Date noen med angst

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Kaisada skrev:

Dere virker som to veldig forskjellige typer når det kommer til hvordan en møter motgang i livet. Du kommer til å ergre deg syk over denne mannens særegenheter. Ikke for å dømme forholdet deres over og ut, men dette har jeg sett endel av og det er sjelden en slik type (du beskriver) plutselig innser gledene ved det sosiale liv. Dette er en innarbeidet livsførsel som i beste fall skulle ha bleknet en god del i en nyforelsket fase. 

Du sier det ganske mye klarere enn hva jeg i mitt litt kaotiske hode klarer å tenke. Men ja, vi møter nok motgang på to helt forskjellige måter. En annen her skrev at folk med psykiske lidelser dømmer andre med samme diagnose, og det har jeg absolutt gjort i forhold til ham. Han sin angst kommer fra et traume fra han var barn. Faren var periodedranker, og forlot ham og moren da han (daten min) var fire år gammel. Nå er han femti år eldre, og det minnet trigger ham fortsatt. Jeg derimot hadde en far som var der hele oppveksten min, helt til jeg flyttet ut. Han kjeftet, brølte og hakket på meg nærmest daglig. Han så til at jeg hadde en svært lav selvfølelse, og passet på at jeg aldri hadde selvtillit til å stå opp for meg selv. Min største drøm var at han skulle forlate oss. Så på en urettferdig og barnslig måte misunner jeg daten min for at faren stakk. Han slapp unna å ha en slik far jeg vokste opp med. Og likevel er det jeg som kom sterkest ut av det, på en måte? At jeg bare lærte fra ung alder å bite tenna sammen, skjule tårene, og svelge klumpen i halsen. Han derimot, kjemper mot et traume fra han var fire. Jeg føler meg så kynisk og slem over at jeg ikke klarer å ha mer sympati for ham... Et traume er nok helt grusomt, men det er aldri slik at han har ønsket seg bort fra denne verden. Det gjorde jeg i mange år... Så jeg vet ikke... Ja, jeg ergrer meg kanskje litt mye over at vi takler motgang så forskjellig. Ikke at min måte å takle det på er noe bedre enn hans. Likevel...

Anonymkode: ff5f6...995

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg har aldri blitt behandlet for noe psykisk. Burde absolutt fått behandling etter mange tøffe år som barn og ung, men jeg er mer av den typen som biter tenna sammen og holder kjeft så godt det lar seg gjøre. For tiden har jo "alle" angst eller depresjon, det er vel folkesykdom å regne. Jeg virker frisk og oppegående, og gjør absolutt alt jeg kan for å holde den fasaden. Det er sikkert ikke sunt, men det er slik jeg alltid har gjort det. 

TS

Anonymkode: ff5f6...995

Det er rett og slett ikke alle som klarer "å bite tenna sammen" når man lider av alvorlig angst. 

Anonymkode: 0c291...23c

[Kaisada]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier det ganske mye klarere enn hva jeg i mitt litt kaotiske hode klarer å tenke. Men ja, vi møter nok motgang på to helt forskjellige måter. En annen her skrev at folk med psykiske lidelser dømmer andre med samme diagnose, og det har jeg absolutt gjort i forhold til ham. Han sin angst kommer fra et traume fra han var barn. Faren var periodedranker, og forlot ham og moren da han (daten min) var fire år gammel. Nå er han femti år eldre, og det minnet trigger ham fortsatt. Jeg derimot hadde en far som var der hele oppveksten min, helt til jeg flyttet ut. Han kjeftet, brølte og hakket på meg nærmest daglig. Han så til at jeg hadde en svært lav selvfølelse, og passet på at jeg aldri hadde selvtillit til å stå opp for meg selv. Min største drøm var at han skulle forlate oss. Så på en urettferdig og barnslig måte misunner jeg daten min for at faren stakk. Han slapp unna å ha en slik far jeg vokste opp med. Og likevel er det jeg som kom sterkest ut av det, på en måte? At jeg bare lærte fra ung alder å bite tenna sammen, skjule tårene, og svelge klumpen i halsen. Han derimot, kjemper mot et traume fra han var fire. Jeg føler meg så kynisk og slem over at jeg ikke klarer å ha mer sympati for ham... Et traume er nok helt grusomt, men det er aldri slik at han har ønsket seg bort fra denne verden. Det gjorde jeg i mange år... Så jeg vet ikke... Ja, jeg ergrer meg kanskje litt mye over at vi takler motgang så forskjellig. Ikke at min måte å takle det på er noe bedre enn hans. Likevel...

Anonymkode: ff5f6...995

Så ille å lese om det du har vært gjennom i barndommen. Skjønner deg godt, også det at du har lite overskudd og empati overfor hans angst. Du er så sterk og har måttet bite i deg så mye jævelskap fra din far. Men fy søren så imponerende holdning du har❤️ Du trenger antagelig en svært allsidig mann, som utfordrer deg ganske mye mentalt og som matcher deg på positivitet til livet, som du virker å ha, tross all motgang du har opplevd❤️

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier det ganske mye klarere enn hva jeg i mitt litt kaotiske hode klarer å tenke. Men ja, vi møter nok motgang på to helt forskjellige måter. En annen her skrev at folk med psykiske lidelser dømmer andre med samme diagnose, og det har jeg absolutt gjort i forhold til ham. Han sin angst kommer fra et traume fra han var barn. Faren var periodedranker, og forlot ham og moren da han (daten min) var fire år gammel. Nå er han femti år eldre, og det minnet trigger ham fortsatt. Jeg derimot hadde en far som var der hele oppveksten min, helt til jeg flyttet ut. Han kjeftet, brølte og hakket på meg nærmest daglig. Han så til at jeg hadde en svært lav selvfølelse, og passet på at jeg aldri hadde selvtillit til å stå opp for meg selv. Min største drøm var at han skulle forlate oss. Så på en urettferdig og barnslig måte misunner jeg daten min for at faren stakk. Han slapp unna å ha en slik far jeg vokste opp med. Og likevel er det jeg som kom sterkest ut av det, på en måte? At jeg bare lærte fra ung alder å bite tenna sammen, skjule tårene, og svelge klumpen i halsen. Han derimot, kjemper mot et traume fra han var fire. Jeg føler meg så kynisk og slem over at jeg ikke klarer å ha mer sympati for ham... Et traume er nok helt grusomt, men det er aldri slik at han har ønsket seg bort fra denne verden. Det gjorde jeg i mange år... Så jeg vet ikke... Ja, jeg ergrer meg kanskje litt mye over at vi takler motgang så forskjellig. Ikke at min måte å takle det på er noe bedre enn hans. Likevel...

Anonymkode: ff5f6...995

Jeg tror kanskje du trenger litt terapi. Å bite tenna sammen har tydeligvis bare gjort deg bitter og dømmende. Du kan ikke sammenligne traumer på denne måten. Vi er alle født med ulike personligheter, og ulik sårbarhet, og det kan være små detaljer i veldig ung alder som er avgjørende. Selv har jeg en veldig robust psyke, og mine nære venner mener jeg tåler det utroligste, og objektivt sett ser jeg hva de mener. Men jeg har aldri gått rundt og følt meg tøff eller bedre av den grunn, siden jeg vet at det bare er en naturlig følge av at jeg ble sett og elsket, de første 3-5 årene av livet mitt, så prøver jeg heller å være en støtte og en ressurs for de som ikke er like heldige. Jeg tror faktisk bare du skal la denne mannen gå, før du river han i stykker med de negative tankene dine. Han, som er en følsom og engstelig type vil nok plukke opp holdningen din.  

Anonymkode: 5c261...a02

[AnonymBruker]

2 timer siden, Kaisada skrev:

Så ille å lese om det du har vært gjennom i barndommen. Skjønner deg godt, også det at du har lite overskudd og empati overfor hans angst. Du er så sterk og har måttet bite i deg så mye jævelskap fra din far. Men fy søren så imponerende holdning du har❤️ Du trenger antagelig en svært allsidig mann, som utfordrer deg ganske mye mentalt og som matcher deg på positivitet til livet, som du virker å ha, tross all motgang du har opplevd❤️

Takk for at du sier det❤️ Jeg misliker meg selv for måten jeg reagerer på ift til ham, og da er det nok meg selv jeg må jobbe med. Kanskje også finne en mann som ikke har issues som trigger mine issues. Det har faktisk aldri vært noe problem for meg før, og jeg har tidligere vært i gode forhold hvor psykisk helse ikke har vært en "greie". Føler veien er litt klarere nå, ja.

Anonymkode: ff5f6...995

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror kanskje du trenger litt terapi. Å bite tenna sammen har tydeligvis bare gjort deg bitter og dømmende. Du kan ikke sammenligne traumer på denne måten. Vi er alle født med ulike personligheter, og ulik sårbarhet, og det kan være små detaljer i veldig ung alder som er avgjørende. Selv har jeg en veldig robust psyke, og mine nære venner mener jeg tåler det utroligste, og objektivt sett ser jeg hva de mener. Men jeg har aldri gått rundt og følt meg tøff eller bedre av den grunn, siden jeg vet at det bare er en naturlig følge av at jeg ble sett og elsket, de første 3-5 årene av livet mitt, så prøver jeg heller å være en støtte og en ressurs for de som ikke er like heldige. Jeg tror faktisk bare du skal la denne mannen gå, før du river han i stykker med de negative tankene dine. Han, som er en følsom og engstelig type vil nok plukke opp holdningen din.  

Anonymkode: 5c261...a02

Han har for lengst "plukket opp holdningen min", dette har han og jeg hatt samtaler om. Jeg skriver jo lenger opp at han SER meg, og det gjør han nettopp fordi vi har snakket om det aller meste, uten filter. Vi har lagt dritten på bordet, begge to. Likevel blir han mer og mer glad i meg, selv når han ser hvor vanskelig det er for meg å takle at han ikke kan møte meg på halvveien. Han ser hvordan min irritasjon og bitterhet kommer fra sårede følelser. Jeg skriver også at han er intelligent, noe han absolutt er, så det er ikke slik at han ikke forstår hva som skjer. Tvert imot; han kan nærmest forutse det. I disse dager ser han at jeg har trukket meg mer unna, og han har allerede fortalt meg at han ser hva som skjer. Han vet også hvorfor det skjer, og har bedt meg være så snill å ikke kutte ham ut. Han sier han vil bygge et forhold til meg, da han kjenner på bare gode følelser til meg.

Men ikke tro jeg vet at jeg er bitter og dømmende. Jeg vet det, og han vet det. Likevel godtar han at jeg er slik, og prøver kanskje å få meg til å endre meg til å ikke være sånn. Jeg derimot liker ikke meg selv slik, og ser at jeg er en langt hyggeligere person når jeg er med mennesker som ikke sliter psykisk. Noen mennesker får kun godhet og varme ut av meg, og kanskje det er typene å satse på formeg? Har til og med sagt til ham at han fortjener så mye bedre enn meg, men tror kanskje han er for forelsket til å gi slipp på meg. Uansett hva jeg ender på, så blir det jo vondt. Men tror jeg må kutte tvert her😔

Anonymkode: ff5f6...995

[AnonymBruker]

*Men ikke tro jeg IKKE vet at jeg er bitter og dømmende.

Anonymkode: ff5f6...995

[annebanane]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

*Men ikke tro jeg IKKE vet at jeg er bitter og dømmende.

Anonymkode: ff5f6...995

Hvordan er det dømmende å kutte noen ut som potensiell kjæreste når de går negativt ut over ens eget liv og helse? Det er jo bare å ta vare på seg selv. Det hadde nok blitt lagt mer innsats i om dette var et problem ut i et lengre samliv, men dere er ikke sammen en gang. 

[Kaisada]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du sier det❤️ Jeg misliker meg selv for måten jeg reagerer på ift til ham, og da er det nok meg selv jeg må jobbe med. Kanskje også finne en mann som ikke har issues som trigger mine issues. Det har faktisk aldri vært noe problem for meg før, og jeg har tidligere vært i gode forhold hvor psykisk helse ikke har vært en "greie". Føler veien er litt klarere nå, ja.

Anonymkode: ff5f6...995

Forhold er vanskelig nok ja om ikke en skal trigges negativt av partner. Håper og tror du finner den gode kjærligheten en dag ❤️Plutselig står HAN der.