Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

"Sorry at jeg er til" -barn

Recommended Posts

AnonymBruker

Vi var på foreldremøte for et par dager siden, jenta vår går i andre klasse. Hun gjør som hun får beskjed om, glad i å lære og hun har venner. Men i fjor og også i år så sier begge lærerne at hun er litt "Sorry for at jeg er til" veldig beskjeden. Vi foreldre gir henne masse støtte, omsorg, kjærlighet, så vi skjønner ikke hvorfor hun er slik. Hun tør knapt si noen ting høyt i klasserommet, men klarer seg fint blant venner. Huff, dette er ikke noe kjekt. Noen som har barn som dette? Vokste de det av seg? Hva gjør dere foreldre for å hjelpe? Hilsen bekymret mamma😞

Anonymkode: 2829a...79f

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

minister-mio

Det er utrolig uprofesjonelt av lærerne å kalle noen "sorry at jeg er til barn". Klag til rektor.

Share this post


Link to post
Share on other sites
deedee_

Jeg var sånn som barn. Ville ikke kalt det "Sorry for at jeg er til", men jeg var sjenert og likte ikke å gjøre noe ut av meg i klaserommet. Synes egentlig ikke at det er så farlig? Jeg vokste det av meg etterhvert, og turte å ta mer plass da jeg ble litt eldre. Men var sånn gjennom hele barne og ungdomskolen i hvertfall. Tror ikke foreldrene mine kunne gjort noe, det var bare sånn jeg var/er :p 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg tenker at det er et personlighetstrekk. Gir det henne egentlig noen problemer? 

Det er fullt lovlig å være beskjeden, og hvis hun klarer seg godt i vennegruppa så er vel det godt nok? 

Ang å ikke tørre å si noe høyt: dere kan jo snakke med henne og finne ut hvorfor hun ikke tør. Det er svært vanlig å synes det er ubehagelig å snakke høyt foran en stor forsamling - jeg synes det er ubehagelig selv, og jeg er en ganske normalt utadvendt voksen. Det kan være læringsmiljøet eller bare at hun ikke liker det.

Stikkord fremover vil være aksept for den hun er, og hjelp til å utvikle seg videre med å stadig tørre mer, hvis det er et faktisk behov for jenta. Hvis det bare er lærerens behov så skal dere ikke la lærerene få tilegne barnet beskjedenhet som en negativ egenskap. Det er nok ikke vondt ment, men viktig å stoppe litt opp og tenke.

Jeg er lærer selv, og mener det skal være rom for alle personligheter i et klasserom. 

Anonymkode: 26c13...978

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg var også veldig sånn. Var sjenert, følte jeg var til bry, turte ikke si ting høyt, likte aldri å be om ting, osv. Men foreldrene mine er helt fantastiske foreldre, og de støttet meg, og prøvde å lære meg å stå opp for meg selv, samt det å kunne tørre å si nei. Jeg hadde også gode venner på skolen. Men tror det kanskje handler litt om personlighetstype, og ikke nødvendigvis at foreldre gjør noe galt. Kan ikke se for meg hva mine foreldre skulle ha gjort annerledes. Nå er jeg voksen, og er fortsatt innadvendt, men vil si jeg er normalt fungerende, og jeg tør å ta plass når jeg må. 

Ville bare gi litt input fra mitt perspektiv, siden du virker bekymret. Men som du sier, hun fungerer godt med venner og det er jo veldig viktig i den alderen, så jeg ville senket skuldrene litt. Vær snill, grei raus og en normalt oppegående forelder, så ordner det seg med tiden. Men hvis det blir verre og hun ser ut til å mistrives på skolen, ville jeg begynt å bli mer bekymret.

Anonymkode: a2486...651

Share this post


Link to post
Share on other sites
absinthia

Aksepter ungen for den hun er og øv litt på å fremme egne meninger, slik at hun kan ta til orde for egen sak, når det er viktig. Noen er beskjedne og kommer litt mer frem, når man blir bedre kjent, eller når de har noe viktig på hjertet.  Så lenge som hun synes at hun har det bra, er ikke dette noe problem. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

ti10

Det bør være rom for flere typer personligheter, og at lærere kaller et barn for "Sorry at jeg er til-barn" er nesten ikke til å tro. Er de veldig unge/nyutdannede? Til og med da synes jeg det er mildt sagt spesielt og vitner om  lite livserfaring og dårlig menneskekunnskap. 

Som en annen her sa, man skal ikke la lærernes behov definere hvordan barnet har det eller skal ha det. Så lenge hun har venner og trives ellers, må jo jenta få være den hun er. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi var på foreldremøte for et par dager siden, jenta vår går i andre klasse. Hun gjør som hun får beskjed om, glad i å lære og hun har venner. Men i fjor og også i år så sier begge lærerne at hun er litt "Sorry for at jeg er til" veldig beskjeden. Vi foreldre gir henne masse støtte, omsorg, kjærlighet, så vi skjønner ikke hvorfor hun er slik. Hun tør knapt si noen ting høyt i klasserommet, men klarer seg fint blant venner. Huff, dette er ikke noe kjekt. Noen som har barn som dette? Vokste de det av seg? Hva gjør dere foreldre for å hjelpe? Hilsen bekymret mamma😞

Anonymkode: 2829a...79f

Jeg var et sånt barn.

Grunnen? Jeg kjeda sokkene av meg og fulgte aldri med i timene. Skolen fra mitt synspunkt på barneskolen: vi innlede med at en udugelig lærer stod der og gnog på noe upedagogisk ræl en lett kunne lese seg til i boka, så spurte de andre ungene 30 000 dumme spørsmål, så skulle vi øve på noe vi alt kunne, så var det friminutt. Jeg tenkte på mine egne ting og når none spurte om noe så jeg derfor ut som en redd liten spurv. I friminuttene så ingen som helst lærer at jeg hadde det artig.

Anonymkode: 8fd06...f86

Share this post


Link to post
Share on other sites
minister-mio

Jeg ville skrevet ned hva spm ble sagt av lærerne og i hvilken setting. Var det etter foreldremøte og med andre til stedet?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg kjenner jeg blir forbannet på datteren din sine vegne. 

Jeg var det barnet. Hun som aldri sa noe. Vet du hva som var det største problemet med det? At alle andre påprakket meg idéen om at det var et problem! Det var alle andre som antydet at det var noe "galt" med meg. At det var noe som måtte fikses og endres med meg, noe som var uakseptabelt, noe som ikke var som det skulle, at jeg var annerledes på en negativ måte, at jeg ikke var bra nok sånn som jeg var, at jeg var feil. 

Og DET er et problem det.. når du ødelegger et barns selvbilde, og får det til å føle at det er noe galt med det. 

Da ble det jo bare enda verre! Jeg gikk fra å være sjenert, til å få alvorlig sosial angst, og isolere meg helt.. For det var jo noe GALT med meg, ingen vil vel være venner med en det er noe galt med, og jeg måtte for guds skyld ikke la folk SE at det var noe galt med meg, og dermed måtte jeg holde meg unna folk så de ikke skulle oppdage at jeg var feil som person. 

Så la datteren din være! Hun har venner, og om hun trives, la henne være i fred! 

Det er ikke sykt eller unormalt eller galt å være stille! Det er helt normalt å kvie seg for å snakke i forsamlinger - det er faktisk vist at folk er reddere for å snakke i forsamlinger enn de er for døden

Anonymkode: 4ab7b...685

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Takker for svar! Jeg mener også at det bør være rom for alle personligheter i klassen. Jeg likte heller ikke måten de sa det på. De krympet seg fysisk med skuldrene og sa rett ut "Sorry at jeg er til"  Jeg skal absolutt ikke presse henne til å være mer frempå eller få henne til å tro at det er noe galt med henne. Jeg er glad jeg spurte dere, for kanskje hadde jeg presset henne litt. Man skal jo være så forbaska frempå i samfunnet vårt. Jeg er heller ikke dne mest frempå, så mulig hun har arvet det av meg. Husker at lærerne hele tiden skulle fortelle meg at jeg måtte "ta rommet" mer. Men vi alle mennesker kan da vel ikke være en som skal være i fokus hele tiden vel? Tenk dere for en bråkete klasse det ville blitt.. - TS

Anonymkode: 2829a...79f

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Grunnen til at dette er eit fokus hos lærer er nok at barnet jo skal vurderer ut i fra deltakelse i timen også. Når barnet kommer i ungdomsskolen et jo ein god del av karakterene kor mykje man deltar for å kunne vise kompetanse. 

Anonymkode: 4089b...6ef

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at dette er eit fokus hos lærer er nok at barnet jo skal vurderer ut i fra deltakelse i timen også. Når barnet kommer i ungdomsskolen et jo ein god del av karakterene kor mykje man deltar for å kunne vise kompetanse. 

Anonymkode: 4089b...6ef

Er det slik fremdeles? Jeg trodde de hadde blitt flinkere til å måle på andre ting enn muntlig deltakelse i timene? 

Det var sånn da jeg gikk på skolen. Jeg er fremdeles forbannet for at jeg i mange fag fikk en hel karakter dårligere enn hva jeg hadde på alt av prøver, med begrunnelse at jeg snakket så lite i timen.. mens de som gaulte ut svaret uten å rekke opp hånden, så vi som rakk opp hånden og ventet på tur ikke kom til orde, ble belønnet for det.. 

Anonymkode: 4ab7b...685

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Først og fremt - dette var jo en beskrivelse som peker på en adferd som lærerne opplever fra barnet. Alle skjønte hva som ble ment så det var jo en tydelig å grei beskrivelse - ikke et kallenavn på en unge. Veldig mange som har som første reaksjon å "ta" lærerne i stedet for å se på hva de vil formidle.

Å gjøre foreldrene oppmerksom på dette er helt sikkert for å gi dem mulighet til å finne ut om jenta trives, eller om det er noe man må jobbe med. Å være stille og forsagt er en ulempe om man må svare på oppgaver muntlig feks, så om det er noe man bør jobbe med så jenta føler seg trygg er det kjempeviktig? Det er vel ingen som har sagt at det ikke er lov å være stille og beskjeden i klassen og ingen som har sagt at hun må endre seg. Men hun trenger kanskje noen verktøy så hun ikke sitter å gruer seg til det blir hennes tur til å lese høyt feks? Det er vel snakk om å gjøre hennes hverdag den best hun kan få, uten at hun går og gjemmer seg i en krok.

Anonymkode: 1abf4...6a0

Share this post


Link to post
Share on other sites
minister-mio
42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremt - dette var jo en beskrivelse som peker på en adferd som lærerne opplever fra barnet. Alle skjønte hva som ble ment så det var jo en tydelig å grei beskrivelse - ikke et kallenavn på en unge. Veldig mange som har som første reaksjon å "ta" lærerne i stedet for å se på hva de vil formidle

Anonymkode: 1abf4...6a0

Nei ærlig talt. Det er helt uakseptabelt av en lærer å beskrive en elev som "sorry at jeg er til-barn".

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
27 minutter siden, minister-mio skrev:

Nei ærlig talt. Det er helt uakseptabelt av en lærer å beskrive en elev som "sorry at jeg er til-barn".

Det er det jo mor som har skrevet. Det mor selv skriver er at læreren sier at barnet er litt sånn "sorry at jeg er til", dvs beskriver en adferd der barnet er veldig beskjeden.

Anonymkode: 1abf4...6a0

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ser at overskriften min var dårlig formulert, altså læreren sa "Sorry at jeg er til" ikke "Sorry at jeg er til-barn"  

Men uansett.. Jeg kjenner jeg er litt i tvil på hvordan jeg skal ta dette.. For meg så er hun god nok akkurat som hun er, men som noen sier her, det lønner seg ikke å være så beskjeden når det kommer til muntlige prøver osv.. Huff, jeg håper bare at selvfølelsen hennes er god..Hun er jo et tilfreds barn, men jeg vet jo ikke hvilken følelse hun har inni seg.. - TS

Anonymkode: 2829a...79f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Olsen

Som mor til to forsiktige eller beskjedne barn kjenner jeg at jeg blir forbannet. En del folk i dag takler ikke barn som er forsiktige. Du kan gjerne stille spørsmål tilbake til læreren der du spør hvordan de håndterer dette. Hvis de mener barnet ikke er frampå nok i skolesituasjonen, må SKOLEN (dvs denne læreren) ta noen grep. Små grupper, få de mest taletrengte til å holde munn, få fram det beskjedne barnets egenskaper (tegning, gym, matte hva som helst..)

Jeg har tro på at de fleste lærere er obs på at disse barna finnes, og at de er like bra som andre. Men lærere finnes også i ulike utgaver. Ikke alle klarer å være like gode lærere for alle barna.

Med tanke på alle vurderingene som kommer i framføringer og muntlige bidrag i klasserommet senere, bør barnet kunne snakke i klasserommet. Dette må skolen bidra til at hun klarer, i tillegg til foreldrene.

Jeg synes forresten dette har gått altfor langt. Jeg har opplevd at min datter har fått tilbakemelding på selve framføringen, men ingenting på innholdet. Det synes jeg er svært betenkelig.

Mine barn har begge blitt mye mer trygge på å snakke i klassen, men noen initiativtakere til diskusjon i klasserommet er de ikke. Heller ikke dem som holder en diskusjon gående og digger det. Men de deltar såpass at de kan si sin mening hvis de ønsker.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 timer siden, minister-mio skrev:

Det er utrolig uprofesjonelt av lærerne å kalle noen "sorry at jeg er til barn". Klag til rektor.

Ærlig talt. Det får være måte på hva man skal kaste bort tid på å klage om. 

Anonymkode: c367d...605

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg var som din datter. Er som enda. Vil ikke ta plass i noen settinger i det hele tatt. I løpet av barneskolen utviklet jeg meg litt fordi jeg ble kjent med klassen. Jeg kunne svaret på alt læreren spurte om og til slutt var jeg den som alltid rakte opp hånda fordi jeg var lei av at ingen andre svarte. Eller læreren pekte på meg når ingen rakk opp hånda fordi de visste at jeg visste svaret. På ungdomsskolen ble det ny klasse, måtte starte prosessen på nytt. Samme på videregående og nå på universitetet.

Det er et personlighetstrekk. Det er sånn vi er. Måten jeg har klart å leve med det på er å utvikle forskjellige personligheter. Altså det er ikke så ekstremt at det er en sykdom, men feks så har jeg mamma-meg, jobb-meg, student-meg, kjæreste-meg og meg-meg. De som kjenner meg på privaten blir overrasket over hvor utadvent jeg er på jobb, mens de som møter meg i en privat setting etter å ha møtt meg i jobbsammenheng skjønner ikke hvorfor jeg er så sjenert. For eksempel hater jeg å snakke i telefonen, hvis det ringer et ukjent nummer eller jeg må ringe noen jeg ikke kjenner syns jeg det er grusomt. Likevel er den beste jobben jeg har hatt en sentralbordjobb. Go figure liksom.

Anonymkode: 9a974...039

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...