Noen som har opplevd selvmord hos nær familie?

[AnonymBruker]

Opplevd dette nettop å sitter med masse spørsmål.. kanskje noen har vært der selv. Ønsker kun svar fra de som har opplevd det selv . Ikke nabon til onkel liksom.. du må ha kjent på det selv..

Anonymkode: eda7e...1c2

[AnonymBruker]

Ja

har du? 

Anonymkode: 37fc3...cfa

[AnonymBruker]

Ja... nå nettop. Ønsker bare å høre hvordan folk taklet dette? 

Hvordan kan man godta et slikt valg? 

Jeg har en jobb hvor jeg har sett folk i krise selv, kjent på at folk har tatt det valget. Men jeg hadde aldri sett d kunne skje egen familie... 

Anonymkode: eda7e...1c2

[AnonymBruker]

Ja, faren min tok livet sitt. Det er veldig mange år siden nå, og den akutte fasen av sorg er over for lenge siden. Om du sliter veldig anbefaler jeg å snakke med noen profesjonelle. 

Anonymkode: b7684...886

[Gjest BangersBeans&Mash]

Ja, desverre. Har mistet både en god venninne, og broren min. Jeg fant broren min, men husker ikke mye av akkurat hva som skjedde etter jeg ringte 113. Sjokk. Er 3 år siden. Følte etterpå at der var merkelig at alle rundt oss bare ‘levde videre’. Andre mennesker gikk på café, lo, badet (var sommer), og levde livet liksom. Jeg syns det var tøft og se. Jeg var sint mer enn noe annet. Ble sykemeldt og fikk hjelp av kriseteam. Ble satt i kontakt med dps veldig raskt. Gikk til samtaler i 6 mnd for å sortere alt, og det hjalp. 

Be om hjelp fra kriseteam. Ikke sitt alene med sorgen  Det blir litt mindre tungt med tiden, men en må lære seg å leve med sorgen

Endret 17. november 2019 av BangersBeans&Mash

[Helene]

Ja. For 1 år siden tok min søster livet sitt. Jeg visste hun var deprimert, og gikk i behandling. Vi hadde et nært forhold. Hun sa hun ville dø, og jeg sa at dette skal du ikke gjøre mot dine barn. Jeg har da mistet flere nære i mitt liv. Det er helt forferdelig å sitte igjen. Men hun gjorde det likevel. Det finnes ikke noe svar på hvordan du skal takle det. Jeg prøvde å be om hjelp. Jeg skjønte at jeg trengte det. Den kom ikke med det samme. Men i dag har jeg iallfall fått noen å snakke med. Bare for å få ut mine frustrasjoner. 

[AnonymBruker]

På 17.11.2019 den 8.02, AnonymBruker skrev:

Ja... nå nettop. Ønsker bare å høre hvordan folk taklet dette? 

Hvordan kan man godta et slikt valg? 

Jeg har en jobb hvor jeg har sett folk i krise selv, kjent på at folk har tatt det valget. Men jeg hadde aldri sett d kunne skje egen familie... 

Anonymkode: eda7e...1c2

Hvor nært var det for deg om jeg kan spørre? 

Anonymkode: cf346...43b

[AnonymBruker]

På 17.11.2019 den 8.02, AnonymBruker skrev:

Ja... nå nettop. Ønsker bare å høre hvordan folk taklet dette? 

Hvordan kan man godta et slikt valg? 

Jeg har en jobb hvor jeg har sett folk i krise selv, kjent på at folk har tatt det valget. Men jeg hadde aldri sett d kunne skje egen familie... 

Anonymkode: eda7e...1c2

Du spør: "Hvordan kan man godta et slikt valg?" Saken er det, at for den som tar tatt det valget, så virket det kanskje ikke som et VALG engang. Vedkommende kan ha vært inne i en psykose, eller h*n har hatt så vonde tanker om seg selv at ingenting annet virket som en mulighet. Jeg har selv vært så langt nede at jeg har tenkt at det beste hadde vært at jeg ikke eksistere, selv om jeg har en fantastisk mann og to flotte barn. Det er rart å tenke nå at jeg har hatt de tankene, men selvfølelsen har vært så lav at jeg har tenkt at dem rundt meg ville hatt det bedre uten meg. Jeg har vært overbevist om at min plass på denne jorden ikke har vært fortjent. Det er vanskelig for andre å sette seg inn i et slikt mørke, selv for meg nå er det vanskelig. Mennesker som avslutter livet har nødvendigvis ikke gjort det av egoistiske grunner, kanskje heller tvert imot; de ville gjøre ting enklere og bedre for omgivelsene sine. 

Anonymkode: b3de1...2b6

[sint og etnisk nor]

Min bror tok selvmord, min morfar tok selvmord og faren til min morfar tok selvmord når England erklærte Tyskland krig stakker fyr han skjønte jo det var over å ut allerede når krigserklæringen kom. Jeg personlig har en sønn så jeg har ikke den luxusen jeg kan ta rifla til far å skyte meg i hode. men jeg har ingenting i mot de som tar den beslutningen. 

[AnonymBruker]

Ja, opplevde at min bror tok selvmord tidligere i år. Jeg vet ikke hvordan jeg takler det. Dagene og livet går bare framover.... Gjør akkurat det samme som jeg gjorde før han døde (studerer). Føler meg veldig tom, men får hjelp på DPS.

Anonymkode: 6ee6b...97a

[AnonymBruker]

På 17.11.2019 den 8.02, AnonymBruker skrev:

Ja... nå nettop. Ønsker bare å høre hvordan folk taklet dette? 

Hvordan kan man godta et slikt valg? 

Jeg har en jobb hvor jeg har sett folk i krise selv, kjent på at folk har tatt det valget. Men jeg hadde aldri sett d kunne skje egen familie... 

Anonymkode: eda7e...1c2

Du sier så lite rundt din egen situasjon, ts.  Hvor nært var det deg? Kanskje litt enklere for deg å åpne deg litt, da flere kan være i samme situasjon som deg. 

Anonymkode: cf346...43b

[AnonymBruker]

Mormor hengte seg selv. Ble helt tom og gråt i en uke. Etter begravelsen gikk livet sitt vante gang. Dette er 3 år siden,jeg kjenner at jeg er sint og fortvilet til tider, men hva skal man gjøre liksom? Livet fortsetter som før, man må bare prøve å leve slik man vil, døden er desverre en del av livets gang.

Anonymkode: c390a...e3e

[tussi84]

Mistet søskenbarnet mitt i selvmord for 3 år siden. Er kanskje ikke nære nok, men vi to stod hverandre veldig nære hverandre hele livet.

Det er ikke enkelt å komme videre etter et selvmord, og mange spm en får i etterkant får man aldri svar på. Mine egne spm var blandt annet hvordan kunne han gjøre dette med familien sin, angret han underveis mens han utførte det, hva i det helvete tenkte vedkommende på, kunne jeg gjort noe anderledes slik at det ikke hadde hendt? Osv.. En annen tanke jeg satt med en stund var.. Han gav jo bare opp. Jeg var sinna på vedkommende lenge, og i begynnelsen da jeg besøkte graven hans stod jeg gjerne med armene i kors og himler med øyene mens jeg mumlet noe slik som at det er din egen feil at du ligger der. Jeg syntes at han ikke skulle ha ligget der på en måte, fordi aldersmessig skulle han ikke ha vært begravd. 

En annen ting jeg husker godt er at jeg ikke trodde at han kunne gjøre noe sånt mot seg selv, slik jeg kjente han. Ting gav ikke mening. Jeg hadde også ofte flashbacks til tlf samtalen som kom den dagen vedr selvmordet. Husker tonefallet og hva som ble sagt. Glemmer det aldri, men jeg tenker ikke så ofte på det nå lenger.

Det som hjalp meg med å akseptere det var å gå til samtaler med en psykolog hos forebyggende team for selvmord. De har også med pårørende etter selvmord å gjøre. Det lærte jeg at det ikke var min feil det som hendte, og om hvorfor noen folk tar selvmord. Det er ikke Fordi dem er egoistiske. De er rett og slett så syke at de ikke ser en annen utvei. De tror at verden og de etterlatte får det mye bedre uten dem. Det er jo ikke sant, men i deres verden så er det slik. De føler seg som en byrde, og er ofte vaklende når det gjelder det å leve eller dø. Helst vil de slippe smertene bare ved å leve.

Jeg har akseptert det han gjorde, men jeg er ikke enig i at det var rett løsning på problemene. Samtidig så var jeg heller ikke hans sko. Av og til tenker jeg jo at hva om han ikke hadde gjort det. Ville han kunne blitt frisk på sikt? Det får jeg aldri svar på.

Alt jeg har å forholde meg til er at han er borte og han var så syk at han valgte det selv. Jeg håper aldri jeg opplever noe lignende engang til i livet. 

[Mrs ukjent 95]

På 17.11.2019 den 7.52, AnonymBruker skrev:

Opplevd dette nettop å sitter med masse spørsmål.. kanskje noen har vært der selv. Ønsker kun svar fra de som har opplevd det selv . Ikke nabon til onkel liksom.. du må ha kjent på det selv..

Anonymkode: eda7e...1c2

hei 

jeg selv mista min stefar i selvmord, vi sto værandre veldig nært, dette er 10 år siden, men sliter enda ganske kraftig med savn og lenges og etc, det som er litt kjipt, er at det er så mange ganger jeg kunne tenkt meg og snakke med han, men vet at det er helt umulig, om du skulle trenge noen å snakke med så er jeg her for deg, bare og sende meg en mel om du vil

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke opplevd selvmord i nær relasjon, men min x prøvde å ta selvmord for noen år siden. Et reelt forsøk, et drastisk forsøk. Veldig mange spørsmål, som jeg egentlig aldri fikk svar på. Men det var kanskje min egen feil, sjokket som fulgte med gjorde at jeg følte han var død. Jeg slet veldig med dårlig samvittighet i lang tid, da jeg følte det var jeg som var en stor pådriver til forsøket. Han kunne jo umulig ha det bra med meg.... jeg har jo i ettertid forstått at det hadde ingenting med meg å gjøre, og at man ikke kan tenke "hva hvis". Det er et bevisst valg fra den som utfører handlingen, og det kan ikke styres fra de rundt en. Du kunne ikke gjort noe anderledes ts, og du må ikke falle for "hva kunne jeg gjort" tanken. Man kan aldri vite hva andre tenker inn i seg, og det kan desverre påvirkes lite utenifra. 

Det kan jo selvsagt påvirkes noe utenifra i den grad av grubling.. Jeg ønsket på et tidspunkt selv å bare dø, da jeg følte meg som verdens verste person. Det var nesten en trøst når han traff en ny, å prøvde på et nytt selvmordsforsøk. Da var det ikke liksom bare meg. Men jeg forstår nå at det er ikke oss det var noe med, det er noe i han. Noe som er ødelagt, og ikke kan fikses av oss. 

Jeg går fremdeles til psykolog. Noe ble ødelagt i meg også. På tross av at jeg har ny samboer, som bare er snill og god. Men jeg er innmari trist til tider, og jeg tror det er samvittigheten som tar meg. Jeg var den som skulle være der for han, og han ville heller dø..... kanskje det kunne vært noe for deg ts, å ha samtaler med en utenforstående? Det har hjulpet meg veldig mye. Jeg forstår godt den dag i dag at det ikke hadde noe med meg å gjøre. ❤ jeg føler med deg, det må være forferdelig å sitte igjen som du gjør. Jeg opplevde jo faktisk aldri selvmord, han bare... døde for meg.. Den kvelden. 

Anonymkode: e7f97...4e9

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke alle greier å godta slik. Det skaper så mye sorg hos de gjenlevende. 

For min del så har jeg bare akseptert at det skjedde men greier aldri og si at det er greitt. For jeg har en mening om at de finns håp, alle kan velge livet. Det finns hjelp . Greier ikke å forklare men mener at man alltid skal velge livet. 

Anonymkode: 8dd77...502

[Gjest Anonym Bruker]

Opplevde selvmord ei nær familie på begynnelsen av 90 tallet.    Det utløste først en stor leteaksjon m/ helikopter. røde kors, og mange frivillige tok etterhvert del.    Da vedkomende etterhvert blei funnet trodde vi det var en ulukke, men etterhvert fant vi ut  på grunn av omstendighetene  at det var snakk om sjølvskading.   På den tiden var selvmord  høyst tabubelagt, og privat , og noe ein helst ikkje skulle snakke om til andre.   

At vedkomende hadde psykiske problemer var kjent for dei fleste, ettersom  det var ut /inn av psykiatriske ints.  og  kvardagen var  utfordrende for den nærmeste familie.    At vedkomende gjekk med selvmordstanker kunne imidlertid ingen se for seg den gangen , og kom som eit sjokk.     

[w0ho]

Ja, fetteren min da vi var 19 år. Vi hadde vokst opp som søsken og var like gamle.

[Tatja]

På 1.12.2019 den 2.56, tussi84 skrev:

Mistet søskenbarnet mitt i selvmord for 3 år siden. Er kanskje ikke nære nok, men vi to stod hverandre veldig nære hverandre hele livet.

Det er ikke enkelt å komme videre etter et selvmord, og mange spm en får i etterkant får man aldri svar på. Mine egne spm var blandt annet hvordan kunne han gjøre dette med familien sin, angret han underveis mens han utførte det, hva i det helvete tenkte vedkommende på, kunne jeg gjort noe anderledes slik at det ikke hadde hendt? Osv.. En annen tanke jeg satt med en stund var.. Han gav jo bare opp. Jeg var sinna på vedkommende lenge, og i begynnelsen da jeg besøkte graven hans stod jeg gjerne med armene i kors og himler med øyene mens jeg mumlet noe slik som at det er din egen feil at du ligger der. Jeg syntes at han ikke skulle ha ligget der på en måte, fordi aldersmessig skulle han ikke ha vært begravd. 

En annen ting jeg husker godt er at jeg ikke trodde at han kunne gjøre noe sånt mot seg selv, slik jeg kjente han. Ting gav ikke mening. Jeg hadde også ofte flashbacks til tlf samtalen som kom den dagen vedr selvmordet. Husker tonefallet og hva som ble sagt. Glemmer det aldri, men jeg tenker ikke så ofte på det nå lenger.

Det som hjalp meg med å akseptere det var å gå til samtaler med en psykolog hos forebyggende team for selvmord. De har også med pårørende etter selvmord å gjøre. Det lærte jeg at det ikke var min feil det som hendte, og om hvorfor noen folk tar selvmord. Det er ikke Fordi dem er egoistiske. De er rett og slett så syke at de ikke ser en annen utvei. De tror at verden og de etterlatte får det mye bedre uten dem. Det er jo ikke sant, men i deres verden så er det slik. De føler seg som en byrde, og er ofte vaklende når det gjelder det å leve eller dø. Helst vil de slippe smertene bare ved å leve.

Jeg har akseptert det han gjorde, men jeg er ikke enig i at det var rett løsning på problemene. Samtidig så var jeg heller ikke hans sko. Av og til tenker jeg jo at hva om han ikke hadde gjort det. Ville han kunne blitt frisk på sikt? Det får jeg aldri svar på.

Alt jeg har å forholde meg til er at han er borte og han var så syk at han valgte det selv. Jeg håper aldri jeg opplever noe lignende engang til i livet. 

Du skriver så fint. Jeg har aldri vurdert selvmord eller mistet noen på en slik måte. Likevel tror jeg du sier det eneste riktige når du skriver at du ikke var i hans sko. Vi skal ikke dømme de som ikke ser annen utvei. 

[Gjest Trynefaktor]

Ja, faren min for 25 år siden. Jeg var et barn da