Hvor lenge etter fødsel er det mulig å utvikle fødselsdepresjon?

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å dele kort hvordan dette har vært, fordi jeg er normalt en oppegående kvinne som ikke lar andres mening påvirke meg personlig. Men nå føler jeg meg nedslått og svak, og angrer på at jeg ble gravid (må ikke forveksles med at jeg angrer på barnet, som jeg er glad i og ikke vil være foruten): 

Jeg hadde en veldig utfordrende svangerskap, ble lettere nedstemt i perioder fordi det var så tungt. Ble sykemeldt siste del av graviditeten, men burde nok ha blitt sykemeldt før.

Fødsel gikk greit, jeg hadde barseltårer på dag 3 og i 4-5 uker etter fødsel. Det ble en tung barseltid på grunn av ammeproblemer og jeg opplevde ikke å få hjelp på helsestasjonen og ammepoliklinikken. Da jeg innså det følte jeg meg alene med hele problematikken, sugetaket var vondt og jeg rettet på det så godt jeg kunne men babyen klarte ikke å lære seg teknikken. Da fikk jeg beskjed om at jeg ga opp for lett og måtte leve med det. Etter 4 måneder orket jeg ikke å grue meg til amming, så begynte å la babyen suge som den ville uten at jeg gjorde noe. Det ble brystbetennelse og litt sårhet, men det gikk over og babyen begynte på fast føde.

Det har hele tiden vært fantastisk å være mor, men problematikk med søvn, forstoppelse, ammeslutt og det at helsesøster ikke har møtt meg på alle spørsmål (Internett og kg har gitt svarene jeg har etterspurt) har gjort at jeg føler på at dette mestrer jeg dårlig. 

Da det endelig begynte å ordne seg med søvn og jeg følte jeg var ovenpå var permisjonen over og far overtok permisjon. Han har vært tett på fra start så det var ingen problem der, men søvnrutinene er snudd igjen og baby finner ikke roen til søvn hverken på dagtid eller natt, faren har begynt å vugge i søvn noe babyen aldri trengte før men faren må gjøre det han kan. I tillegg er forstoppelsen tilbake og far er sliten, jeg er sliten og vi har det ikke helt bra fordi det er så mye klaging og uro på baby stakkar. 

Babyen er nå 9 måneder og får tenner, sover veldig oppstykket på natt og jeg får lite søvn selv av å høre på gråten. Jeg gråter på vei til jobb og fra jobb, føler som nevnt på all frustrasjonen fra det siste året og hvorfor så mange må dele råd som om at hvis vi følger rådene og de ikke fungerer, så er vi/jeg dårlige foreldre. Hvis babyen ikke sover rolig av seg selv eller med litt hjelp så er det vi som gjør noe galt, skjønner dere? 

Så, er dette fødselsdepresjon eller er det helt vanlig? 

Anonymkode: b1221...c32

[AnonymBruker]

Behøver ikke være fødselsdepresjon, tenker det er helt vanlig reaksjon på at man har fått snudd livet sitt opp/ned, man har en forestilling for hvordan livet med barn skulle være -så blir det ikke sånn. Babyer er like forskjellige som vi voksne, trenger forskjellige ting og råd er bare råd, ingen oppskrift, gjør det som passer dere best. Hele oppveksten til ett barn er prøving og feiling hele veien helt til de blir voksne. Det er utrolig overveldende og frustrerende å stå i, så små barn som ditt har heller ikke ord så det får sagt i fra. Det vil hele tiden også komme nye ting hvor vi som foreldre gjør forskjellig, ved bleieslutt, innføring av fast føde, smokkeavvenning, soveavenning etc. Håper dere har litt avlastning innimellom så dere får sove, det er krevende å stå i dette uten å noen gang kunne ha mulighet til å få nok søvn og så er det synd dere ikke har en helsesøster som har møtt dere på spørsmålene dere har hatt. Håper du har noen andre å søke støtte og råd hos?! Husk uansett så vil kaos-hverdagen sæetterhvert stabilisere seg og ting skli lettere. Prøv også å la mannen gjøre litt som passer han den tiden det er han som har «ansvar» hjemme, det ordner seg med nye rutiner etterhvert når begge skal begynne å jobbe igjen. Masse lykke til, har hatt det som du og allikevel fikk jeg to til😆

Anonymkode: 77d86...d79

[AnonymBruker]

Heldig de som blir fratatt barnet på barsel pga filleting.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 3d322...d8a