Nye venner tar over for gamle. Men har så mye dårlig samvittighet overfor gamlegjengen!

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en venninnegjeng på 6 stk som har hengt sammen i tykt og tynt. De siste fire årene har jeg vært i en jobb som jeg stortrives i og gjennom den har jeg fått nye venner. Der jeg er nå i livet får jeg så mye mer ut av å være med de enn med gamlegjengen, jeg har forandret meg, blitt mer "seriøs" og ambisiøs, mer politisk engasjert og jeg brenner mer for ting. Jeg synes ikke at popmusikk, serier, sminke, baksnakking og sex er de mest interessante samtaleemne lengre for å si det sånn. Å være med disse "nye" vennene (snakker spesielt om to veldig gode venninner) gir meg masse energi, jeg sprudler og føler at jeg har funnet min plass i livet!

Likevel føler jeg meg så tett knyttet til gamlegjengen at jeg er med dem hele tiden likevel, selv om jeg kjeder meg og det stjeler energi og jeg føler at de prøver å trykke ned de nye sidene mine. Hvis jeg nedprioriterer dem får jeg så dårlig samvittighet at det gjør vondt. Føler at vi har tette bånd som familie og at de alltid kommer til å være der, og at jeg bare må leve med at jeg får niks og nada ut av å være med dem - kanskje det bare er midlertidig?

Flere som har hatt det sånn? Noen som har tatt et valg om å fase ut de gamle? Hvordan gikk det?

Jeg er 29 år og har samboer og kanskje barn om få år, så det er ikke sånn at livet mitt kun handler om venninner. Men jeg liker å være sosial og treffer noen kanskje 1-3 ganger i uka.

Anonymkode: f527e...25b

[Gjest O.G.]

Går jo an å være venner med de alle sammen, er jo ikke nødvendig å droppe gammelgjengen fordi om man har fått nye venner. 

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med en venninnegjeng på 6 stk som har hengt sammen i tykt og tynt. De siste fire årene har jeg vært i en jobb som jeg stortrives i og gjennom den har jeg fått nye venner. Der jeg er nå i livet får jeg så mye mer ut av å være med de enn med gamlegjengen, jeg har forandret meg, blitt mer "seriøs" og ambisiøs, mer politisk engasjert og jeg brenner mer for ting. Jeg synes ikke at popmusikk, serier, sminke, baksnakking og sex er de mest interessante samtaleemne lengre for å si det sånn. Å være med disse "nye" vennene (snakker spesielt om to veldig gode venninner) gir meg masse energi, jeg sprudler og føler at jeg har funnet min plass i livet!

Likevel føler jeg meg så tett knyttet til gamlegjengen at jeg er med dem hele tiden likevel, selv om jeg kjeder meg og det stjeler energi og jeg føler at de prøver å trykke ned de nye sidene mine. Hvis jeg nedprioriterer dem får jeg så dårlig samvittighet at det gjør vondt. Føler at vi har tette bånd som familie og at de alltid kommer til å være der, og at jeg bare må leve med at jeg får niks og nada ut av å være med dem - kanskje det bare er midlertidig?

Flere som har hatt det sånn? Noen som har tatt et valg om å fase ut de gamle? Hvordan gikk det?

Jeg er 29 år og har samboer og kanskje barn om få år, så det er ikke sånn at livet mitt kun handler om venninner. Men jeg liker å være sosial og treffer noen kanskje 1-3 ganger i uka.

Anonymkode: f527e...25b

En ting har livet lært meg: det er de «kjedelige» gamle vennene , som kjenner deg ut og inn, som vet de positive og alle de negative sidene, som kommer til å være der i dårlige tider.

nye venner er spennende, men når det skjer noe negativt i livet, har de en tendens til å forsvinne. En dag vil du trenge støtte, hjelp og en skulder å gråte på. Og da blir nye venner ofte borte. 

Vær takknemlig for at du fortsatt har en god vennegjeng. Hvorfor i all verden skal du fade dem ut? En dag vil du savne dem, men da vil de ikke være der lenger, fordi de føler at du har byttet dem ut. 

Har hatt noen sånne venner. Hver gang nye og spennene venner kommer til, bytter de ut. Men når nøden kommer, er det de gamle de ringer. Vær klok nå.

Anonymkode: 30191...995

[spegel]

Ta vare på de gamle vennene dine. De kjenner deg best og kommer til å være der for deg når livet blir vanskelig. Det utelukker selvfølgelig ikke god kontakt med de nye vennene dine.

I din alder er det helt normalt at man ikke finner tid til å treffe venner hver uke. Så ikke stress med dette. 🙂

[AnonymBruker]

Jeg ville brukt litt mindre tid på de gamle vennene når du ikke har det så bra med dem. Men uten å kutte kontakten helt, bare sjeldnere. Vær med de personene som er positive for deg. 

Anonymkode: 108a5...9cf

[Danseren01]

Jeg har ikke hatt det slik du har det, men jeg vet hvordan "gamlegjengen" føler det. Vi er en gjeng som har vært sammen ganske så lenge. Jeg har kjent hun ene spesielt lenge. Men nå trekker hun seg vekk. Når vi er sammen, sitter hun kun på telefonen og det virker som hun faktisk virkelig kjeder seg.... 

Jeg spør meg selv flere ganger; "hvorfor gidder hun å være med oss når hun uansett kun sitter på telefonen?"

Altså, hvis du ikke trives i "gamlegjengen" lenger, så vet jeg ikke om det på en måte er vits å prøve å være med dem hvis du kjeder deg. De andre kan kanskje også ha lagt merke til det.

Jeg mener ikke at du skal kutte ut "gamlegjengen" helt, men kanskje prøve å kun være med dem en gang i blant? Jeg vet ikke hvor ofte dere er med hverandre og sånt da.

Du skriver at du ikke synes det er kjekt å være med dem og at det trekker ut mye energi, prøv å foreslå å gjøre noe annet? Dra på bowling eller prøv noe nytt. Det kan jo være at "gamlegjengen" ikke vet helt hva de skal gjøre? 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En ting har livet lært meg: det er de «kjedelige» gamle vennene , som kjenner deg ut og inn, som vet de positive og alle de negative sidene, som kommer til å være der i dårlige tider.

nye venner er spennende, men når det skjer noe negativt i livet, har de en tendens til å forsvinne. En dag vil du trenge støtte, hjelp og en skulder å gråte på. Og da blir nye venner ofte borte. 

Vær takknemlig for at du fortsatt har en god vennegjeng. Hvorfor i all verden skal du fade dem ut? En dag vil du savne dem, men da vil de ikke være der lenger, fordi de føler at du har byttet dem ut. 

Har hatt noen sånne venner. Hver gang nye og spennene venner kommer til, bytter de ut. Men når nøden kommer, er det de gamle de ringer. Vær klok nå.

Anonymkode: 30191...995

Hva med oss som ikke har gamle venner? Som ble mobbet det vi kom fra. Og når er noen en ny eller gammel venn? Er det de som jeg gikk i bhg med som er de ekte eller de jeg traff på videregående? 

Mer likevel redd for at dette er sannheten. For jeg har reist mye i utlandet og truffet folk jeg har likt veldig godt. Følte endelig jeg fant plassen. Nen er dessverre de fra fortiden som viser mest interesse og forståelse  er fra et lite sted! Hater at det er stedet. Misunner så de som har røttene sine i storbyen. Jeg eier ikke lenger interesse for de fra fortiden. Det er då helvetes typisk at de nå viser interesse for meg  

Anonymkode: 0d2bc...26d

[AnonymBruker]

TS her. Dere setter ord på det jeg føler, nemlig at jeg vet at de (noen av dem) vil være der for meg i nøden og derfor får jeg så dårlig samvittighet av å nedprioriterte dem. Samtidig, er det ikke slik at hvis jeg ikke investerer nok i de nye (som er fantastiske mennesker og absolutt typene til å stille opp for folk i nøden), så får vi ikke sjansen til å utvikle et så sterkt vennskap som kanskje kunne blitt enda sterkere enn det jeg har med de gamle? Kan man ikke ta risken og gå "all in" når man virkelig digger noen og føler seg BRA i deres nærvær?

Jeg skjønner at det høres rart ut når jeg fremstiller det som et valg mellom den ene gjengen og den andre. Men uka har bare syv dager, ofte kommer arrangement og avtaler på samme tidspunkt. I tillegg er flere i gamlegjengen svært vare på å bli avvist, man skal virkelig trå forsiktig hvis man ikke har en veldig god grunn til ikke å takke nei til noe.

Anonymkode: f527e...25b

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En ting har livet lært meg: det er de «kjedelige» gamle vennene , som kjenner deg ut og inn, som vet de positive og alle de negative sidene, som kommer til å være der i dårlige tider.

nye venner er spennende, men når det skjer noe negativt i livet, har de en tendens til å forsvinne. En dag vil du trenge støtte, hjelp og en skulder å gråte på. Og da blir nye venner ofte borte. 

Vær takknemlig for at du fortsatt har en god vennegjeng. Hvorfor i all verden skal du fade dem ut? En dag vil du savne dem, men da vil de ikke være der lenger, fordi de føler at du har byttet dem ut. 

Har hatt noen sånne venner. Hver gang nye og spennene venner kommer til, bytter de ut. Men når nøden kommer, er det de gamle de ringer. Vær klok nå.

Anonymkode: 30191...995

For det er jo alltid garantert at det skjer noe negativt. Talentløse mennesker , klarer bare å få problemer 

Anonymkode: 0d2bc...26d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

TS her. Dere setter ord på det jeg føler, nemlig at jeg vet at de (noen av dem) vil være der for meg i nøden og derfor får jeg så dårlig samvittighet av å nedprioriterte dem. Samtidig, er det ikke slik at hvis jeg ikke investerer nok i de nye (som er fantastiske mennesker og absolutt typene til å stille opp for folk i nøden), så får vi ikke sjansen til å utvikle et så sterkt vennskap som kanskje kunne blitt enda sterkere enn det jeg har med de gamle? Kan man ikke ta risken og gå "all in" når man virkelig digger noen og føler seg BRA i deres nærvær?

Jeg skjønner at det høres rart ut når jeg fremstiller det som et valg mellom den ene gjengen og den andre. Men uka har bare syv dager, ofte kommer arrangement og avtaler på samme tidspunkt. I tillegg er flere i gamlegjengen svært vare på å bli avvist, man skal virkelig trå forsiktig hvis man ikke har en veldig god grunn til ikke å takke nei til noe.

Anonymkode: f527e...25b

...skrivefeil i siste setning, men det skjønner dere.

Anonymkode: f527e...25b

[Gjest no-no-noir]

Oi, jeg har mistet kontakten med "gamlegjengen" for lenge siden. Da jeg studerte traff jeg for første gang folk som virkelig var meg like og gjorde meg bedre, mer lykkelig! Da ble jentene jeg hang med hele ungdommen mindre interessante, veldig likt det du beskriver.

Og: Jeg ser det ikke som en naturlov at gamle venner stiller mer opp enn nye venner, det har jeg faktisk fått motbevist flere ganger for min egen del.

Hvis du var meg hadde du investert så mye du kan i de nye vennene dine som får deg til å føle deg bedre! 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, no-no-noir skrev:

Oi, jeg har mistet kontakten med "gamlegjengen" for lenge siden. Da jeg studerte traff jeg for første gang folk som virkelig var meg like og gjorde meg bedre, mer lykkelig! Da ble jentene jeg hang med hele ungdommen mindre interessante, veldig likt det du beskriver.

Og: Jeg ser det ikke som en naturlov at gamle venner stiller mer opp enn nye venner, det har jeg faktisk fått motbevist flere ganger for min egen del.

Hvis du var meg hadde du investert så mye du kan i de nye vennene dine som får deg til å føle deg bedre! 

Takk for innspill. Merker jo at magefølelsen min skriker etter å følge ditt råd.

Anonymkode: f527e...25b

[AnonymBruker]

Herregud, du er bare 29 år! Jeg er over 50, og de fleste nære venninnene mine har jeg fått etter 30. Vi utvikler oss hele tiden.

Anonymkode: 9cd8a...f92

[Gjest O.G.]

Jeg må innrømme at jeg ikke liker rådene om at TS skal beholde gammelgjengen fordi hun kan få bruk for dem senere. Vi har alle hatt venner som vi ikke såg mye til da de ble såkalte "vellykkede og bedre" enn oss, men som kom tilbake når de trengte noe fra oss og de nye bekjentskapene var ikke interessert i å hjelpe dem. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Jeg må innrømme at jeg ikke liker rådene om at TS skal beholde gammelgjengen fordi hun kan få bruk for dem senere. Vi har alle hatt venner som vi ikke såg mye til da de ble såkalte "vellykkede og bedre" enn oss, men som kom tilbake når de trengte noe fra oss og de nye bekjentskapene var ikke interessert i å hjelpe dem. 

Helt sikker på at du ble kuttet ut fordi du var «dårligere»? Slik var det ikke i mitt tilfelle. Vi glir fra hverandre enkelt og greit. Flytter, får forskjellige interesser og planer. Det er ingen som ble bedre. 

Jeg ble kanskje «bedre» enn «mobberne» og de er nå mer interessert i mitt liv enn jeg er i dem. Men der er det ikke noe for meg å tilbake til 

Anonymkode: 0d2bc...26d

[Gjest O.G.]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt sikker på at du ble kuttet ut fordi du var «dårligere»? Slik var det ikke i mitt tilfelle. Vi glir fra hverandre enkelt og greit. Flytter, får forskjellige interesser og planer. Det er ingen som ble bedre. 

 

Anonymkode: 0d2bc...26d

Grunnen er uvesentlig, det at folk kommer tilbake når de har bruk for en, er det ikke. Stå for valget ditt og belemre dine nye venner med problemene dine, ikke kom til gamle vnner 3-10 år etter du har kuttet dem ut.

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ble kanskje «bedre» enn «mobberne» og de er nå mer interessert i mitt liv enn jeg er i dem. Men der er det ikke noe for meg å tilbake til 

Anonymkode: 0d2bc...26d

Hva snakker du om?

[AnonymBruker]

Er i litt lik situasjon som deg, TS. Fått nye venner i slutten av 20-årene, og syns jeg har mer til felles med dem.

Jeg har ikke kuttet navlestrengen helt, men jeg treffer de andre mindre nå. Blir jeg invitert i bursdag eller noe så kommer jeg, men jeg treffer dem mindre en og en. Jeg vet det er bemerket at jeg er mindre sosial enn før, men jeg har også mye mindre tid enn før, så det er egentlig ganske naturlig for meg. Men syns det er fint å treffe dem i blant, så har ikke tenkt å bli helt borte.

Anonymkode: 88c20...002

[Lostintranslation]

På 13.9.2019 den 10.58, AnonymBruker skrev:

En ting har livet lært meg: det er de «kjedelige» gamle vennene , som kjenner deg ut og inn, som vet de positive og alle de negative sidene, som kommer til å være der i dårlige tider.

nye venner er spennende, men når det skjer noe negativt i livet, har de en tendens til å forsvinne. En dag vil du trenge støtte, hjelp og en skulder å gråte på. Og da blir nye venner ofte borte. 

Vær takknemlig for at du fortsatt har en god vennegjeng. Hvorfor i all verden skal du fade dem ut? En dag vil du savne dem, men da vil de ikke være der lenger, fordi de føler at du har byttet dem ut. 

Har hatt noen sånne venner. Hver gang nye og spennene venner kommer til, bytter de ut. Men når nøden kommer, er det de gamle de ringer. Vær klok nå.

Anonymkode: 30191...995

Min (livs)erfaring er stikk motsatt.

Nå kommer det an på hva som legges i "gamle" og "nye" venner, men slik jeg leser det her er gamle venner venner fra barne- og ungdomsårene, og TS er voksen. Gamle venner er da venner man er blitt kjent med gjennom tilfeldigheter (skole, naboskap) fremfor interesser og felles bekjentskaper. 

Sier ikke at det ikke har en stor verdi, at man har delt ungdomsårene sammen. De fleste av oss kan jo være nostaligiske for den tiden. Men da jeg sist var i en reunion med de "gamle" jentene innså jeg at det er egentlig det vi har mest glede av, og utover det får jeg lite ut av samtalen. Jeg ønsker ikke å kutte dem ut av livet mitt, men flere av jentene er på mange måter på "stedet hvil" mentalt. Vennskapene bærer preg av at vi traff hverandre som tenåringer, og at vi neppe hadde funnet så mye felles grunn som voksne.

Ang. lokalitet og tillit så synes jeg det er veldig snevert å avskrive "nye" venner som upålitelige og gamle som pålitelige. For det første fordi man da begrenser hvilke nye vennskap man gidder å forme - hva er vitsen hvis du uansett mener du ikke kan stole like mye på dem som de "gamle"? For det andre fordi du lener deg på en liten gruppe mennesker som kanskje egentlig ikke er en match, men først og fremst var mennesker som tilfeldigvis var der. Og hva med alle de som slet med å forme gode vennskap i ung alder, eller t.o.m. ble mobbet i ungdomsårene? Er håpet da ute for dem? Det er mange som ikke hadde det veldig bra i tenårene, eller kanskje flyttet mye. Heldigvis kan de som har et åpent sinn få vel så gode venner senere.

TS - det er ingen grunn til at du skal "kutte" gamle venner, men at prioriteringene endrer seg er helt naturlig. Før du vet ordet av det har en gammel venninne funnet grunn til å flytte, eller etablert seg eller fått barn, og da utraderes mange vennskap som ren følge av det. Da er det dumt å ikke ha investert i noen nye vennskap også.

Endret 15. september 2019 av Lostintranslation

[AnonymBruker]

Jeg har det noenlunde likt, TS. Har en gammel venninnegjeng som jeg vokste opp med. Vi ble venner pga at vi bodde nært hverandre - men har knapt noe til felles, vi har utviklet oss i helt ulike retninger.

Har nye venner fra jobben, som er lik meg og som jeg har veldig god kjemi med. Vi møtes ofte og går ut på byen og skravler, deler ting via snap/messenger, osv.

MEN: Vi i den gamle gjengen holder sammen til tross for at vi er ulike. Denne gjengen har jeg vokst opp med, og dette vennskapet er unikt. Vi møtes ikke så ofte, men prøver å få til et treff annenhver mnd. Vi har fulgt hverandre gjennom graviditeter, vært i hverandres bryllup, har vært med på opp-og nedturer i årenes løp. Dette betyr mer enn en skulle tro!

Er helt sikker på at kontakten med de supre damene på jobben min ville bli mindre og til slutt forsvinne hvis jeg f.eks. byttet jobb.

Derfor sier jeg: Ja takk, begge deler. Ikke ditche de gamle vennene, men kombiner det.

Anonymkode: f92cb...cba

[AnonymBruker]

Takk for så mange gode innspill! Har tenkt mye. Jeg må si at innleggene om å investere nok i de nye vennene til at vi er der for hverandre når det brenner, har virkelig truffet meg. Jeg tror det er nostalgi og ikke så mye annet som driver meg mot de gamle og som gir meg dårlig samvittighet. Har bestemt meg for å prioritere de nye mest fremover og heller de om den dårlige samvittigheten er noe jeg kan venne av meg.

TS

Anonymkode: f527e...25b