Skravletråd for de som strever med alkoholkonsumet

[AnonymBruker]

Har selv ramla helt ut og veien tilbake virker heit fjern. Jeg skal, igjen, idag, prøve meg på å slutte. 

Dag 1 here we go. 

W

Anonymkode: b0430...b6c

[AnonymBruker]

Da er vi to, W. Dag en her også. Har lovet ektefelle og meg selv at jeg skal klare en måned uten, spent på om jeg klarer det. Er ikke spesielt gira på det, må jeg innrømme, og det forbauser meg. Hvorfor vil jeg ikke gjøre det som er godt for meg?

Lotte

Anonymkode: b612f...efe

[AnonymBruker]

Da er en dag gått uten, og jeg gruer meg allerde til ikveld 😕😕 

W

Anonymkode: b0430...b6c

[AnonymBruker]

14 dager uten en dråpe alkohol. Nå er det helg igjen, og jeg kjenner jeg er redd for hva helgen vil bringe. Om jeg klarer å holde meg edru, til tross for at det er kjedelig og ensomt. Har ikke helt bestemt meg for om jeg skal slutte eller bare kutte ned, men har laget en plan for meg selv som sier at jeg ikke skal drikke alene, og at jeg ikke skal drikke mer enn 6 øl i sosiale lag. Så gjenstår bare å se om det er noe jeg klarer å holde...

 

Hvordan er det med dere, jenter? Kjenner dere også ekstra sug når helgen kommer?

 

-Line

Anonymkode: b91e9...7db

[AnonymBruker]

Ny i denne tråden. Må dessverre slenge meg på. Klarer nok ikke holde meg edru denne helgen. Både drakk og tok imovane i går. Uff. Har så mye angst jeg vil få bort... men klarer ikke edruhelger. Kan ikke huske sist jeg var edru i helg eller da det var coronastengt/ferie/helligdager. Holder meg «ok» edru i uka, men legger meg da klokken 21 med sovemedisin. De siste ukene har jeg dessverre drukket 3 kvelder i uken (altså en kveld før jobb). Jobber man-fre, frihelg.
 

-J

Anonymkode: fcccc...2bd

[AnonymBruker]

10 uker gjennomført uten.

Nye blodprøver i morgen

Miemie

 

Anonymkode: 7d4e0...2eb

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det med prøvene 🙂

Anonymkode: b0430...b6c

[AnonymBruker]

Da prøver vi igjen med full stopp. Dag 2 i dag.

- Lotte

Anonymkode: b612f...efe

[AnonymBruker]

På 15.10.2020 den 11.45, AnonymBruker skrev:

Har selv ramla helt ut og veien tilbake virker heit fjern. Jeg skal, igjen, idag, prøve meg på å slutte. 

Dag 1 here we go. 

W

Anonymkode: b0430...b6c

 

På 15.10.2020 den 12.57, AnonymBruker skrev:

Da er vi to, W. Dag en her også. Har lovet ektefelle og meg selv at jeg skal klare en måned uten, spent på om jeg klarer det. Er ikke spesielt gira på det, må jeg innrømme, og det forbauser meg. Hvorfor vil jeg ikke gjøre det som er godt for meg?

Lotte

Anonymkode: b612f...efe

Vi er visst tre 😔 Jeg ramlet også totalt helt av og har drukket hver eneste dag den siste tiden. Det begynte å bli så ille de siste dagene at jeg startet å drikke kl 16 på ettermiddagen. Klarte ikke vente til kvelden engang.  I går kom vendepunktet da jeg hadde åpnet ølboksen. Jeg følte at jeg måtte drikke den i smug fordi jeg syntes det var flaut at han her hjemme skulle se at jeg drakk. Kjære vene, det var fredag kveld og egentlig helt «lov», men jeg klarte det bare ikke. Det smakte slettes ikke godt og jeg fikk en slags avsky for meg selv. Er så sykt flau av at jeg har drukket så tett i det siste, så jeg tok et valg om at jeg ikke vil ha det slik mer. Blir så sliten av hele tiden å måtte skjule drikkingen min. Orker ikke mer.

Dette blir den første lørdagen på lang lang tid uten alkohol. Sist gang uten var tidlig i høst. Husker hvor nydelig jeg syns det var. Frihet. Frihet til å komme hjem uten å måtte planlegge hvordan jeg skulle få sneket i meg mest mulig på kortest mulig tid uten å bli oppdaget. Frihet til å kunne sitte helt avslappet i sofaen om kveldene uten å bli rastløs og grinete fordi jeg ikke fikk drikke i fred. Slippe å bruke masse energi på å skjule.  Jeg hadde en skikkelig klump i magen i går. Følte at jeg hadde sunket så dypt. Det hadde jeg jo også, men jeg skal krabbe meg oppover igjen. Lørdag kveld og ingen alkohol. Det skal det heller ikke bli de neste ukene. Jeg blir bare lei meg av å holde på å røre slik. Jeg vil leve igjen, være lykkelig og glad  😃 
 

-Irene

Anonymkode: 8a1ec...467

[AnonymBruker]

Noen her som har tatt overdose? Hvordan bør pårørende oppføre seg etter en overdose for å være mest mulig til støtte? 

En person jeg er veldig glad i (en av mine nærmeste) hadde en overdose for en ukes tid siden, tilstanden har vært kritisk og vedkommende har vært i kunstig koma. Nå er personen våken og jeg skal besøke h*n ikveld. Vi har en svært nære relasjon. Og siden vedkommende fortsatt er syk (akutt nyresvikt, problemer med sirkulasjonssystemet) ønsker jeg at besøket skal være til mest mulig trøst og støtte.

Er veldig usikker på hvordan jeg bør oppføre meg? Bør jeg være helt ærlig om alt som har skjedd, eller bør unngå å fortelle ting som medfører bekymring? (Rusmisbruket har vært skjult for "alle" frem til nå, men siden vi trodde h*n skulle dø så vet nå "alle". I tillegg vil overdosen få en del konsekvenser for jobb og lignende). 

Bør jeg fokusere på at vedkommende har vært flink til å holde seg "edru" lenge fremfor denne episoden som fikk så store konsekvenser? 

Eller bør jeg bare snakke om helt hverdagslige ting, uten å legge noe vekt på omstendighetene? 

Jeg vet jeg ikke er målgruppen for denne tråden, men jeg er helt mentalt på bunnen og tenker ikke lenger klart etter en grusom uke. Setter derfor stor pris på råd om hvordan jeg kan være til best mulig støtte, fra noen som kanskje har vært i en lignende situasjon. 

Anonymkode: 36893...1d4

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg et rusproblem, men jeg ville ikke likt det om folk gikk rundt grøten eller latet som ingenting. Jeg hadde villet at noen spurte hvordan jeg egentlig har hatt det, og at vedkommende sa han ønsket å være en som jeg kunne snakke med, og få støtte av. Om jeg var åpen og ærlig ville jeg at de skulle spurt hvordan det begynte osv, benyttet anledningen. Vise omsorg, men ikke grave. Jeg hadde villet at noen spurte meg om jeg ønsket hjelp videre. Og ut i fra svarene mine turd å spørre om jeg hadde tatt for mye med vilje. Om besøket mitt hadde vært "sint" på meg, fortalt hvor mye jeg hadde skuffet dem så ville jeg sannsynligvis ha lukket meg og heller vært i fred. 

Du må ha i bakhodet at personen du skal besøke sannsynligvis føler skam og er redd, og kanskje deprimert. Derfor bør du være bevisst på hvordan du tilnærmer deg vedkommende. 

Husk også at det er opp til personen selv om han eller hun vil snakke, og/eller oppsøke hjelp. 

Lykke til. Du må gjerne dele hvordan det gikk.

Anonymkode: 248f1...49e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har ikke jeg et rusproblem, men jeg ville ikke likt det om folk gikk rundt grøten eller latet som ingenting. Jeg hadde villet at noen spurte hvordan jeg egentlig har hatt det, og at vedkommende sa han ønsket å være en som jeg kunne snakke med, og få støtte av. Om jeg var åpen og ærlig ville jeg at de skulle spurt hvordan det begynte osv, benyttet anledningen. Vise omsorg, men ikke grave. Jeg hadde villet at noen spurte meg om jeg ønsket hjelp videre. Og ut i fra svarene mine turd å spørre om jeg hadde tatt for mye med vilje. Om besøket mitt hadde vært "sint" på meg, fortalt hvor mye jeg hadde skuffet dem så ville jeg sannsynligvis ha lukket meg og heller vært i fred. 

Du må ha i bakhodet at personen du skal besøke sannsynligvis føler skam og er redd, og kanskje deprimert. Derfor bør du være bevisst på hvordan du tilnærmer deg vedkommende. 

Husk også at det er opp til personen selv om han eller hun vil snakke, og/eller oppsøke hjelp. 

Lykke til. Du må gjerne dele hvordan det gikk.

Anonymkode: 248f1...49e

Takk for gode råd, jeg synes besøket gikk greit. Jeg spurte hvordan vedkommende hadde det, og fikk at ærlig svar om at formen var dårlig og følte seg svært redusert. Utenom det så ønsket ikke vedkommende å snakke noe mer om hva som hadde skjedd, men ville heller høre på at jeg snakket om helt hverdagslige ting. 

Jeg skal tilbake på besøk alle dager fremover så kanskje vi får snakket litt mer om det da, men jeg kommer ikke til å pushe eller mase om det. 

Dessverre er overdosen en resultat av lange helsekøer, vedkommende ønsker hjelp, men må vente i ukesvis for å få plass på avrusning. De siste månedene har vedkommende vært flink og trappet ned/sluttet helt med rusen. Og toleransen har samtidig gått ned, som dessverre endte katastrofalt da det kom en sprekk ☹ 

Føler meg verken sint eller skuffet over vedkommende, er takknemlig for ikke personen døde. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe til å bære den vanskelige byrden for vedkommende. 

Anonymkode: 36893...1d4

[AnonymBruker]

Tok det opp med mannen min igår natt. At jeg var lei. At jeg ikke ante hva jeg drev med og hvorfor. Drukket tett siden i sommer. Så denne uka skal jeg holde meg unna alko man-fre. For første gang pp veldig lenge... Wish me luck. 

 

MM. 

Anonymkode: 8f787...013

[AnonymBruker]

Nå var det lenge siden jeg hadde tittet innom denne tråden, skyldfølelse kanskje🤔 her drikkes det nå alkohol torsdag til søndag, men ikke mandag til onsdag. Blir så glad av å lese dere som har greid dere mange uker uten noe. Her greier jeg å holde meg unna helt til stresset topper seg. Da må jeg bare ha noe å roe meg litt på, og det har blitt mye av det i det siste😩 jeg heier på dere, men har gitt litt opp meg selv

 

-Andrea

Anonymkode: a69ef...525

[AnonymBruker]

Man føler seg fort alene om dette problemet, men her inne så oppdager man jo at det er man slett ikke.

Jeg har jobbet de siste to årene med å slutte helt. Bare litt fungerer ikke for meg. Jeg har slitt mye med voldsomme fyllekuler på egen hånd, og disse har skapt utallige uønskede og ikke minst pinlige situasjoner. Folk har trukket seg unna meg. I starten drakk jeg mye for å døyve angst og vonde tanker. Som en del andre. Og så ble jeg etter hvert hektet på å komme meg bort. Men det eneste som skjedde var at hyppigheten og mengdene bare økte. 
 

Jeg har fått hjelp gjennom fastlegen som henviste meg videre til samtaler. Nå er det noen måneder siden siste sprekk, og før det var det over et halvt år uten noe «tull». For å holde meg unna har jeg fått en del verktøy jeg kan benytte meg av for å unngå å havne utpå igjen. Jeg har også vært åpen med nærmeste familie og venner, og kan ringe dem når jeg trenger. Et lite problem jeg støtte på var den lille stemmen i hodet som sa at jeg bare kunne drikke litt, ingen ville få vite det. Det var en motvilje og en slags opprører i meg når ting ble for tøft, tror jeg. Men etter hvert har jeg lært å kjenne igjen dette og så kontakter jeg noen før det kommer ut av kontroll. Jeg vil ikke havne der igjen. Det koster for mye. For hver gang jeg gjør feilen så må jeg betale den leksa det er. Og så har jeg lurt inni meg på hvor mange ganger jeg må gjennom det for at det skal sitte.
 

Mulig litt rotete, dette, men jeg heier på dere alle sammen. 

Anonymkode: 8d913...9e4

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man føler seg fort alene om dette problemet, men her inne så oppdager man jo at det er man slett ikke.

Jeg har jobbet de siste to årene med å slutte helt. Bare litt fungerer ikke for meg. Jeg har slitt mye med voldsomme fyllekuler på egen hånd, og disse har skapt utallige uønskede og ikke minst pinlige situasjoner. Folk har trukket seg unna meg. I starten drakk jeg mye for å døyve angst og vonde tanker. Som en del andre. Og så ble jeg etter hvert hektet på å komme meg bort. Men det eneste som skjedde var at hyppigheten og mengdene bare økte. 
 

Jeg har fått hjelp gjennom fastlegen som henviste meg videre til samtaler. Nå er det noen måneder siden siste sprekk, og før det var det over et halvt år uten noe «tull». For å holde meg unna har jeg fått en del verktøy jeg kan benytte meg av for å unngå å havne utpå igjen. Jeg har også vært åpen med nærmeste familie og venner, og kan ringe dem når jeg trenger. Et lite problem jeg støtte på var den lille stemmen i hodet som sa at jeg bare kunne drikke litt, ingen ville få vite det. Det var en motvilje og en slags opprører i meg når ting ble for tøft, tror jeg. Men etter hvert har jeg lært å kjenne igjen dette og så kontakter jeg noen før det kommer ut av kontroll. Jeg vil ikke havne der igjen. Det koster for mye. For hver gang jeg gjør feilen så må jeg betale den leksa det er. Og så har jeg lurt inni meg på hvor mange ganger jeg må gjennom det for at det skal sitte.
 

Mulig litt rotete, dette, men jeg heier på dere alle sammen. 

Anonymkode: 8d913...9e4

Kan jeg få spørre om hva slags verktøy du har fått for å holde deg unna? Jeg skulle gjerne hatt noen tips. Jeg er på dag tre nå uten alkohol og det går over all forventning, men vet jo at suget kan komme når som helst. 

-Irene

Anonymkode: 8a1ec...467

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Kan jeg få spørre om hva slags verktøy du har fått for å holde deg unna? Jeg skulle gjerne hatt noen tips. Jeg er på dag tre nå uten alkohol og det går over all forventning, men vet jo at suget kan komme når som helst. 

-Irene

Anonymkode: 8a1ec...467

Hei,

Det er ikke noen banebrytende råd, og de er kanskje ganske kjedelige og innskrenkede, men jeg kan jo fortelle litt om hva jeg kom frem til sammen med behandler at fungerer best i mitt tilfelle, gjennom prøving og feiling 😊

Det aller viktigste er å være åpen med mine nærmeste om hva jeg sliter med, og at jeg sannsynligvis ville kunne komme til å trenge deres hjelp og støtte. Jeg fortalte dem at jeg hadde vært hos fastlegen og at jeg hadde begynt i samtaler. Det gjorde også at de skjønte alvoret, og jeg ble rørt over mottagelsen det faktisk fikk. De var mer enn villige til å hjelpe til, og det var bare å ringe når jeg merket at jeg ville drikke.
 

Men. Som skrevet over så har jeg hatt djevelen på skulderen en del ganger, og de første gangene gikk jeg rett på trynet fordi jeg fortalte meg selv løgner om at det bare skulle bli «litt», bare for å få godfølelsen, og at støtteapparatet ikke trengte å ha noe med det å gjøre, for jeg kunne heller kontakte dem hvis jeg begynte å bli for full (yeah right). Her er jeg fremdeles livredd for å feile igjen. At jeg brått skal gjøre noe på impuls. Men jeg vet også at når jeg får tenkt godt igjennom konsekvensene og akseptert at higen etter å drikke er der, så skjer det sjelden.
 

For å unngå mest mulig av impulsiteten må jeg holde meg unna flest mulig settinger der det kan skje, og settinger som kan utløse mange tanker om alkohol.

Skjer det når jeg er hjemme, så har jeg en avtale med meg selv om at dersom lysten dukker opp, så skal jeg tenke gjennom det i minst én time, og jeg skal ha snakket med minst én av mine kjære innen jeg tar avgjørelsen. Da tar som regel tanken på å skuffe noen av dem over. Eller så begynner jeg å tenke på hvordan det har føltes morgenen etter en tung kveld, og kjenner alle følelsene på kroppen. Alle de flaue situasjonene. Angsten. Osv. Jeg aksepterer at lysten og tankene er der, men prøver å gå litt utenfor meg selv. Det er bare dumme tanker. Før tenkte jeg automatisk at når jeg hadde lyst på alkohol, da SKULLE jeg drikke. Jeg bare godtok det og gikk på butikken. Det har krevd en del omstilling, men tanken forsvinner til slutt. Og det kan trenes opp. Ta en pause og undersøke hva som egentlig foregår.

En annen ting er å gjøre andre ting som tar bort lysten og/eller flytter fokuset. Ta en tur ut i skogen, trene litt. Inviter noen på kaffe. Det vanlige.

Det er så viktig å si fra til noen når tankene melder seg, og «helst før». Jeg er singel og har ved et par anledninger måttet sette meg på bussen rett hjem til min far, for da vet jeg at det ikke vil skje noe. Og så prater vi sammen og gjør hyggelige ting, og han vet at nå er det noe vi må jobbe med her. (Kanskje ikke det letteste å gjøre hvis man har andre forpliktelser, ev. partner som selv drikker og ikke tar dine lovnader om å slutte å drikke på alvor osv.)

Jeg går ikke ut med jobben og møter ikke folk/dater ute på barer.

På private arrangementer så holder jeg meg til brus og vann, da alle mulige alkoholfrie «substitutter» som ingefærøl, mocktails osv på sikt gjør at jeg får mer lyst på det «ekte» (enten der og da, eller dager/uker senere). Jeg har ikke verdens største omgangskrets, så når jeg er på slike arrangementer, vil det alltid være minst én person der som vet at jeg ikke skal drikke. Og da kan jeg ikke det da heller.

I tillegg har vi jobbet parallelt med angsten og de depressive tankene som utgjør mange av grunnene til at dette misbruket startet. Jeg har en dyktig behandler som har gitt meg troen på at jeg også kan mestre ting, litt etter litt. Og de små seirene på veien har også gjort at jeg ikke har lyst til å kaste bort all jobben vi har gjort. Sakte, men sikkert så tittet vi litt opp av grøfta igjen. Og her håper jeg å få fortsette å jobbe meg oppover.

 

Dette ble ganske langt og fungerer nok ikke for alle, men det er i alle fall en del erfaringer på veien som har fungert for meg. Jeg er fortsatt redd, men har en litt annen ro enn tidligere. Sikkert fordi vi har jobbet med alt rundt også, og ting ikke føles like tungt og umulig lenger. Hvis en av tingene kan hjelpe noen her inne, så blir jeg glad. Hvis ikke, så har man gjort et forsøk 😊 Jeg jobber fortsatt intenst med dette til tider, så jeg er langtfra noen fasit eller noe sluttprodukt. Det må nok forsøkes å oppretteholdes livet ut, så godt det lar seg gjøre, for tankene vil nok alltid dukke opp i større eller mindre grad.

Anonymkode: 8d913...9e4

[AnonymBruker]

Jeg siterer ikke det du skriver anonym ...9e4 siden det er så mye, men tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Ser at vi har litt ulikt utgangspunkt, men det vi har felles er jo dette evinnelige strevet med alkoholkonsum. Jeg drikker/drakk alltid bare hjemme og stort sett kun i smug. Det var ikke noe problem å ta en flaske vin eller noen øl foran andre i helgene, men saken er at jeg av og til kunne fortsette å drikke på en søndag kveld eller en annen dag i uken som ingen visste om eller så. Så de siste ukene nå så eskalerte det hele, og det ble oftere og oftere. 
 

Så nå måtte jeg bare si stopp til meg selv før det tok helt av, eller det vil si det tok jo helt av når jeg måtte drikke hver dag. Det gikk ikke utover noen andre enn meg selv, men det hadde det nok gjort over tid. Man blir jo helt sløv og etter hvert likegyldig. Nå vet kjæresten at jeg sliter litt av og til, så du har rett i at det hjelper å ha noen å snakke med som vet. Det kunne uansett aldri falle meg inn å si til ham en dag at « nå kjenner jeg på suget». Det ville jeg aldri gjort. Jeg lider heller i stillhet. Det er bare slik jeg er av natur. Men det hjelper å vite at han vet at jeg sliter. Bare det at han vet er en slags støtte i seg selv. 
 

Trening hjelper meg masse, så det er et godt tips for min del også. Jeg har tro på at jeg skal klare mine «hvite uker» nå, og det er så godt å se at vi er flere med samme mål ❤️ 
 

-Irene

Anonymkode: 8a1ec...467

[AnonymBruker]

Torsdag. Vanligvis ville jeg dratt innom polet på veg hjem fra jobb. Greier jeg å avstå det i dag? 

Lovte mannen at jeg skulle være edru denne "uka" og vente med vina til fredag. Jeg har lyst til å holde løftet, mest for min egen del. Greide jeg å være edru i går så greier jeg vel det i dag også. Men det er bare noe med "torsdager". Nesten helg. Hjemmekontor i morgen, osv. Spiller det egentlig noen rolle? Jeg greier tydeligvis å holde meg uten. Kan jeg ikke bare få kose meg, liksom. Yolo osv. 

Jeg vil, men det sitter liksom en djevel på skuldra. Og han holder ikke kjeft. 

Anonymkode: 8f787...013

[AnonymBruker]

Dette krever mental styrke, å stå imot. Å kunne tenke klart i det øyeblikket man MÅ drikke, eller å kjøpe drikke.

Dummeste er å holde seg i ukedagene, så drikke lørdag/søndag.

Kutt helt ut!! Aldri mer, glem alt som heter å kose seg med alkohol. For det er INGEN kos! Kun manipulering av sinnet ditt, kroppen din hater alkohol.

Jeg stoppet i mars når korona kom, klart meg uten siden den tid. Helt utrolig, nå går jeg turer. Trener styrketrening 3 dager i uken, i stedet for flaska hver kveld. Aldri følt meg bedre.

Det som er så trist, er at det er SÅ MANGE som sitter hjemme å drikker alkohol hver kveld for å slappe av. Føle seg bedre, er så lett å komme inn i en ond sirkel. Totalforbud er eneste løsning.

- Even

Anonymkode: f7823...825