Normale reaksjoner etter sa?

[AnonymBruker]

Jeg mistet bare en uke etter forventet mensen, så det var veldig tidlig men likevel er jeg helt kake nå. Det er en uke siden jeg begynte å blø, og tiden etterpå har vært en emosjonell karusell. Jeg har hatt peptalk med meg selv, for jeg vil komme meg videre og gjøre det som er bra for meg. Men jeg er trøtt, slapp, trist, hodepine, søvnvansker og er generelt bare demotivert til både trening og jobb.. Ønsker i grunn ikke gå ut av huset.

Har dere noen tips? ❤️ Hvordan kan jeg komme meg videre?

Anonymkode: 6f7c4...a2b

[AnonymBruker]

Du må rett og slett bare ta deg sammen. 

Anonymkode: fdc8e...7a7

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg forstår at det er fælt å miste (uansett om det var tidlig eller ei). De fleste her inne vet at det kan være tøft selv når mensen kommer til vanlig tid, og man ikke har lyktes denne mnd heller. Det å få positiv test og all den glede og håp det medfører, og deretter bli fratatt alt dette er tungt. 

Jeg vet ikke hva som er normalt og ikke, men å sørge synes jeg høres helt normalt ut. Prøv å komme deg tilbake i normale rutiner igjen, litt etter litt (sett deg små mål). Deretter syns jeg du skal lese om andre som har vært gjennom det samme, og klart å få det til senere. Solskinnshistorier kan være oppmuntrende😊

Det positive er at du KAN bli gravid. Ønsker deg lykke til videre i forsøkene❤️

Anonymkode: cb83e...e20

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må rett og slett bare ta deg sammen. 

Anonymkode: fdc8e...7a7

Håper ikke du har/får barn🙏🏼 Empatiløse troll! 

Anonymkode: cb83e...e20

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper ikke du har/får barn🙏🏼 Empatiløse troll! 

Anonymkode: cb83e...e20

Er faktisk gravid for andre gang. Sist mistet jeg og da måtte jeg bare ta meg sammen. Skjønner at det er sårt, men det er dessverre ikke så mye annet å gjøre. 

Anonymkode: fdc8e...7a7

[AnonymBruker]

Jeg har mistet noen ganger (uke 9, 10 og 14) og det som har fungert for meg er å ta en kveld med vin, smågodt og bare drite i alt. Neste dag må jeg komme i gang med hobbyer, være opptatt og komme meg ut mest mulig. Det hjelper ikke å la det dra ut er min erfaring. Det er veldig trist å miste når man har begynt å glede seg, men det eneste som hjelper for meg er å begynne å se fremover. 

Anonymkode: e5de5...bcf

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 6. Jeg var hjemme fra jobb dagen jeg mistet (både fordi jeg bare gråt, men også fordi jeg hadde smerter og blødde masse). Dagen etter hadde jeg fri, men var ute av huset en tur (det gikk ikke så bra. Var en tur på biblioteket og måtte låse meg inne på do fordi jeg brøt helt sammen, og måtte hentes av ei venninne). Dag tre var jeg på jobb. 

Rent fysisk var jeg ganske sliten etter å ha blødd så mye så lenge i strekk. Merket det godt når jeg gikk i trapper, for eksempel.

Psykisk var det kjipt, og jeg merket i ettertid at jeg måtte passe på meg selv. Den generelle motivasjonen var (og forsåvidt er) på bunnen, og jeg hadde et par kvelder hvor jeg sto over mine faste hobbyer. Men etter et par ganger var jeg tilbake. Har heller ikke vært noe borte fra jobben, bortsett fra den første dagen. Det har til tider vært tøft, men det blir ikke lettere av å la være.

Det var ordentlig, ordentlig kjedelig at vi mistet. Etter ca 10 år uten noe hell var dette første gang både jeg og mannen opplevde graviditet. Det hjalp da jeg sluttet å blø, og da HCG-testene ble negative. Da kunne vi begynne å prøve igjen. Også tenkte jeg på at om jeg først skulle miste, så er det greit at det skjedde i uke 6, og ikke senere. 

Finn gjerne noen å snakke med som ikke er mannen din. Å miste er vondt, men veldig vanlig. Det kan ikke la oss stanse livene våre. Du må komme i gang med livet ditt igjen, heller før enn senere. 

Anonymkode: c63aa...a39

[AnonymBruker]

Det er skummelt å gi tips uten mer bakgrunnsinfo. Så jeg fyrer bare løs:

Hvor gammel er du?

Hvor lenge har dere prøvd?

Har du barn fra før?

...og så vet du jo veldig godt hva som er de «rette» svarene på hvert av disse spørsmålene. 

Og så har jeg vel egentlig ikke noe mer å bidra med. Har du statistikken på din side, så vil dette etter all mulig sannsynlighet ordne seg. Og har du det ikke... Vel, da er det heller ikke så mye å si. Be om at andre ber for deg, kanskje? Det er hva jeg gjør. Og jeg er en moderne, vellykket kvinne. Som bare har feil svar på spm nr  1.

Anonymkode: 4255f...dd3

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt! Mistet i uke 7 i sommer, var i store smerter i 8 timer og blødde en del. Hadde vondt lenge i etterkant og slet med å fortsatt kjenne meg gravid i noen uker i etterkant. Fra sekundet jeg testet positivt, knyttet jeg meg til den. Og går fortsatt ikke en dag uten en liten grine økt. Det går utover mye, og føler jeg har lite overskudd til å vise omsorg for andre. Og jeg føler meg så utrulig ensom i sorgen. Men som nevnt, må man bare holde seg i aktivitet. Ta en dag om gangen, gå på jobb, grine på veg hjem, gå på trening. Ting blir litt bedre når man er tilbake til seg selv, med at man får muligheten til å "glømme" det litt, og ikke konstant bli påminnet av smerter og ved toalett besøk. 

Sender mange varmer tanker til deg! 

Anonymkode: 82381...125

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er skummelt å gi tips uten mer bakgrunnsinfo. Så jeg fyrer bare løs:

Hvor gammel er du?

Hvor lenge har dere prøvd?

Har du barn fra før?

...og så vet du jo veldig godt hva som er de «rette» svarene på hvert av disse spørsmålene. 

Og så har jeg vel egentlig ikke noe mer å bidra med. Har du statistikken på din side, så vil dette etter all mulig sannsynlighet ordne seg. Og har du det ikke... Vel, da er det heller ikke så mye å si. Be om at andre ber for deg, kanskje? Det er hva jeg gjør. Og jeg er en moderne, vellykket kvinne. Som bare har feil svar på spm nr  1.

Anonymkode: 4255f...dd3

Vi er begge 30 år, jeg har et barn fra før. 

Sædkvalitet er litt under normal. Men ikke betydelig.... De sa på sykehuset at det ville ordne seg til slutt, men nå har vi prøvd i nesten 3 år uten hell. Både ved vanlig sex og ivf. 

Samboeren min prøvde og få barn med sin x i 4 år, uten hell. 

Jeg har regelmessig el og mens, ingenting i veien. Har noen ekstra kilo, men jeg trener og hormonene mine er i sjakk.

Anonymkode: 6f7c4...a2b

[AnonymBruker]

Jeg var på tidlig ul i uke 7 og fant bare en tom fostersekk. Lot kroppen ordne opp selv, noe som tok ca 2 uker. Det var to uker som gikk veldig opp og ned, og selve spontanaborten og dagene etterpå var skikkelig tunge. 

Jeg lot meg selv gråte ut og tok litt ekstra godt vare på meg selv da det var som verst, men syns egentlig at det gikk bra å komme i gang igjen ganske fort etterpå. 

Jeg var ufattelig glad da testen ble positiv. Spiren var veldig ønsket. Sorgen var stor da det ikke ble som vi ønsket. Selvfølgelig må det tid til for å bearbeide. 

Stor klem til deg, håper dere lykkes snart igjen ❤️

Anonymkode: 02c50...1d7