Skravletråd for de som strever med alkoholkonsumet

[AnonymBruker]

På 19.1.2020 den 11.45, AnonymBruker skrev:

Huff, føler med deg C, livet er ikke så lett å leve noen ganger!❤️ 😔

Holdt meg helt hvit og det gikk fint i halvannen måned, så fikk jeg besøk før helga av noen jeg ikke har sett på en stund, og han hadde seff med pils, og da braket jeg på en skikkelig smell som har vart fra torsdag til i går, det skulle faktisk ikke mer til..😬 Og så kommer det selvhatet som du snakker om også ja, over dumskapen, hater bare alkoholen også, mer enn noe annet..

Kanskje er det beste å ikke drikke noe som helst C, når du får igjen styrken til det??

Ser ikke ut som det går å drikke av og til for meg i alle fall, har ikke nok selvkontroll til det, det vil bare eskalere da, må innse det..

Klem til deg!🤗

Pia

 

Anonymkode: 273df...b94

Ja det er sikkert best å ikke drikke noe som helst, men jeg klarer det ikke virker det som. Er redd for å sprekke mer på ulovlige rusmidler hvis jeg fjerner alkoholen helt. Samtidig, som min behandler min sa til meg i dag når jeg sa jeg trengte den; Trenger du egentlig virkelig alkohol? Gjør den deg bedre? Da så jeg jo urimeligheten i egne tanker. 

Lykke til med å komme deg tilbake til hvite dager! Du har vært flink og halvannen måned rusfri har ikke vært forgjeves til tross for noen dagers sprekk. Å sprekke er for de fleste en del av prosessen.

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

[AnonymBruker]

Hei.

Første gang jeg skriver her men har fulgt med tråden fra start. Jeg har drukket rødvin daglig over flere år, og var hos lege i går. Hun vil ha blodprøver og jeg bestemte meg der og da for at nok er nok. I går drakk jeg ingenting og det var helt ok, ingen kroppslig reaksjon overhodet. Sov godt og er ikke skjelven eller svett. 

Men jeg har den siste tiden hatt vondt øverst til høyre i magen og lurer litt på om ikke leveren min sliter litt. Blodprøvene skal jeg ta på laboratorium og jeg lurer i den forbindelse på om jeg er avholden i et par uker før jeg tar dem hvordan dette vil påvirke prøvene? Ser det er en del med kunnskap her inne og dere er flinke som prøver og redusere/ kutte alkoholen,

Em

Anonymkode: 7679a...d12

[AnonymBruker]

Jeg har så altoppslukende russug nå. Det er så ufattelig tøft å stå i mot. Jeg erger meg over at jeg klarte å la være å kjøpe øl eller vin i dag. Og nå er det for sent...

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

[AnonymBruker]

Tusen takk for en "fin" tråd. Mye interessant lesing😊 Er en kvinne i 40 årene, bor alene, har barn fra slutten av tenårene til godt opp i 20 årene. Har en god utdannelse/jobb, hus, bil og en grei økonomi. Barna er blitt store, så klarer seg fint selv.  Jobben min består bl.a. av å hjelpe mennesker med rusproblemer. Det er en jobb jeg trives godt med. Det mine kollegaer ikke vet, er at jeg selv drikker en god del. Det hele startet i 20 årene. Ble da alene med mine barn, var midt i en lang utdanning og hadde det egentlig ganske tøft. Det var lite hjelp å få fra barnefar. Så alt falt på meg. I helgene drakk jeg som regel da 1-2 flasker vin, bare for å slappe av. Etter hvert ble det til at jeg fant alle slags unnskyldninger for å drikke vin. Til og med masteren ble til under en evig døs av vin. Fikk til og med toppkarakter på den. Jeg har etter hvert lagt bak meg et par dårlige forhold med både psykisk og fysisk vold. Det er ikke til å legge skjul på at det er i de dårlige perioder jeg har drukket mest vin. Aldri sprit. Jeg kunne til og med komme hjem etter en heftig dag på jobben, for så å tømme ei flaske vin som trøst. 

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg har innsett galskapen. Ikke at jeg vil definere meg som en alkoholiker, men likevel redd for at jeg en dag skal havne som pasient på min egen arbeidsplass. Det ville blitt utrolig flaut. Jeg har nå kommet meg godt i gang med "hvit måned". Så godt i gang, at jeg er på mnd 2. Målet er ikke å slutte å drikke, men å redusere til kun i helgener. Samtidig i noe mindre volum enn tidligere. 

I tillegg har jeg også fått bedre orden på livet mitt. Har fått et bedre forhold til mine barn, blir ikke mer kjærester som viser sin kjærlighet i form av bl.a trusler og vold. Jeg har det godt nå.😊

 

Heidi

Anonymkode: 93076...12b

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for en "fin" tråd. Mye interessant lesing😊 Er en kvinne i 40 årene, bor alene, har barn fra slutten av tenårene til godt opp i 20 årene. Har en god utdannelse/jobb, hus, bil og en grei økonomi. Barna er blitt store, så klarer seg fint selv.  Jobben min består bl.a. av å hjelpe mennesker med rusproblemer. Det er en jobb jeg trives godt med. Det mine kollegaer ikke vet, er at jeg selv drikker en god del. Det hele startet i 20 årene. Ble da alene med mine barn, var midt i en lang utdanning og hadde det egentlig ganske tøft. Det var lite hjelp å få fra barnefar. Så alt falt på meg. I helgene drakk jeg som regel da 1-2 flasker vin, bare for å slappe av. Etter hvert ble det til at jeg fant alle slags unnskyldninger for å drikke vin. Til og med masteren ble til under en evig døs av vin. Fikk til og med toppkarakter på den. Jeg har etter hvert lagt bak meg et par dårlige forhold med både psykisk og fysisk vold. Det er ikke til å legge skjul på at det er i de dårlige perioder jeg har drukket mest vin. Aldri sprit. Jeg kunne til og med komme hjem etter en heftig dag på jobben, for så å tømme ei flaske vin som trøst. 

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg har innsett galskapen. Ikke at jeg vil definere meg som en alkoholiker, men likevel redd for at jeg en dag skal havne som pasient på min egen arbeidsplass. Det ville blitt utrolig flaut. Jeg har nå kommet meg godt i gang med "hvit måned". Så godt i gang, at jeg er på mnd 2. Målet er ikke å slutte å drikke, men å redusere til kun i helgener. Samtidig i noe mindre volum enn tidligere. 

I tillegg har jeg også fått bedre orden på livet mitt. Har fått et bedre forhold til mine barn, blir ikke mer kjærester som viser sin kjærlighet i form av bl.a trusler og vold. Jeg har det godt nå.😊

 

Heidi

Anonymkode: 93076...12b

Hei Heidi. Føler du eksemplifiserer at dette rammer «alle». Alle kan få et rusproblem, det er ikke bare den slitne «alkoholikeren» som henger på gata, det er hvermannsen. 

håper du greier å redusere, og komme inn i et godt spor. Føler du at du sitter på tips og triks fra jobben din du kan bruke?

-Andrea

Anonymkode: a69ef...525

[AnonymBruker]

For min del begynner det snart å nærme seg fødsel. Det har gått kjempefint å holde meg unna disse månedene. Jeg blir nesten overmodig og tenker at nå skal det gå så bra etterpå, men jeg vet jo hvordan det gikk sist   Jeg føler jeg må lage meg en plan, men da må jeg ha med meg mannen min også, greier det ikke alene.

 

-Andrea

Anonymkode: a69ef...525

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei Heidi. Føler du eksemplifiserer at dette rammer «alle». Alle kan få et rusproblem, det er ikke bare den slitne «alkoholikeren» som henger på gata, det er hvermannsen. 

håper du greier å redusere, og komme inn i et godt spor. Føler du at du sitter på tips og triks fra jobben din du kan bruke?

-Andrea

Anonymkode: a69ef...525

Hei Andrea

Joda, tror at alle er i stand til å få et rusproblem. Problemet er at det gjerne kommer snikende, og at "rusproblemet"  er kommet langt før man innser det selv. For min del var det tøft å innse at jeg hadde et alkoholproblem. Det var vel gjerne mine barn som hintet til det, selv om de aldri har sett meg "dritings". Har alltid forsøkt å begrense inntaket mens barna mine har vært til stede. Men de la jo merke til alle flaskene som fort forsvant fra vinstativet, og som like fort ble erstattet av nye flasker. 

Mitt tips fra jobben er at det aldri er for sent å be om hjelp. Start hos fastlegen. Han/hun henviser videre. For de som fremdeles har sånn noenlunde kontroll over inntaket sitt, men er redd for å miste det, gjør som jeg og start med hvit mnd i første omgang. Her har det også vært slutt på å "hamstre" store mengder vinflasker ei stund. Da går forbruket automatisk ned.

 

Heidi 

Anonymkode: 93076...12b

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del begynner det snart å nærme seg fødsel. Det har gått kjempefint å holde meg unna disse månedene. Jeg blir nesten overmodig og tenker at nå skal det gå så bra etterpå, men jeg vet jo hvordan det gikk sist   Jeg føler jeg må lage meg en plan, men da må jeg ha med meg mannen min også, greier det ikke alene.

 

-Andrea

Anonymkode: a69ef...525

Så bra at du har klart å holde deg unna disse mnd mens du har vært gravid. Jeg er sikker på at du klarer det videre også. Tror det er viktig at du får med deg mannen din på det. Trenger jo ikke slutte helt, men å holde seg på et minimum i helger er nok lurt. Har du snakket med mannen din om dette? Dessuten store mengder alkohol og små barn hører ikke sammen. Kan fort skje katastrofale uhell. Finnes dessverre nok av de. 

 

Heidi

Anonymkode: 93076...12b

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei Heidi. Føler du eksemplifiserer at dette rammer «alle». Alle kan få et rusproblem, det er ikke bare den slitne «alkoholikeren» som henger på gata, det er hvermannsen. 

håper du greier å redusere, og komme inn i et godt spor. Føler du at du sitter på tips og triks fra jobben din du kan bruke?

-Andrea

Anonymkode: a69ef...525

Det kan så absolutt skje alle. Jeg er sykepleier og jobbet i rus- og psykiatri før jeg ble så syk at jeg falt ut av arbeidslivet og deretter gradvis utviklet et tyngre og tyngre rusbruk. Det skjer i alle type grupper enten det er en person uten utdannelse og sosialt nettverk eller en anerkjent psykiater. 

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Det kan så absolutt skje alle. Jeg er sykepleier og jobbet i rus- og psykiatri før jeg ble så syk at jeg falt ut av arbeidslivet og deretter gradvis utviklet et tyngre og tyngre rusbruk. Det skjer i alle type grupper enten det er en person uten utdannelse og sosialt nettverk eller en anerkjent psykiater. 

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

Ja dette kan ramme alle!! Ingen tvil om det..

Anonymkode: 273df...b94

[AnonymBruker]

Enig med deg, C. Selvfølgelig kan det skje alle. Og det gjør det. Det kan gå fra en dag til en annen, hvor lysten på et glass vin (eller whatever floats your boat) utvikler seg til noe du må. Grensen er nærmest usynlig. 
 

Hilde. 

Anonymkode: a0cd4...b04

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så bra at du har klart å holde deg unna disse mnd mens du har vært gravid. Jeg er sikker på at du klarer det videre også. Tror det er viktig at du får med deg mannen din på det. Trenger jo ikke slutte helt, men å holde seg på et minimum i helger er nok lurt. Har du snakket med mannen din om dette? Dessuten store mengder alkohol og små barn hører ikke sammen. Kan fort skje katastrofale uhell. Finnes dessverre nok av de. 

 

Heidi

Anonymkode: 93076...12b

Ja, vi har snakket om det, og han har redusert inntaket sitt, men jeg ser jo at han har samme mønster som meg, som «fortjener» vin på en tirsdag fordi dagen har vært «ekstra; slitsom, bra, trist, etc.» Det er utrolig vanskelig med to mennesker med denne tankegangen, for vi er ikke noe gode til å si «nei» når en av oss sier vi har hatt en dårlig dag og fortjener vin. Tipper det blir vår største utfordring...

 

-Andrea

Anonymkode: a69ef...525

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi har snakket om det, og han har redusert inntaket sitt, men jeg ser jo at han har samme mønster som meg, som «fortjener» vin på en tirsdag fordi dagen har vært «ekstra; slitsom, bra, trist, etc.» Det er utrolig vanskelig med to mennesker med denne tankegangen, for vi er ikke noe gode til å si «nei» når en av oss sier vi har hatt en dårlig dag og fortjener vin. Tipper det blir vår største utfordring...

 

-Andrea

Anonymkode: a69ef...525

Bra at dere kan snakke om det. Synes dere har kommet langt med bare å innse at dere har et problem. Selv er det ikke lenge siden jeg gjorde det.  Det var tøft, for jeg kunne ikke skylde på andre enn meg selv. Da jeg innså det, sluttet jeg å kjøpe et lager med vin. Da ble det kun en til helgen. Fungerte fint, selv om savnet etter vin var der hele tiden. Etter hvert begynte jeg med "hvit mnd", som har vart i 6 uker. Kjenner det gjør godt for kroppen. Jeg vet at om jeg kjøper en kartong med vin i dag, er den borte etter bare et par dager. 

Heidi

Anonymkode: 93076...12b

[AnonymBruker]

Sitter og drikker i dette øyeblikk. Klarte 13 dager uten alkohol, så smalt det etter gruppetimen idag. fml.

- Vimsa.

Anonymkode: 35886...40e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sitter og drikker i dette øyeblikk. Klarte 13 dager uten alkohol, så smalt det etter gruppetimen idag. fml.

- Vimsa.

Anonymkode: 35886...40e

Føler med deg. Jeg drikker også... 

Jeg tror jeg må mobilisere alt jeg har for å klare ei hvit uke neste uke. Drikker to dager i uken for tiden. 

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg. Jeg drikker også... 

Jeg tror jeg må mobilisere alt jeg har for å klare ei hvit uke neste uke. Drikker to dager i uken for tiden. 

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

huff...stor klem til deg ❤️ Jeg håper at det bare blir med denne dagen og at det ikke fortsetter i helga. Jeg vil ikke tilbake til den tiden hvor jeg drakk flere ganger i uka..

-Vimsa

Anonymkode: 35886...40e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

huff...stor klem til deg ❤️ Jeg håper at det bare blir med denne dagen og at det ikke fortsetter i helga. Jeg vil ikke tilbake til den tiden hvor jeg drakk flere ganger i uka..

-Vimsa

Anonymkode: 35886...40e

Jeg heier på deg! 

( OBS! DETTE BLE LANGT. SCROLL VIDERE HVIS DET BLIR FOR MYE!)

Det vil egentlig ikke jeg heller, men jeg er så dårlig psykisk for tiden at det eneste som hindrer meg fra å drikke oftere er at det blir så mye kcal og ødelegger treningen min. Jeg gir ellers F i økonomi, helse og ja. Jeg bryr meg ikke. Det er på håret at jeg klarer å holde meg unna andre rusmidler. Hadde en sprekk på annet i romjula. Bare en kveld, men ja. Jeg lengter etter mitt foretrukne rusmiddel. Prøver hardt å huske på at det var jo en grunn til at jeg dro i behandling. Jeg ble jo ØDELAGT av å ruse meg på alt mulig døgnet rundt. Jeg hadde vært død nå hvis jeg ikke haddr dratt i behandling. Samtidig så er det akutt antidepressiva og det gjør så godt. Fram til nedturen kommer da. 

I morgen drar jeg på brukerstyrt plass på DPS for jeg vet at hvis jeg blir hjemme i helga så går det ikke bra. Men jeg kjenner ikke EN plass at jeg ønsker å dra dit. Jeg vil være hjemme. Hvor enn tungt det faktisk er. 

Med min historie så har jeg statistikken mot meg i forhold til varig rusfrihet, overlevelse og livskvalitet. Nå skjønner jeg jo hvorfor. For etter hvert som månedene har gått etter rusbehandling så har det krevd mer og mer. Og nå har jo alkoholbruken eskalert. Bare fordi det er lovlig. Ikke er det vits for meg å begynne på antabus heller. Har prøvd det før og det ender bare med at jeg slutter og venter til det er ute av kroppen. For jeg er så psykisk syk at i dårlige perioder så handler ALT om å flykte. Det er så irriterende for jeg VET så mye om rusfrihet, hvordan holde seg videre rusfri, alt av konsekvenser, tankemønster og triggere til en rusmisbruker osv. Men når jeg er i en dårlig periode som jeg nå har vært i i en måned så forsvinner det. Jeg prøver alt jeg kan å rasjonalisere, avlede, huske hvordan det var før jeg dro i behandling, kjempe for å ikke ødelegge det jeg har kjempet for. Likevel har den siste måneden innebært en kveld med amfetamin, en kveld med overstadig beruselse med politi involvert, en kveld hvor jeg ble begjært tvangsinnlagt, men klarte å avverge det ved å love at jeg ikke skulle skade meg for så at jeg skadet meg likevel når jeg fikk fred fra legen,  hvor jeg noen timer senere var så påvirket at jeg besvimte multiple ganger og slo meg i hodet så mye at jeg fikk hjernerystelse. Måtte ringe legevakt da jeg besvimte hver gang jeg reiste meg opp og hadde et dypt kutt i pannen. Så ble henter av ambulanse og lagt inn på sykehuset for observasjon. Jeg har drukket ca to ganger i uken, minus de 11 dagene jeg var akuttinnlagt. Jeg har selvskadet og måttet bli sydd på legevakten. Jeg har spist lite. Kjørt meg så mye ned fysisk at jeg har bare klart å trene ca 50% av det jeg pleier. Familien min har blitt redd for meg fordi de ser hvor alvorlig dårlig jeg er. Jeg er henvist til planlagt innleggelse fordi jeg er så dårlig og risikoen for ordentlig tilbakefall til rus eller suicidalitet er så stor (jeg har blitt dreven på å oppsøke akutt hjelp når suicidal, men det er alltid en hårfin balanse for jeg gjør alt jeg kan for å unngå innleggelse. Derfor klarte jeg snakke meg ut av tvangsinnleggelse forrige uke, men mtp hva som skjedde etterpå så burde jeg bare blitt innlagt. Om så bare i et døgn til den aktuelle krisen gikk over) og ja. Alt rakner rundt meg. For hver gang jeg ikke klarer det og blir destruktiv så har jeg kjempet meg gjennom og klart å la det være og heller få hjelp når jeg ikke håndterer det selv mange ganger. Hver dag er en ufattelig kamp for tiden. 

I dag fikk jeg ny diagnose også. PTSD. Jeg visste jo jeg hadde det, men å få det bekreftet som noe mer enn bare enkelte symptomer, men faktisk reell PTSD gjorde det bare så virkelig. Og jeg er for dårlig til å få det behandlet. Risikoen for at det vil tippe meg over pinnen er for stor. Det blir litt sånn "dont poke the bear". 

Det er så jævlig for jeg var på mitt mest stabile noen sinne etter at jeg ble syk før jul. Jeg fikk et glimt av håp om at jeg i løpet av noen år kan få et mer levelig liv. Så kom virkeligheten tilbake og slo meg i trynet. 

Jeg har ikke gitt opp enda. Jeg har overlevd den ene krigen etter den andre. Men virkeligheten er den at det er stor sjanse for at jeg til slutt ikke vil overleve dette. Hver gang jeg vil gi opp tvinger jeg meg selv til å holde ut litt til. Nå skal jeg forhåpentligvis legges inn snart og jeg håper det kan gi meg mer å jobbe med og kjempe for. Så jeg skal holde ut til da. 

Føler liksom jeg har gått fra å skrive her om hvordan det har vært og hvor langt jeg har kommet. At jeg var en begynnende solskinnshistorie om en som kanskje har vært lengst inni rusen ut av de som har skrevet her til å gradvis bli fanget mer av rusen igjen og til å bli det motsatte av solskinn. Til å være en uforutsigbar storm. Jeg vil ikke være det. Jeg vil være solskinn. 

Huff. Dette ble langt og var ikke ment som et langt svar akkurat til deg vimsa. Jeg bare begynte å skrive også datt all fortvilelsen ut av meg. For greit nok at jeg har hatt én sprekk én  kveld på andre rusmidler. Det er ingen krise. Tilbakefall er virkelig en del av prosessen. Eskaleringen av alkoholen er mer problematisk. Eskaleringen av andre destruktive ting er mer problematisk. 

Å så mye jeg skulle gitt for å være i et trygt forhold, ha et sosialt nettverk, være i jobb og skru tiden tilbake hvor mine barn var nyfødt liggende til brystet mitt. Avhengig av meg. Tiden da jeg aldri kunne forestilt meg hvor ille det skulle gå med meg. Hvis jeg hadde fått se en film av hvordan livet mitt ville bli. Hadde jeg valgt å bli i forholdet til tross for psykisk mishandling? Siden jeg ikke tåler å bo alene og siden da jeg var i forholdet så var jeg i stand til å fortrenge alt han gjorde mot meg? Helt ærlig tror jeg det livet var bedre for meg enn livet jeg ufrivillig fikk etter jeg gikk fra han og alle reaksjonene på mishandlingen kom og tok fra meg alt jeg hadde. 

Å få den PTSD-diagnosen det bekreftet bare hvor mye jeg har blitt skadet av andre mennesker. Og jeg må leve med det, mens de bare går videre. Jaja. Han ene må i fengsel...

Her er dikt nr 79 jeg har skrevet siden mars 2018. Altså 79 dikt på snart to år... 

DRUKNET

Et lite pust av forbedring. 

Akkurat nok til å få håp. 

Håpet har druknet. 

Nå er jeg våt. 

 

Fanget i en sterk og endeløs elv. 

Det er slik, jeg opplever meg selv. 

 

Bit for bit, rives jeg ned. 

Styrken til å bygge, finner jeg ingen sted. 

 

Hva kan jeg gjøre? 

Hvor vil veien meg føre? 

Motet har jeg mistet. 

Så lenge nå, 

Har å slippe taket fristet. 

 

Det handler ikke om å slippe taket for å dø bare så det er sagt. Det handler om å slippe taket i alt som driver meg til å kjempe for å bli frisk. Fordi troen på at det skal gå bra til slutt er ikke der. 

Jeg forventer ikke at noen har orket å lese dette. Jeg bare trengte å få det litt ut. Så ja. Sånn ble det. 

Håper dere som evt har lest kan se på mitt innlegg som motivasjon for å aldri havne der jeg har vært eller der jeg er. Jeg var ikke en stereotypisk person til å havne så i grøfta. Både jeg og de rundt meg fikk sjokk. Det var ikke bare jeg som mistet meg. De mistet meg også. Kjente meg ikke lenger igjen.  Nå prøver jeg å skjule at jeg har falt sånn tilbake for å skåne de. 

Jeg skal forsøke å bruke helgen til å legge en plan for neste uke. For å klare meg uten alkohol. Klarer jeg en uke klarer jeg kanskje en til etter det. 

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

[AnonymBruker]

På 23.1.2020 den 23.38, AnonymBruker skrev:

Jeg heier på deg! 

( OBS! DETTE BLE LANGT. SCROLL VIDERE HVIS DET BLIR FOR MYE!)

Det vil egentlig ikke jeg heller, men jeg er så dårlig psykisk for tiden at det eneste som hindrer meg fra å drikke oftere er at det blir så mye kcal og ødelegger treningen min. Jeg gir ellers F i økonomi, helse og ja. Jeg bryr meg ikke. Det er på håret at jeg klarer å holde meg unna andre rusmidler. Hadde en sprekk på annet i romjula. Bare en kveld, men ja. Jeg lengter etter mitt foretrukne rusmiddel. Prøver hardt å huske på at det var jo en grunn til at jeg dro i behandling. Jeg ble jo ØDELAGT av å ruse meg på alt mulig døgnet rundt. Jeg hadde vært død nå hvis jeg ikke haddr dratt i behandling. Samtidig så er det akutt antidepressiva og det gjør så godt. Fram til nedturen kommer da. 

I morgen drar jeg på brukerstyrt plass på DPS for jeg vet at hvis jeg blir hjemme i helga så går det ikke bra. Men jeg kjenner ikke EN plass at jeg ønsker å dra dit. Jeg vil være hjemme. Hvor enn tungt det faktisk er. 

Med min historie så har jeg statistikken mot meg i forhold til varig rusfrihet, overlevelse og livskvalitet. Nå skjønner jeg jo hvorfor. For etter hvert som månedene har gått etter rusbehandling så har det krevd mer og mer. Og nå har jo alkoholbruken eskalert. Bare fordi det er lovlig. Ikke er det vits for meg å begynne på antabus heller. Har prøvd det før og det ender bare med at jeg slutter og venter til det er ute av kroppen. For jeg er så psykisk syk at i dårlige perioder så handler ALT om å flykte. Det er så irriterende for jeg VET så mye om rusfrihet, hvordan holde seg videre rusfri, alt av konsekvenser, tankemønster og triggere til en rusmisbruker osv. Men når jeg er i en dårlig periode som jeg nå har vært i i en måned så forsvinner det. Jeg prøver alt jeg kan å rasjonalisere, avlede, huske hvordan det var før jeg dro i behandling, kjempe for å ikke ødelegge det jeg har kjempet for. Likevel har den siste måneden innebært en kveld med amfetamin, en kveld med overstadig beruselse med politi involvert, en kveld hvor jeg ble begjært tvangsinnlagt, men klarte å avverge det ved å love at jeg ikke skulle skade meg for så at jeg skadet meg likevel når jeg fikk fred fra legen,  hvor jeg noen timer senere var så påvirket at jeg besvimte multiple ganger og slo meg i hodet så mye at jeg fikk hjernerystelse. Måtte ringe legevakt da jeg besvimte hver gang jeg reiste meg opp og hadde et dypt kutt i pannen. Så ble henter av ambulanse og lagt inn på sykehuset for observasjon. Jeg har drukket ca to ganger i uken, minus de 11 dagene jeg var akuttinnlagt. Jeg har selvskadet og måttet bli sydd på legevakten. Jeg har spist lite. Kjørt meg så mye ned fysisk at jeg har bare klart å trene ca 50% av det jeg pleier. Familien min har blitt redd for meg fordi de ser hvor alvorlig dårlig jeg er. Jeg er henvist til planlagt innleggelse fordi jeg er så dårlig og risikoen for ordentlig tilbakefall til rus eller suicidalitet er så stor (jeg har blitt dreven på å oppsøke akutt hjelp når suicidal, men det er alltid en hårfin balanse for jeg gjør alt jeg kan for å unngå innleggelse. Derfor klarte jeg snakke meg ut av tvangsinnleggelse forrige uke, men mtp hva som skjedde etterpå så burde jeg bare blitt innlagt. Om så bare i et døgn til den aktuelle krisen gikk over) og ja. Alt rakner rundt meg. For hver gang jeg ikke klarer det og blir destruktiv så har jeg kjempet meg gjennom og klart å la det være og heller få hjelp når jeg ikke håndterer det selv mange ganger. Hver dag er en ufattelig kamp for tiden. 

I dag fikk jeg ny diagnose også. PTSD. Jeg visste jo jeg hadde det, men å få det bekreftet som noe mer enn bare enkelte symptomer, men faktisk reell PTSD gjorde det bare så virkelig. Og jeg er for dårlig til å få det behandlet. Risikoen for at det vil tippe meg over pinnen er for stor. Det blir litt sånn "dont poke the bear". 

Det er så jævlig for jeg var på mitt mest stabile noen sinne etter at jeg ble syk før jul. Jeg fikk et glimt av håp om at jeg i løpet av noen år kan få et mer levelig liv. Så kom virkeligheten tilbake og slo meg i trynet. 

Jeg har ikke gitt opp enda. Jeg har overlevd den ene krigen etter den andre. Men virkeligheten er den at det er stor sjanse for at jeg til slutt ikke vil overleve dette. Hver gang jeg vil gi opp tvinger jeg meg selv til å holde ut litt til. Nå skal jeg forhåpentligvis legges inn snart og jeg håper det kan gi meg mer å jobbe med og kjempe for. Så jeg skal holde ut til da. 

Føler liksom jeg har gått fra å skrive her om hvordan det har vært og hvor langt jeg har kommet. At jeg var en begynnende solskinnshistorie om en som kanskje har vært lengst inni rusen ut av de som har skrevet her til å gradvis bli fanget mer av rusen igjen og til å bli det motsatte av solskinn. Til å være en uforutsigbar storm. Jeg vil ikke være det. Jeg vil være solskinn. 

Huff. Dette ble langt og var ikke ment som et langt svar akkurat til deg vimsa. Jeg bare begynte å skrive også datt all fortvilelsen ut av meg. For greit nok at jeg har hatt én sprekk én  kveld på andre rusmidler. Det er ingen krise. Tilbakefall er virkelig en del av prosessen. Eskaleringen av alkoholen er mer problematisk. Eskaleringen av andre destruktive ting er mer problematisk. 

Å så mye jeg skulle gitt for å være i et trygt forhold, ha et sosialt nettverk, være i jobb og skru tiden tilbake hvor mine barn var nyfødt liggende til brystet mitt. Avhengig av meg. Tiden da jeg aldri kunne forestilt meg hvor ille det skulle gå med meg. Hvis jeg hadde fått se en film av hvordan livet mitt ville bli. Hadde jeg valgt å bli i forholdet til tross for psykisk mishandling? Siden jeg ikke tåler å bo alene og siden da jeg var i forholdet så var jeg i stand til å fortrenge alt han gjorde mot meg? Helt ærlig tror jeg det livet var bedre for meg enn livet jeg ufrivillig fikk etter jeg gikk fra han og alle reaksjonene på mishandlingen kom og tok fra meg alt jeg hadde. 

Å få den PTSD-diagnosen det bekreftet bare hvor mye jeg har blitt skadet av andre mennesker. Og jeg må leve med det, mens de bare går videre. Jaja. Han ene må i fengsel...

Her er dikt nr 79 jeg har skrevet siden mars 2018. Altså 79 dikt på snart to år... 

DRUKNET

Et lite pust av forbedring. 

Akkurat nok til å få håp. 

Håpet har druknet. 

Nå er jeg våt. 

 

Fanget i en sterk og endeløs elv. 

Det er slik, jeg opplever meg selv. 

 

Bit for bit, rives jeg ned. 

Styrken til å bygge, finner jeg ingen sted. 

 

Hva kan jeg gjøre? 

Hvor vil veien meg føre? 

Motet har jeg mistet. 

Så lenge nå, 

Har å slippe taket fristet. 

 

Det handler ikke om å slippe taket for å dø bare så det er sagt. Det handler om å slippe taket i alt som driver meg til å kjempe for å bli frisk. Fordi troen på at det skal gå bra til slutt er ikke der. 

Jeg forventer ikke at noen har orket å lese dette. Jeg bare trengte å få det litt ut. Så ja. Sånn ble det. 

Håper dere som evt har lest kan se på mitt innlegg som motivasjon for å aldri havne der jeg har vært eller der jeg er. Jeg var ikke en stereotypisk person til å havne så i grøfta. Både jeg og de rundt meg fikk sjokk. Det var ikke bare jeg som mistet meg. De mistet meg også. Kjente meg ikke lenger igjen.  Nå prøver jeg å skjule at jeg har falt sånn tilbake for å skåne de. 

Jeg skal forsøke å bruke helgen til å legge en plan for neste uke. For å klare meg uten alkohol. Klarer jeg en uke klarer jeg kanskje en til etter det. 

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

Huff C, Jeg blir så tom for ord når jeg leser hvordan du har det. Det er så urettferdig hva du må gå gjennom. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for det å si " jeg vet hvordan du har det " strekker liksom ikke til  

Jeg drikker forsåvidt i dag også, men har lovet meg selv at etter dette så skal jeg holde meg alkoholfri frem til jeg skal ha planlagt vinkveld med en venn i februar (sist jeg hang med en venn var vel ifjor sommer, så syns det er innafor. og når jeg drikker med andre så drikker jeg med måte ). Håper jeg klarer å holde ut...

- Vimsa

Anonymkode: 35886...40e

[AnonymBruker]

On 1/23/2020 at 11:38 PM, AnonymBruker said:

Jeg heier på deg! 

( OBS! DETTE BLE LANGT. SCROLL VIDERE HVIS DET BLIR FOR MYE!)

Det vil egentlig ikke jeg heller, men jeg er så dårlig psykisk for tiden at det eneste som hindrer meg fra å drikke oftere er at det blir så mye kcal og ødelegger treningen min. Jeg gir ellers F i økonomi, helse og ja. Jeg bryr meg ikke. Det er på håret at jeg klarer å holde meg unna andre rusmidler. Hadde en sprekk på annet i romjula. Bare en kveld, men ja. Jeg lengter etter mitt foretrukne rusmiddel. Prøver hardt å huske på at det var jo en grunn til at jeg dro i behandling. Jeg ble jo ØDELAGT av å ruse meg på alt mulig døgnet rundt. Jeg hadde vært død nå hvis jeg ikke haddr dratt i behandling. Samtidig så er det akutt antidepressiva og det gjør så godt. Fram til nedturen kommer da. 

I morgen drar jeg på brukerstyrt plass på DPS for jeg vet at hvis jeg blir hjemme i helga så går det ikke bra. Men jeg kjenner ikke EN plass at jeg ønsker å dra dit. Jeg vil være hjemme. Hvor enn tungt det faktisk er. 

Med min historie så har jeg statistikken mot meg i forhold til varig rusfrihet, overlevelse og livskvalitet. Nå skjønner jeg jo hvorfor. For etter hvert som månedene har gått etter rusbehandling så har det krevd mer og mer. Og nå har jo alkoholbruken eskalert. Bare fordi det er lovlig. Ikke er det vits for meg å begynne på antabus heller. Har prøvd det før og det ender bare med at jeg slutter og venter til det er ute av kroppen. For jeg er så psykisk syk at i dårlige perioder så handler ALT om å flykte. Det er så irriterende for jeg VET så mye om rusfrihet, hvordan holde seg videre rusfri, alt av konsekvenser, tankemønster og triggere til en rusmisbruker osv. Men når jeg er i en dårlig periode som jeg nå har vært i i en måned så forsvinner det. Jeg prøver alt jeg kan å rasjonalisere, avlede, huske hvordan det var før jeg dro i behandling, kjempe for å ikke ødelegge det jeg har kjempet for. Likevel har den siste måneden innebært en kveld med amfetamin, en kveld med overstadig beruselse med politi involvert, en kveld hvor jeg ble begjært tvangsinnlagt, men klarte å avverge det ved å love at jeg ikke skulle skade meg for så at jeg skadet meg likevel når jeg fikk fred fra legen,  hvor jeg noen timer senere var så påvirket at jeg besvimte multiple ganger og slo meg i hodet så mye at jeg fikk hjernerystelse. Måtte ringe legevakt da jeg besvimte hver gang jeg reiste meg opp og hadde et dypt kutt i pannen. Så ble henter av ambulanse og lagt inn på sykehuset for observasjon. Jeg har drukket ca to ganger i uken, minus de 11 dagene jeg var akuttinnlagt. Jeg har selvskadet og måttet bli sydd på legevakten. Jeg har spist lite. Kjørt meg så mye ned fysisk at jeg har bare klart å trene ca 50% av det jeg pleier. Familien min har blitt redd for meg fordi de ser hvor alvorlig dårlig jeg er. Jeg er henvist til planlagt innleggelse fordi jeg er så dårlig og risikoen for ordentlig tilbakefall til rus eller suicidalitet er så stor (jeg har blitt dreven på å oppsøke akutt hjelp når suicidal, men det er alltid en hårfin balanse for jeg gjør alt jeg kan for å unngå innleggelse. Derfor klarte jeg snakke meg ut av tvangsinnleggelse forrige uke, men mtp hva som skjedde etterpå så burde jeg bare blitt innlagt. Om så bare i et døgn til den aktuelle krisen gikk over) og ja. Alt rakner rundt meg. For hver gang jeg ikke klarer det og blir destruktiv så har jeg kjempet meg gjennom og klart å la det være og heller få hjelp når jeg ikke håndterer det selv mange ganger. Hver dag er en ufattelig kamp for tiden. 

I dag fikk jeg ny diagnose også. PTSD. Jeg visste jo jeg hadde det, men å få det bekreftet som noe mer enn bare enkelte symptomer, men faktisk reell PTSD gjorde det bare så virkelig. Og jeg er for dårlig til å få det behandlet. Risikoen for at det vil tippe meg over pinnen er for stor. Det blir litt sånn "dont poke the bear". 

Det er så jævlig for jeg var på mitt mest stabile noen sinne etter at jeg ble syk før jul. Jeg fikk et glimt av håp om at jeg i løpet av noen år kan få et mer levelig liv. Så kom virkeligheten tilbake og slo meg i trynet. 

Jeg har ikke gitt opp enda. Jeg har overlevd den ene krigen etter den andre. Men virkeligheten er den at det er stor sjanse for at jeg til slutt ikke vil overleve dette. Hver gang jeg vil gi opp tvinger jeg meg selv til å holde ut litt til. Nå skal jeg forhåpentligvis legges inn snart og jeg håper det kan gi meg mer å jobbe med og kjempe for. Så jeg skal holde ut til da. 

Føler liksom jeg har gått fra å skrive her om hvordan det har vært og hvor langt jeg har kommet. At jeg var en begynnende solskinnshistorie om en som kanskje har vært lengst inni rusen ut av de som har skrevet her til å gradvis bli fanget mer av rusen igjen og til å bli det motsatte av solskinn. Til å være en uforutsigbar storm. Jeg vil ikke være det. Jeg vil være solskinn. 

Huff. Dette ble langt og var ikke ment som et langt svar akkurat til deg vimsa. Jeg bare begynte å skrive også datt all fortvilelsen ut av meg. For greit nok at jeg har hatt én sprekk én  kveld på andre rusmidler. Det er ingen krise. Tilbakefall er virkelig en del av prosessen. Eskaleringen av alkoholen er mer problematisk. Eskaleringen av andre destruktive ting er mer problematisk. 

Å så mye jeg skulle gitt for å være i et trygt forhold, ha et sosialt nettverk, være i jobb og skru tiden tilbake hvor mine barn var nyfødt liggende til brystet mitt. Avhengig av meg. Tiden da jeg aldri kunne forestilt meg hvor ille det skulle gå med meg. Hvis jeg hadde fått se en film av hvordan livet mitt ville bli. Hadde jeg valgt å bli i forholdet til tross for psykisk mishandling? Siden jeg ikke tåler å bo alene og siden da jeg var i forholdet så var jeg i stand til å fortrenge alt han gjorde mot meg? Helt ærlig tror jeg det livet var bedre for meg enn livet jeg ufrivillig fikk etter jeg gikk fra han og alle reaksjonene på mishandlingen kom og tok fra meg alt jeg hadde. 

Å få den PTSD-diagnosen det bekreftet bare hvor mye jeg har blitt skadet av andre mennesker. Og jeg må leve med det, mens de bare går videre. Jaja. Han ene må i fengsel...

Her er dikt nr 79 jeg har skrevet siden mars 2018. Altså 79 dikt på snart to år... 

DRUKNET

Et lite pust av forbedring. 

Akkurat nok til å få håp. 

Håpet har druknet. 

Nå er jeg våt. 

 

Fanget i en sterk og endeløs elv. 

Det er slik, jeg opplever meg selv. 

 

Bit for bit, rives jeg ned. 

Styrken til å bygge, finner jeg ingen sted. 

 

Hva kan jeg gjøre? 

Hvor vil veien meg føre? 

Motet har jeg mistet. 

Så lenge nå, 

Har å slippe taket fristet. 

 

Det handler ikke om å slippe taket for å dø bare så det er sagt. Det handler om å slippe taket i alt som driver meg til å kjempe for å bli frisk. Fordi troen på at det skal gå bra til slutt er ikke der. 

Jeg forventer ikke at noen har orket å lese dette. Jeg bare trengte å få det litt ut. Så ja. Sånn ble det. 

Håper dere som evt har lest kan se på mitt innlegg som motivasjon for å aldri havne der jeg har vært eller der jeg er. Jeg var ikke en stereotypisk person til å havne så i grøfta. Både jeg og de rundt meg fikk sjokk. Det var ikke bare jeg som mistet meg. De mistet meg også. Kjente meg ikke lenger igjen.  Nå prøver jeg å skjule at jeg har falt sånn tilbake for å skåne de. 

Jeg skal forsøke å bruke helgen til å legge en plan for neste uke. For å klare meg uten alkohol. Klarer jeg en uke klarer jeg kanskje en til etter det. 

- C 

Anonymkode: 1ead6...708

Dette er akkurat som om jeg hadde skrevet min egen livshistorie her C! Du traff meg midt i hjertet her nå, og jeg har samme diagnose og skader påført fra andre mennesker❤️

Selvsagt trenger vi flukt, og alkoholen er den beste flukten som finnes, her og nå, men også den mest destruktive, på sikt!!😔

Til slutt er det ikke mulig å skille mellom symptomene på PSTD og symptomer alkoholmisbruket gir, det går ikke å bli frisk så lenge man ruser seg, selv om å bli frisk, glad igjen og få et godt liv er det eneste vi ønsker oss..

Den store jobben er å makte å stå i livet, uten rus!!

Og jeg kjenner det akkurat som deg, savner jobb og et normalt liv så inderlig, blir fri fra overgripernes misgjerninger, bli fri fra hatet, som har gått over til selvhat og destruktive handlinger..

Skulle så ønske jeg kunne vært der for deg, at vi kunne møtes i den felles forståelsen over hvordan livet faktisk kan bli, alle konsekvensene har en årsak!!

Sender deg en stor styrke klem C, håper du får og finner den hjelpen du trenger og behøver, og ikke minst finner styrken i deg selv igjen, den er der, tro meg!! Håp..❤️

Pia..

 

Anonymkode: 273df...b94

[AnonymBruker]

Har ikke lest hele tråden (jobber med saken, men 72 sider er ikke gjort på en to tre). Kommer tilbake for å skrive mer når jeg har lest, men tenkte å tipse om et helsekostprodukt som skal hjelpe mot alkoholsug, og som faktisk har dokumentert effekt i enkelte studier. Kudzu heter det. Kom over det i en amerikansk tråd, og mange der hadde god effekt! 
 

- Tia

Anonymkode: 56ae0...930