Er du redd for å dø?

[AnonymBruker]

Nei. Men så ønsker jeg å dø.

Klagde på en psyk diagnose, som ble satt ved en feil(som ble fjernet)

Etter det har det vært ett fullstendig rævkjør fra psykolog som satte den diagnosen.

Kommer meg ikke videre i livet, mistet samboer, huset og kommer meg ikke ut i jobb.

Virker mer som at det er øye for øye som er greia der.(hevn,svartmaling etc)

Ser snart ingen annen løsning 

Anonymkode: 1bb75...a61

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei. Men så ønsker jeg å dø.

Klagde på en psyk diagnose, som ble satt ved en feil(som ble fjernet)

Etter det har det vært ett fullstendig rævkjør fra psykolog som satte den diagnosen.

Kommer meg ikke videre i livet, mistet samboer, huset og kommer meg ikke ut i jobb.

Virker mer som at det er øye for øye som er greia der.(hevn,svartmaling etc)

Ser snart ingen annen løsning 

Anonymkode: 1bb75...a61

Denne personen høres jo helt sprø ut, kan du flytte?

Anonymkode: b069c...3fb

[Gjest Familytree]

Nei, døden er min beste venn. Og jeg tror de som er redde for å miste noen er tapere.
 

 

[AnonymBruker]

Nei, ikke nå lenger. Før var jeg redd for at jeg skulle slutte å eksistere og alt skulle bli svart etter døden, og også redd for det ukjente. Men nå har jeg kommunisert med dyr etter de er døde, både egne og andres, og et menneske, pluss at jeg har lest og hørt haugevis med nær-døden-opplevelser, jeg har en venninne som har hatt flere slike og en som husker fra før hun ble født osv. så nå vil jeg jo bare gå videre. 

Det eneste jeg er redd for er å ikke få gjort det jeg skal her, å ikke lære leksene. Og selve dødsprosessen, den virker ikke fristende. Men det å være på andre siden er jeg ikke redd for.

Anonymkode: b069c...3fb

[Gjest Familytree]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Men så ønsker jeg å dø.

Klagde på en psyk diagnose, som ble satt ved en feil(som ble fjernet)

Etter det har det vært ett fullstendig rævkjør fra psykolog som satte den diagnosen.

Kommer meg ikke videre i livet, mistet samboer, huset og kommer meg ikke ut i jobb.

Virker mer som at det er øye for øye som er greia der.(hevn,svartmaling etc)

Ser snart ingen annen løsning 

Anonymkode: 1bb75...a61

Har du det bra nå?
Hvordan mistet du huset ditt?

[Scoops]

Jeg er livredd for å dø,og har vært det så lenge jeg kan huske

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg. Redd for å dø nå som ung, ikke som gammel.

Jeg mistet min far og svigemor helt uventet i fjor, begge i 50 åra, og det har gjort meg fryktelig redd for å dø fra barna mine. Jeg vil ikke dø, jeg vil leve til jeg blir gammel og grå, se barn og forhåpentligsvis barnebarn og kanskje oldebarn vokse opp. 

Anonymkode: 50962...b74

[AnonymBruker]

Jeg gleder meg til å dø. Ikke fordi jeg har lyst til å dø, eller har det travelt med å dø, men fordi jeg er temmelig overbevist om at det er et eller annet "hokus pokus" ved virkeligheten som jeg ikke vet hva er.

Anonymkode: 7b330...16e

[AnonymBruker]

Ikke spesielt, på mange måter hadde det vært en befrielse. Samtidig er jeg ikke spesielt glad i smerte, og vil vel heller bli plutselig truffet av en meteoritt enn å få kreft.

Anonymkode: fc5d7...77e

[AnonymBruker]

Tenker ikke på det, men synes det er kjipt at det skal skje en gang. Alle skal fortsette å ha det gøy uten at jeg får være med

Jeg er40 og synes ikke jeg har levd lenge selv om jeg har gjort mye. Har så mye igjen av verden jeg vil se. 

Anonymkode: 3c259...35c

[Olaug Olsen]

Jeg er redd for å bli reinkarnert på en ødelagt planet.

[AnonymBruker]

Jeg er redd for det øyeblikket hvor jeg skjønner at jeg skal dø og den følelsen av maktesløshet det må være. 
Er også redd for å bli født på nytt, tviler på at man vinner i livets lotto, og blir født på den tryggeste plassen i det tryggeste landet i verden, mer enn én gang.

Anonymkode: e173b...1b7

[AnonymBruker]

Nei, ikke spesielt redd for å dø. Men ikke nå. Ikke når jeg har små barn og ikke har levd ferdig livet mitt enda. Håper jeg får et langt liv og får oppleve barnebarn 

Anonymkode: 1ad84...671

[AnonymBruker]

Jeg var ekstremt redd for det da jeg var liten.. Nå gir jeg litt mer faen. Men det er jo klart jeg tenker på og frykter det i perioder nå også

Anonymkode: f8617...886

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne personen høres jo helt sprø ut, kan du flytte?

Anonymkode: b069c...3fb

Ja, men det er ikke vits i

Anonymkode: 1bb75...a61

[Gjest Warrior]

Nei er ikke redd for å dø selv, men livredd for å miste folk jeg er glad i. 

[AnonymBruker]

Nei. Vil helst ikke dø i nærmeste fremtid, men velger å tro at det venter noe godt på den andre siden. Kan jo bli interessant å møte de som har gått bort igjen

Anonymkode: 7c352...93a

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å død, men livredd for å være død. Om jeg dør, så er det jo ikke trist, jeg er jo borte. 

Men tanken om at livet varer x år og jeg er borte for alltid, i all evighet, millioner av år, aldri får leve igjen. Jeg får litt panikk av tanken på det innimellom.

Anonymkode: daf52...b1b

[Plengionika]

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er mer redd for at barna mine skal miste moren sin. Om det ga mening? 

[Gjest Juks]

Selve døden skremmer meg ikke i seg selv. Vi alle skal gå den veien, og det er like naturlig som å bli født. Jeg tenker at døden er en liten ting av en større del av deg, og et ledd til veien videre. Jeg er den som tror at døden ikke betyr slutten, men heller starten på fortsettelsen og veien videre. 

Problemet er at man trør inn i det ukjent. Man vet aldri hva man møter, hva som kommer eller hvor man ender opp. Mennesker har en innebygd frykt for det ukjent. Det føler jeg også på, ettersom man ikke vet noe som helst om døden. 

Det jeg kjenner på mest ved døden er det livet jeg mister. Fortsettelsen, både når det kommer til karriere, samliv, sosiale relasjoner, økonomi og teknologi. Jeg har så inderlig lyst til å fortsette å følge med på tiden og historien, være en del av det jeg har bygd opp og har rundt meg. Dette er jeg redd for å få dette avsluttet. Livet som man har bygd opp får seg et antiklimaks. Det er over. Det du har gjort for å komme dit du er i dag var mye til ingen nytte. Bare ved å tenke sånn så angrer jeg på mange av mine valg, selv om jeg bare er i 30-årene! Og dette er mye av det eldre kjenner på når dem ligger med døden på en armlengdes avstand.