove til jeg våkner... Hund derimot kunne jeg absolutt tenke meg. 

Mindre ego: Da jeg var 12 år og lærte om klimaforandringene tenkte jeg for første gang at jeg ikke burde få barn - for barnet sin del. Det tenker jeg fremdeles, fordi fremtiden skremmer meg. Rart å sette barn til verden dersom man selv ikke har tro på at det vil gå bra. Alle generasjoner har sikkert bekymret seg for fremtiden, men nå er det veldig mange forskere som sier der samme. Og hver eneste sommer settes det ny varmerekord, med jubeloverskrifter i avisene..

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt på noen form for lyst på barn. Når andre har pratet om at de gleder seg til å finne mannen i sitt liv og starte en familie har jeg følt på at jeg skulle ønske jeg kjente samme trangen, men det har jeg rett og slett aldri gjort. 

Jeg har to eldre søstre, hvor hun ene har ønsket seg barn helt siden jeg ble født da hun var 9 år gammel. Hun andre har aldri ønsket seg barn. Begge er nå gift med to barn hver. Eldstemann er veldig glad for det, hun andre sa til meg at hun elsker barna, og vil såklart ikke ha byttet dem ut, men at hun nok hadde vært lykkeligere uten. Hun valgte å få barn fordi mannen hadde et sterkt ønske om det. 

Jeg er nå 37, og traff samboeren min for to år siden. Jeg har for første gang tenkt tanken om at nå forstår jeg hva folk snakker om, at når man treffer den rette så vil ønsket om barn komme. I tidligere forhold har det uteblitt helt. Men, han har to barn fra før og er sterilisert, så valget er forsåvidt tatt for meg. Og jeg tror det er helt greit. Jeg ser veldig mange fordeler ved å forbli barnløs. 

Det som forundrer meg er hvor fiendtlig innstilt mange blir mot kvinner som velger å ikke få barn, og hvor nedlatende man blir snakket til fra enkelte. Jeg unner alle som ønsker seg barn, å få barn, og skulle ønske alle ville unnet dem som ikke ønsker seg barn å ikke få barn. 

Anonymkode: 08a2d...2f5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

En annen grunn til at jeg ikke vil ha barn, er at jeg ikke vil bli en sånn som sier til andre at de aner ikke hva de går glipp av, at jeg var kjempeego før og nå har jeg sett lyset, osv osv.

Anonymkode: 1d388...0d1

Hehe, jeg skjønner godt hva du mener 😂 Det finnes dessverre altfor mange som lirer av seg slike ting, noen ganger lurer jeg på om de faktisk mener det eller om de bare føler de må si det.

Jeg derimot er en 3 barnsmor som digger ungene mine, men både forstår, respekterer og skjønner dem som ikke vil ha barn. Og at man skal forsvare hvorfor man ikke vil ha barn, synes jeg bare er helt meningsløst. Egentlig synes jeg det er helt topp at flere og flere snakker ut om at de ikke ønsker barn og at det er et bevisst valg. 

Jeg krymper meg når folk spør andre om når de skal få barn/skal få flere barn/skal gifte seg ol, først og fremst fordi jeg tenker at det er ingens business, ikke sikkert det er et tema som man vil snakke om og at det legger en viss forventning om hvordan man skal leve livet sitt.

Jeg klamrer meg til mine frivillig barnløse venninner og lever litt igjennom dem til tider. Og når jeg er med venninner som har barn, snakker vi som regel ikke om ungene i det hele tatt 😂

Jeg elsker livet mitt og synes ikke jeg har «ofret» noe. Jeg bare liker å tilbringe tiden jeg har sammen med mann og barn. Når det er sagt, tror jeg helt og fullt på at man kan leve et like rikt uten barn, som med. Det handler om hva vi ønsker ut av livene våre og hvordan vi vil leve dem. Og heldigvis lever vi i et land som gir oss muligheten til å velge enten det ene eller det andre!

Anonymkode: 775ff...d51

[Silva Pluvialis]

.

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg har vært i to langvarige forhold og fikk aldri lyst på barn da. I det første forholdet mitt begynte han å snakke om barn, men lysten hos meg var helt fraværende. Jeg hadde ikke tenkt på det engang.

Jeg har også merket stor forskjell på meg og venninner/andre kvinner. Deres største drøm er gjerne å få barn og en familie. Flere uttrykker en dyp lengsel etter det og det er noe jeg ikke kjenner meg igjen i. Andre kvinner får gjerne lyst på barn av å være rundt barn, men jeg har aldri kjent på det i det hele tatt. Tenker at det er hyggelig for de som har fått barn, men glad for at det ikke er meg.

Så jeg tviler på at jeg kommer til å endre mening, og nå er jeg snart 38 år og er singel. Da må jeg isåfall stresse og få barn med engang. Noe jeg ikke ser for meg. Jeg har mer lyst til å ta mastergrad liksom og alle mine drømmer innebærer ikke barn.

Det provoserer meg litt at omtrent alle antar at jeg ønsker å få barn. Ingen spør om det er noe jeg ønsker. Bare kommer med bemerkninger angående det og at jeg selv om jeg nærmer meg 40 så kan jeg fortsatt få barn.

Anonymkode: 56390...0a7

[KillerKitty]

Er rett og slett ikke ansvarlig nok 

[AnonymBruker]

Jeg omtaler meg også som barnfri da jeg også synes det er det mest beskrivende. Jeg er fri i fra barn😁

Ikke ønsker jeg barn, ikke har jeg interesse av de, jeg synes de skriker, bråker, og generelt er uinteressante. En unge blir omtrent som en ulende ambulanse 24/7 i 18, ATTEN ÅR... Helt vilt. Jeg ser den ene etter den andre tråden her om barn ;  bæsjebleier, foreldre som er misfornøyde med det ene etter det andre, alt fra egentid da besteforeldre ikke stiller opp slik foreldre ønsker, til trassalderen, hektiske dager og tidspress.. Jeg er 39 år, har følt slik siden jeg var ganske ung.

Jeg liker livet mitt nå, og det å skulle få barn nå ville jeg sammenligne med at en dement onkel kom inn i livet mitt og han var avhengig av meg; nei please spar meg.

Men jeg har selvsagt respekt for de som ønsker seg barn og får det, kjempe greier det, jeg har bare ikke forstått alt "fusset" og styret rundt det. 

Og så blir jeg jo litt oppgitt av at det nesten forventes siden jeg er en kvinne at jeg skal føde barn, at jeg er en rugemaskin for kjernefamilien 😌 At en kvinne u barn i en høy posisjon som f.eks Siv Jensen blir spurt om barn/familie osv 90% flere ganger  i pressen enn en mann i en høytstående posisjon. Og det i 2020. Fatter det ikke. 

Og ja har vært med samme stabile mannen i 15 år nå, han vil heldigvis det samme som meg; ingen barn- en prat vi tok tidlig.

Anonymkode: 7803f...97d

[Matas]

Tråden er ryddet for avsporing og svar til dette. 

- Matas, mod. 

[AnonymBruker]

Aldri hatt lyst.

Og synes det er litt kleint å være så høy på egne gener at du bare mååå få barn.

Anonymkode: 005a4...0cd

[AnonymBruker]

Så er det meg, som har fått en barn og angrer på det. Jeg har falt mellom to stoler. Egentlig hadde jeg aldri sett for meg å få barn, men møtte en mann, der det føltes rett å få barn med ham. 

Jeg har lite kontakt med barnet, og vet ikke hvordan jeg skal kommunisere med ham. Jeg var også veldig deprimert under babytiden. 

En mann som ikke har (mye) kontakt med eget barn er "ok", men som kvinne blir du sett rart på. Jeg var mye på KG når barnet var baby, og det hjalp ikke i det hele tatt, der jeg leste om mødre (og fedre) der første natt uten babyen skjedde når denne var to år! Mitt mareritt

Anonymkode: 48fd8...c96

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sikker, men vurderer å ikke få barn.

Årsaken er at jeg hadde det veldig dårlig som barn. Var veldig deprimert og hadde det veldig vondt. Mistrivdes veldig på skolen sosialt, følelsen av å være uten verdi. Mye indre smerte og å grue seg til ting. Husker jeg drømte om å bli tatt av barnevernet og til en annen familie. Kommer fra en økonomisk ressurssterk familie, men foreldrene mine var ekstremt strenge og ga meg ingen kjærlighet, støtte eller omsorg. Så det gjorde at jeg bare holdt alt på innsiden. Turte ikke gå til foreldrene mine fordi jeg var vant med å få kritikk for alt jeg gjorde. Bare husker at hele skolegangen var preget av en smerte på innsiden og en visshet om at livet var jævlig. Ble deretter veldig deprimert og sengeliggende i mange år. Isolert, ensom, alene etc.

Jeg er ikke lenger dypt deprimert, og jeg vet at jeg kunne blitt en god mor. Jeg vet at det foreldrene mine gjorde var helt feil. Foruten to søskenbarn med psykiske lidelser, er det ingen andre i familien som har dette. Tror også jeg var mye deprimert grunnet oppveksten min, og ikke at det hadde med arv å gjøre.

Men så er det alt det andre man ikke kan kontrollere, som ikke har noe med rollen som forelder å gjøre.
Jeg ble mye mobbet for utseendet mitt på barneskolen. Ble kalt stygg etc. Altså det brøt ned hele selvbildet mitt for resten av livet. Var redd mennesker, og redd for å være på skolen. Masse smerte. Jeg hadde ikke taklet at barnet mitt eventuelt hadde blitt mobbet eller hatt det vanskelig på skolen. Tanken på at barnet mitt skulle gå igjennom samme psykiske smerte som jeg har vært gjennom, er helt uutholdelig. Det er så ekstremt mange slemme mennesker der ute. Nå høres jeg paranoid ut, men det er sant. Og dette gjelder ikke bare barn. Også voksne kan være ganske jævlige.

Jeg kan ikke tilgi meg selv, om noe slikt skjer med mitt barn ❤️

 

Anonymkode: eb86c...9f3

[AnonymBruker]

Fordi jeg føler ikke at jeg passer som mor og ingen vil dele livet sitt med meg.

Anonymkode: 0f9dc...aa8

[marsvin]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2020 den 20.09):

Ingen av mine tidligere kjærester har ønsket seg barn... nå blir jeg 33 og vet ikke om jeg klarer å gå inn i et nytt forhold igjen, for så bare å bli skuffet. Alle mine kjærester har latt meg tro at de ville ha barn i lang tid, for så å fortelle meg sannheten lenge etter at jeg har blitt glade i dem og begynt å drømme om framtiden vår.
Familie har alltid betydd enormt mye for meg. Jeg kommer fra en stor familie, og jeg ønsker meg en familie selv. Men kommer aldri til å være så egoistisk at jeg drar til Danmark og lar et barn vokse opp uten far.

Så nå lyver jeg til meg selv og finner på all slags årsaker til hvorfor barn bare er slitsomt og skummelt. Jeg foretrekker å si til folk "jeg ønsker meg ikke barn" enn å si at "jeg ønsket meg barn men fant ingen som ønsket barn med meg". Det blir bare for sårt og vondt.

Anonymkode: 175e8...d33

et sent sitat her mange år senere, men kan relatere litt og kanskje få liv i tråden igjen:)! 
Jeg selv var singel i 8 år, mye grunnet psykiske plager som depresjon og angst-relaterte ting som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å være med et annet menneske over tid. ikke fikk jeg følelser for eller var begeistret nok for noen av de jeg datet, selvom det var flere karer som ble interessert i meg. Hadde slått meg til ro med at jeg skulle forbli singel resten av livet - og så møter jeg plutselig en fyr som jeg kjenner meg hjemme med og som jeg elsker! Jeg hadde tenkt at jeg visste ikke om jeg ville ha barn, men at det virket så fjernt uansett. det har aldri vært et stort ønske å få barn. Min kjæreste vil ikke ha barn - og i starten var dette veldig konfronterende for meg og jeg måtte kjenne etter.. konklusjonen ble igjen at jeg vet ikke om jeg vil ha barn. kanskje jeg ønsker det om 4 år når jeg 36, men det vet jeg ikke. Jeg føler meg heldig som endelig møtte en jeg vil være sammen med, det er mer enn jeg hadde sett for meg uansett. det er litt kjipt at han ikke er åpen for det, men jeg nyter å være i et supert forhold. jeg blir så lei meg når noen mennesker rundt meg sier " finn noen andre! kanskje du vil ha, og så har du kastet bort dine fruktbare år"!  Jeg har ikke SÅ lyst på barn at jeg ønsker å gjøre det slutt, at vi begge går rundt meg kjærlighetssorg i et par år, for å så bruke 8 nye år på å finne en ny kjæreste og tenke på han jeg ga slipp på mens han finner seg en ny en.. : P Om jeg skal ha barn skal det være et resultat av et kjærlighetsforhold mellom to mennesker, og ikke motsatt- at jeg finner meg en kjæreste for å få barn. Dette er vanskelig for mange å forstå.. det er kanskje forskjellen på de som VIL ha barn og sånne som meg. Jeg håper at jeg forblir fornøyd med et barnefritt liv. Gikk forbi en fotballbane for litt siden der det sto foreldre i regnet og stekte vafler og måtte smalltalke med masse andre foreldre.. dugnader på fotballtrening.. assa, det er det kjedeligste jeg kan se for meg ! sånne øyeblikk får meg til å reflektere om et liv fylt med sånne ting er det jeg ønsker. jeg håper jeg forblir der jeg er nå og ikke vil ha det, for jeg elsker kjæresten min så høyt.