Er du redd for å dø?

[AnonymBruker]

Nei ikke redd før å dø her heller, er 30 år og har ingen barn eller dyr som jeg trenger å være i live for. Skjer det så skjer det tenker jeg.

Anonymkode: ec3e0...7ce

[AnonymBruker]

Nei, egentlig ikke. Jeg er dog litt bekymret for hvordan barnas liv ville blitt. Det er vel det eneste som skremmer meg med døden. Barna trenger mammaen sin. 

Anonymkode: aed59...7f1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke redd for å død, men livredd for å være død. Om jeg dør, så er det jo ikke trist, jeg er jo borte. 

Men tanken om at livet varer x år og jeg er borte for alltid, i all evighet, millioner av år, aldri får leve igjen. Jeg får litt panikk av tanken på det innimellom.

Anonymkode: daf52...b1b

Akkurat det har jeg tenkt mange ganger.. Men når det falt meg inn at jeg jo allerede ikke har eksistert i millioner trillioner av år så er det ikke like skummelt. 

Anonymkode: e173b...1b7

[AnonymBruker]

Jeg er 100 prosent alenemor med en sønn på 7 år, ingen annen familie har han! Så selvfølgelig er jeg ufattelig redd for å dø så han blir alene uten meg..

Anonymkode: 512ae...1c9

[Yuumi]

Jeg syntes det kan være veldig skummelt å tenke på døden, dersom jeg sitter lenge nok og tenker på det så kan jeg oppleve noe som ligner angst. Men, jeg prøver å se på det som noe litt annet enn bare slutten:
-Jeg tar plass og ressurser, det er mange andre som også vil oppleve denne jorda. Det virker mer rettferdig at jeg skal dø når jeg tenker på det sånn.
-Det å være død er nok veldig som det å ikke være født, og det har jeg jo vært, så da har jeg jo alt vært død også. 
-Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke ateist. Jeg er en nysjerrig og åpen agnostiker, kanskje det er noe mer. Hva skjer med energien vår når vi dør? Hva med alle som kan se spøkelser?

..Og dersom det ikke skjer noe og jeg bare dør, så er det greit det også tror jeg.

Men døden er skummel, shit den er skummel. 

[AnonymBruker]

Har hatt dødsangst siden jeg var veldig liten. Den preger meg ikke i det daglige egentlig - men periodisk overvelmer den meg. Jeg har i tillegg en sykdom som i snitt forkorter livet med 7-12 år, og er allerede snart 51. Så i mitt hode (eller ,det er vel fakta; jeg skal snart dø). Det er helt jævlig. Jeg gjør så godt jeg kan for å unngå å tenke på det - nekter å ta stilling

Jeg er gift med verdens fineste mann, jeg forguder ham og livet mitt er ingenting uten ham - selv om jeg også både har en sønn, et par gode venner og litt familie jeg er glad i. Jeg ville ofret alle dem for å få flere år med mannen min.

Anonymkode: 14438...0ad

Ryddet for selvmordstanker. Perelandra, mod. 

Endret 11. november 2019 av Perelandra

[smalls]

Nei, jeg er ikke redd for å dø, men er redd for at det blir en langsom og smertefull død. Jeg håper jeg bare sovner stille inn den dagen jeg dør

[Millimani]

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg bare håper at jeg slipper å måtte tilbringe mine siste tretten år av livet mitt på et gamlehjem, slik en av mine kjære besteforeldre måtte. Det er ikke så mye mer å si enn det egentlig, for mitt vedkommende.

Jeg er i midten av 30-årene. Jeg har epilepsi, men hvor mye det evt. forkorter min levetid vet jeg ikke. Går utifra at jeg kan bli like gammel som mine besteforeldre var da de døde. Men jeg vet selvsagt at det finnes muligheter for at jeg kan få et epilepsi-anfall som i verste fall tar livet av meg, at jeg kan bli drept f.eks. i en ulykke, eller at jeg kan bli døds-syk - som to i min nærmeste familie. 

Døden skremmer meg ikke. Jeg tror med 100% sikkerhet at det finnes noe på den andre siden, og at det er noe godt som venter. Men om jeg blir reinkarnert senere vil jeg ikke tenke på. Jeg regner med at jeg treffer mine kjæreste avdøde slektninger og venner på den andre siden når den tid kommer, men håper det blir rundt femti år til enda. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg håper jeg får oppleve at barna mine blir voksne først. 

Anonymkode: 178ef...8d5

[Gjest theTitanic]

Ikke redd for død, men redd for uendelig smerte. Død i seg selv tar bare et par strakser så det går  raskt, ergo ingen bekymring. Å være uten evne til å kunne ytre seg eller ha intense smerter er langt verre. 

Ser en over her skriver at om skulle hun få kreft så er det ikke bekymring. Hun har ikke greie på hva hun snakker om. Det er uendelig mye som skjer med kroppen før døden inntreffer. 

[AnonymBruker]

Nei, så ensomt voksenlivet har blitt er jeg ikke lenger dett.

Anonymkode: cef25...16d

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg fikk slippe. Er mer redd livet enn døden. 

Anonymkode: b3b11...363

[AnonymBruker]

Så hvis noen plutselig retter en pistol mot hodet ditt, så chiller du bare? Nei, du reagerer instintivt, og slik er det å bli fortalt at man har kreft. Det er latterlig lett å innbille seg selv at man er avslappet i forhold til døden, når den ikke står på dørstokken din. 

Anonymkode: 68d3c...a8c

[AnonymBruker]

Ja jeg er redd for å dø selv om jeg synes livet bare er trist og vondt. Jeg har ingen venner eller familie, er uføretrygdet, ingen utdannelse eller jobb. Jeg har egentlig ingenting å leve for, og svært få ting gir meg noen form for glede. Allikevel er jeg livredd for å dø. 

Anonymkode: 08b99...94d

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 39 år, om jeg hadde fått fks kreft så hadde ikke det bekymret meg. Syntes jeg har levd et langt liv så jeg er ikke redd. 
 

hva med deg?

Anonymkode: cc28d...312

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å dø fra barna mine før de blir voksne. For min egen del kjenner jeg en tristhet over å ikke få oppleve mer av det jeg elsker... lyse sommernetter, fotballkamper, vin med venner, gode dager på jobben, musikkopplevelser. Men det er bare tanken på å dø fra barna som virkelig gjør vondt. Vil så gjerne støtte dem fram til de er helt selvgående og klarer seg selv på alle plan.

Jeg har kreft og er ikke friskmeldt etter nesten avsluttet behandling, så det er dessverre ikke bare en teoretisk mulighet.

Anonymkode: edef4...229

[lysestake]

På 9.11.2019 den 17.43, AnonymBruker skrev:

Har hatt dødsangst siden jeg var veldig liten. Den preger meg ikke i det daglige egentlig - men periodisk overvelmer den meg. Jeg har i tillegg en sykdom som i snitt forkorter livet med 7-12 år, og er allerede snart 51. Så i mitt hode (eller ,det er vel fakta; jeg skal snart dø). Det er helt jævlig. Jeg gjør så godt jeg kan for å unngå å tenke på det - nekter å ta stilling

Jeg er gift med verdens fineste mann, jeg forguder ham og livet mitt er ingenting uten ham - selv om jeg også både har en sønn, et par gode venner og litt familie jeg er glad i. Jeg ville ofret alle dem for å få flere år med mannen min.

Anonymkode: 14438...0ad

Ryddet for selvmordstanker. Perelandra, mod. 

Ville du ofret sønnen din også? 🤔

Endret 11. november 2019 av Perelandra

[AnonymBruker]

Før var jeg bare redd for å miste noen som står meg nær. Til jeg gjorde det. Det var/er helt forjævlig,men jeg klarer meg jo. Nå er jeg mest redd for å dø selv,da jeg ikke vil forlate barna mine. Jeg var voksen da jeg opplevde slik sorg,det er nok lettere enn hvis de skal miste meg mens de ennå er barn.

Jeg er redd for å dø😥

Anonymkode: b3ef9...842

[Gjest Juks]

Ønsker å sette døden litt i perspektiv. 

Vi har jo alle sammen vært døde. Før vi ble til liv, før vi havnet i mors mage, så var vi alle i det samme "rommet" som man er i når man er død. Vi eksisterte jo faktisk ikke. Men vi ble til. Vi kan jo allerede nå slå fast at døden ikke vil oss noe vondt. Dette rommet førte oss jo til et nytt liv. Se hvor bra det gikk, liksom. Jeg har en tanke om at den dagen vi dør, så havner vi tilbake til det rommet. Et rom som egentlig er skapt for å skape et nytt liv. Gjenfødsel. Sånn sett eksisterer du jo i evigheten, sinnet ditt bare skifter skall. Hva du ender opp som, hvilket vesen du blir, er jo forsåvidt ikke relevant. Sinnet ditt flyter videre som om at det er verdens mest naturlige ting. Og det du blir er like naturlig som det du er i dag. 

Verden er så inni hampen sinnsykt vanvittig bra designet. Se på menneskekroppen. Hvor mye detaljer helt ned på atomnivå som alt har et virke. Ingenting er tilfeldig. Ei heller i universet. Jorden er jo et masterpiece i seg selv! Det er jo forsåvidt døden også. 

Noen uttrykker bekymring for å være død i evigheten. Å ikke eksistere. Evigheten, hva er det liksom? Snakker vi om tid? Tid er 100% menneskeskapt, det er ikke sikkert at døden har tid. 10, 100 eller 1000 år på jorda kan fint være 1 sekund i døden. Tid er irrelevant, og eksisterer ikke. Det er kanskje ingenting som kan betegnes som evighet. Evigheten er kanskje liv og døden. Fordi du eksisterer hele tiden. Du bare vet ikke om det selv.

[AnonymBruker]

Jeg har barn å ta meg av, så jeg håper ikke jeg dør før barnet er voksent og klarer seg selv. Men ellers er jeg ikke redd for å dø, nei.

Anonymkode: b531f...238

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Har uhelbredelig kreft, og noen ganger har jeg panikkartet dødsangst, andre ganger føler jeg bare aksept og ro. Samtidig føler jeg at livet mitt aldri fikk begynt, så det er litt bitterhet inne i bildet. Jeg tror ikke man vet hva man føler før man faktisk opplever å være nær reell død. Jeg gjorde iallfall ikke det, selv om jeg har hatt mye selvmordstanker tidligere.

Anonymkode: e0371...58c