Flytte inn i hans hus?

[Gjest Hannemor]

Har et lite dilemma. Min kjæreste og jeg har snakket om å flytte sammen. Han har hus og en sønn. Jeg har ingen barn og bor i leilighet. Mitt drøm har alltid vært å kjøpe hus sammen med mannen i mitt liv, innrede dette som vi ønsker med stort kjøkken :D osv. og skape et hjem sammen. Han ønsker å bo i det huset han kjøpte sammen med sin forrige samboer. Vi har faktisk sett på hus sammen, men nå virker det som han har ombestemt seg. Jeg ser det ikke som noe problem at det var deres hjem. Det jeg ser som et problem er at jeg ikke kommer til å føle meg hjemme der. Det er hans og hans barns hus,. Det er allerede innredet, og selv om jeg kan foreslå noen endringer vil det aldri kunne føles som vårt hus. Det er absolutt ikke den type hus eller beliggenhet jeg ønsker meg. Jeg er 34 år og har aldri vært samboer før. Han har bestemte meninger om "hvor skapet skal stå" så det er ikke bare å komme å begynne å endre på ting. Da ville det være mye enklere å starte på nytt et nytt sted. Han begynner å bli utålmodig mht. innflytting og jeg begynner å bli stresset da jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Sukk. Er det noen som har et godt råd til meg?

[Sylva]

Fortell ham hva du føler, eller enda bedre; vis ham innlegget ditt.

Det er ikke noe sikkert at han skjønner rekkevidden av ditt problem.

En ting har jeg lært etter åtte års samboerskap og det er at menn er elendige tankelesere! Får de ikke våre problemer eller grublerier opplest i klartekst skjønner de ingenting. :o

[Gjest Hannemor]

Tusen takk for svar.

Glemte å skrive at jeg har snakket med han om dette flere ganger men det virker ikke som han skjønner problemet men føler jeg overdriver istede. Han bruker argumenter som at sønnen må bytte skole og at gutten kommer først osv. Skjønner at det kan være en påkjenning for gutten å bytte skole, men skal jeg bare oppgi mine ønsker og føye meg pga. det! Jeg vet jeg kan være ganske umulig og sær til tider jeg også, og kanskje jeg står for hardt på kravene, men jeg får helt vondt i magen av tanken på å tilbringe fremtiden i hans hus. Det er greit om det kun er inntil vi finner noe annet sammen.

Hanne

[Ada=)]

Problemet er vel ikke bare at dere skal kjopt et nytt hus sammen men VEL SAA MYE at sonnen maa flytte OG bytte skole. Jeg hadde IKKE latt mitt barn bytte skole og flytte bare pga at jeg fant meg en annen. Synes du er ganske egoistisk som omtaler det som "BARE pga det!" Synes det er et sundt tegn at han lar barnets behov komme forran dine onsker om aa flytte.

[Gjest Hannemor]

Har selv tenkt at jeg muligens kan være egoistisk når det gjelder dette, men jeg ser det som nesten umulig å flytte inn i det huset! Hvis ikke jeg trives vil ingen av oss trives. Han vil ikke at jeg kjøper meg inn i hans hus. Hva gjør jeg med mine verdier? Har sett mange nok eksempler på at damene går ut av forhold med ingenting pga. at de ikke tenkte fremover men bare var forelsket

[Gjest Lea]

Jeg synes ikke at du er egoistisk.

Vet om flere som har gått i fella og blitt sittende med ingenting når forholdet har gått over.

Hva med å leie ut leiligheten din en stund da? Et år i første om gang. Ta med møblene dine til ham og krev at de får sin plass i huset. Da har du leiligheten din hvis det skulle skjære seg.

[Mortie]

Jeg tror nok DU må ta et valg:

Skal du dele livet med denne mannen, må du godta og ta med sønnen hans også!

Og det er virkelig et sunnhetstegn at han lar omtanken for barnets beste gå foran deg.

Har ikke han også sett da, at ikke alle forhold varer evig? Nettopp derfor vil han ikke la dette gå unødvendig mye utover sin sønn. Om dere kjøper nytt hus, og sønnen blir revet opp fra sine kjente og trygge omgivelser. Kan det faktisk ende med at han om noen år må gjøre det samme igjen. Hvis forholdet deres ikke holder.

Sønnen har opplevd bruddet mellom mor og far, det holder nok for en stund.

Flytt inn til han i hans liv, i hans hus, med hans sønn. Og del DET med han.

Eller la hele forholdet være!

Dette er mitt råd pga sønnen og omtanken for en uskyldig sart sjel.

Ikke pga pappa'n eller ditt sitt ego.

Jeg tror mannen skjønner deg jeg, men at han samtidig ikke tror du forstår hvorfor han må sette sønnen sin foran deg.

[Gjest Hannemor]

Jeg skjønner at det er jeg som må ta et valg. Det er bare at valget er så vanskelig. Det er derfor jeg skriver her. Må jeg velge mellom å bo i hans hus i årevis eller å bli singel vil det nok ende med det siste selv om det er sårt. Jeg vet jeg ikke vil takle å miste alt mitt og mine drømmer for å være sammen med han.... men takk for svar fra dere alle

[Gjest Anonymous]

Jeg vil sterkt fraråde deg å flytte inn i hans hus, spesielt dersom du allerede nå VET at du ikke vil trives der.

Jeg var i akkurat samme situasjon for ca et år siden, flyttet inn til min kjæreste etter at han hadde mast lenge om at han ville at vi skulle flytte sammen. Jeg trivdes ikke, og etterhvert ble det så ille at jeg ble sterkt deprimert. Dette kunne ikke han forstå - han trivdes jo veldig godt, og ofte endte vi opp i krangler pga dette.

Etter et halvt år kjøpte vi hus sammen, på en helt annen kant av byen, og jeg trives mye bedre nå. Nå føler jeg at dette er vårt hjem, ikke at jeg er "gjest" hos ham og barna.

Må kanskje nevne at hans barn ikke gikk på skolen i nærheten av der han bodde tidligere.

Råder deg til å stå på ditt og bo for deg selv inntill du enten føler deg bekvem med å flytte inn i hans hus, eller han innser sine begrensninger.

[chriztine]

Har ingen problemer med å skjønne at du har lyst til å skape et nytt hjem sammen med kjærsten din, men det må ikke gå utover sønnen hans!

Sett deg selv i hans situasjon og tenkt nøye etter. Syns ikke du kan kreve at de flytter til et nytt sted pga deg. Men kanskje det hadde vært en mulighet og sett etter et hus i nærheten av der de allerede bor? Slik at du får det slik du ønsker, samtidig som sønnen hans fremdeles kan fortsette på samme skole med de samme vennene sine.

[Gjest Solskinn]

Du har all rett til å ikke ha lyst til å flytte inn i hans hus, men jeg syns det er rett og rimelig at sönnen hans ikke skal bytte skole. Heldigvis er jo de to tingene forenelige.

Jeg syns det handler om å gi og ta. Og det gjelder dere begge. Hva med å starte med å leie ut leiligheten din og pröve å bo sammen. Ikke gi opp med å fortelle kjäresten din hva du föler. Som sagt kan dere jo finne en felles bolig som gjör at sönnen hans ikke må bytte skoel etc.

Om du nå flytter inn, så må du for all del ikke godta at du ikke skal kjöpe deg inn. Skriv en samboerkontrakt. Enten kjöper du en del av huset med pengene fra leiligheten, eller så blir dere enige om at du kjöper en andel av huset for hvert år dere deler löpende utgifter. Ellers risikerer du bare å bli sittende igjen med ingenting om det tar slutt.

[Gjest Hannemor]

Jeg har faktisk foreslått å flytte til et annet hus i nærheten. Har til og med sagt at om det så blir nabohuset er det bedre enn slik det er i dag... men han vil ikke flytte for å flytte som han sier!

[Gjest Solskinn]

Still deg selv spörsmålet:

Om han virkelig ikke kan eller vil se saken fra din side og ikke er villig til å gi litt om du gir litt, er dette virkelig mannen for deg?

Still gjerne det samme spm til ham.

Jeg ville blitt ganske betenkelig.

Lykke til, i alle fall!

[Gjest vilde]

Du må bare ikke finne på det. Jeg har vært i samme situasjon. Det holdt på å gå helt galt. Etter å ha bodd i hans hus en stund. Holdt jeg på å bli gal av beliggenheten, av å bo i mest hans ting, den forrige hadde satt sitt preg på en del. Min samboer forsto ikke hva jeg snakket om, det var stadig kilde til problemer. Men kjærligheten var sterk etter nesten et sammenbrudd forsto han at dette var alvor, vi skal nå kjøpe hus et annet sted og flytte. Barn tåler å bli flyttet i de fleste tilfeller, kommer litt an på alder mm. Vi jenter er mer følelsesmessig sensitive når det gjelder slike ting. Min samboer kunne ikke forstå at jeg absolutt måtte ha mine ting rundt meg? Noen ganger kan man lure om de er helt blottet for inlevelse, men de er fra Mars - husk det!!! still krav - kjærligheten holder- ikke gi deg uten kamp

Vilde

[Gjest Anonymous]

Ikke flytt inn!!!! Jeg gjorde det samme for litt over et år siden. Var så forelsket at jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Jeg solgte unna alle møblene mine til og med. Huset samboeren min og jeg bor i ble i sin tid kjøpt av han og hans eks. Da jeg flyttet inn var ikke engang bryllupsbildene ryddet unna. Jeg mistrives noe så vanvittig. Men vi er veldig glad i hverandre, og barna mine har funnet seg godt til rette her. Det er bare meg som er misfornøyd med tilværelsen. Nå har vi en prøvetid til etter jul. Går ikke ting bedre da, så kjøper vi nytt hus. For vi vet at vi skal være sammen. Men jeg har hatt mange tunge stunder og våkenetter pga. av jeg bor i "hennes" hjem.

[Anie]

Kjære Hannemor

Jeg må si at jeg forstår både deg og han, det er absolutt ikke lett å vite hva en skal gjøre i en sånn situasjon. Men jeg har stor forståelse for det han mener og sier om dette, han har en sønn å tenke på, og hvorfor flytte for å flytte. Da er det vel enklere for deg å leie ut leiligheten din, og flytte inn til han. Gi det så en tid og se hva som hender.

Er du virkelig så sterk at du vil avse kjærligheten uten å prøve først?

Var jeg deg ville jeg nok en gang ha snakket med han om dette, og prøv å sett dere inn i hverandres situasjon. Hva ville f.eks du ha gjordt om det var du som bodde i et hus fra et tidligere forhold, og hadde et barn å ta hensyn til?

Det er absolutt ikke lett og jeg ville sikkert har vært ganske rådvill selv om det hadde vært meg som var opp i den situasjonen. Da er det enklere å sitte på utsiden å komme med råd

[Lionda]

Jeg synes det med at han ikke vil la deg kjøpe deg inn i huset hans er betenkelig jeg. Hvis dere ikke skal kjøpe et annet hus sammen, må vel du få kjøpe deg inn i hans hus? Ellers blir det jo i hvert fall aldri deres felles hjem, men hans hjem som du bor i. Har han noen god grunn for det?

Men det er vel i grunnen ikke så viktig, i og med at du ikke vil bo der uansett. Men det er viktig for hvordan han tenker i forhold til deg.

[Gjest Gjesta]

Har selv tenkt at jeg muligens kan være egoistisk når det gjelder dette, men jeg ser det som nesten umulig å flytte inn i det huset! Hvis ikke jeg trives vil ingen av oss trives. Han vil ikke at jeg kjøper meg inn i hans hus. Hva gjør jeg med mine verdier? Har sett mange nok eksempler på at damene går ut av forhold med ingenting pga. at de ikke tenkte fremover men bare var forelsket

uhh..du går jo forsåvidt ikke inn med noe heller ? ..Hva er du ute etter?. Jeg synes det er innmari positivt at han tenker på sin sønn på den måten. Jeg har selv flyttet inn i leilgheten til min samboer og hans eks..inget problem.

Forstå han rett.

[Gjest Hannemor]

Hva jeg er ute etter?? Et hjem jeg kan føle meg hjemme i! Ikke så lett å føle seg hjemme i en annens hjem (som han bygde om og innredet med sin eks.) synes nå jeg. Når det gjelder verdier så ønsker jeg jo å gå inn med de verdiene jeg har, men han vil ikke det. Det er ikke mulig å leie ut leiligheten min mer enn et år uten å tape mye penger ved et salg (skatteregler osv.). Er livredd for å ende opp som så mange andre, dvs. måtte starte på nytt dersom han skulle velge å kaste meg ut en dag..... men jeg har tatt det opp med han på nytt. Rakk ikke å snakke ut, men forhåpentligvis i kveld....

[Gjest torika]

Jeg har vært i samme situasjon som deg og flyttet inn til min samboer og sønnen hans....det holdt på å skjære seg. Jeg følte meg hele tiden som en inntrenger der...vantrivdes noe FORFERDELIG! jeg snakket mange ganger om at han måtte selge å at vi sammen fikk noe eget,men det gikk flere år før han skjønte alvoret at jeg ikke klarte å føle meg hjemme i hans og sønnens hus.

Nå har han solgt huset og vi har kjøpt et nytt sammen,forholdet vårt bare vokser og vokser nå.

Dere må da kunne møtes på halvveien vel?