Dere som har mistet noen nære...

[AnonymBruker]

Om jeg omgås noen jeg vet har mistet f.eks mamma, pappa, søsken, besteforeldre elns så får jeg veldig dårlig samvittighet om jeg nevner f.eks mor, far, mamma, bestemor osv i en setning.
Jeg er livredd personen skal bli lei seg av å høre det ordet og at jeg skal være skyld i det hvis sorgen kommer tilbake. 
Dere som har mistet noen nære, reagerer dere med sorg hvis f.eks ordet mamma eller pappa dukker opp?

Anonymkode: 3a5aa...d5b

[minister-mio]

Nei, ikke i det hele tatt. Jeg forventer å bli behandlet som en normal person.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, minister-mio skrev:

Nei, ikke i det hele tatt. Jeg forventer å bli behandlet som en normal person.

Det forstår jeg. Jeg er bare veldig redd for at jeg skal gjøre den andre veldig lei seg. Vil helst unngå å si mamma om jeg vet noen har mistet moren sin, i tilfelle det ordet gjør at de blir lei seg og jeg blir skyld i at sorgen blusser opp igjen.

TS

Anonymkode: 3a5aa...d5b

[minister-mio]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det forstår jeg. Jeg er bare veldig redd for at jeg skal gjøre den andre veldig lei seg. Vil helst unngå å si mamma om jeg vet noen har mistet moren sin, i tilfelle det ordet gjør at de blir lei seg og jeg blir skyld i at sorgen blusser opp igjen.

TS

Anonymkode: 3a5aa...d5b

De færreste er laget av porselen

[AnonymBruker]

1 minutt siden, minister-mio skrev:

De færreste er laget av porselen

Sant det

ts

Anonymkode: 3a5aa...d5b

[LittDiva]

Jeg blir veldig glad på dine veier at du har de du er glad i live.

Tenker nesten det motsatte, når noen f.eks snakker om fedrene sine, ( min far døde altfor fort og tidlig i år.) så blir jeg bare varm og glad. Både for deg og meg.

Jeg har tross alt hatt en helt fabelaktig, nydelig far. Masse gode minner. 

Klart det kan streife en tanke at, uff, skulle hatt vedkommende litt lenger osv. Men de tankene kommer og hadde kommet helt uten at du snakker om dine.

Jeg blir bare glad, som sagt. 

[AnonymBruker]

Har mistet begge foreldre og alle besteforeldre som ung. Kan være lei meg over det og tenker på de hver dag, men tenker ikke over det et sekund når noen andre snakker om sine egne familiemedlemmer. Blir ikke lei meg av å snakke om mine heller og jeg hater at folk tror at jeg er så skjør eller ikke kan glede meg over at andre har det fint med sine familier. Jeg er da ikke ond.. opplever ofte at hvis jeg f.eks drar på date med noen og de spør om hva foreldrene mine driver med så må jeg fortelle at de er døde. Plager ikke meg å fortelle om det, men reaksjonen tiø 70% av befolkningen plager meg. Sånn "åh, nei! Sorrt, det skulle jeg ikke spurt om... å neii... " så siet jeg "herlehet, det var jo et vanlig spørsmål du stilte meg?" Også fortsetter de "er du sikker? Går det bra?". Da blir jeg nesten irritert.... et så slitsomt å måtte trøste folk fordi de tror de såret meg... 

Anonymkode: e9dca...6c7

[AnonymBruker]

^ legger til at jeg liker mye bedre når jeg får den reaksjonen "åh? De er deet ja... kan jeg spørre om hvorfor?" F.eks. litt mer rolig og behersket reaksjon. 

Anonymkode: e9dca...6c7

[AnonymBruker]

Kan ikke gå sånn på nåler. Jeg mistet lillesøsteren min veldig uventet og tragisk i sommer, men får ikke sammenbrudd av at andre nevner sine søstre. 

Anonymkode: 91104...f6f

[Gjest padawan]

Jeg reagerer mer på de som ikke tør snakke om de enn de som gjør det. Vedkommende som er død har faktisk vært en viktig del av livet mitt.

[AnonymBruker]

Reagerer ikke i det hele tatt. De jeg har mistet er personer som var viktige for meg. Det er spesifikke mennesker, ikke én funksjon på en måte. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er i alle fall ikke noe problem og har aldri vært det. 

Anonymkode: 2dea6...b42

[AnonymBruker]

Sorgen går sin gang og vekkes ikke til live av at andre snakker om sine kjære. 

Som andre sier så har jeg mistet min «person» ikke et menneske med en tittel som jeg automatisk sammenligner med andre med samme tittel. Synes det er fint at andre har sine mødre selv om jeg nettopp mistet min altfor tidlig. 

 

Anonymkode: b03f8...eed

[Gjest Persia]

Nei, jeg forventer da at mennesker prater om de de er glad i i normale sammenhenger. Jeg skal dog innrømme at jeg blir lettere oppgitt over dem som sutrer over bagatellmessige problemer ved sine foreldre når de vet jeg mistet begge mine i veldig ung alder. Da blir jeg litt sånn "vær glad du har dem, selv om de kjøpte feil julegave til deg".

De dagene i året jeg blir mest sår på det, er morsdag og farsdag. Det er litt tungt, skal jeg erkjenne.

[Gjest TheCatLady]

Da jeg nettopp hadde mistet min bror så ble jeg lei meg om noen snakket om sine brødre fordi det minnet meg på han, men nå så opplever jeg ikke det på samme måte. 

Nå er det bare fint å høre om det eller jeg forholder meg nøytralt til det de forteller. Sorgen blir ikke rippet opp i selv om de forteller ting om sine brødre. 

[AnonymBruker]

På 5.11.2019 den 0.32, AnonymBruker skrev:

Om jeg omgås noen jeg vet har mistet f.eks mamma, pappa, søsken, besteforeldre elns så får jeg veldig dårlig samvittighet om jeg nevner f.eks mor, far, mamma, bestemor osv i en setning.
Jeg er livredd personen skal bli lei seg av å høre det ordet og at jeg skal være skyld i det hvis sorgen kommer tilbake. 
Dere som har mistet noen nære, reagerer dere med sorg hvis f.eks ordet mamma eller pappa dukker opp?

Anonymkode: 3a5aa...d5b

Nei.

Folk må slutte å tenke sånn.

Folk tenker sånn når de ser personen etter et dødsfall og sier ingenting fordi de vil ikke at den skal bli lei seg, men blir ikke personen mer lei seg av at folk ignorerer?

 

Anonymkode: ddc3a...6c5

[AnonymBruker]

Har mistet pappa, tenker ikke over det når folk snakker om fedre. Det er så naturlig å ha en pappa at jeg ikke reagerer, hvis det høres logisk ut.

Anonymkode: 83168...caa

[AnonymBruker]

Mistet mamma i jula for noen år siden. Blir verken lei meg av jul eller av ordet mamma. 

Anonymkode: e0d20...8e4

[Cata]

På 5.11.2019 den 0.32, AnonymBruker skrev:

Dere som har mistet noen nære, reagerer dere med sorg hvis f.eks ordet mamma eller pappa dukker opp?

Absolutt ikke. Det hender jeg tenker "du er heldig som har faren din ennå", men utover det tenker jeg ikke over det. Jeg var riktignok ganske gammel da faren min døde så jeg er nok mindre følsom for temaet enn de som mister foreldre i ung  alder. Jeg ville følt det idiotisk om folk skulle gått på tå hev bare fordi jeg hadde mistet en forelder og de fremdeles hadde begge sine.