Sorg etter utelukkelse i vennegjengen

[AnonymBruker]

Dette er vondt å skrive om, men er stort behov som jeg kjenner skal bli godt å få ut.

Jeg er ikke en ungfole. Utrolig nok som 39 år fikk jeg oppleve å bli totalt utestengt fra en stor vennegjeng etter over 15 års tid sammen. Det var et sjokk hvordan voksne folk plutselig kan oppføre seg.

Jeg ble åpenlyst ikke invitert på bursdagsfester, julebord eller en cafetur og alle meldinger jeg sendte ble helt plutselig ikke besvart. Det ble stille. 

Usannheter og rykter gikk og ingen spurte hva som egentlig hadde skjedd. De trodde tydeligvis på denne ene tilsynelatende dårlige vennen/ dårlige eplet i gruppen som hadde spredd seg som ild i tørt gress.

Rett før dette fikk jeg en knekk i livet der både fysisk sykdom og angst rammet meg. Jeg var ærlig til alle om dette. En lampe som lyste rødt allerede da var de korte og nærmest avvisende meldingene. Var dette skummelt for folk? Jeg er jo også bare et menneske...

Fra tidligere så var jeg den alle kom til å fortalte om sine problemer, kall det gjerne psykologen i vennegruppen. 

Nå sitter jeg igjen med tusen spørsmål og ingen jeg kan spørre. Hva gikk alle ryktene ut på? Jeg har kun hørt brøkdeler. Jeg har virkelig ikke behov for forsvare denne store usanne rykteflommen til dem. De har jo ikke en gang forhørt seg med meg, men tatt løgnene for sannhet. 

De var altså venner når de trengte det selv og når min høye og glade energi var tilstede. Jeg ser hvor naiv jeg har vært og hvor vanskelig det kan være å ha en stor gjeng med så mange personligheter.

Selvtilliten lot seg knekke av dette. Var jeg en dårlig venn? Tilliten hadde jo alltid vært så høy. Hva hadde jeg gjort mot denne ene dårlige vennen i gruppen, med så stor makt at hun kunne forvandle og vri om sannheten? Med så stor makt at de andre trodde henne. Var de redd for å miste sine poster og titler i gruppen? Kanskje bli avvist de også? Er folk virkelig så svake?

Jeg vet fremdeles ikke. Bare synse om det når jeg har det vondt. Sosiale medier er vonde å være på nå. De er der hele tiden. Minnene er der. En kveld traff jeg dem ute helt plutselig og skal si de fikk sjokk. Jeg smilte tappert til alle og sa noen høffelighetsfraser. Det var så fælt at jeg gikk hjem å gråt etterpå. 

Heldigvis har jeg noen få nære venner utenom denne gjengen. De vil ikke slå hånden av meg eller tro på rykter.

Det dårlige eplet i denne gjengen er en utad svært sjarmerende dame med rappe replikker, men kald og beregnende innerst inne. 

 Hva fikk hun ut av denne ødeleggelsen? 

 

 

 

Anonymkode: 53b30...ac7

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er vondt å skrive om, men er stort behov som jeg kjenner skal bli godt å få ut.

Jeg er ikke en ungfole. Utrolig nok som 39 år fikk jeg oppleve å bli totalt utestengt fra en stor vennegjeng etter over 15 års tid sammen. Det var et sjokk hvordan voksne folk plutselig kan oppføre seg.

Jeg ble åpenlyst ikke invitert på bursdagsfester, julebord eller en cafetur og alle meldinger jeg sendte ble helt plutselig ikke besvart. Det ble stille. 

Usannheter og rykter gikk og ingen spurte hva som egentlig hadde skjedd. De trodde tydeligvis på denne ene tilsynelatende dårlige vennen/ dårlige eplet i gruppen som hadde spredd seg som ild i tørt gress.

Rett før dette fikk jeg en knekk i livet der både fysisk sykdom og angst rammet meg. Jeg var ærlig til alle om dette. En lampe som lyste rødt allerede da var de korte og nærmest avvisende meldingene. Var dette skummelt for folk? Jeg er jo også bare et menneske...

Fra tidligere så var jeg den alle kom til å fortalte om sine problemer, kall det gjerne psykologen i vennegruppen. 

Nå sitter jeg igjen med tusen spørsmål og ingen jeg kan spørre. Hva gikk alle ryktene ut på? Jeg har kun hørt brøkdeler. Jeg har virkelig ikke behov for forsvare denne store usanne rykteflommen til dem. De har jo ikke en gang forhørt seg med meg, men tatt løgnene for sannhet. 

De var altså venner når de trengte det selv og når min høye og glade energi var tilstede. Jeg ser hvor naiv jeg har vært og hvor vanskelig det kan være å ha en stor gjeng med så mange personligheter.

Selvtilliten lot seg knekke av dette. Var jeg en dårlig venn? Tilliten hadde jo alltid vært så høy. Hva hadde jeg gjort mot denne ene dårlige vennen i gruppen, med så stor makt at hun kunne forvandle og vri om sannheten? Med så stor makt at de andre trodde henne. Var de redd for å miste sine poster og titler i gruppen? Kanskje bli avvist de også? Er folk virkelig så svake?

Jeg vet fremdeles ikke. Bare synse om det når jeg har det vondt. Sosiale medier er vonde å være på nå. De er der hele tiden. Minnene er der. En kveld traff jeg dem ute helt plutselig og skal si de fikk sjokk. Jeg smilte tappert til alle og sa noen høffelighetsfraser. Det var så fælt at jeg gikk hjem å gråt etterpå. 

Heldigvis har jeg noen få nære venner utenom denne gjengen. De vil ikke slå hånden av meg eller tro på rykter.

Det dårlige eplet i denne gjengen er en utad svært sjarmerende dame med rappe replikker, men kald og beregnende innerst inne. 

 Hva fikk hun ut av denne ødeleggelsen? 

 

 

 

Anonymkode: 53b30...ac7

Får så vondt av deg❤️. Det er forferdelig vondt når man blir sviktet av de man trodde man kunne stole på. Min erfaring er at det ofte er en sterk person som «driver» det hele, og som (helt utrolig!) har makt nok til å dra med seg voksne oppegående mennesker. Jeg vet det er ille nå, men med tiden vil du være glad for at du fant ut hvordan de var. De er IKKE venner, men det jeg kaller medgangsvenner. Så fort livet blir vanskelig, blir de stille. 

Men dyrkjøpt erfaring: men se på det slik: når du har sørget ferdig over det du trodde dere hadde, vil du være glad for at du ikke har dem mer. Kanskje vil du også da se tilbake på episoder og samtaler der du fikk lite støtte, men godtok det? Mens du brukte masse tid og energi på å hjelpe dem opp...

ta vare på de som støtter deg, og ikke ta mer kontakt med de andre. Om du ikke vil ta dem vekk på sosiale medier, så slutt å følge og like dem. Unngå å dra dit de er, og hils bare kort når du treffer dem. Og la dette gjøre deg til en sterkere og mer empatisk person- ikke bitter. 

Livets harde lærdom er når man oppdager at nære kjente ikke var noen man kjente i hele tatt. Men bruk det til å stake ut en ny kurs for deg selv- med venner der du får og gir like mye, der du kan være trygg og deg selv, og ikke minst: der du kan la deg selv falle og bli hjulpet opp igjen når du trenger det. 

Om det betyr at du må gå fra å ha mange «venner» til få; ja, da gjør du det. Heller få gode enn mange slemme. Flytt om du må hvis du ikke kan komme deg unna. 

Anonymkode: 4d688...21b

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får så vondt av deg❤️. Det er forferdelig vondt når man blir sviktet av de man trodde man kunne stole på. Min erfaring er at det ofte er en sterk person som «driver» det hele, og som (helt utrolig!) har makt nok til å dra med seg voksne oppegående mennesker. Jeg vet det er ille nå, men med tiden vil du være glad for at du fant ut hvordan de var. De er IKKE venner, men det jeg kaller medgangsvenner. Så fort livet blir vanskelig, blir de stille. 

Men dyrkjøpt erfaring: men se på det slik: når du har sørget ferdig over det du trodde dere hadde, vil du være glad for at du ikke har dem mer. Kanskje vil du også da se tilbake på episoder og samtaler der du fikk lite støtte, men godtok det? Mens du brukte masse tid og energi på å hjelpe dem opp...

ta vare på de som støtter deg, og ikke ta mer kontakt med de andre. Om du ikke vil ta dem vekk på sosiale medier, så slutt å følge og like dem. Unngå å dra dit de er, og hils bare kort når du treffer dem. Og la dette gjøre deg til en sterkere og mer empatisk person- ikke bitter. 

Livets harde lærdom er når man oppdager at nære kjente ikke var noen man kjente i hele tatt. Men bruk det til å stake ut en ny kurs for deg selv- med venner der du får og gir like mye, der du kan være trygg og deg selv, og ikke minst: der du kan la deg selv falle og bli hjulpet opp igjen når du trenger det. 

Om det betyr at du må gå fra å ha mange «venner» til få; ja, da gjør du det. Heller få gode enn mange slemme. Flytt om du må hvis du ikke kan komme deg unna. 

Anonymkode: 4d688...21b

Ja takk snille deg for et varmt svar.. ble rørt.

Det har vel allerede gått opp et lys for meg hvem jeg bør sentrere energien min på å ikke etter dette sviket. Nå er jeg ikke hevngjerrig eller bitter og skulle noen av disse bli rammet av alvorlig sykdom eller lignende så ville jeg nok dratt å gitt dem en klem eller sendt en blomst. Jeg tenker at en dag så vil de finne ut av det, men vennegjengen den er borte for alltid og likes eller meldinger er borte fra meg nå. Jeg kan dessverre ikke unngå dem totalt og jeg simpelthen nekter å dra  fra et sted jeg elsker, for å være redd for å humpe innpå en eller alle av dem. 

Anonymkode: 53b30...ac7

[AnonymBruker]

Jeg mistet også venner etter å ha vært ærlig om lidelser. Rart det der🙂 jeg var ikke en person som satt og klagde heller, så var ikke som om det gjorde noen forskjell. Men folk lager vel sine egne ideer om hva som foregår, og legger et større press på seg selv enn de må, at de må stille opp mer ved å fortsette vennskapet.

Og likt som du skriver, jeg var festens midtpunkt, og den de ringte for å få det ærlige svaret der andre bare jatter med. Men jeg har ikke tenkt å være noens klovn, så det får bare være.

Jeg måtte øve på takknemlighet for å overvinne de vonde følelsene jeg hadde om dette. Mediterer på ting jeg er glad for. Hender det dukker opp vondhet enda, spesielt om jeg ser en av dem på butikken. Da må jeg puste og finne på noe jeg liker å drive med, og sender meldinger til familiemedlemmer, samboer og venner som bor langt borte. Mye mer produktivt.

Anonymkode: 13a3f...202

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet også venner etter å ha vært ærlig om lidelser. Rart det der🙂 jeg var ikke en person som satt og klagde heller, så var ikke som om det gjorde noen forskjell. Men folk lager vel sine egne ideer om hva som foregår, og legger et større press på seg selv enn de må, at de må stille opp mer ved å fortsette vennskapet.

Og likt som du skriver, jeg var festens midtpunkt, og den de ringte for å få det ærlige svaret der andre bare jatter med. Men jeg har ikke tenkt å være noens klovn, så det får bare være.

Jeg måtte øve på takknemlighet for å overvinne de vonde følelsene jeg hadde om dette. Mediterer på ting jeg er glad for. Hender det dukker opp vondhet enda, spesielt om jeg ser en av dem på butikken. Da må jeg puste og finne på noe jeg liker å drive med, og sender meldinger til familiemedlemmer, samboer og venner som bor langt borte. Mye mer produktivt.

Anonymkode: 13a3f...202

Der kjente jeg meg igjen gitt. Jeg har alltid tenkt at ærlighet varer lengst, men sannheten skremmer vel mer enn noe overfladisk man kan le av eller ta avstand fra. Saueflokk mentalitet vil aldri bli min greie. Å bli kvitt alle disse spørsmålene jeg aldri får stilt eller besvart er det som plager meg mest nå. Jeg skal ta opp meditasjon igjen jeg også! Raushet og vennlig omtanke har alltid stått høyt i mine verdier og jeg nekter at dårlige venner skal gjøre meg bitter. Men uforståelig at mennesker kan avvise slikt. Jeg forstår det bare ikke. Det hadde plaget meg hver dag hvis jeg hadde gjort det samme mot noen. Håper du finner deg en nær venn der du bor, det har du fortjent. 

Anonymkode: 53b30...ac7

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det dårlige eplet i denne gjengen er en utad svært sjarmerende dame med rappe replikker, men kald og beregnende innerst inne. 

 Hva fikk hun ut av denne ødeleggelsen? 

 

 

 

Anonymkode: 53b30...ac7

Kvinner med antisosial personlighetsforstyrrelse operer ofte slik. De fryder seg over å skvise ut et intetanende offer fra resten av flokken, og at resten er så lette å manipulere.

Anonymkode: 3610f...d86

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at min aller beste venninne kuttet meg ut på minuttet, fordi hun ikke tålte å høre at jeg var dårlig etter en bilulykke jeg var involvert i. Jeg hadde ligget hjemme alene hele julen, fordi jeg var kvalm og svimmel og generelt pjusk. Jeg hadde også vært innlagt på sykehuset i to uker etter denne kollisjonen. Venninnen min ringte meg og spurte hva jeg hadde gjort i julen,da sa jeg det som det var, at jeg hadde ligget på sofaen med en bøtte foran og kastet opp og vært kvalm og uggen hele julen. Barnet mitt hadde jeg sendt bort til besteforeldre fordi jeg var for dårlig til å ta hånd om det. Da jeg sa dette, hørte jeg at hun bare la på røret. Jeg trodde noe hadde skjedd med henne, så jeg ringte opp igjen og spurte om det gikk bra med henne. Da svarte hun meg at hun hadde lagt på røret fordi hun ikke orket å høre på klaging!!! Dette er 15 år siden og vi har enda ikke snakket sammen. 

Anonymkode: 1b7cf...550

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet også venner etter å ha vært ærlig om lidelser. Rart det der🙂 jeg var ikke en person som satt og klagde heller, så var ikke som om det gjorde noen forskjell. Men folk lager vel sine egne ideer om hva som foregår, og legger et større press på seg selv enn de må, at de må stille opp mer ved å fortsette vennskapet.

Og likt som du skriver, jeg var festens midtpunkt, og den de ringte for å få det ærlige svaret der andre bare jatter med. Men jeg har ikke tenkt å være noens klovn, så det får bare være.

Jeg måtte øve på takknemlighet for å overvinne de vonde følelsene jeg hadde om dette. Mediterer på ting jeg er glad for. Hender det dukker opp vondhet enda, spesielt om jeg ser en av dem på butikken. Da må jeg puste og finne på noe jeg liker å drive med, og sender meldinger til familiemedlemmer, samboer og venner som bor langt borte. Mye mer produktivt.

Anonymkode: 13a3f...202

du mistet venner etter å ha vært ærlig om lidelser? fysisk? jeg har også en sykdom jeg ikke har fortalt venner om... er det bedre å bare la vær?

siden man mister venner da? :/

Anonymkode: dae91...c84

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd dette 😔 
Veldig vondt.. jeg har sliti enormt med helsa, og det er det liten forståelse for. Noen sier rett ut at de ikke bryr seg 😳 Jeg som alltid bryr meg om andre som har det tøft... Nå får jeg ofte ikke svar på en melding en gang. Blir helt kvalm av Instagram, snap og de få gangene jeg blir bedt med på noe, fordi da er flere av de gamle venninnene mine der som later som ingenting og behandler meg som luft.. 

Svigermor er også sånn. Har nok ikke tålt at jeg var vært så syk at sønnen hennes har måtte lide pga meg. Hun som sliter sånn med helsa selv og svigerfar har alltid stått på pinner for henne. Skulle tro hun hadde forståelse og empati, men nei. Jeg gikk fra å bli overøst med kjærlighet til å merke en kald skulder da jeg kollapset en dag og har kjempet meg tilbake til livet.. 

Tilliten er brutt til så mange nå, at vi velger å flytte til der min familie er fra. 

Det fine med dette er at jeg ser hvem som er mine ekte venner. Har noen få igjen. 

Anonymkode: 5d2a4...015

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

du mistet venner etter å ha vært ærlig om lidelser? fysisk? jeg har også en sykdom jeg ikke har fortalt venner om... er det bedre å bare la vær?

siden man mister venner da? 😕

Anonymkode: dae91...c84

Du mister nok ikke venner bare fordi du forteller dem at du har en sykdom. Men man mister de når man blir så syk at man ikke fungerer og ikke er den gamle seg lenger. Når man trenger forståelse, empati og lokale venner som venter på en... da merker man istedet en kald skulder. 

Anonymkode: 5d2a4...015

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du mister nok ikke venner bare fordi du forteller dem at du har en sykdom. Men man mister de når man blir så syk at man ikke fungerer og ikke er den gamle seg lenger. Når man trenger forståelse, empati og lokale venner som venter på en... da merker man istedet en kald skulder. 

Anonymkode: 5d2a4...015

*lojale

Anonymkode: 5d2a4...015

[AnonymBruker]

Er tips: på Insta kan man «mute/skjule». Da slipper man å få innlegg fra gamle venner, uten å avfølge eller blokkere. Jeg har måtte gjøre det med noen, bl.a svigemor. Da kan jeg fortatt søke de opp og gå inn på bildene dems og feks gratulerer med bursdager og slikt, men jeg slipper å få opp deres instastory med stadige påminnelser om at jeg ikke er inkludert lenger. 

Så må jeg legge til en ting. For 1 år siden var jeg helt på bånn og følte ikke jeg hadde en eneste venn igjen, annet enn min svigerinne som er min beste venninne. Men nå ett år senere har jeg fått meg noen nye venninner bl.a gjennom svigerinnen min. Jeg «tester de litt» ved å fortelle tidlig at jeg er syk og ikke skjule noe. Er de emaptiske og viser at de er der, bygger jeg videre på vennskapet. Viser de derimot at de ikke bryr seg er det ikke vennskap jeg orker bruke mer krefter på. Jeg er syk og det påvirker meg veldig, jeg er ikke sporty og alt det der, så det følger med pakka kan man si. Men klarer folk se meg og ikke sykdommen min, får de en utrolig lojal, empatisk og god venn og en som alltid er der, svarer alltid på melding, dømmer ikke og har forståelse med deg om du sliter litt. 
 

Det tar tid å bygge nye vennskap, og dessverre er jeg skeptisk fordi de jeg har vist mest omsorg for var de som sviktet meg mest. Men jeg blir mer og mer trygg på nye venninner. Jeg kjenner jeg blir usikker på om de ser på meg som en venn, eller om det er jeg som ser på de som en venn. Kan jeg be de på bursdagen min? Eller blir det nye vonde «ghostinger» ut av det?  Men må prøve å ikke la gamle, vonde hendelser prege meg når jeg skal få nye venner. 
 

Lykke til, TS. Håper på bedre tider for deg og meg 💛

Anonymkode: 5d2a4...015

[AnonymBruker]

 Hei Ts her. Trist at flere opplever å bli dumpet. Fint å få lese deres opplevelser selv om det gjør meg vondt. 

Jeg fikk en mindre sosialt akseptabelt sykdom. På meg så går dette på stor utmattelse, smerter i ledd, hudforandringer, hukommelsesproblemer, synsforstyrrelser og mye mer. Sikkert lett å tro man faker hvis man ikke spør eller setter seg inn i det, da det er dager som er ganske normale og andre dager som er på bånn og venner ser meg jo ikke på de dårlige dagene for da ligger jeg rett ut.

Det dårlige eplet i min tidligere gruppe var den som visste mest om dette. Jeg trodde jo hun genuint brydde seg.. så er hun den som går hen å lager er nett fult av løgner. 

Denne ble ikke akseptert som en reell sykdom blant vennegruppen. De trodde jeg rett og slett latet som.

Jeg startet å merke meg at det dårlige eplet var mer og mer interessert i dårlige nyheter. Hvordan hun nærmest gispet av fryd over noe som hadde gått galt i mitt eller andres liv. Jeg startet å lytte ekstra nøye og puslespillet gikk plutselig på plass. Jeg så henne. En annen her skriver at det ligner en type personlighetsforsyrrelse. Det gikk kaldt nedover ryggen min når jeg leste det. Når jeg våknet av hennes nett tenkte jeg at hun her må jo være en kvinnelig psykopat eller lignende??  En vanvittig god en også! Jeg luftet dette for en annen venn i gjengen og der tror jeg det hele endte galt og var låsen på døren for meg.

For nå var jo jeg en som mente noe svært dårlig om en høyt respektert og sjarmerende dame i gjengen. Den frekkheten jeg før hadde ledd av så jeg nå ikke var en spøk. Hun mente det av hele sitt hjerte. 

Uansett var sykdom kun en oppstart i mitt tilfelle som ble til en haug med rykter og dirkete løgn. Normalt ville jeg vel slått i bordet og fortalt hvor koppen skulle stå, men når man er nede er man ikke stand til å ta den kampen. Det jeg var nødt til å si noe om var det dårlige eplet. 

Jeg har nå blitt obs på balansen i vennskap. Har alltid vært en som har gitt av meg selv og forventet mindre siden det gleder å hjelpe og det gleder å gjøre andre glade. 

Oppi alt det vonde pratet jeg med en venninne i går som jeg ikke kjenner alt for godt gjennom en annen venninne, men har veldig lyst til å henge mere med. Vi har en super energi sammen, så det gleder meg at hun liker meg like godt tilbake. Endelig en med mer dybde, direkte og kan både gi og ta og ikke minst vi ler til vi griner! 

Det var en slags oppvåkning å prate med henne. Tenk at jeg har hatt en som henne bare liggende på lur.

Kanskje du også har en på lager som du bare har liggende på sosiale medier, eller du har tenkt på som du gjerne skulle lært å kjenne bedre? Om det bare skulle være en kaffe så er jo det en start. Jeg tror ikke jeg kjenner en person som ikke blir litt nysgjerrig når man viser interesse. I såfall er det feil person for deg. 

 

 

 

Anonymkode: 53b30...ac7

[Gjest O.G.]

Når man har vært den som alle lener seg på når det røyner, så er det ingen der til å støtte når en selv har det tøft. De har det ikke i seg, rett og slett. 

[AnonymBruker]

Har også opplevd noe lignende når jeg var i 20 åra.. hele gjengen snudde meg ryggen. Sorgen var enorm.. i flere år. Jeg har prøvd å tatt kontakt og håpet på at alt skulle bli som før igjen.. tror jeg savnet det vi hadde, men ikke innsett at det aldri vil bli som før igjen. Noen av jentene har gitt meg blanda signaler.. ringer når de trenger en prat, ønsker å gå en tur og kjøper gave til babyen når jeg ble mamma.. men i fjor sendte jeg en SMS til hun som strikket til babyen min. Sa at jeg savnet henne og kunne tenke meg å hatt mere kontakt og finne tilbake til hverandre. Hun avviste meg. 

Det var hardt.. men da satt jeg meg ned å tenkte.. hun ringer meg, hun strikker klær til babyen min, hun vil gå tur med meg.. men hun vil ikke være venn med meg 🤔 jeg er bra nok kun når hun kjeder seg?? Vet ikke.. 

men den dagen tok jeg kontrollen tilbake. Slettet henne og de andre på fb og har ikke snudd meg tilbake en eneste gang. Når jeg møter de nå enkeltvis merker jeg at de blir litt rar.. usikker. De har aldri opplevd at jeg har avvist de og tatt kontrollen. Jeg føler ingenting for de lenger. De tilhører en historie i fortiden, fine minner osv. Men that’s it. De får ikke lov å såre meg lenger. 

Mitt fokus er på jobb, familien min, venner osv. Det er så digg å ta den kontrollen tilbake. Om de hadde stått på døra her og tryglet om å få meg tilbake er broen brent for lenge siden. 

Kjære ts. 

Når en hel venninnegjeng du har kjent i så mange år snur deg ryggen så sier det mye om de.. og lite om deg. Sorgen er prisen du må betale for å ha elsket og gitt av deg selv i en vennegjeng. 

DU fortjener bedre!! Gå videre med hevet hode, og ikke se deg tilbake!  

Anonymkode: 3a908...6b8

[AnonymBruker]

Beklager men dere hadde aldri ordentlige venner når de bare forlater dere fordi dere ble syke.

Jeg kunne aldri forlatt en venn bare fordi de ble syk! Det er så ekkelt at jeg ikke har ord.

 

Det er jo faktisk da venner betyr mest. Når man er på sitt dårligste, så lyser det nok opp hverdagen for de fleste å få en melding om ''Hei håper du har det bra'' eller noe.

De fleste med sykdom begynner også å isolere seg mye pga skam eller bare fordi de ikke orker mennesker mer,så å vite at man ikke er glemt er nok noe som de fleste ville satt pris på.

Anonymkode: dae91...c84

[Gjest O.G.]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beklager men dere hadde aldri ordentlige venner når de bare forlater dere fordi dere ble syke.

Anonymkode: dae91...c84

Det er mange som ikke takler sykdom eller dødsfall skjer. Det minner dem om at kontroll over livet er en illusjon og de blir redde for at det er smittsomt og vil skje dem snart også.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, O.G. skrev:

Det er mange som ikke takler sykdom eller dødsfall skjer. Det minner dem om at kontroll over livet er en illusjon og de blir redde for at det er smittsomt og vil skje dem snart også.

Du har nok rett i at det er litt av årsaken. Det er nok ekstra vanskelig for de som ikke sliter med så mye, å se at livet faktisk kan være ganske skjørt, og det påmminer dem om det faktum.

Anonymkode: dae91...c84

[AnonymBruker]

Det var så godt å lese denne tråden! At andre har opplevd det samme. Jeg mistet en god venn da mannen min ble alvorlig syk og jeg stod i det alene med to små barn. Det var ekstra sårt oppi det hele.

 

Anonymkode: 733e3...f17

[AnonymBruker]

På 14.11.2019 den 13.35, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en ungfole. Utrolig nok som 39 år fikk jeg oppleve å bli totalt utestengt fra en stor vennegjeng etter over 15 års tid sammen. Det var et sjokk hvordan voksne folk plutselig kan oppføre seg.

Jeg kan på en måte forestille meg hvordan du har det, for da jeg var tidlig i 20 åra mistet jeg hele vennegjengen min til en ex. Mens jeg lå på sykehuset etter en bilulykke og ikke kunne forsvare meg, fortalte hen grove løgner om meg, forholdet vårt, bakgrunnen for bilulykken (hen hevdet det var et selvmordsforsøk), og siden hen er en fantastisk manipulator trodde de på det.

Ufattelig smertefullt å stå på bar bakke sosialt, men jeg var heldigvis mye yngre enn deg og fikk ganske fort nye venner gjennom studier, jobb og fritidsaktiviteter. 

Vond og god tråd å lese, litt "godt" at også andre har opplevd dette og at man ikke er alene om opplevelsen.

Anonymkode: 38445...935