Venninne på psykiatrisk

[Gjest Trolletrine]

Forstår inderlig godt hva du mener,dessverre.Men vet du?dessverre er det dere pårørende som ofte må stå i bresjen for å få negative ting opp og frem i lyset.Vi som jobber i helsevesenet har taushetsplikt på alle bauger og kanter,-vi kan klage til sjefene-OG DET GJØR VI!!!!-men det får jo ikke du eller andre vite noe om.

Vil ikke uttale meg for mye om tanten din siden jeg ikke kjenner fakta,men vil si på generelt grunnlag at hvis man har en livsvarig diagnose,så er det vanligvis "godt" for pasienten å komme seg på sykehus i trygge og skjermete omgivelser.Men så var det selvfølgelig dette med "trygt og skjermet" da...

Ellers håper jeg du vet at dere har fritt sykehusvalg?At dere kan skifte sykehus o.l hvis dere ikke er fornøyd?Vet ikke jeg,-kanskje det er verd et forsøk?

[birgitte242]

Forøvrig er det når pasientens psykose begynner å bli mildere,viktig å REALITETSORIENTERE pasienten med de konfliktene som har gått forut for psykosen,å møte venner og kollegaer igjen m.m.

←

Å realitetsorientere en pasient på vei ut av psykosen ifht hendelser forut for psykosen er noe ganske annet enn å realitetsorientere en psykotisk pasient slik du først hevdet var viktig, ja!

Mvh, Birgitte

[Anglofil]

Vi har prøvd ganske mye nå, og jeg forstår at dere har taushetsplikt. Jeg kritiserer hverken deg eller de ansatte, men sjefene som sitter på toppen, med alt hemmelighetskremmeriet.

Når det gjelderfritt sykehusvalg, så er vi fullstendig klar over dette, og nå bor hun heldigvis i en bolig med overvåkning. Men igjen er det kutt, og det er det jeg kritiserer, en blanding av kritikk mot ledelse og politikere, hvis du forstår?

Mvh Yvonne

[Gjest Trolletrine]

Kan bare beklage,-det går litt fort noen ganger

Ellers er jeg helt enig med deg.Helsevesenet i Norge er langt ifra det beste.Har møtt utallige frustrerte og fortvilte pårørende som ikke vet ut eller inn lenger.Ofte får de en mur av taushet fra oss helsearb.også pga.av taushetsplikten.Og det er her det er helt utrolig viktig med erfarne leger og psykologer som kan og tør tre ut av helsevesenets A4-regler.Må berømme flere av legene på jobben min-der er de ofte jenkelig hvis det er til pasientens beste.Og husk-pårørende er faktisk en viktig ressurs hvis de blir "brukt" på riktig måte.Samtidig er det minst like viktig å ikke misbruke dere-har ofte måttet sende hjem pasienter til pårørende selv om de er svært syk.Ikke gunstig for noen av dere.Men idag er det så vanvittig press på psykiatriske sykehus at du vil ikke tro det.Vi legger folk på bøtterom og kott.Verdig?Nope...Får de tilstrekkelig hjelp?Nix...På min avd er det kun folk som er 100% suicidal som kommer inn,-likevel må vi ofte ta bestemmelser på hvem vi kan utskrive pga at det kommer flere pasienter,-det betyr;hvem er MINST suicidal...Men sykehusene har innleggelsesplikt uansett...

[Anglofil]

Det er nettopp dette jeg mener, problemet er at man blir nødt til å måle hvem som er mest syk, i stedet for å fokusere på hvem kan man gjøre frisk, fordi man rett og slett ikke har penger eller ressurser til det.

Min tante fikk for litt over 1 år siden konstatert, i en tung periode, at hun var 100 % suicidal og var en kort tid på akuttavdelingen(det var her hun klarte å få med seg pilleposen), men ble sendt hjem fordi det ikke var plass til henne. Men samtidig fikk hun plass på en annen klinikk, men måtte vente 1 uke, fordi det ikke var plass der. Og hva skulle hun gjøre da i 1 uke? Vi måtte ta oss av henne, vi hadde jo ikke noe valg. Det er jo en grunn til at hun kom inn på akuttavd. Vi har fått beklagelse i ettertid, men ingen oppfølging.

Mvh Yvonne

[Gjest Trolletrine]

Hei Yvonne!

Forstår frustrasjonen din,-i et rikt og tilsynelatende velfungerende land som Norge,skal ikke slike ting skje.Har dessverre ingen oppmuntrende ord å si til deg,fordi jeg er helt enig med deg at det er tragisk.Jeg syns også helsevesenet satser for mye på at pårørende tar støyten,med de følger dette kan ha.

Men håper at du og tanten din får oppleve at det også finnes solskinnshistorier i psykiatrien,og at dere får det bedre alle sammen

mvh

Lotta

[Anglofil]

Takk for det. Joda, alt er ikke elendighet, og man blir bare nødt å fokusere på det positive, for tantes skyld.

Mvh Yvonne

[smil]

Hei.

Lenge siden jeg har vært innom og lest nå. Må bare forsvare meg litt. Mente absolutt ikke å fremstille psykisk syke mennesker på en dårlig måte. Jeg var litt fortvilet da jeg skrev innlegget, og det var faktisk sånn at jeg nesten ikke kjente venninna mi igjen. Det var ingen sammenheng i det hun snakket om, og hun så sammenhenger som ikke var der. Det går mye bedre med henne nå. Jeg vet hvilken diagnose hun har fått også. En diagnose hun har hatt i snart 20 år, men som hun ikke er helt enig i selv da. Hun er fortsatt på psykiatrisk, men det er mer logikk i det hun sier nå. Går an å føre en vanlig samtale med henne. Har ikke besøkt henne så mye i det siste, men ringer av og til for å høre hvordan hun har det. Hun føler forresten at hun blir veldig godt tatt vare på der hun er, selv om hun ikke alltid føler at pleierne forstår henne.

[Gjest gjest1]

Det er kjempefint at du har kontakt med venninnen din! Hun setter nok enda større pris på det når hun blir bedre og kommer ut i virkeligheten igjen.

Da jeg var syk og innlagt, hadde jeg en kamerat som kom ofte - og en venninne som var der en gang. Hun orket ikke å være der. Det ble for fjernt for henne tror jeg.

Egentlig ville jeg ikke ha besøk i det hele tatt. Jeg ville ikke så mye ut heller. Bare sammen med andre pasienter og ansatte. Jeg levde i en trygg boble, og alt utenfor var skremmende og utrygt.

Jeg hadde stort sett god oppfølging og følte jeg fikk mye hjelp. Med unntak av at jeg som pasient måtte "ta vare på" og roe ned en annen pasient. Når en schizofren person med paranoide psykoser og hallusinasjoner ikke stoler på noen, med unntak av meg - da blir det ganske tungt. Jeg måtte til stadighhet bruke mye tid på roe personen ned, avkrefte at alle snakket dritt om han (for det var jo stemmene i hodet som snakket dritt, klaget og var ekle mot han), si meg enig i en hel masse ting for å unngå at han ble aggressiv osv. Så liksom ikke noe annet valg heller, for meg var den eneste han stolte på.

Psykiatrien er et komplisert kapittel, og det finnes mange gladhistorier, og mange ikke så glad-historier. Dessverre får de negative sidene mest spalteplass. Det er jo mange ting som fungerer også!

Det er jo ikke sånn at det er mulig å få til en perfekt psykiatri som fungerer. Det er avhengig av kunnskapsnivå på ansatte, personlige kvalifikasjoner, økonomi, ofte også beliggenhet, pasienter, standard rent materielt sett osv. Vi ser jo mange like ting i andre deler av samfunnet også. At mangel på penger hindrer god nok oppfølging osv.

Vil bare legge til at INGEN av de psykiatriske diagnosene vi har i dag er kroniske. Ingen av dem! En klok psykolog sa det til meg en gang. Jeg nevnte schizofreni, og hun sa det ikke var en kronisk diagnose heller. Det er mulig å bli frisk, eller så frisk at diagnosen endrer seg. At en schizofreni går over i en depresjon, for så å forsvinne f.eks.

Sier dette fordi vi mennesker har så lett for å ta alle sorger på forskudd.

Det er trist å høre om folk som har vært syke i 20 år, kanskje hele livet - men det er sånn at det både i teori og praksis ikke finnes noen kroniske diagnoser i psykiatrien, selv om det har vart over lang, lang tid.

Håper venninnen din blir bedre snart Smil!

[smil]

Takk for oppmuntrende ord, hope. Venninna mi har jo ikke vært syk i 20 år da. Jeg har kjent henne i underkant av ti år, og dette er første gang jeg har opplevd henne som "syk". Visste jo at hun hadde vært innlagt noen ganger før, men visste ikke helt hvorfor. Diagnosen hun har fått er manisk-depressiv. Kjenner andre som har samme diagnose, og som har hatt den i mange år. Den er sikkert ikke er kronisk, men det er vel sånn at en har gode og dårlige perioder. Akkurat nå ble det litt for mye for venninna mi, og da "bekket det over" på en måte. Håper og tror at hun vil komme seg gjennom denne perioden også.

[Anglofil]

Jeg hadde stort sett god oppfølging og følte jeg fikk mye hjelp. Med unntak av at jeg som pasient måtte "ta vare på" og roe ned en annen pasient. Når en schizofren person med paranoide psykoser og hallusinasjoner ikke stoler på noen, med unntak av meg - da blir det ganske tungt. Jeg måtte til stadighhet bruke mye tid på roe personen ned, avkrefte at alle snakket dritt om han (for det var jo stemmene i hodet som snakket dritt, klaget og var ekle mot han), si meg enig i en hel masse ting for å unngå at han ble aggressiv osv. Så liksom ikke noe annet valg heller, for meg var den eneste han stolte på.

Psykiatrien er et komplisert kapittel, og det finnes mange gladhistorier, og mange ikke så glad-historier. Dessverre får de negative sidene mest spalteplass. Det er jo mange ting som fungerer også!

Det er jo ikke sånn at det er mulig å få til en perfekt psykiatri som fungerer. Det er avhengig av kunnskapsnivå på ansatte, personlige kvalifikasjoner, økonomi, ofte også beliggenhet, pasienter, standard rent materielt sett osv. Vi ser jo mange like ting i andre deler av samfunnet også. At mangel på penger hindrer god nok oppfølging osv.

Så siden det finnes så mange glad historier, så burde man heller fokusere på dem, glemme de som fikk dårlig behandling? Beklager hvis jeg er litt krass her, men for meg er dette absolutt en realitet, og jeg kan ikke rose et system som jeg på alle måter ikke føler fungerer! Menneskene som jobber der har som oftest kompetanse de, men det finnes ikke nok ressurser. Jeg snakker ikke om enkelttilfeller, dette er om ei dame som har vært ut og inn av psykiatrien i over 20 år, snart 25 år. Feilmedisiniering er én ting, behandlingen er en annen. Faktisk mener jeg man fokuserer alt for LITE på psykiatrien, men som alle andre ting her i verden, så må noe prioriteres. Slik er det, og det forstår jeg, men når ikke engang tjenesten som utfører det de skal, ikke vil innrømme sine feil - da er det noe galt.

Jeg er derimot glad for at du har fått en fin oppfølging av systemet, men det går ikke ann å stikke under en stol hva som faktisk er galt. Og det er ganske mye.

Vil bare legge til at INGEN av de psykiatriske diagnosene vi har i dag er kroniske. Ingen av dem! En klok psykolog sa det til meg en gang. Jeg nevnte schizofreni, og hun sa det ikke var en kronisk diagnose heller. Det er mulig å bli frisk, eller så frisk at diagnosen endrer seg. At en schizofreni går over i en depresjon, for så å forsvinne f.eks.

Sier dette fordi vi mennesker har så lett for å ta alle sorger på forskudd.

Det er trist å høre om folk som har vært syke i 20 år, kanskje hele livet - men det er sånn at det både i teori og praksis ikke finnes noen kroniske diagnoser i psykiatrien, selv om det har vart over lang, lang tid.

Håper venninnen din blir bedre snart Smil!

←

Det er nok mye mulig, at denne diagnosen ikke er kronisk, men man har ikke så veldig mye annet valg en å forholde seg til realitetene, og se det på som en kronisk diagnose. Den er det, inntil den forandres.

Mvh Yvonne

Endret 31. juli 2005 av yvonne

[Gjest Ananas]

Jeg har jobba litt på psykiatrisk. Mange som framstår som spik spenna gærne husker alt som skjer godt i ettertid. Dette gjelder manisk-depressive, så langt jeg har forstått.

Jeg tror det at man viser at man bryr seg er noe av det viktigste man kan gi til folk som er innlagt, ved å komme på besøk.

[Gjest gjest1]

Så siden det finnes så mange glad historier, så burde man heller fokusere på dem, glemme de som fikk dårlig behandling? Beklager hvis jeg er litt krass her, men for meg er dette absolutt en realitet, og jeg kan ikke rose et system som jeg på alle måter ikke føler fungerer! Menneskene som jobber der har som oftest kompetanse de, men det finnes ikke nok ressurser. Jeg snakker ikke om enkelttilfeller, dette er om ei dame som har vært ut og inn av psykiatrien i over 20 år, snart 25 år. Feilmedisiniering er én ting, behandlingen er en annen. Faktisk mener jeg man fokuserer alt for LITE på psykiatrien, men som alle andre ting her i verden, så må noe prioriteres. Slik er det, og det forstår jeg, men når ikke engang tjenesten som utfører det de skal, ikke vil innrømme sine feil - da er det noe galt.

Jeg er derimot glad for at du har fått en fin oppfølging av systemet, men det går ikke ann å stikke under en stol hva som faktisk er galt. Og det er ganske mye.

Det er nok mye mulig, at denne diagnosen ikke er kronisk, men man har ikke så veldig mye annet valg en å forholde seg til realitetene, og se det på som en kronisk diagnose. Den er det, inntil den forandres.

Mvh Yvonne

←

Hei Yvonne.

Jeg mener da for all del ikke at man skal la være å informere og skrive om, fokusere på og få ut i media det som er negativt med psykiatrien. Det var ikke sånn jeg mente det, om det var det du trodde.

Jeg mener bare at det finnes gladhistorier og fine ting med psykiatrrien også - og at det er viktig at det også kommer fram. Jeg er jo ikke alene om å ha gode erfaringer - og alt har ulike nyanser. (jeg har ikke bare gode erfaringer) Det har ikke alltid vært lett å være meg i forhold til systemet heller.

Jeg er også fullstendig enig i at det må fokuseres på psykiatrien - få fram hvordan det kan være enkelte steder, bruke enkelthistorier osv. for å få politikerne til å forstå at det er uhyre viktig å bevilge mer penger til psykiatrien.

Jeg kan ikke skjønne fullt ut hvordan det er for deg og ditt familiemedlem. Ingen kan det bortsett fra deg selv. Det er grusomt å lese her at hun får så liten hjelp, eller også feil hjelp. Det skal ikke skje. Rett og slett.

Men så er jo din historie en av mange. Selv om du har møtt veggen i psykiatrien så betyr ikke det at det gjelder for alle. Jeg forstår at det er frustrerende og forferdelig vanskelig. At du blir sint, lei deg og alt sammen.

Jeg mener virkelig ikke å bagatellisere dette på noen måte, eller rettferdiggjøre den måten ditt familiemedlem har blitt behandlet på. Jeg kjenner jo ikke til saken, og har ikke noe særlig med det heller.

Og ang. diagnoser så er det klart man må forholde seg til realiteten, men jeg tenkte det kanskje kunne være en liten trøst for noen og enhver å høre det. Beklager om det var støtende eller dumt sagt på noen måte. Alt det finnes håp i er det verdt å håpe på...

Dette er et sårbart emne for mange, og jeg er engasjert jeg også fordi det har rammet meg selv og mange,mange andre jeg kjenner.

Har blant annet en god venninne som ikke fikk nok hjelp, selv om hun ble tatt opp i systemet veldig tidlig. HUn var veeeldig syk. Inn og ut av psykiatrisk, medisinsk osv. Systemet fungerte ikke rundt henne i det hele tatt - og til slutt døde hun. Jeg var så sint og så lei meg at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Jeg kan jo ikke vite nå om jeg om 20 år fortsatt ikke vil være frisk. Kanskje jeg er ung og umoden og ikke skjønner noe særlig av livet enda. Men jeg har da tanker og meninger jeg også, og erfaringer som går lenger enn mange, mange andre på min alder.

Ønsker deg all lykke til med alt sammen. Jeg beklager om jeg skrev noe som var støtende eller slemt osv. Det var aldri min intensjon.

[Anglofil]

Takk for det, i like måte. Skjønte bedre hva du mente nå, når du forklarte.

Mvh Yvonne

[Gjest gjest1]

Takk for det, i like måte. Skjønte bedre hva du mente nå, når du forklarte.

Mvh Yvonne

←

Det var godt du skjønte det. Vet det er et sårbart emne, og nettopp derfor er det så viktig for meg at jeg ikke tråkker noen på tærne eller sier noe som kan såre andre.

Det er vondt å føle seg maktesløs! Ønsker deg alt godt i fremtiden!

[Anglofil]

Det var godt du skjønte det. Vet det er et sårbart emne, og nettopp derfor er det så viktig for meg at jeg ikke tråkker noen på tærne eller sier noe som kan såre andre.

Det er vondt å føle seg maktesløs! Ønsker deg alt godt i fremtiden!

←

Takk for det, i like måte.

Mvh Yvonne