Hvordan klare å være pårørende i år etter år?

[AnonymBruker]

Hei har en ungdom som sliter psykisk og som ikke ønsker hjelp av psykolog. siden barnet er over 16 kan hun/han bestemme dette selv. Hun/han har falt ut av det meste av samfunnet, ikke skole, ikke venner.Jeg har prøvd og få hjelp fra mange steder,men er like langt. Er det noen som har opplevd det samme og hva har dere gjort.Jeg kan jo ikke bare la barnet mitt falle ut????Det er tungt og vanskelig og være pårørende og nå vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer dette lenger. Jeg har lite nettverk og har blitt enda mindre fordi min datter er syk. Jeg går selv til psykolog, men så lenge min barnet sliter føler jeg ikke at det hjelper. og pleas ikke si jeg må si det positive, har ikke prøvd anna de siste årene……….

Anonymkode: 9d3ac...1f7

[Gjest RødeFare]

Undersøk mulighet for å treffe noen i samme situasjon. Kanskje finner du noe her som kan hjelpe.

https://helsenorge.no/parorende/tilbud-for-parorende-innen-psykisk-helse-og-rus. 

Alt godt! ❤️

[AnonymBruker]

36 minutter siden, RødeFare skrev:

Undersøk mulighet for å treffe noen i samme situasjon. Kanskje finner du noe her som kan hjelpe.

https://helsenorge.no/parorende/tilbud-for-parorende-innen-psykisk-helse-og-rus. 

Alt godt! ❤️

Takk skal prøve det

Anonymkode: 9d3ac...1f7

[AnonymBruker]

Du kontakter barnevernet og ber om hjelp. 

Anonymkode: 24d0a...0a9

[AnonymBruker]

Har bedt om hjelp der I flere år, men ingenting har skjedd. Kun møter og planer som det ikke skjer noe med.

Anonymkode: 9d3ac...1f7

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har bedt om hjelp der I flere år, men ingenting har skjedd. Kun møter og planer som det ikke skjer noe med.

Anonymkode: 9d3ac...1f7

Purr på dem! Purr, purr, mas, mas!

En underlig ting å si til en forelder som allerede er sliten og lei (helt forståelig nok!), men tro meg, hvis barnet er over 16 har du dårlig tid. Så fort datteren din blir 18 har du absolutt ingenting du skulle ha sagt, og jeg vet av erfaring i nær familie at det er forferdelig fortvilende. 

Så mitt råd er å lage et helsikes rabalder og mase på alle ressurser du kan for å få hjelp. Ikke sikkert du når fram, men da har du prøvd. Så må du prøve å ikke gå helt tom på veien. Skal ikke be deg tenke positivt Men prøv å finne noen frisoner eller aktiviteter/ting som gir deg et friminutt innimellom. Lettere sagt enn gjort, men å kunne legge fra seg tanker og bekymringer i korte stunder er kjempeviktig for ikke å kræsje helt.

Anonymkode: abe97...308

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Purr på dem! Purr, purr, mas, mas!

En underlig ting å si til en forelder som allerede er sliten og lei (helt forståelig nok!), men tro meg, hvis barnet er over 16 har du dårlig tid. Så fort datteren din blir 18 har du absolutt ingenting du skulle ha sagt, og jeg vet av erfaring i nær familie at det er forferdelig fortvilende. 

Så mitt råd er å lage et helsikes rabalder og mase på alle ressurser du kan for å få hjelp. Ikke sikkert du når fram, men da har du prøvd. Så må du prøve å ikke gå helt tom på veien. Skal ikke be deg tenke positivt Men prøv å finne noen frisoner eller aktiviteter/ting som gir deg et friminutt innimellom. Lettere sagt enn gjort, men å kunne legge fra seg tanker og bekymringer i korte stunder er kjempeviktig for ikke å kræsje helt.

Anonymkode: abe97...308

Ja må nok det ja, takk for råd. Ja vet det haster  får sette inn en støt.

Anonymkode: 9d3ac...1f7

[AnonymBruker]

Enda en måned har gått. Og har vært sinna, grått, prøvd alle instanser. Men det eneste svar jeg får at så lenge ungdomen ikke vil ha hjelp, så er det ikke noe de kan gjøre. Jeg har også spurd om avlasning eller støttekontakt, så jeg selv kunne få lada kreftene litt.Men heller ikke her har jeg fått noe positivt svar. Jeg er selv blitt deprimert og vet ikke hvor dette ender. Skal man virkelig stå så alene I en slik situasjon??? Skal man bare de at ungdomen bli dårligere og dårligere uten og få noe hjelp???

Hilsen trådstarter

Anonymkode: 9d3ac...1f7

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enda en måned har gått. Og har vært sinna, grått, prøvd alle instanser. Men det eneste svar jeg får at så lenge ungdomen ikke vil ha hjelp, så er det ikke noe de kan gjøre. Jeg har også spurd om avlasning eller støttekontakt, så jeg selv kunne få lada kreftene litt.Men heller ikke her har jeg fått noe positivt svar. Jeg er selv blitt deprimert og vet ikke hvor dette ender. Skal man virkelig stå så alene I en slik situasjon??? Skal man bare de at ungdomen bli dårligere og dårligere uten og få noe hjelp???

Hilsen trådstarter

Anonymkode: 9d3ac...1f7

Røde Kors besøksvenn som kan få henne ut og gå småturer?

Anonymkode: 03d05...712

[Gjest theTitanic]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enda en måned har gått. Og har vært sinna, grått, prøvd alle instanser. Men det eneste svar jeg får at så lenge ungdomen ikke vil ha hjelp, så er det ikke noe de kan gjøre. Jeg har også spurd om avlasning eller støttekontakt, så jeg selv kunne få lada kreftene litt.Men heller ikke her har jeg fått noe positivt svar. Jeg er selv blitt deprimert og vet ikke hvor dette ender. Skal man virkelig stå så alene I en slik situasjon??? Skal man bare de at ungdomen bli dårligere og dårligere uten og få noe hjelp???

Hilsen trådstarter

Anonymkode: 9d3ac...1f7

Du har søkt ikke bare spurt...? På kommunen sine sider så kan du søke selv. 

[AnonymBruker]

Hva sier din egen psykolog om saken?

Er barnet så gammelt at hun kan flytte for seg selv? Du skriver ikke så mye om barnet har blitt utredet, fått diagnoser osv. Har hun noe ansvar hjemme? Hva har hun fortalt hjemme? Hva gjør hun om dagene? Stilles det krav til henne?

Anonymkode: 9e06e...0b1

[AnonymBruker]

Si til barneverne at du har begynt å drikke eller noe sånt, da kommer dere ikke til å få fred.

Hva som helst som får de til å tvile på din omsorgsevne, det er da man aldri blir kvitt de.

Å fokusere på barnets problemer bryr de seg ikke om.

Anonymkode: e4fec...044

[AnonymBruker]

Hvis barnet overhodet ikke vil så er det jo sant at de ikke kan gjøre noe, med mindre man tenker alvorlig psykisk lidelse hvis man er til akutt fare for seg selv eller andre. Det blir jo egentlig din jobb å forsøke å lirke og tilby og forsøke å finne en vei inn for å tilby hjelp. Og dette burde du jo kunne få noe veiledning i av fks en barne og ungdomspsykolog.

Anonymkode: c7952...4d1

[AnonymBruker]

 

Har du vurdert å sende henne på folkehøyskole? Jeg tror et skikkelig miljøskifte kan hjelpe! Har venner som sa det reddet dem og komme bort fra snille foreldre og å bli tvunget til å ta seg sammen. 

Anonymkode: 408bd...f65

[sommermor]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har du vurdert å sende henne på folkehøyskole? Jeg tror et skikkelig miljøskifte kan hjelpe! Har venner som sa det reddet dem og komme bort fra snille foreldre og å bli tvunget til å ta seg sammen. 

Anonymkode: 408bd...f65

Folkehøyskolene har vel 18 års grense nå, så da må hun vente i to år.

[snoren]

Bytt lås, så skal du se hun får seg et nytt hjem

[AnonymBruker]

Hva er problemet til barnet ditt? Rus ? Eller annet ? 

Det er tungt å være pårørende. Kan du søke om avlastningsbolig ? 

Adferden til ditt barn er vel symptomer på et underliggende problem. 

Anonymkode: 3948b...f8f

[AnonymBruker]

Har du latt henne forstå at dette er i ferd med å ødelegge deg? Jeg hadde en på samme alder som var helt ute av stand til å fungere på grunn av angst, ptsd og påfølgende depresjon. Hun nektet også en hver form for hjelp etter at fastlegen sviktet totalt. Vi hadde konstant krisetilstand hjemme i to år, og jeg holdt på å gå til grunne. Til slutt bare brast det for meg, og jeg sa at nå har du ikke et valg, nå må du få hjelp for dette klarer jeg ikke lenger. Jeg fikk time til vår nye fastlege (byttet etter forrige fadese), og undre over alle undre, hun ble med. For vår del var det starten på en lang og slitsom periode med mye styr, men hun fulgte faktisk opp behandlingen hun til slutt ble tilbudt hos BUP. Etter ett år i god behandling, en veldig flink og forståelsesfull lærer og en periode på antidepressiva senere, så fungerer hun bedre enn hun har gjort på det jeg kan huske. Jeg tror hun med hånden på hjertet vil si hun har det bra i dag, og jeg er optimistisk. Skrekken for at hun skal bli dårlig igjen sitter fysisk i kroppen min, men jeg sitter ikke lenger på ank og er redd for henne døgnet rundt.

Det som reddet oss tror jeg var at det gikk opp for henne at jeg (som var hennes trygge hoggestabbe) var i ferd med å knekke, og at hun trodde hun kunne miste meg. Og at vi endelig hadde flaks med de vi fikk hjelp av rundt oss. Vet ikke om dette er nyttig for deg, men et bevis på at det kan gå bra. 

Anonymkode: 0c635...749

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva sier din egen psykolog om saken?

Er barnet så gammelt at hun kan flytte for seg selv? Du skriver ikke så mye om barnet har blitt utredet, fått diagnoser osv. Har hun noe ansvar hjemme? Hva har hun fortalt hjemme? Hva gjør hun om dagene? Stilles det krav til henne?

Anonymkode: 9e06e...0b1

Gikk hos psykolog en stund, men har ikke fått noen diagnose. Hun/han rydder rommet sitt og det er alltid strøkent. Kan også lage sin egen middag. Problemet er at hun/han sier svært lite, viser lite følelser.Hun/han løper mye rundt. Har trekt seg mer og mer tilbake fra omverdnen.

Anonymkode: 9d3ac...1f7

[AnonymBruker]

4 timer siden, snoren skrev:

Bytt lås, så skal du se hun får seg et nytt hjem

Nei det gjør je.g ikke, elsker hun/han.og vil det skal gå bra.Men jeg tenker hun kanskje burde få et anna sted og bo for en stund

Anonymkode: 9d3ac...1f7