Mange bytter skole etter bekymringsmelding, hva tenker dere om dette?

[AnonymBruker]

En trend jeg ser og hører er at mange bytter skole i protest etter skolen har meldt bekymringsmelding til barnevernet. Er dette bra, eller ødeleggende for både skole og barn?

Jeg har selv opplevd å få bekymringsmelding på meg fra skolen og vet det kan være svært ubehagelig og krevende. Dersom barnevernet ser at det kan være grunn til bekymring får man måneder med usikkerhet og kanskje frykt i undersøkelsesfasen selv om det er grunn til bekymring eller ikke.

Jeg valgte å bli værende på skolen for å ikke skape usikkerhet for barna og samtidig bruke skolen til samarbeid for å løse utfordringene der de er.

Ja, jeg var rasende på skolen på meldingen, ikke pga. at de meldte men måten det ble gjort på. Allikevel har jeg takket skolen i etterkant fordi de heller melder enn å la være å si noe.

Jeg mener man bør være åpen med barneverntjenesten fra dag en. På den måten blir prosessen enklere og hjelpen kommer fortere hvis det er behov for det.

Jeg er bekymret for utviklingen dersom skolen skal kritiseres, henges ut og saksøkes for at de sier fra om bekymring. Ønsker vi virkelig en skole som ikke tør si fra? Hva hvis barnet virkelig trenger hjelp. I de fleste tilfeller der det er slik er skolen den eneste støttespilleren til barnet som virkelig ser behovet.

Og hva med inntrykket det gir av at man bytter skole med en gang det kommer en melding? Jeg tenker det styrker mistanken om at det er noe galt uavhengig om det faktisk er det eller ikke.

Jeg regner med det kommer en hel haug med meninger med alle slags synspunkt her, men jeg ber allikevel kommentatorer om å avstå fra useriøse kommentarer og unødvendig hets.

KJØR DEBATT!

 

Anonymkode: c4cf8...941

[AnonymBruker]

Om barnet trives og har det bra på skolen er det kun voksne sitt behov å bytte skole. Voksne som setter sine egne behov foran barns trivsel og stabilitet er ugreit. 

Det meste kan repareres. Også mellom foreldre og skolen. Uten at det er barnet som må flyttes og begynne på nytt. 

Anonymkode: ac3be...bc2

[AnonymBruker]

Vi har nylig blitt mistenkt for å utøvefysisk vold mot ett av barna våre (etter at sjuåringen rakk opp handa i en time der de snakket om sinne, og sa «pappaen min blir også sint av og til»). Etter et ubehagelig møte med bl.a. helsesøster, der hun sa hun måtte kontakte barnevernet, har vi mistet all tiltro til skolen og måten de møter familier og foreldre på. Saken viste seg å ikke være noen sak, det innrømmet de også på møtet. Men likevel ville de melde fra.

Det er bra at de setter barna fremst. Men måten vi ble snakket til var rett og slett provoserende, hele opplevelsen var et stort sjokk som jeg ennå ikke har kommet over, en situasjon jeg aldri hadde sett for meg å havne i.

Han har gode venner på skolen og trives der, så vi vurderer ikke å ta ham ut. Men jeg har virkelig ikke mye lyst til å stille smilende på alskens juletilstelninger på skolen. Det er noe som er ødelagt i vårt forhold til skolen.

Anonymkode: 41ebc...70e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har nylig blitt mistenkt for å utøvefysisk vold mot ett av barna våre (etter at sjuåringen rakk opp handa i en time der de snakket om sinne, og sa «pappaen min blir også sint av og til»). Etter et ubehagelig møte med bl.a. helsesøster, der hun sa hun måtte kontakte barnevernet, har vi mistet all tiltro til skolen og måten de møter familier og foreldre på. Saken viste seg å ikke være noen sak, det innrømmet de også på møtet. Men likevel ville de melde fra.

Det er bra at de setter barna fremst. Men måten vi ble snakket til var rett og slett provoserende, hele opplevelsen var et stort sjokk som jeg ennå ikke har kommet over, en situasjon jeg aldri hadde sett for meg å havne i.

Han har gode venner på skolen og trives der, så vi vurderer ikke å ta ham ut. Men jeg har virkelig ikke mye lyst til å stille smilende på alskens juletilstelninger på skolen. Det er noe som er ødelagt i vårt forhold til skolen.

Anonymkode: 41ebc...70e

Sinne og fysisk vold er jo ikke det samme. Ved førstnevnte er det forståelig at helsesykepleier snakker med dere først, men ved mistanke om fysisk vold, skal de kontakte bvt først så de snakker med barnet før foreldrene. Mulig jeg forstod deg feil, men..

Anonymkode: 3e440...bcf

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Vi har nylig blitt mistenkt for å utøvefysisk vold mot ett av barna våre (etter at sjuåringen rakk opp handa i en time der de snakket om sinne, og sa «pappaen min blir også sint av og til»). Etter et ubehagelig møte med bl.a. helsesøster, der hun sa hun måtte kontakte barnevernet, har vi mistet all tiltro til skolen og måten de møter familier og foreldre på. Saken viste seg å ikke være noen sak, det innrømmet de også på møtet. Men likevel ville de melde fra.

Det er bra at de setter barna fremst. Men måten vi ble snakket til var rett og slett provoserende, hele opplevelsen var et stort sjokk som jeg ennå ikke har kommet over, en situasjon jeg aldri hadde sett for meg å havne i.

Han har gode venner på skolen og trives der, så vi vurderer ikke å ta ham ut. Men jeg har virkelig ikke mye lyst til å stille smilende på alskens juletilstelninger på skolen. Det er noe som er ødelagt i vårt forhold til skolen.

Anonymkode: 41ebc...70e

Sint er en følelse barna skal lære seg å takle de også, så at foreldre blir sint er både riktig og bra. Det som utgjør forskjellen på bekymring eller ok er måten man blir sint på, og hvordan man takler situasjonen etterpå.

Jeg har vært til veiledning der det eneste de pirket på på slutten var at jeg måtte lære meg å være sint. Etter mange år som den trygge og beskyttende forelderen hadde jeg endt opp med alt for stor tålmodighet.

Så når helsesøster utrykkte sin forferdelse over at jeg hadde kjeftet på henne gjorde det veldig enkelt. Jeg drøftet det med veileder, satte henne og helsesøster i kontakt. Etter det ble det stille fra helsesøster sin side.

Jeg tenker også at dersom hun velger å gå til barneverntjenesten med det så er ikke det noe problem. De skal da få fullmakt til å hente inn den informasjonen de trenger. Og hvem vet, kanskje det da kan benyttes til barnets fordel. Familieveiledning er et veldig godt tiltak jeg mener alle foreldre burde fått vært igjennom. Jeg har vært der før, mest frivillig.

PS! Flere kommuner har nå et lavterskel tilbud med veiledning. Har du et barn som sliter, utagerer, lavt selvbilde så ta kontakt. Bufetat vet hvor. Anbefales!

Anonymkode: c4cf8...941

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Vi har nylig blitt mistenkt for å utøvefysisk vold mot ett av barna våre (etter at sjuåringen rakk opp handa i en time der de snakket om sinne, og sa «pappaen min blir også sint av og til»). Etter et ubehagelig møte med bl.a. helsesøster, der hun sa hun måtte kontakte barnevernet, har vi mistet all tiltro til skolen og måten de møter familier og foreldre på. Saken viste seg å ikke være noen sak, det innrømmet de også på møtet. Men likevel ville de melde fra.

Det er bra at de setter barna fremst. Men måten vi ble snakket til var rett og slett provoserende, hele opplevelsen var et stort sjokk som jeg ennå ikke har kommet over, en situasjon jeg aldri hadde sett for meg å havne i.

Han har gode venner på skolen og trives der, så vi vurderer ikke å ta ham ut. Men jeg har virkelig ikke mye lyst til å stille smilende på alskens juletilstelninger på skolen. Det er noe som er ødelagt i vårt forhold til skolen.

Anonymkode: 41ebc...70e

Ser absolutt hva du mener og tenker, men bare husk på at helsesøster ikke er tilknyttet til skolen på noen annen måte enn at hun jobber der. Helsesøsters valg er ikke skolens valg.

Anbefaler å bygge tillitt og god kommunikasjon med skolen. Det vil også føre til at barnet føler seg tryggere der.

Jeg tenker det er bra at dere jobber med å løse utfordringene der de er.

Jeg har selv vurdert sterkt å bytte skole pga mistrivsel på skolen, men alt løste seg med de riktige tiltakene. Til syvende og sist viste det seg at det stod på å bygge opp litt selvtillit og tro på seg selv. Etter det falt alle brikker på plass. Og jeg trodde det var nyttesløst. 

Anonymkode: c4cf8...941

[AnonymBruker]

Her har vi en skole, som er litt for glad i å melde til barnevernet, eller true med det.

I 6. klasse, hadde skolen rundt 10% elever som slet med skolevegring. Det er et veldig høyt tall så tidlig. Min sønn var en av de. Og hele veien er det jeg som har måtte kjempe for hjelp, be om møter med skolen, helsesøster osv. Jeg har bedt om PPT så mange ganger, selv da oppveksttjenesten, BUP og helsesøster sa at PPT må inn, så nektet skolen. Jeg ba om tilrettelegging, skolen nektet. Men de truet meg med barnevernet hele tiden. Var først da han fikk diagnosen Asperger av BUP, og vi har en helt fantastisk psykolog på BUP, som har tatt skolen på alt de har gjort feil. Så nå har de sendt henvisning til PPT og sønnen min får bra tilrettelegging på skolen. Og de sluttet å true med barnevernet. Men det er flere barn som fortsatt sliter, og den ene familien er meldt til barnevernet 3 ganger av skolen. Barnevernet finner ikke noe feil med familien, skolen fortsetter å melde. Men tilrettelegge for at barnet deres skal klare å komme på skolen, det nekter skolen. 

Jeg er og med i grupper for barn med skolevegring. Og det som går igjen, er at skolen gjør ingenting for å hjelpe barna tilbake på skolen, foreldre får all skyld, og blir meldt til barnevernet. Og ved skolevegring er det PPT som skal kontaktes først. 

Anonymkode: 43b9b...9bc

[AnonymBruker]

Vi har tidligere blitt meldt til barnevernet, og det kunne likevel ikke falt meg inn å la barna bytte skole av den grunn. Barnas trygghet og stabilitet går foran alt! Det var selvsagt utrolig tøft å møte opp til slike tilstelninger på skolen, som er nevnt lengre oppe i tråden, da vår sak var midt i en slik periode i året. Utrolig tøft, og noe av det verste parforholdet her i gården har vært gjennom. Jeg tenker likevel at de neste årene som følger, så er det nye barn som kommer til å bli meldt (foreldrene), og da er det de som vil være i fokus. Vår sak er nå ute av verden, og jeg opplever at vi er blitt hvite-listet nå fra de ansattes side. 

Anonymkode: 0f14d...66a

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barneverntjenesten, og har ikke opplevd at noen av foreldrene jeg har vært i kontakt med har byttet skole på barna pga. bekymringsmeldinger skolen har sendt. Og det er ofte ikke snakk om bare en heller. Mulig det handler om godt samarbeid mellom skole og foreldre, og at foreldre skjønner at skolen melder fordi de vil barna deres godt.

Anonymkode: f2340...297

[AnonymBruker]

Nå vet jeg om flere tilfeller der foreldrene har tatt opp mobbesak med skolen og skole  har gjort lite. Flere foreldre har klaget høyere opp i systemet og skolen svarer med bekymringsmelding. 

Vi må heller ikke glemme at det også er belastende for barna og være i en undersøkelse sak. 

Jeg synes skolen skal ta opp med foreldrene først om saken ikke er så alvorlig selvsagt. 

Anonymkode: f2249...985