Krevende mamma

[AnonymBruker]

Broren min og jeg står i en utfordrende situasjon i tilknytning til mammaen vår. Mamma er et flott menneske med mange gode kvaliteter, men hun er også svært krevende. Vi barna er unge voksne med egne familier og familieliv (tidlig i tredveårene og sent i tyveårene), men opplever stadig at mamma gir uttrykk for at vi ikke tar godt nok vare på henne. Det være seg alt fra å invitere på middag, arrangere julefeiring, invitere på ferier, vedlikehold av hytta osv. Vi barna inviterer jevnlig på sosiale sammenkomster, langt oftere enn venner og kollegaer gjør med sine foreldre, men det blir aldri “nok” for mamma. Selv inviterer hun svært sjelden, ettersom hun opplever dette som et ork.  

Hun stiller i noen grad opp for oss, men hjelpen kan ofte være mer krevende å motta enn ingen hjelp. Hun er svært tydelig på hva slags hjelp det er aktuelt å gi, på hvilken måte og til hvilket tidspunkt, og hvordan vi skal tilrettelegge for at hun kan hjelpe oss. All hjelp gis totalt på hennes premisser. Det er greit nok, men når hun i tillegg forventer å overøses med takknemlighet og entusiasme, så blir det slitsomt i lengden. Det hadde ofte vært enklere å takke nei til hjelp, men hun reagerer svært dårlig på å bli “avvist” på denne måten. Vi er med andre ord tvunget til å takke ja til hjelp, for å bevare familiefreden.   

Mamma er generelt god på å overvurdere egne prestasjoner, samtidig som hun undervurderer det andre rundt henne gjør. Når det gjelder julefeiring, har hun for eksempel ingen problemer med å likestille at hun har bakt en kake, med at jeg har invitert hjem til oss, til julepyntet og nyvasket hus, med middag, drikkevarer, julesnacks, og alt øvrig. Da har vi liksom “lag jul sammen” og all innsats er likeverdig. Selv kan hun godt droppe å invitere til julemiddag i barndomshjemmet en eneste dag i romjulen. Det oppleves ganske sårt.    

Hun yter lite, og forventer ekstrem takknemlighet for det lille hun gjør, samtidig som hun forventer mye fra oss, og tilbyr lite takknemlighet i retur. Det skulle nærmest bare mangle at vi tar på oss ansvaret for alle sammenkomster, inviterer henne med på alle ferier og betaler løpende vedlikehold på familiehytta.   

Vi forsøkt å ta opp disse følelsene med henne mange ganger og på ulike måter. Det er krevende, fordi selv en svært forsiktig tilnærming kan utløse ekstreme reaksjoner av sorg og sinne. Dette er egentlig kjernen av problemet. Mamma er svært sår og nærtagende, og selv de mest velmenende uttalelser kan bli tolket som den reneste ondskap. At vi “hater” henne og lignende. Vi vet at dette skyldes at mamma sliter med sine psykiske problemer, og godtar derfor mye mer enn vi egentlig orker. Det er en del av sykdomsbildet, og derfor vanskelig å vite hvordan man skal håndtere. Vi nærmer oss imidlertid et punkt hvor det blir for mye for oss. 

Vi har vurdert å få til en samtale på Familievernkontoret. Jeg har luftet ideen for mamma om at vi barna og mamma kan sette oss ned og snakke sammen om forventninger, håp og ønsker for familien, men mamma avviser dette blankt. Hun mener at vi i en sånn situasjon vil gå sammen om å “angripe” henne. Det er ikke verken ønske eller hensikten, men mamma står på sitt.

Hva gjør vi? Er det andre som har erfaringer med lignende? 

Anonymkode: 6919a...6b9

[AnonymBruker]

Kopierte inn fra Google Docs og da ble det visst fet skrift. Beklager det! 

Anonymkode: 6919a...6b9

[AnonymBruker]

Skal dere virkelig ta turen til familievernkontoret for dette? 

Hårreisende. 

Gjør som alle andre voksne med foreldre som er krevende, hold de på en armlengdes avstand og jatt med når de blir for krevende. 

Er kjenn at slik er deres mor, hun kommer aldri til å endre seg. 

Anonymkode: db177...6fd

[AnonymBruker]

Gå til psykolog/terapeut etc selv, for det er tydelig du sliter med dette og må få deg noen mestringsstrategier. Jeg tror ikke din mor kan endres dessverre 

Anonymkode: 2f2ad...d6c

[n_97]

Tja. Å kutte henne fullstendig ut i et halvårs tid så hun kan kjenne på hvordan det ikke er å bli ivaretatt i det hele tatt? Om du velger denne strategien så vær forberedt på at hun vil teste grensene flere ganger og ikke respektere no contact. Jeg måtte true mitt familie medlem med politianmeldelse før hun tok hintet. Da ble det til gjengjeld bråstopp på grenseutprøvingene. 

[Havbris]

Du får ikke forandret på moren din - og ingen vet hva slags tanker hun har i hodet sitt. Kanskje forventer hun rett og slett kun å bli tatt vare på etter et langt liv der hun har tatt vare på dere? Det eneste du kan gjøre er å finne strategier på å omgås henne - finne effektive standardssvar osv. Ikke bruk tid på å tenke at alt skal være "rettferdig" (mao at alle skal gjøre like mye). Jeg kan forstå at hun ikke har lyst på å dra til Familievernkontoret - det kan nok oppleves som å bli alene mot flere. Har du noen ganger snakket med henne om din opplevelse av dette - altså uten anklager men kun som en beskrivelse av dine egne følelser?

Hilsen mor til voksne barn