Angst ved nærhet?

[Gjest Mari-du-bedåre]

Hei!

Er en jente på 17 med et lite problem her. Tror jeg lider av en eller annen slags form for angst når det kommer til nærhet. Er ikke det at jeg ikke vil kysse og klemme og alt det der, men når jeg kommer så nære at jeg nærmest kan lukte på det, får jeg panikk. Nesten som en slags angst. Dette er ikke når det gjelder vanlig kontakt, som med venner (selv om noen har en tendens til å bli litt klengete innimellom. Usch. :-? ) og familie, men når det blir mer kjærlig av seg. Litt mer sånn kjærstete. Og apropos kjærester, kommer samme problem da og. Når jeg er på grensen til å bli sammen med en gutt, kommer panikken igjen. Hva er det her? Mamma og pappa er ikke særlig fysiske av seg, og jeg lurer på om det kanskje har noe med det å gjøre. At jeg blir utrygg. Situasjonen er uvant, og jeg blir redd..? Har ikke skjedd noe traumatisk i oppveksten, så det er ikke av noen sånne grunner. Men lurer skikkelig på hvordan jeg skal komme over det her. Vil jo ha kjæreste og har kjempelyst til å kose og kysse og klemme og.. Ja, du skjønner Lurer på om noen har noen tips, eller kanskje har vært i lignende situasjon?

Setter pris på all respons.

//Mari

[vilja]

Samme her:)

Jeg får angst bare når noen vil danse tett. Jeg vil ikke det!!!!!!!- Takler det ikke. Greit om det er kjæresten, om jeg har noen-..

Hehehe.

Var bedt på fest her (igjen,) og så var det en venn av meg (Han er forelsket i meg) som absolutt ville holde meg.... ;men jeg vil ikke. Blir aldeles kvaaaaaaaaalt av at noen skal danse tett.

Rart dette her. Liker ikke å kysse gutter når noen ser på heller. Da blir det så kunstig, og jeg tenker at alle ser på meg. Blir ekkelt.

Før så tenkte jeg at jeg skal gifte meg når foreldrene mine er døde. ..- Slik at de ikke skulle få se at jeg likte gutter!!!!

Helt sykt. Og jeg vet det. Men dette er noe jeg har med meg. Er det ikke det ene, så er det det andre:)

Foreldrene mine er heller ikke så fysiske.

[Polly Ester]

Jeg vokste også opp i en familie som det var veldig lite fysisk kontakt - fortsatt er jeg slik at jeg ikke liker å sitte ved siden av noen i familien i sofaen eller noe sånt... jeg setter meg alltid i en stol...

Jeg likte heller ikke å ta på folk eller at noen tok på meg, og det gjaldt alle... Men jeg er ikke av de som er så tøffe, så jeg lot mange gjøre det allikevel - og i dag har jeg to sønner... (det er mest familien jeg ikke liker å være for nær)

Men - etter at jeg fikk unger har det forandret meg litt... Jeg kan ha kjæreste og jeg liker å kose nå - inntil et visst punkt... Ikke for mye, da blir jeg rastløs i kroppen og må bare gå et annet sted... Tror nok det kan være litt forvirrende for andre, men slik er det...

Det jeg vil med dette er å si at jeg tror det kan øves opp. Jeg tror kanskje at ungene mine har hjulpet meg endel med det - jeg vil ikke at de skal bli like kalde som meg, så jeg har kost mye med dem så de skal få et naturlig forhold til å sitte på fanget og nattakos og sånn...

Jeg var verre før, men det går stadig framover. Og hvis man får seg en kjæreste er det kanskje viktig å være ærlig helt fra begynnelsen og si at man ikke er vant til nærhet, så du trenger litt tid og tålmodighet... Finner du den rette mannen, så vil han forstå det...

[Gjest dorina]

Tja, du har jo funnet ut at du ikke vil ha det sånn, og det må jo være et steg på veien?

Neste trinn må vel være å finne seg en som skjønner hvordan du har det, og som tolererer litt space rundt deg - uten å tolke det som avslag.

Og at du føler deg vel med deg selv, rent fysisk, slik at ikke DET blir et hinder.

OG: man kan trene litt med barn - det hjelper

De har en naturlig holdning til fysisk kontakt, og forventer ikke noe annet enn det de får akkurat for øyeblikket.

dorian - fikk mye kos som liten og hang på som en borrelås