Alenemor «hatet»

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble tidlig kjæreste med drømmemannen, men selv om mitt høyeste ønske var å få barn med han, gjorde vi ikke det. Vi måtte sikre oss økonomisk først og bli ferdig med utdannelsen. 4 år senere, var vi ikke lenger kjærester. Takk gud for det:P Jeg traff en ny drømmemann, fast jobb og 3 år inn i forholdet med han bestemte vi oss for å prøve å få barn. Jeg har alltid vært redd for å få barn uten å ha økonomien og tryggeheten rundt det. Jeg undrer meg over at ikke fler klarer å vente til de er mer modne og har utdannelsen i boks. For det er faktisk et valg man har. 

Anonymkode: ca6af...bda

Gratulerer, du fortjener en medalje. Noen ganger kan de mest uforutsette tingene skje med de mest fornuftige folka, ikke glem det. Det kunne for all del ha vært deg også.

Anonymkode: d2511...a78

[Gjest Tutte]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble tidlig kjæreste med drømmemannen, men selv om mitt høyeste ønske var å få barn med han, gjorde vi ikke det. Vi måtte sikre oss økonomisk først og bli ferdig med utdannelsen. 4 år senere, var vi ikke lenger kjærester. Takk gud for det:P Jeg traff en ny drømmemann, fast jobb og 3 år inn i forholdet med han bestemte vi oss for å prøve å få barn. Jeg har alltid vært redd for å få barn uten å ha økonomien og tryggeheten rundt det. Jeg undrer meg over at ikke fler klarer å vente til de er mer modne og har utdannelsen i boks. For det er faktisk et valg man har. 

Anonymkode: ca6af...bda

Samlivsbrudd og alenemor kan man da bli selv om man har fast jobb, utdannelsen i boks, moden og har økonomien på plass. Mye kan skje i et forhold/ekteskap og har ingen garanti for at det blir evigvarende. Hvordan er det du tenker egentlig?

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snakk om å være så trangsynt..

Anonymkode: d2511...a78

Jeg er langsynt 😉

Anonymkode: 17575...59b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er langsynt 😉

Anonymkode: 17575...59b

🙄

Anonymkode: d2511...a78

[AlenemammaN]

6 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg har egentlig aldri opplevd noe alenemor- hat, selv om jeg er en av dem som ble alene en stund med barn med to ulike fedre. 

Folk som kjenner meg har ikke vært fordomsfull, men mer synes at jeg var uheldig, og sterk som taklet det bra. Folk jeg ikke kjenner bryr jeg meg ikke om meningene til, men heller ikke fra folk som bare kjente meg litt eller ukjente har jeg opplevd å få dritt. 

Jeg tror dette har mye med hvordan aleneforeldre selv takler situasjonen, og fremstår. En alenemor som lever på NAV og gir uttrykk for at livet som alenemor er tungt, vanskelig og urettferdig opplever kanskje mer av slikt enn aleneforeldre som er under utdanning eller i jobb, og som takler tilværelsen. 

Jeg tror forøvrig at folk som lever på NAV generelt, og samtidig klager på livet som vanskelig og urettferdig, får endel pepper, om de har barn eller ikke. At de da i tillegg står i en situasjon der de har valgt å få barn gjør nok kanskje at folk kan bli småirritert, og tenke "Ja som man reder ligger man... gjør noe med situasjonen selv da, istedenfor å syte! Du har jo valgt dette! Du kunne ha valgt klokere!"

Folk er generelt negative til folk som er negative, og sannheten er at små barn er krevende, uansett om man er to eller en. Folk er ofte slitne og synes tilværelsen er for hektisk når de har små barn. Dette er ikke noe særskilt for aleneforeldre, det er bare slik den perioden i livet ofte er. Trang økonomi og bekymringer er heller ikke uvanlig, selv om man er to. 

Joda, det er en del som er travlere og mer vanskelig når man er alene med barn, men man slipper også en del konflikter og utfordringer de som er to har. Er forholdet godt og velfungerende, så er det absolutt en fordel å være to. Er det ikke godt og velfungerende, så er det kanskje til og med lettere å være alene. Slippe konflikter og uenigheter om alt fra fritid, fordeling av ansvar, hvor ofte man skal ha sex og barneoppdragelse, all den støy, uro, usikkerhet og krangling slikt skaper, og all energi man bruker på å slite med slikt. 

Det er kanskje ikke så rart om folk reagerer negativt på klaging angående hvor hardt det er å være alene, når de kanskje selv står i en situasjon der de føler det hadde vært enklere å være alene. Småbarnstiden er tøff i seg selv, og er ofte en stor belastning for samarbeid og forhold i tillegg. 

For min del var det å bli alene bedre. Jeg fikk mine barn i forhold, der fedrene virkelig ønsket at jeg skulle bære frem barnet, og dette var avgjørelser vi var enige om. Jeg fikk aldri planlagt barn, i det at jeg fikk ett barn på p- piller og to på hormonspiral (tvillinger), og joda jeg kunne ha valgt abort, men for det første er ikke det et veldig enkelt valg å ta når man først har en spire (eller to) i magen, og som nevnt var jeg i forhold begge gangene, der fedrene talte for å beholde. Gledet seg.

Første hadde allerede vist noen sider som var uforenelige med den fantastiske mannen alle mente jeg hadde truffet, men jeg var relativt ung, og trodde at det kom av usikkerhet som ville forsvinne med tiden. Det kom ikke av usikkerhet, og med meg "låst" til ham med et barn lot han disse sidene vokse og utvikle seg. Slapp trollet ut av esken fullt og helt. 

Det var en befrielse å bli alenemor! En mye enklere tilværelse enn å leve med en slik partner! 

Andre gangen jeg ble alene hadde jeg en partner jeg elsket, og egentlig ønsket å være med, men han ble syk. Dyp depresjon, svært ustabil, og tross at jeg fikk ham i behandling klarte/ville han ikke innse at han var syk. En stund driblet jeg tre barn og syk mann, men til slutt måtte jeg sette foten ned. Små barn tåler ikke å leve med slik ustabilitet i lengden, og når han nektet å innse problemet sitt var det ikke mye håp om bedring. Jeg var også fullstendig utslitt av å i praksis være alenemor... OGSÅ for en voksent og svært krevende "barn" i tillegg. Siden han nektet å innse sitt problem, og problemet gikk utover både meg og barna, så valgte jeg å redde meg og barna unna, før jeg også bukket under, eller barna ble preget av usikkerheten i situasjonen. 

Brutalt vil noen sikkert si, men jeg hadde gjort samme valg igjen om jeg måtte, TIDLIGERE! Det var først da jeg gikk han måtte ta tak i sine problemer, for uten å ønske det hadde jeg jo lenge lagt til rette for at han kunne slippe å ta tak i det. Jeg skulle også gått før jeg var så sliten, og før barna virkelig merket at far var ustabil, og ble usikker på ham. Jeg angrer på at jeg ikke gikk tidligere. 

Det var en befrielse å bli alenemor! En mye enklere tilværelse enn å leve med en slik partner!

Jeg vil si at jeg hadde en god tilværelse som alenemor, selv om det var både travelt og slitsomt. Joda, det var en del frustrasjoner og utfordringer, men hvem har ikke det? Jeg hadde bekymringer, men hvem har ikke det? Jeg var så sliten at jeg nærmest ikke visste opp og ned på meg selv innimellom, men hvilke småbarnsforeldrere har ikke kjent på det? 

Skammet meg over å ende opp som alenemor to ganger har jeg ikke gjort, selv om jeg syntes situasjonen rundt at det ble slik var trist , når det gjelder far til tvillingene. (Første far var jeg bare overlykkelig av å ha klart å forlate.) 

Hat har jeg aldri opplevd. Ikke engang forakt eller kritikk. Jeg har derimot erfart støtte, oppmuntring og beundring. "Utrolig at du klarer det!" fra venner, der de var to, og likevel på småbarnsfelgen. 

Jeg vil påstå at de aller fleste mennesker har forståelse for at livet ikke alltid lar seg planlegge perfekt, og at ting kan skje. At de ikke kommer med kritikk og kaller det dårlige valg når man takler situasjonen. 

Folk er ikke like greie når man klager over situasjoner man ikke takler. Da kan det nok hende at de peker på at det var egne valg som førte til dette, og det er jo ikke helt urimelig heller. Folk blir ikke tvunget inn i forhold, eller tvunget til å få barn. Man har tatt disse valgene selv, og så bør man ta ansvar for det selv, og gjøre sitt beste for å takle det. Iallefall ikke sette på seg en "stakkars meg, jeg har vært så uheldig" maske. 

Småbarnslivet er tøft. Punktum. Absolutt alle som blir alene med barn har en historie om hvorfor og hvordan det ble slik, men man valgte selv å få barn. Man valgte kanskje ikke å bli alene, men livet skjer, og man må nesten ta et valg om å takle det. Ikke ha fokus på hvor uheldig man var eller hvor mye vanskeligere det er. 

Jeg tror ikke at folk er generelt ufine mot foreldre som er alene. Isåfall skulle jeg ha opplevd det. I det minste da jeg ble alene med barn med to ulike fedre, i de tre årene det tok før min mann ble frisk og stabil nok til at jeg ga forholdet en ny sjanse. (Noen som ikke var gitt, det at vi kunne finne tilbake til hverandre. Jeg var ALENE de årene, og forberedt på å forbli det.) Jeg tror noen er kritiske til at noen er alene OG klager på hvor tøft og urettferdig det er, og jeg synes ikke den kritikken er helt urimelig. Folk opplever langt tøffere og mer urettferdige ting i livet enn det å bli alene med barn. Sykdom og ulykker er langt mer urettferdig, og langt tøffere enn å få lov til å dele livet med noen små herlige kjærlighetspakker, som også gir mye glede, om de kan være aldri så krevende til tider. Det er heller ikke mer krevende å være alene med barn enn det er å være to, når forhold ikke fungerer bra, så... om noen er negative til aleneforeldre tror jeg egentlig ikke at de er kritiske til at de er alene med barn, men til hvordan de takler å være alene med barn. Eller ikke takler det, for å si det mer presist. Man har jo selv valgt å få barn, og det er et fakta. 

 

 

 

6 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg har egentlig aldri opplevd noe alenemor- hat, selv om jeg er en av dem som ble alene en stund med barn med to ulike fedre. 

Folk som kjenner meg har ikke vært fordomsfull, men mer synes at jeg var uheldig, og sterk som taklet det bra. Folk jeg ikke kjenner bryr jeg meg ikke om meningene til, men heller ikke fra folk som bare kjente meg litt eller ukjente har jeg opplevd å få dritt. 

Jeg tror dette har mye med hvordan aleneforeldre selv takler situasjonen, og fremstår. En alenemor som lever på NAV og gir uttrykk for at livet som alenemor er tungt, vanskelig og urettferdig opplever kanskje mer av slikt enn aleneforeldre som er under utdanning eller i jobb, og som takler tilværelsen. 

Jeg tror forøvrig at folk som lever på NAV generelt, og samtidig klager på livet som vanskelig og urettferdig, får endel pepper, om de har barn eller ikke. At de da i tillegg står i en situasjon der de har valgt å få barn gjør nok kanskje at folk kan bli småirritert, og tenke "Ja som man reder ligger man... gjør noe med situasjonen selv da, istedenfor å syte! Du har jo valgt dette! Du kunne ha valgt klokere!"

Folk er generelt negative til folk som er negative, og sannheten er at små barn er krevende, uansett om man er to eller en. Folk er ofte slitne og synes tilværelsen er for hektisk når de har små barn. Dette er ikke noe særskilt for aleneforeldre, det er bare slik den perioden i livet ofte er. Trang økonomi og bekymringer er heller ikke uvanlig, selv om man er to. 

Joda, det er en del som er travlere og mer vanskelig når man er alene med barn, men man slipper også en del konflikter og utfordringer de som er to har. Er forholdet godt og velfungerende, så er det absolutt en fordel å være to. Er det ikke godt og velfungerende, så er det kanskje til og med lettere å være alene. Slippe konflikter og uenigheter om alt fra fritid, fordeling av ansvar, hvor ofte man skal ha sex og barneoppdragelse, all den støy, uro, usikkerhet og krangling slikt skaper, og all energi man bruker på å slite med slikt. 

Det er kanskje ikke så rart om folk reagerer negativt på klaging angående hvor hardt det er å være alene, når de kanskje selv står i en situasjon der de føler det hadde vært enklere å være alene. Småbarnstiden er tøff i seg selv, og er ofte en stor belastning for samarbeid og forhold i tillegg. 

For min del var det å bli alene bedre. Jeg fikk mine barn i forhold, der fedrene virkelig ønsket at jeg skulle bære frem barnet, og dette var avgjørelser vi var enige om. Jeg fikk aldri planlagt barn, i det at jeg fikk ett barn på p- piller og to på hormonspiral (tvillinger), og joda jeg kunne ha valgt abort, men for det første er ikke det et veldig enkelt valg å ta når man først har en spire (eller to) i magen, og som nevnt var jeg i forhold begge gangene, der fedrene talte for å beholde. Gledet seg.

Første hadde allerede vist noen sider som var uforenelige med den fantastiske mannen alle mente jeg hadde truffet, men jeg var relativt ung, og trodde at det kom av usikkerhet som ville forsvinne med tiden. Det kom ikke av usikkerhet, og med meg "låst" til ham med et barn lot han disse sidene vokse og utvikle seg. Slapp trollet ut av esken fullt og helt. 

Det var en befrielse å bli alenemor! En mye enklere tilværelse enn å leve med en slik partner! 

Andre gangen jeg ble alene hadde jeg en partner jeg elsket, og egentlig ønsket å være med, men han ble syk. Dyp depresjon, svært ustabil, og tross at jeg fikk ham i behandling klarte/ville han ikke innse at han var syk. En stund driblet jeg tre barn og syk mann, men til slutt måtte jeg sette foten ned. Små barn tåler ikke å leve med slik ustabilitet i lengden, og når han nektet å innse problemet sitt var det ikke mye håp om bedring. Jeg var også fullstendig utslitt av å i praksis være alenemor... OGSÅ for en voksent og svært krevende "barn" i tillegg. Siden han nektet å innse sitt problem, og problemet gikk utover både meg og barna, så valgte jeg å redde meg og barna unna, før jeg også bukket under, eller barna ble preget av usikkerheten i situasjonen. 

Brutalt vil noen sikkert si, men jeg hadde gjort samme valg igjen om jeg måtte, TIDLIGERE! Det var først da jeg gikk han måtte ta tak i sine problemer, for uten å ønske det hadde jeg jo lenge lagt til rette for at han kunne slippe å ta tak i det. Jeg skulle også gått før jeg var så sliten, og før barna virkelig merket at far var ustabil, og ble usikker på ham. Jeg angrer på at jeg ikke gikk tidligere. 

Det var en befrielse å bli alenemor! En mye enklere tilværelse enn å leve med en slik partner!

Jeg vil si at jeg hadde en god tilværelse som alenemor, selv om det var både travelt og slitsomt. Joda, det var en del frustrasjoner og utfordringer, men hvem har ikke det? Jeg hadde bekymringer, men hvem har ikke det? Jeg var så sliten at jeg nærmest ikke visste opp og ned på meg selv innimellom, men hvilke småbarnsforeldrere har ikke kjent på det? 

Skammet meg over å ende opp som alenemor to ganger har jeg ikke gjort, selv om jeg syntes situasjonen rundt at det ble slik var trist , når det gjelder far til tvillingene. (Første far var jeg bare overlykkelig av å ha klart å forlate.) 

Hat har jeg aldri opplevd. Ikke engang forakt eller kritikk. Jeg har derimot erfart støtte, oppmuntring og beundring. "Utrolig at du klarer det!" fra venner, der de var to, og likevel på småbarnsfelgen. 

Jeg vil påstå at de aller fleste mennesker har forståelse for at livet ikke alltid lar seg planlegge perfekt, og at ting kan skje. At de ikke kommer med kritikk og kaller det dårlige valg når man takler situasjonen. 

Folk er ikke like greie når man klager over situasjoner man ikke takler. Da kan det nok hende at de peker på at det var egne valg som førte til dette, og det er jo ikke helt urimelig heller. Folk blir ikke tvunget inn i forhold, eller tvunget til å få barn. Man har tatt disse valgene selv, og så bør man ta ansvar for det selv, og gjøre sitt beste for å takle det. Iallefall ikke sette på seg en "stakkars meg, jeg har vært så uheldig" maske. 

Småbarnslivet er tøft. Punktum. Absolutt alle som blir alene med barn har en historie om hvorfor og hvordan det ble slik, men man valgte selv å få barn. Man valgte kanskje ikke å bli alene, men livet skjer, og man må nesten ta et valg om å takle det. Ikke ha fokus på hvor uheldig man var eller hvor mye vanskeligere det er. 

Jeg tror ikke at folk er generelt ufine mot foreldre som er alene. Isåfall skulle jeg ha opplevd det. I det minste da jeg ble alene med barn med to ulike fedre, i de tre årene det tok før min mann ble frisk og stabil nok til at jeg ga forholdet en ny sjanse. (Noen som ikke var gitt, det at vi kunne finne tilbake til hverandre. Jeg var ALENE de årene, og forberedt på å forbli det.) Jeg tror noen er kritiske til at noen er alene OG klager på hvor tøft og urettferdig det er, og jeg synes ikke den kritikken er helt urimelig. Folk opplever langt tøffere og mer urettferdige ting i livet enn det å bli alene med barn. Sykdom og ulykker er langt mer urettferdig, og langt tøffere enn å få lov til å dele livet med noen små herlige kjærlighetspakker, som også gir mye glede, om de kan være aldri så krevende til tider. Det er heller ikke mer krevende å være alene med barn enn det er å være to, når forhold ikke fungerer bra, så... om noen er negative til aleneforeldre tror jeg egentlig ikke at de er kritiske til at de er alene med barn, men til hvordan de takler å være alene med barn. Eller ikke takler det, for å si det mer presist. Man har jo selv valgt å få barn, og det er et fakta. 

 

 

Jeg er VELDIG enig i at jeg er glad som ei lerke for alenemor statusen, man slipper SÅ mye. Ønsker ingen ny heller, etter 4år uten.Ah🥳 Deilig er det! 

Jeg er til&med fryktelig glad i å JOBBE når jeg er på jobb, til kl 16 vanligvis, når jeg må hente i b.h. Annenhver helg er det pappa-helg. Da får jeg jobba 10 timer fredag og lørdag. Pappaonsdagene jobber jeg 11 timer. Søndager reiser jeg å henter min sønn hos pappan i rn annen kommune.  så drar vi hjem. Da er kl blitt ca 16, så forberedelsene til ny uke settes igang.  Så middag og bad og tannpuss. Så, endelig får han kosen sin i sofaen under teppet. En av de fineste stundene i uka. Deretter nattinatt. 

Min bekymring er ikke først&fremst meg selv. Jeg liker jo å stresse litt og å få ting gjort. Men guttfn min, en gutt som har hatt utfordringer,spesielt adferdsproblemer. Noe jeg har sett i flere mnd. Alt er jo «normalt» i dag, men hvis jeg ser at barnet mitt trenger hjelp, med flere ting, så går jeg selvfølgelig på PPT/barnehage møteri arbeidstia. Der mister jeg timer. 4-5 ganger ilpt av to mnd , har b.h ringt å bedt meg hente han. Og der fløy hundrelappene. Men, jeg ville ALDRI latt han vente lenge på meg, når han er i dårlig form. (Jober nemlig for privat bedrift, uten lønn til sånne barneting.. ) Tross alt er jeg glad i jobben min. Kl 16 LØPER jeg å henter i b.h. Elsker å hente han💙 

I bh er det hver dag episoder med han. Slåing, kloring osv

Tror mye er min (nødvendige stress) men jeg vet at en pappa som kan utebli i 6 uker, får han til å tenke.. 

Bittelitt om uks vår, og det er sikkert mange som klager over småbarnslivet. Jeg vil ha mer av småbarnslivet, SPESIELT(og kanskje eneste grunn til stresset mitt. For å sanke kose tid  har imidlertid 

selvom min hverdag ikke er festlig og veldig spennende for dere sndre, betyr detge IKKE at jeg er negativ

Noen synd jeg er negsativ når jeg forteller om det de spurte om, livret mitt. I’m not, ut’s called realism☑️

🥳på godt og vondt

[Trolltunge]

32 minutter siden, AlenemammaN skrev:

 

Jeg er VELDIG enig i at jeg er glad som ei lerke for alenemor statusen, man slipper SÅ mye. Ønsker ingen ny heller, etter 4år uten.Ah🥳 Deilig er det! 

Jeg er til&med fryktelig glad i å JOBBE når jeg er på jobb, til kl 16 vanligvis, når jeg må hente i b.h. Annenhver helg er det pappa-helg. Da får jeg jobba 10 timer fredag og lørdag. Pappaonsdagene jobber jeg 11 timer. Søndager reiser jeg å henter min sønn hos pappan i rn annen kommune.  så drar vi hjem. Da er kl blitt ca 16, så forberedelsene til ny uke settes igang.  Så middag og bad og tannpuss. Så, endelig får han kosen sin i sofaen under teppet. En av de fineste stundene i uka. Deretter nattinatt. 

Min bekymring er ikke først&fremst meg selv. Jeg liker jo å stresse litt og å få ting gjort. Men guttfn min, en gutt som har hatt utfordringer,spesielt adferdsproblemer. Noe jeg har sett i flere mnd. Alt er jo «normalt» i dag, men hvis jeg ser at barnet mitt trenger hjelp, med flere ting, så går jeg selvfølgelig på PPT/barnehage møteri arbeidstia. Der mister jeg timer. 4-5 ganger ilpt av to mnd , har b.h ringt å bedt meg hente han. Og der fløy hundrelappene. Men, jeg ville ALDRI latt han vente lenge på meg, når han er i dårlig form. (Jober nemlig for privat bedrift, uten lønn til sånne barneting.. ) Tross alt er jeg glad i jobben min. Kl 16 LØPER jeg å henter i b.h. Elsker å hente han💙 

I bh er det hver dag episoder med han. Slåing, kloring osv

Tror mye er min (nødvendige stress) men jeg vet at en pappa som kan utebli i 6 uker, får han til å tenke.. 

Bittelitt om uks vår, og det er sikkert mange som klager over småbarnslivet. Jeg vil ha mer av småbarnslivet, SPESIELT(og kanskje eneste grunn til stresset mitt. For å sanke kose tid  har imidlertid 

selvom min hverdag ikke er festlig og veldig spennende for dere sndre, betyr detge IKKE at jeg er negativ

Noen synd jeg er negsativ når jeg forteller om det de spurte om, livret mitt. I’m not, ut’s called realism☑️

🥳på godt og vondt

Jeg forstår at du synes at det er utfordrende, og at du blir dratt i to retninger her. Det er fortvilende å stå i en slik situasjon, men det er ikke unikt for å være alene. 

Jeg var HELT alene med eldstemann fra han var ett år, da far... tok andre valg, for å si det sånn. Jeg var også HELT alene da mannen min ikke var disponibel til å ta vare på seg selv engang, og jeg hadde mye av samme utfordring med ene barnet. Samt jeg hadde to andre i tillegg. Ppt, Bup, møter, møter og møter, selvfølgelig i arbeidstiden. Det verste var kanskje likevel da jeg en periode følte at jeg ikke nådde skikkelig inn til barnet med utfordringer, og det barnet tok alt av tid og oppmerksomhet fra de to andre, og alle mine krefter. På en negativ måte, for både meg og barnet. Samt de to andre. 

Det du trenger nå er å prioritere, samt å puste med magen, så du går for løsninger, istedenfor å la det overveldet deg. 

Jeg innrømmet for både sjef og bup/ppt at situasjonen var krevende, og jeg valgte for en stund å tjene mindre, selv om det medførte at jeg fikk en strammere økonomi. Jeg vurderte mine barn som viktigere en enn å ha behagelig økonomi. Det gikk det også. Jeg ble rett og slett ekspert på å være sparsommelig, og det herlige med barn er at det ikke er hva ting koster som er viktig for dem, men å være med mamma, og le og kose seg sammen. Være sammen. 

Så var det det da, å faktisk kose seg sammen, ikke være helt på felgene fordi ett barn hadde spesielle behov, og krevde MYE.

Fordi jeg innrømmet at jeg slet med det fikk jeg tilbud om cos kurs. Enda en ting i arbeidstiden, men aldri har noe vært så verdt tid og penger! Jeg tok virkelig til meg måten å tenke på, å SE barnets behov, og respondere i forhold til det, på en måte som ikke slet meg ut, men som fylte barnets behov. 

Jeg tuller ikke, på bare noen få uker var situasjonen en helt annen, og jeg og dette barnet fikk en helt annen relasjon. Barnet ble trygt, jeg ble trygg og ikke utslitt lenger, og situasjonen gikk fra overveldende og fortvilende til en nær, trygg og god tilværelse for oss alle. Jeg fikk kapasitet til å både jobbe og være der også for de to andre. 

Det handler ikke alltid om tid og ressurser, men om hvordan tid og ressurser brukes. Små endringer kan gi utrolige utslag. 

Ikke skjul at ting er utfordrende, men betro deg til de som vet om løsninger. Og prioriter klokt, og hold deg positiv. 

Dette med at vi fikk trangere økonomi ble faktisk noe som knyttet meg og mine barn mer sammen, ikke mindre. Det ble et fellesprosjekt, og selv nå når vi har fått lagt bedre økonomi hender det at både jeg og barna savner den trangere tiden. Tiden der vi jobbet sammen for å ha det moro, uten at det kostet. Herregud så mye moro vi fant på! Det viktigste... vi gjorde det sammen! 

[HalldirV2]

4 minutter siden, Trolltunge skrev:

Jeg forstår at du synes at det er utfordrende, og at du blir dratt i to retninger her. Det er fortvilende å stå i en slik situasjon, men det er ikke unikt for å være alene. 

Jeg var HELT alene med eldstemann fra han var ett år, da far... tok andre valg, for å si det sånn. Jeg var også HELT alene da mannen min ikke var disponibel til å ta vare på seg selv engang, og jeg hadde mye av samme utfordring med ene barnet. Samt jeg hadde to andre i tillegg. Ppt, Bup, møter, møter og møter, selvfølgelig i arbeidstiden. Det verste var kanskje likevel da jeg en periode følte at jeg ikke nådde skikkelig inn til barnet med utfordringer, og det barnet tok alt av tid og oppmerksomhet fra de to andre, og alle mine krefter. På en negativ måte, for både meg og barnet. Samt de to andre. 

Det du trenger nå er å prioritere, samt å puste med magen, så du går for løsninger, istedenfor å la det overveldet deg. 

Jeg innrømmet for både sjef og bup/ppt at situasjonen var krevende, og jeg valgte for en stund å tjene mindre, selv om det medførte at jeg fikk en strammere økonomi. Jeg vurderte mine barn som viktigere en enn å ha behagelig økonomi. Det gikk det også. Jeg ble rett og slett ekspert på å være sparsommelig, og det herlige med barn er at det ikke er hva ting koster som er viktig for dem, men å være med mamma, og le og kose seg sammen. Være sammen. 

Så var det det da, å faktisk kose seg sammen, ikke være helt på felgene fordi ett barn hadde spesielle behov, og krevde MYE.

Fordi jeg innrømmet at jeg slet med det fikk jeg tilbud om cos kurs. Enda en ting i arbeidstiden, men aldri har noe vært så verdt tid og penger! Jeg tok virkelig til meg måten å tenke på, å SE barnets behov, og respondere i forhold til det, på en måte som ikke slet meg ut, men som fylte barnets behov. 

Jeg tuller ikke, på bare noen få uker var situasjonen en helt annen, og jeg og dette barnet fikk en helt annen relasjon. Barnet ble trygt, jeg ble trygg og ikke utslitt lenger, og situasjonen gikk fra overveldende og fortvilende til en nær, trygg og god tilværelse for oss alle. Jeg fikk kapasitet til å både jobbe og være der også for de to andre. 

Det handler ikke alltid om tid og ressurser, men om hvordan tid og ressurser brukes. Små endringer kan gi utrolige utslag. 

Ikke skjul at ting er utfordrende, men betro deg til de som vet om løsninger. Og prioriter klokt, og hold deg positiv. 

Dette med at vi fikk trangere økonomi ble faktisk noe som knyttet meg og mine barn mer sammen, ikke mindre. Det ble et fellesprosjekt, og selv nå når vi har fått lagt bedre økonomi hender det at både jeg og barna savner den trangere tiden. Tiden der vi jobbet sammen for å ha det moro, uten at det kostet. Herregud så mye moro vi fant på! Det viktigste... vi gjorde det sammen! 

Kudos! Virkelig. Tar av meg hatten for det du har vært gjennom. 

[Trolltunge]

Akkurat nå, HalldirV2 skrev:

Kudos! Virkelig. Tar av meg hatten for det du har vært gjennom. 

Takk!  ♥ 

Men helt ærlig, jeg har vært heldig. Jeg tenker på disse tøffe årene med glede nå. Det er så mange gode og fine minner. Jeg vet at jeg var ufattelig sliten mange ganger, og bunn fortvilet, men det er ikke det jeg HUSKER. Når jeg tenker tilbake fylles jeg av gode følelser. Det var OSS. Jeg og mine barn, og alt vi gjorde sammen. Smil, latter og myyye kos. En nærhet man bare kan glede seg over. Så heldig jeg er som har fått vokse med dem!  (For det gjorde jeg virkelig!) Så tett, så inderlig nært. Så mye kjærlighet! 

Jeg ville ikke valgt det bort for gull og grønne skoger! 

[HalldirV2]

3 minutter siden, Trolltunge skrev:

Takk!  ♥ 

Men helt ærlig, jeg har vært heldig. Jeg tenker på disse tøffe årene med glede nå. Det er så mange gode og fine minner. Jeg vet at jeg var ufattelig sliten mange ganger, og bunn fortvilet, men det er ikke det jeg HUSKER. Når jeg tenker tilbake fylles jeg av gode følelser. Det var OSS. Jeg og mine barn, og alt vi gjorde sammen. Smil, latter og myyye kos. En nærhet man bare kan glede seg over. Så heldig jeg er som har fått vokse med dem!  (For det gjorde jeg virkelig!) Så tett, så inderlig nært. Så mye kjærlighet! 

Jeg ville ikke valgt det bort for gull og grønne skoger! 

Heldig og heldig, jeg vil ikke kalle det å være heldig i ordets rette forstand. Jeg vil heller si du har møtt motgang, og at du har kjempet deg gjennom motgangen og vokst som menneske. Det krever pågangsmot og viljestyrke, kanskje litt hell også, men mest av de to førstnevnte. Så all ære til deg og dere som er i lignende situasjoner. 

[Trolltunge]

7 minutter siden, HalldirV2 skrev:

Heldig og heldig, jeg vil ikke kalle det å være heldig i ordets rette forstand. Jeg vil heller si du har møtt motgang, og at du har kjempet deg gjennom motgangen og vokst som menneske. Det krever pågangsmot og viljestyrke, kanskje litt hell også, men mest av de to førstnevnte. Så all ære til deg og dere som er i lignende situasjoner. 

❤️

[AnonymBruker]

Kvinnfolk puler på seg unger med flere menn av egoisme.  Skal ha barn for enhver pris uten tanke på fedrene.

Anonymkode: 0548b...79d

[Trolltunge]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kvinnfolk puler på seg unger med flere menn av egoisme.  Skal ha barn for enhver pris uten tanke på fedrene.

Anonymkode: 0548b...79d

Joda, takk for det. Jeg har faktisk aldri fått sjansen til å ønske meg barn. De kom! Jeg tok likevel ansvar for dem. 

Kondom kjære deg! Med ett overraskende barn på p-piller og to på hormonspiral har jeg ikke mye sympati for at menn knuller uten å ta ansvar. 

Uten tanke på fedrene... det er faktisk ikke mennene som sitter med favnen full når det uventet blir barn. 

Kan ikke menn tenke litt selv, og ta ansvar selv? 

[Gjest Tutte]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kvinnfolk puler på seg unger med flere menn av egoisme.  Skal ha barn for enhver pris uten tanke på fedrene.

Anonymkode: 0548b...79d

Ja, for de mannfolka som blir uønsket far var jo ikke med på sex og faktisk spruta inn uten kondom frivillig i det hele tatt. Blir de bare revet med og ikke klarer å tenke selv eller? Hvis man ikke vet hvordan barn lages, så er det kanskje på tide å sette seg inn i det først og fremst.

[AlenemammaN]

2 timer siden, Tutte skrev:

Ja, for de mannfolka som blir uønsket far var jo ikke med på sex og faktisk spruta inn uten kondom frivillig i det hele tatt. Blir de bare revet med og ikke klarer å tenke selv eller? Hvis man ikke vet hvordan barn lages, så er det kanskje på tide å sette seg inn i det først og fremst.

Skjønner IKKE at folk ikke ser at de skammer seg så jævlig ut med disse beskyldningene mot disse jentene. Aldri nevnes gutten. Gutten som kan gå på dagligvaren å kjøpe seg ut av pappa-rollen.... 

Er du med på den jævla leken, får de faen meg tåle konsekvenser. 

Lov å tenke. 

 

[AlenemammaN]

9 timer siden, Trolltunge skrev:

Joda, takk for det. Jeg har faktisk aldri fått sjansen til å ønske meg barn. De kom! Jeg tok likevel ansvar for dem. 

Kondom kjære deg! Med ett overraskende barn på p-piller og to på hormonspiral har jeg ikke mye sympati for at menn knuller uten å ta ansvar. 

Uten tanke på fedrene... det er faktisk ikke mennene som sitter med favnen full når det uventet blir barn. 

Kan ikke menn tenke litt selv, og ta ansvar selv? 

Nei, de beviser jo gang på gang, at det med å tenke ække så lett for de... 

[AlenemammaN]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kvinnfolk puler på seg unger med flere menn av egoisme.  Skal ha barn for enhver pris uten tanke på fedrene.

Anonymkode: 0548b...79d

Og du mener da at fedrene tenker på mødrene?

[AlenemammaN]

10 timer siden, Trolltunge skrev:

❤️

 

10 timer siden, HalldirV2 skrev:

Heldig og heldig, jeg vil ikke kalle det å være heldig i ordets rette forstand. Jeg vil heller si du har møtt motgang, og at du har kjempet deg gjennom motgangen og vokst som menneske. Det krever pågangsmot og viljestyrke, kanskje litt hell også, men mest av de to førstnevnte. Så all ære til deg og dere som er i lignende situasjoner. 

Føler meg også heldig, men føler meg like mye TRAMPA&spytta på av far og systemet.... De gnåler om barnets beste, men når d kommer til stykke, er farens beste det viktigste. 

Har vært igjennom alle etater, lest alle paragrafer og regler, men når fagfolk ikke har lest disse tingene selv, blir mor sett på som enten en som ikke vil at pappaen skal ha samvær, vanskelig eller til og med en som ikke vil barnets beste. Hennes erfaringer og følelser betyr nada for disse «lærde»

[AlenemammaN]

11 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg forstår at du synes at det er utfordrende, og at du blir dratt i to retninger her. Det er fortvilende å stå i en slik situasjon, men det er ikke unikt for å være alene. 

Jeg var HELT alene med eldstemann fra han var ett år, da far... tok andre valg, for å si det sånn. Jeg var også HELT alene da mannen min ikke var disponibel til å ta vare på seg selv engang, og jeg hadde mye av samme utfordring med ene barnet. Samt jeg hadde to andre i tillegg. Ppt, Bup, møter, møter og møter, selvfølgelig i arbeidstiden. Det verste var kanskje likevel da jeg en periode følte at jeg ikke nådde skikkelig inn til barnet med utfordringer, og det barnet tok alt av tid og oppmerksomhet fra de to andre, og alle mine krefter. På en negativ måte, for både meg og barnet. Samt de to andre. 

Det du trenger nå er å prioritere, samt å puste med magen, så du går for løsninger, istedenfor å la det overveldet deg. 

Jeg innrømmet for både sjef og bup/ppt at situasjonen var krevende, og jeg valgte for en stund å tjene mindre, selv om det medførte at jeg fikk en strammere økonomi. Jeg vurderte mine barn som viktigere en enn å ha behagelig økonomi. Det gikk det også. Jeg ble rett og slett ekspert på å være sparsommelig, og det herlige med barn er at det ikke er hva ting koster som er viktig for dem, men å være med mamma, og le og kose seg sammen. Være sammen. 

Så var det det da, å faktisk kose seg sammen, ikke være helt på felgene fordi ett barn hadde spesielle behov, og krevde MYE.

Fordi jeg innrømmet at jeg slet med det fikk jeg tilbud om cos kurs. Enda en ting i arbeidstiden, men aldri har noe vært så verdt tid og penger! Jeg tok virkelig til meg måten å tenke på, å SE barnets behov, og respondere i forhold til det, på en måte som ikke slet meg ut, men som fylte barnets behov. 

Jeg tuller ikke, på bare noen få uker var situasjonen en helt annen, og jeg og dette barnet fikk en helt annen relasjon. Barnet ble trygt, jeg ble trygg og ikke utslitt lenger, og situasjonen gikk fra overveldende og fortvilende til en nær, trygg og god tilværelse for oss alle. Jeg fikk kapasitet til å både jobbe og være der også for de to andre. 

Det handler ikke alltid om tid og ressurser, men om hvordan tid og ressurser brukes. Små endringer kan gi utrolige utslag. 

Ikke skjul at ting er utfordrende, men betro deg til de som vet om løsninger. Og prioriter klokt, og hold deg positiv. 

Dette med at vi fikk trangere økonomi ble faktisk noe som knyttet meg og mine barn mer sammen, ikke mindre. Det ble et fellesprosjekt, og selv nå når vi har fått lagt bedre økonomi hender det at både jeg og barna savner den trangere tiden. Tiden der vi jobbet sammen for å ha det moro, uten at det kostet. Herregud så mye moro vi fant på! Det viktigste... vi gjorde det sammen! 

Har lest masse om cos og sånne ting i det siste. Lært masse! Men blir ikke hørt på, føles ut som sjarmen til barnefar dreper fakta hos de «lærde»... gang på gang...

[Trolltunge]

37 minutter siden, AlenemammaN skrev:

Har lest masse om cos og sånne ting i det siste. Lært masse! Men blir ikke hørt på, føles ut som sjarmen til barnefar dreper fakta hos de «lærde»... gang på gang...

Må si at jeg ikke forsto dette svaret. Cos - tankegangen går på dialog og kontakt mellom deg og barnet. 

Det er selvfølgelig bra om begge foreldrene følger metoden, men du er ikke avhengig av at far følger metoden for å selv bruke den. 

[AlenemammaN]

På 13.9.2019 den 12.34, AlenemammaN skrev:

Har lest masse om cos og sånne ting i det siste. Lært masse! Men blir ikke hørt på, føles ut som sjarmen til barnefar dreper fakta hos de «lærde»... gang på gang...

Det mest relevante og ærlige svaret, som varmet hjertet mitt forresten🙏🏼❤️ @Trolltunge