Date noen med angst

[AnonymBruker]

Denne kunne kanskje like godt passet under "Kropp og helse", men jeg legger den her:

Jeg ble skilt for et år siden, og i sommer tok jeg steget ut i datingverdenen. Havnet på Møteplassen, og datet litt i nærområdet mitt først. Ikke helt full klaff på noen av dem, men så kom jeg over en kjekk og hyggelig mann som jeg virkelig fant tonen med. Vi hadde lange telefonsamtaler hver dag, og etter et par uker dro jeg til ham for å teste kjemien. Han bor fire timer unna, men er åpen på å flytte til min by dersom det blir seriøst mellom oss (jeg har barn og kan derfor ikke flytte, han har ikke barn). 

Vi fant tonen og klaffet veldig fint, men her er greia: han har agorafobi. Dvs han får angst av å bevege seg for langt unna hjemmet. Middag på restaurant og tur i skogen kan vi bare glemme, for det kan bli for ubehagelig for ham ift angsten. Jeg skriver "kan bli" fordi han selv ikke vet når angsten slår til. Men på mitt første besøk hos ham prøvde vi å gå tur i skogen sammen, og han stoppet opp etter noen hundre meter og klarte ikke gå lengre. Jeg fokuserte på å være tryggheten hans, og han sa det hjalp, men vi måtte likevel snu og gå tilbake.

Etter besøket hos ham zoomet jeg ham litt ut, orker ikke forholde meg til en som ikke kan være med meg på gledene i livet. Jeg elsker friluftsliv, og jeg liker å reise et stykke for å oppleve fjell, fjord og skog. Med barn blir man ofte litt stuck hjemme pga skole og aktiviteter, så i aleneukene mine gjør jeg hva jeg kan for å komme meg ut. Å sitte pal hjemme i sofaen er ikke drømmen min, det får jeg jo ellers ganske mye av når jeg har barna (koser meg med det også, så det er ikke det). Uansett...

Nå i høst har jeg zoomet ham litt inn igjen, innså at jeg savnet intellektet hans, omsorgen hans, personligheten hans. Jeg har besøkt ham to ganger til, og igjen: han bor fire timer unna. Jeg har foreslått at vi kan møtes på halvveien, så slipper jeg å kjøre hele veien til ham, men der får jeg bare et "nei, det kan jeg ikke". Og det sårer, for det er akkurat som om han ikke vil gjøre noen innsats for å treffe meg. Jeg lå komme til ham, ellers sees vi ikke. Det er ikke slik at jeg ikke vet hva angst er, får selv angstanfall i store folkemengder/køer/forsamlinger, men jeg fortsetter å eksponere meg for det som trigger angsten. Jeg akter å fungere "normalt", og vil ikke la barna se at jeg har det vanskelig i en del situasjoner. "Fake it 'til you make it" er mitt motto, og jeg har virkelig troen på at eksponeringsterapi har noe for seg. Det har ikke daten min. Han nekter å eksponere seg selv for "farer", selv om han da vet at det er enklere for meg å møte ham (f eks ved å treffes på halvveien). En så oppegående og flott mann, men likevel så skjør for livet og dets realiteter. Så da er spørsmålet mitt: hva gjør jeg? Skal jeg fortsette denne skjevfordelte datingsituasjonen, eller skal jeg gi opp fyren? Jeg synes ikke det er mangel på kjekke og gode menn, det finnes flere av dem her, men han her har jeg en veldig god match med på det personlige og emosjonelle plan. Skal jeg gi ham tid til å jobbe med angsten hos terapeuten; skal jeg tro på at han kan komme seg over dette og fungere "normalt"? Eller er dette dødsdømt uansett? Til info så er jeg i trettiårene, han er femten år eldre. Jeg begynner å lure på om han faktisk er for gammel til å endre seg i det hele tatt?

Anonymkode: ff5f6...995

[annebanane]

Om han vil senke livskvaliteten din og potensielt barna sin på sikt med begrensningene er det like greit å stoppe det nå.

Endret 13. november 2019 av Moonwalker

[SoWhat?]

Du er deg og han takler ting annerledes. Angst er ikke bare angst sånn at den føles likt for alle. Den kan føles veldig ulikt. Noen får fysiske utslag, og andre blir kaotiske i tankegangen, og andre igjen blir handlingslammet. Det rette å si her, er at du takler din angst på din måte, mens han gjør det som føles best for seg selv. Og ja du har nok rett, ikke alle blir "friske". Og ikke kall folk som sliter med angst for "skjøre"  Jeg har hatt et par opplevelser nå, og herregud som jeg har tenkt på de som sliter med det hver dag og veldig ofte. De er ikke mye skjøre! De er kjempetøffe spør du meg! 

Men du må ta en avgjørelse. Jeg tenker at det er dumt å tenke forandring. Tenk heller etter hvordan ting faktisk er. Hvordan han faktisk er. Hva liker du best ved ham, og hva er viktigst for deg? Der har du svaret ditt. Hvis livskvaliteten din går ned ved å inngå et forhold, så lar du være. Hvis den blir bedre på de viktigste områdene, så gå for det? 

Ikke sammenlikne dere ihvertfall, for dere er to ulike mennesker som begge helt sikkert vil bli bedre. Og da kan ulike ting hjelpe. Eller en må leve så godt en kan med de problemene en har. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, SoWhat? skrev:

Du er deg og han takler ting annerledes. Angst er ikke bare angst sånn at den føles likt for alle.

Ikke sammenlikne dere ihvertfall, for dere er to ulike mennesker som begge helt sikkert vil bli bedre. Og da kan ulike ting hjelpe. Eller en må leve så godt en kan med de problemene en har. 

Angst er ikke bare angst, det er jeg fullt klar over. Det er ikke få ganger jeg har besvimt eller fått følelsen av å besvime ute blant folk. Jeg får hodepine, hetetokter, nummenhet i kroppen, og det føles som om jeg forsvinner ut av kroppen min. Hjernen min eksploderer nærmest, og jeg klarer ikke tenke. Og det skjer ofte, flere ganger i uka. Jeg har levd med det siden jeg var i tenårene, og har bare tvunget meg selv til å fortsette å leve så greit som mulig. Etter at jeg fikk barn ble det enda viktigere å "leve normalt", da jeg ønsker dem en barndom fylt med opplevelser av mange slag. Jeg ser ikke på meg selv som verken skjør eller sterk; jeg bare gjør de tingene som man "normalt" gjør. Og jeg spiller et veldig godt skuespill, for folk flest ser ikke på meg når anfallene slår inn.

Men om jeg sammenligner meg og ham? Ja, det gjør jeg. Jeg biter tennene sammen og står i det, mens han ikke engang eksponerer seg selv for det. Og det er der jeg synes det blir feil mellom oss. Jeg eksponerer meg ved å dra til hans by (større by, flere folk), mens han ikke prøver LITT engang. Klart vi ikke opplever angst likt, men jeg nekter i hvertfall å overgi meg til en fucked up psyke. Jeg føler på en måte at det er det han har gjort, og at det er derfor han aldri har vært i noe langvarig forhold. Høres blodig urettferdig ut når jeg skriver det på den måten, men jeg orker ikke å sugar code det. Han vet at jeg snart gir opp "forholdet" pga dette, men likevel klarer han ikke gjøre noe for å bedre det. Han lar angsten vinne. Og det irriterer meg.

Anonymkode: ff5f6...995

[SoWhat?]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angst er ikke bare angst, det er jeg fullt klar over. Det er ikke få ganger jeg har besvimt eller fått følelsen av å besvime ute blant folk. Jeg får hodepine, hetetokter, nummenhet i kroppen, og det føles som om jeg forsvinner ut av kroppen min. Hjernen min eksploderer nærmest, og jeg klarer ikke tenke. Og det skjer ofte, flere ganger i uka. Jeg har levd med det siden jeg var i tenårene, og har bare tvunget meg selv til å fortsette å leve så greit som mulig. Etter at jeg fikk barn ble det enda viktigere å "leve normalt", da jeg ønsker dem en barndom fylt med opplevelser av mange slag. Jeg ser ikke på meg selv som verken skjør eller sterk; jeg bare gjør de tingene som man "normalt" gjør. Og jeg spiller et veldig godt skuespill, for folk flest ser ikke på meg når anfallene slår inn.

Men om jeg sammenligner meg og ham? Ja, det gjør jeg. Jeg biter tennene sammen og står i det, mens han ikke engang eksponerer seg selv for det. Og det er der jeg synes det blir feil mellom oss. Jeg eksponerer meg ved å dra til hans by (større by, flere folk), mens han ikke prøver LITT engang. Klart vi ikke opplever angst likt, men jeg nekter i hvertfall å overgi meg til en fucked up psyke. Jeg føler på en måte at det er det han har gjort, og at det er derfor han aldri har vært i noe langvarig forhold. Høres blodig urettferdig ut når jeg skriver det på den måten, men jeg orker ikke å sugar code det. Han vet at jeg snart gir opp "forholdet" pga dette, men likevel klarer han ikke gjøre noe for å bedre det. Han lar angsten vinne. Og det irriterer meg.

Anonymkode: ff5f6...995

Jeg skal ikke si hva som er best eller ikke. Men jeg tenker jo etter hva du skriver, at du utsetter deg for mye stress. Men du syns det fungerer bedre enn å la være. Jeg kan skjønne tankegangen din, men samtidig skjønner jeg jo også godt de som ikke orker det. 

Er det egentlig noen vits i å fortsette når du har disse tankene? Det nytter nok ikke å forandre ham, og press funker neppe. Det ser ikke ut som om dere kommer til å få et avslappet og greit forhold? 

[AnonymBruker]

Så fremst du synes det er greit å reise på for x familieferie uten partner, så er det jo ikke et problem, ja hvis han ikke mener du skal holde deg der han er.

Men slik form for angst er fult mulig å gjøre noe med. Så da spørs det jo om han er villig? For noen som ikke er villig til å jobbe med sine problemer, er utelukket for meg.

Anonymkode: 2835b...91c

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så fremst du synes det er greit å reise på for x familieferie uten partner, så er det jo ikke et problem, ja hvis han ikke mener du skal holde deg der han er.

Men slik form for angst er fult mulig å gjøre noe med. Så da spørs det jo om han er villig? For noen som ikke er villig til å jobbe med sine problemer, er utelukket for meg.

Anonymkode: 2835b...91c

Jeg kommer ikke til å involvere evnt fremtidig kjæreste i familielivet mitt; barna mine er snart tenåringer, jeg elsker å reise med dem alene, og de har allerede en flott pappa som er med dem halve tiden. Hadde det blitt mer seriøst med daten min, og han hadde flyttet hit, så hadde vi vært særboere. Det har temaet har vi allerede hatt på bordet, og der er vi enige. Ikke ønsker vi oss barn sammen heller. 

Han behandles med EMDR, en behandlingsmetode jeg ikke er kjent med. Han har selv troen på at han vil bli bedre. Og da tenker jeg: er jeg fæl dersom jeg zoomer ham litt ut frem til han er bedre? Feks si at vi kan fortsette datingen den dagen han klarer å komme seg litt nærmere meg? Jeg vet jeg burde være en støttespiller, men jeg klarer ikke det så greit. Har selv gått gjennom skilsmissen uten å dele noe særlig med noen, og kjenner at jeg forholder meg bedre til livet dersom jeg bare skyver det litt til siden... 

 

TS

Anonymkode: ff5f6...995

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer ikke til å involvere evnt fremtidig kjæreste i familielivet mitt; barna mine er snart tenåringer, jeg elsker å reise med dem alene, og de har allerede en flott pappa som er med dem halve tiden. Hadde det blitt mer seriøst med daten min, og han hadde flyttet hit, så hadde vi vært særboere. Det har temaet har vi allerede hatt på bordet, og der er vi enige. Ikke ønsker vi oss barn sammen heller. 

Han behandles med EMDR, en behandlingsmetode jeg ikke er kjent med. Han har selv troen på at han vil bli bedre. Og da tenker jeg: er jeg fæl dersom jeg zoomer ham litt ut frem til han er bedre? Feks si at vi kan fortsette datingen den dagen han klarer å komme seg litt nærmere meg? Jeg vet jeg burde være en støttespiller, men jeg klarer ikke det så greit. Har selv gått gjennom skilsmissen uten å dele noe særlig med noen, og kjenner at jeg forholder meg bedre til livet dersom jeg bare skyver det litt til siden... 

 

TS

Anonymkode: ff5f6...995

Hvorfor spør du han ikke da? Ingen grunn til at du skal være redd for å stille spørsmål. Angstlidelser er absolutt mulig å behandle, og så fremt han er motivert for det er det gode sjanser for å bli helt frisk. 

Det går an å være der for han uten at du skal hjelpe han med å håndtere egen angstlidelse. Du er jo ikke terapeuten hans. 

Anonymkode: 0c291...23c

[AnonymBruker]

33 minutter siden, SoWhat? skrev:

Jeg skal ikke si hva som er best eller ikke. Men jeg tenker jo etter hva du skriver, at du utsetter deg for mye stress. Men du syns det fungerer bedre enn å la være. Jeg kan skjønne tankegangen din, men samtidig skjønner jeg jo også godt de som ikke orker det. 

Er det egentlig noen vits i å fortsette når du har disse tankene? Det nytter nok ikke å forandre ham, og press funker neppe. Det ser ikke ut som om dere kommer til å få et avslappet og greit forhold? 

Jeg tror forholdet kunne vært kjempeflott dersom han hadde blitt bedre. Han har en fantastisk personlighet som gir meg en ro jeg aldri har kjent på før... Med ham føler jeg for første gang i livet mitt at jeg kan slippe masken jeg bærer foran alle andre. Han SER meg.

...men kanskje ikke jeg ser ham. Jeg ser angsten hans, som igjen gjør at jeg ser en drøss av problemer mellom oss. Jeg har lyst til å kutte ham helt ut, og samtidig trykke ham til brystet. Jeg vet ikke hvilken vei som er rett å gå...

Anonymkode: ff5f6...995

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angst er ikke bare angst, det er jeg fullt klar over. Det er ikke få ganger jeg har besvimt eller fått følelsen av å besvime ute blant folk. Jeg får hodepine, hetetokter, nummenhet i kroppen, og det føles som om jeg forsvinner ut av kroppen min. Hjernen min eksploderer nærmest, og jeg klarer ikke tenke. Og det skjer ofte, flere ganger i uka. Jeg har levd med det siden jeg var i tenårene, og har bare tvunget meg selv til å fortsette å leve så greit som mulig. Etter at jeg fikk barn ble det enda viktigere å "leve normalt", da jeg ønsker dem en barndom fylt med opplevelser av mange slag. Jeg ser ikke på meg selv som verken skjør eller sterk; jeg bare gjør de tingene som man "normalt" gjør. Og jeg spiller et veldig godt skuespill, for folk flest ser ikke på meg når anfallene slår inn.

Men om jeg sammenligner meg og ham? Ja, det gjør jeg. Jeg biter tennene sammen og står i det, mens han ikke engang eksponerer seg selv for det. Og det er der jeg synes det blir feil mellom oss. Jeg eksponerer meg ved å dra til hans by (større by, flere folk), mens han ikke prøver LITT engang. Klart vi ikke opplever angst likt, men jeg nekter i hvertfall å overgi meg til en fucked up psyke. Jeg føler på en måte at det er det han har gjort, og at det er derfor han aldri har vært i noe langvarig forhold. Høres blodig urettferdig ut når jeg skriver det på den måten, men jeg orker ikke å sugar code det. Han vet at jeg snart gir opp "forholdet" pga dette, men likevel klarer han ikke gjøre noe for å bedre det. Han lar angsten vinne. Og det irriterer meg.

Anonymkode: ff5f6...995

Har du vært innenfor et behandlingsopplegg da? For noen er angsten så hemmende at de faktisk blir handlingslammet. De klarer rett og slett ikke å gjøre det selv om de ønsker å utfordre angsten. Det er derfor de må være i et organisert behandlingsopplegg for å bli bedre. 

Anonymkode: 0c291...23c

[Wagner]

Date noen med angst?

Hei!

Angst kan på mange måter være invalidiserende, og jo mer man unngår jo sterkere blir angsten. Hver gang man trekker seg unna en situasjon pga angst så programmerer man hjernen til å tro at "dette er farlig". Amygdala er som en muskel i hjernen som faktisk fysisk kan vokse seg større jo mer du bruker den, akkurat som en ekte muskel. 

Som du sier så er nøkkelen eksponering og avlæring. Det finnes gode behandlingstilbud for angst relatert problematikk i form av f.eks kognitiv terapi.

Men det forutsetter at man faktisk er motivert til dette. Det høres ikke ut som at daten din er helt der, og det er trist og leit. Selv ser jeg på det som en plikt å skaffe seg relevant helsehjelp om man sliter. For personlige problemer blir ofte til andres problemer.

Jeg ville satt meg ned med vedkommende og sagt at du ikke kan date han med mindre han søker hjelp. For hans begrensninger rammer ikke bare han, men også deg. 

Jeg ser ikke på det som er urimelig krav. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor spør du han ikke da? Ingen grunn til at du skal være redd for å stille spørsmål. Angstlidelser er absolutt mulig å behandle, og så fremt han er motivert for det er det gode sjanser for å bli helt frisk. 

Det går an å være der for han uten at du skal hjelpe han med å håndtere egen angstlidelse. Du er jo ikke terapeuten hans. 

Anonymkode: 0c291...23c

Jeg har spurt ham om det er greit at jeg ligger lavt i terrenget mens han behandles for dette, men han ønsker disse gode samtalene hver dag. Både fordi vi har gode samtaler, men også fordi jeg visstnok er en grunn til at han tar skikkelig tak i dette nå (med EMDR-behandlingen). Samtidig ser jeg meg selv bli såret av hvor vanskelig det er å møte meg, og det gjør meg irritert og sinna på ham. Samtalene våre er ikke bare gode lenger, snart består halvparten av samtalene av irritasjon fra min side...

 

TS

Anonymkode: ff5f6...995

[Kaisada]

Hvis du går inn i et forhold med han må du gjøre det fordi du elsker han for den han er idag, ikke for det potensiale han har som mann. 
han kommer ALDRI til å forandre seg, han kan komme til å få fnatt av barna dine, og ikke kunne gjemme seg i sin lille boble. 
Han kommer ikke til å være med deg ut på kino, date, ferier eller turer. 
om dette er noe du kan akseptere, GO! Hvis ikke, høres det ut som du heller har en god venn og samtalepartner i han enn en livspartner. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kaisada skrev:

Hvis du går inn i et forhold med han må du gjøre det fordi du elsker han for den han er idag, ikke for det potensiale han har som mann. 
han kommer ALDRI til å forandre seg, han kan komme til å få fnatt av barna dine, og ikke kunne gjemme seg i sin lille boble. 
Han kommer ikke til å være med deg ut på kino, date, ferier eller turer. 
om dette er noe du kan akseptere, GO! Hvis ikke, høres det ut som du heller har en god venn og samtalepartner i han enn en livspartner. 

Angstlidelser er absolutt mulig å behandle, jo. 

Anonymkode: 0c291...23c

[Kaisada]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Angstlidelser er absolutt mulig å behandle, jo. 

Anonymkode: 0c291...23c

Jada, det er mulig å behandle, men med livet følger erfaring og en enslig hannkatt i 40-50 årene har ikke det beste utgangspunktet for endring. 

[SoWhat?]

9 minutter siden, Wagner skrev:

Date noen med angst?

Hei!

Angst kan på mange måter være invalidiserende, og jo mer man unngår jo sterkere blir angsten. Hver gang man trekker seg unna en situasjon pga angst så programmerer man hjernen til å tro at "dette er farlig". Amygdala er som en muskel i hjernen som faktisk fysisk kan vokse seg større jo mer du bruker den, akkurat som en ekte muskel. 

Som du sier så er nøkkelen eksponering og avlæring. Det finnes gode behandlingstilbud for angst relatert problematikk i form av f.eks kognitiv terapi.

Men det forutsetter at man faktisk er motivert til dette. Det høres ikke ut som at daten din er helt der, og det er trist og leit. Selv ser jeg på det som en plikt å skaffe seg relevant helsehjelp om man sliter. For personlige problemer blir ofte til andres problemer.

Jeg ville satt meg ned med vedkommende og sagt at du ikke kan date han med mindre han søker hjelp. For hans begrensninger rammer ikke bare han, men også deg. 

Jeg ser ikke på det som er urimelig krav. 

Han går jo til terapeut, så hjelp har han jo søkt. Eksponetingsterapi er vel og bra, men det fungerer ikke for alle. Det er kanskje greit å nevne. Kostnadene kan bli større enn gevinsten?  Det er jo ikke et fasitsvar på alle med angstlidelser, og det er ulike former for terapi. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du vært innenfor et behandlingsopplegg da? For noen er angsten så hemmende at de faktisk blir handlingslammet. De klarer rett og slett ikke å gjøre det selv om de ønsker å utfordre angsten. Det er derfor de må være i et organisert behandlingsopplegg for å bli bedre. 

Anonymkode: 0c291...23c

Nei, jeg har aldri blitt behandlet for noe psykisk. Burde absolutt fått behandling etter mange tøffe år som barn og ung, men jeg er mer av den typen som biter tenna sammen og holder kjeft så godt det lar seg gjøre. For tiden har jo "alle" angst eller depresjon, det er vel folkesykdom å regne. Jeg virker frisk og oppegående, og gjør absolutt alt jeg kan for å holde den fasaden. Det er sikkert ikke sunt, men det er slik jeg alltid har gjort det. 

TS

Anonymkode: ff5f6...995

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Kaisada skrev:

Hvis du går inn i et forhold med han må du gjøre det fordi du elsker han for den han er idag, ikke for det potensiale han har som mann. 
han kommer ALDRI til å forandre seg, han kan komme til å få fnatt av barna dine, og ikke kunne gjemme seg i sin lille boble. 
Han kommer ikke til å være med deg ut på kino, date, ferier eller turer. 
om dette er noe du kan akseptere, GO! Hvis ikke, høres det ut som du heller har en god venn og samtalepartner i han enn en livspartner. 

Barna mine skal han ikke ha noe med å gjøre uansett, så den er grei. Særboerskap er veldig greit for oss som er litt sære på ting😉

Men du sier jo noe... Jeg som elsker å gå på kino, i teateret, i skogen, på fjellet - jeg gjør det gjerne alene, men poenget med en partner er kanskje å dele opplevelsene sammen? 

En god samtalepartner er han absolutt, kanskje bare la det forbli med det. Vet det hadde gjort vondt for ham å ikke ha den romantiske delen, men for meg hadde det gått helt greit...

Anonymkode: ff5f6...995

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kaisada skrev:

Hvis du går inn i et forhold med han må du gjøre det fordi du elsker han for den han er idag, ikke for det potensiale han har som mann. 
 

Enig. Og han gjør jo noe problemene sine, EMDR er bare en form for eksponeringsterapi det også, men på et mye mer grunnleggende nivå enn å kaste seg ut i det, men kanskje er også angsten hans verre til å begynne med, enn TS sin. Noe av det mest ufyselige med psykiske lidelser er folk som fordømmer andre med samme diagnose, bare fordi de er hardere rammet, eller den uspiller seg på en annen måte enn hos en selv. Angst kan behandles, men du må forholde deg til om du ønsker å være sammen med den han er i dag, fordi du aner ikke hvor frisk han kan bli, og hvor langt han har kapasitet til å gå. 

Jeg dater en som har litt mye psykisk helse, og som bla også har motstand mot helsevesenet, og derfor aldri vil opppsøke noe som helst profesjonell hjelp for dette, og derfor har gjort dette til en livsstil. I de periodene han har vært veldig dårlig har dette vært problematisk, da han i perioder ikke har kunnet besøke meg, eller treffe meg i det hele tatt. Men jeg har fortsatt forholdet, fordi på et menneskelig plan har vi det utrolig fint sammen, på en måte jeg ikke har funnet i noen andre, og vi deler en del viktige interesser. Og jeg deler noe av skepsisen til tradisjonelt helsevesen og psykiatri, selv han trekker det lengre enn meg, jeg ser problemene knyttet til det, men er kanskje ikke enig i alle løsningene hans. 

Og jeg opplever at han strekker seg langt for å treffe meg, og tilrettelegger og finner løsninger, som jeg i stor grad ser på som ren placebo, men så lenge han legger litt innsats i det, og det fungerer får det faktisk være hans sak. Han er en voksen mann, og han er så dypt inne i dette at jeg kan aldri endre han. Jeg vet ikke en gang hvilken diagnose han ville fått i møte med psykisk helsevesen, selv om jeg har noen teorier og har lest meg litt opp. Derimot ser jeg etterhvert som vi har blitt bedre kjent godt hva som trigger han negativt, og at min personlighet gjør det motsatte, og det er vel grunnen til at det fungerer. Ingen av oss har heller noe ønske om å bo sammen, og det lar seg neppe gjøre heller, med mindre det skjer på hans premisser, og det er ikke jeg villig til, bla fordi en del av det som feiler han ofte fører til høy grad av medavhengighet hos pårørerende, så da må jeg sette en del grenser for å unngå det. Men så lenge jeg beholder mitt liv, bor for meg selv, og har venner, interesser og et rikt liv, så er han en bonus livet mitt, og jeg ser ingen grunn til å avslutte pga hans problemer. 

Anonymkode: 5c261...a02

[Kaisada]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna mine skal han ikke ha noe med å gjøre uansett, så den er grei. Særboerskap er veldig greit for oss som er litt sære på ting😉

Men du sier jo noe... Jeg som elsker å gå på kino, i teateret, i skogen, på fjellet - jeg gjør det gjerne alene, men poenget med en partner er kanskje å dele opplevelsene sammen? 

En god samtalepartner er han absolutt, kanskje bare la det forbli med det. Vet det hadde gjort vondt for ham å ikke ha den romantiske delen, men for meg hadde det gått helt greit...

Anonymkode: ff5f6...995

Dere virker som to veldig forskjellige typer når det kommer til hvordan en møter motgang i livet. Du kommer til å ergre deg syk over denne mannens særegenheter. Ikke for å dømme forholdet deres over og ut, men dette har jeg sett endel av og det er sjelden en slik type (du beskriver) plutselig innser gledene ved det sosiale liv. Dette er en innarbeidet livsførsel som i beste fall skulle ha bleknet en god del i en nyforelsket fase.