Samboer støtter meg ikke i sorgen

[AnonymBruker]

Jeg har nylig mistet min far, og samboeren min gjennom fire år fokuserer på seg selv og angsten sin. Jeg får lite støtte, og synes alt rundt meg er vanskelig. Han er snart 30, og jeg klarer ikke å ta hensyn til den irrasjonelle frykten hans når jeg er opptatt med å tenke på pappa. 

 

Hvordan skal jeg få han til å forstå, og legge vekk sitt eget ego for å se meg og hjelpe meg? 

Anonymkode: 31192...506

[Mezzosoprena]

Jeg skjønner at du har det vondt på grunn av tapet ditt, med angst er faktisk ikke en egoistisk ting - det er en sykdom, og han kan ikke skru den av som han vil. 

[AnonymBruker]

Han er syk.

Du er i dyp sorg. 

Akkurat nå kan ingen av dere egentlig vente at dere klarer å støtte hverandre. 

Det å leve med en psykisk syk partner over tid er utrolig krevende. Det går greit i perioder, det går greit når man har det godt selv. Men når man selv har en tung dag, eller får en knekk, er det helt ødeleggende å ikke komme hjem og få den støtten man behøver. 

Så er det jo opp til deg hvorvidt kjærligheten er sterk nok, om dette er en situasjon du ønsker over tid dersom problemene hans er vedvarende. For du kan aldri vente at han skal "skru av" angsten når det er du som trenger han. 

Anonymkode: c3bdb...646

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Teatrica skrev:

Jeg skjønner at du har det vondt på grunn av tapet ditt, med angst er faktisk ikke en egoistisk ting - det er en sykdom, og han kan ikke skru den av som han vil. 

Signerer dette!

Til TS: Jeg mistet min bror tidligere i år. Har en partner som sliter selv, men kunne aldri ha forventet at han skal støtte meg. Det viktigste for meg er at han bare er tilstede, han trenger ikke å si eller gjøre så mye.

Synes det er synd at du ser på samboeren din som ego, fordi han ikke støtter deg.

Anonymkode: aa257...27a

[AnonymBruker]

TS

Angst er en sykdom som kan pleies. Jeg har det selv, men for andre ting enn han. Jeg har jobbet hardt med å utfordre den og bli mer funksjonell i dagliglivet. 

Angst er irrasjonell frykt, for man er redd for ting som ikke er farlig. Han har aldri vært hos psykolog (jeg har). Han vil ikke utfordre den, han vil ikke pleie den, han forventer bare at jeg skal gjøre alt i min makt for at han skal ha det behagelig. Jeg vil at han skal være voksen og selvstendig, jeg er sliten. 

Jeg klarer ikke å være mammaen hans, hvert fall ikke i en tid som denne. 

Anonymkode: 31192...506

[Mezzosoprena]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS

Angst er en sykdom som kan pleies. Jeg har det selv, men for andre ting enn han. Jeg har jobbet hardt med å utfordre den og bli mer funksjonell i dagliglivet. 

Angst er irrasjonell frykt, for man er redd for ting som ikke er farlig. Han har aldri vært hos psykolog (jeg har). Han vil ikke utfordre den, han vil ikke pleie den, han forventer bare at jeg skal gjøre alt i min makt for at han skal ha det behagelig. Jeg vil at han skal være voksen og selvstendig, jeg er sliten. 

Jeg klarer ikke å være mammaen hans, hvert fall ikke i en tid som denne. 

Anonymkode: 31192...506

Alt dette her er forståelig, og når du selv kommer til en periode i livet der du har det ekstra tung kjenner du selvfølgelig mer på dette. 
Men du kan likevel ikke bare forvente/kreve at han skal skjerpe seg NÅ, fordi du trenger det... Han er SYK, og selv om du har klart å motta behandling for dette og er mye bedre, er dette altså HANS angst og kan faktisk ikke sammenlignes. 

Når krisen din (dessverre "din") nå er over, er dere nødt til å ta en skikkelig prat om framtida deres. Da må du stille krav til ham om å jobbe med seg selv og angsten sin, motta behandling og gjøre et seriøst forsøk. Når du sier at du ikke orker å være mammaen hans i en tid som dette, sier det meg at dere ikke har noe sunt forhold og det er dere nødt til å gjøre noe med. 

Forresten, sender deg en god klem og kondolerer.

[AnonymBruker]

Kan du ikke finne deg en ny en hvis du ikke takler hans svakheter?

Anonymkode: e1a59...bf2

[Missbehave]

Først vil jeg si kondolerer til deg. 

Angst kommer i mange former og grader, noe du vet siden du sier du har (hatt) angst. Å leve med angst er utfordrende og det kan være vanskelig å vise sympati når man selv sliter med noe. Det kan ta lang tid å bli kvitt angsten når det henger i, om han skulle gå til psykolog nå, vil det fortsatt kunne ta lang tid før han blir bedre. 

Jeg skjønner det er tungt for deg. Mange menn vet heller ikke hvordan de skulle takle det når andre har det vondt, og spesielt med å vise sympati. Når han i tillegg har det vanskelig selv, er det lett for ham å ikke vite hvordan han skal være den sterke og stille opp for deg. 

Jeg tenker du bør ta en samtale med ham og si at du trenger støtte akkurat nå og fortell ham konkret hvordan han skal kunne gi deg den støtten (er det ved å gi klemmer, gjøre husarbeid, gjøre noe sammen, å distrahere deg?). De mennene jeg har vært sammen med har jeg måtte fortelle hvordan de kan støtte meg når jeg er i depressive perioder, så kanskje han også trenger det? 

[AnonymBruker]

Skjønner godt du forventer det, jeg skjønner meg helt ærlig ikke helt på angst og spesielt ikke de som ikke gidder å gjøre noe med den, da føler jeg bare den blir brukt som en unnskyldning. 

Jeg hadde nok hatt mye dårligere utgangspunkt en du som har opplevd det selv, har hatt noen episoder med kortvarig panikkangst men det er over etter en stund, ikke noe som kommer å går og må pleies som du sier, man tar seg sammen og fokuserer på noe annet enn angsten. Jeg er kanskje litt hard, det vet jeg, men nå har du mistet sin far, du trenger støtte og sympati og at noen er der for deg. Typen din er tydeligvis ikke kompetent til det. Jeg hadde ikke klart å leve med det.. 

Anonymkode: dface...09a

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst og tungsinn, og vet at man kan bli veldig egosentrisk og fjern pga det. Men hadde jeg hatt en partner som hadde mistet noen nære, og jeg ikke kunne vært der for han i sorgprosessen, så hadde jeg tenkt at han fortjener noen bedre. For meg er det en selvfølge at man skal klare å sette seg selv litt til side i en slik situasjon, til tross for at man selv har det vanskelig.

Anonymkode: d20a3...0a4

[AnonymBruker]

På 27.11.2019 den 23.11, AnonymBruker skrev:

TS

Angst er en sykdom som kan pleies. Jeg har det selv, men for andre ting enn han. Jeg har jobbet hardt med å utfordre den og bli mer funksjonell i dagliglivet. 

Angst er irrasjonell frykt, for man er redd for ting som ikke er farlig. Han har aldri vært hos psykolog (jeg har). Han vil ikke utfordre den, han vil ikke pleie den, han forventer bare at jeg skal gjøre alt i min makt for at han skal ha det behagelig. Jeg vil at han skal være voksen og selvstendig, jeg er sliten. 

Jeg klarer ikke å være mammaen hans, hvert fall ikke i en tid som denne. 

Anonymkode: 31192...506

Helt ærlig så kan du ikke kreve så altfor mye av han om han er syk. At du har jobbet hardt med din angst er bra, de fleste prøver å jobbe med angsten sin men ikke alle klarer det like bra, inkludert meg selv. Angst er ganske normalt og oppleves forskjellig hos alle, dette er jo basic facts. For noen hjelper det med noen timer hos psykologen mens andre tør ikke ta steget dit engang. Ikke se ned på samboeren din for det, jeg syns det høres ut som du gjør det. IKKE gå den veien er du snill.... 

Du trenger ikke være mammaen hans. Du kan gi faen og tenke på deg selv. At han ikke støtter deg i sorgen er trist og dumt, men om han ikke gjør det så er det jo ikke noe du kan gjøre med det? Du kan jo lufte tankene du har her til han, men kanskje du skal vente til du er over den verste sorgen? I stedet for å fokusere på hans egoisme, fokuser på deg selv og ditt tap. Og ikke gjør det om til en konkurranse om hvem som har det verst osv og hvem som fortjener mest oppmerksomhet/støtte/hjelp, det gjør sjeldent godt. Ikke vei dine nåværende problemer oppimot hans. Folk har forskjellige ting de sliter med. Jeg syns det er trist å høre at samboeren din ikke støtter deg. 

Beste er å snakke med han om dette og dele tankene dine, men ikke gå til angrep på hans følelser. Du kan starte med å si at du syns han ikke stiller opp for deg, at han ikke støtter deg osv. At du trenger det og savner det. Ikke si at han må drite i seg selv og sin angst og kun fokusere på deg. Det skaper nok bare krangel. Gå litt forsiktig frem... Regner med det siste du vil er å ha en stor krangel med kjæresten din etter du har mistet pappaen din. Sender deg en klem. Kondolerer. 

Anonymkode: 2475f...635