Tips til ikke å kverke ham?

[Smascha]

Jeg håper virkelig at det finnes noen der ute som kan komme med noen gode innspill her. 

Problem: Jeg er så innmari sint på faren min. Jeg er ikke 13 år, men en 35 år gammel kvinne, som har stått opp midt på natten for å skrive dette. 

Bakgrunn: Jeg hadde en fin oppvekst, med kjernefamilien: gifte foreldre og småsøsken. I oppveksten var det alltid min mor det var "tak i". Hun fikset ALT fordi faren min bare var der i ånden/bak en avis/i egne tanker. Det vil si hele mitt liv har han fysisk vert tilstede, uten egentlig å delta eller ta initiativ til noe. Det var alltid mamma som skiftet dekk på bilen, tok initiativ til ferier og aktiviteter, organiserte husarbeid og matlaging, inviterte venner, kjøpte konsertbilletter osv. Det var hun som var interessert i mitt og mine søskens liv. Han var mentalt andre steder, og noen ganger bare uteble han for ting. Han fikk meg til å føle meg som om jeg ikke var viktig i hans liv. 

Nå: For rundt 1 år siden døde min mor. Hun hadde vert syk lenge, og det var godt at hun fikk slippe å lide lenger. Etter at hun døde ønsker min far å ha mye kontakt. Han har ingen venner. Det siste halve året har min far vert mye syk, inn og ut av sykehus. Jeg kjenner dessverre at jeg ikke helt klarer å engasjere meg eller ha så mye empati med han, selv om han trenger noen til å støtte seg.

Jeg kjenner at jeg er mye sint på han, og synes nok at det er urettferdig at han har vært totalt uinteressert i meg hele mitt liv. Jeg vet at han er glad i meg, og jeg i han, men han er ganske selvsentrert og babler i vei om seg og sitt og at han er så glad for at han har meg og mine søsken rundt seg i sorgen. Jeg, derimot, har for første gang i livet blitt en sint person! Det er som jeg ubevisst tenker "jasså, nå vil du ha kontakt" og "hvorfor skal jeg hjelpe deg, når du aldri har hjulpet meg?" etter å ha vært mentalt utmeldt fra familien hele mitt liv. Jeg hater at han plutselig er så avhengig av meg. Og jeg har dessverre flere ganger klikket på han, og ropt "jeg er ikke moren din" feks. Når det skjer så drar han seg bare bort som et såret, skadet dyr. Og jeg føler meg ond. 

Denne helga skal mine søsken og jeg ta han med på en helgetur.. Jeg er livredd for på nytt å klikke på han, eller være sint. Jeg vil ikke ødelegge turen for de andre, og jeg vil at han skal ha en fin helg sammen med oss.

Noen tanker til hvordan jeg kan slutte å være så sint? Den sorte klumpen i magen gnager meg, og jeg sto opp midt på natten for å skrive dette til dere. 

 

Endret 7. september 2019 av Smascha

[Atomlynet]

La han dø alene da, du har en gyllen mulighet til å ta igjen for hva enn han har gjort eller latt være å gjøre. 

[Smascha]

3 minutter siden, Atomlynet skrev:

La han dø alene da, du har en gyllen mulighet til å ta igjen for hva enn han har gjort eller latt være å gjøre. 

I teorien kunne jeg nok det.

Men jeg hadde fortsatt hatt dette sinnet, som jo da bare ville blitt blandet opp med dårlig samvittighet 😕

[AnonymBruker]

Jeg ville ha sagt alt jeg mener og tenker om han og oppførselen hans høyt, men ikke til ham, jeg ville gått et sted jeg var alene (ev i en bil på en parkeringsplass et øde sted) og bare fått det ut. 

 

Anonymkode: cc230...7ea

[visp]

Jeg kjenner meg igjen. Det beste tipset jeg kan komme med er å late som om du er på jobb når du er sammen med han. At du jobber i hjemmesykepleien. Prøv å ta litt avstand på den måten.

[AnonymBruker]

Hvoooorfor ikke bare sette deg ned med han og ta en prat hvor du forteller om alt dette, kanskje han forstår hvorfor du blir så sint, og kanskje dere klarer å ordne opp - FØR han dør. Han er faren din!! 

Jeg sier til alle at jeg ikke har en far, han har vært fraværende hele livet og vi barna har alltid hatt håp om at han kommer tilbake i livet våres, men så skuffer han flere ganger. MEN, han er diagnostisert med narsissisme. Jeg ville gjort alt for å ha han i livet tidligere, er 22 år nå og kunne ikke hatt han i livet nå (hadde bare vært sårende og kleint), men skulle gjerne hatt han der når jeg var liten. Så i mine øyne er du heldig som har en pappa som er glad i deg, og kanskje HAN har følt at han har interessert seg i livene deres? Kanskje du som barn ikke så det like godt? 

Anonymkode: 404d1...e00

[AnonymBruker]

Er enig i at han virker egoistisk, men for din egen del tror jeg det kan være lurt å bare stille opp den siste tiden han har igjen med dere. Hvis du ikke gjør det, så kan du ende opp med å få veldig dårlig samvittighet når du selv blir eldre. Man vet jo ikke, men det kan bli sånn og det er nok vondt å leve med. 

Anonymkode: 9fecb...1bb

[Muskath]

Det kan jo være at din mor med sitt initiativ og virketrang tok «piffen» fra han mht å være aktivt involvert?  

Prøv å se på han som en pasient du skal behandle med respekt og tålmodighet.  Du trenger ikke elske ham, bare være der og holde ut. 

Jeg har aldri følt meg viktig for verken mor eller far, men holder ut litt samvær uten at jeg legger for mye følelser i det. 

Endret 7. september 2019 av Muskath

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvoooorfor ikke bare sette deg ned med han og ta en prat hvor du forteller om alt dette, kanskje han forstår hvorfor du blir så sint, og kanskje dere klarer å ordne opp - FØR han dør. Han er faren din!! 

Jeg sier til alle at jeg ikke har en far, han har vært fraværende hele livet og vi barna har alltid hatt håp om at han kommer tilbake i livet våres, men så skuffer han flere ganger. MEN, han er diagnostisert med narsissisme. Jeg ville gjort alt for å ha han i livet tidligere, er 22 år nå og kunne ikke hatt han i livet nå (hadde bare vært sårende og kleint), men skulle gjerne hatt han der når jeg var liten. Så i mine øyne er du heldig som har en pappa som er glad i deg, og kanskje HAN har følt at han har interessert seg i livene deres? Kanskje du som barn ikke så det like godt? 

Anonymkode: 404d1...e00

Så ung og klok! 😍

Anonymkode: b734f...53e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så ung og klok! 😍

Anonymkode: b734f...53e

Åå tusen takk!❤️ Det gjorde dagen min!:)

Anonymkode: 404d1...e00

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ville ha sagt alt jeg mener og tenker om han og oppførselen hans høyt, men ikke til ham, jeg ville gått et sted jeg var alene (ev i en bil på en parkeringsplass et øde sted) og bare fått det ut. 

 

Anonymkode: cc230...7ea

Som en kvinne med mye raseri for begge foreldre, synes jeg dette er et veldig godt råd.

Den ene forelderen får jeg aldri sagt fra til, og den andre velger jeg selv å holde avstand til. Men å kunne "skjelle dem ut" helt for meg selv, si alt jeg føler, har hjulpet veldig på å få ut vonde følelser.

Anonymkode: e050b...db5

[MortenMinstelønn]

Jeg kjenner en irritasjonskonsulent som kan hjelpe. Han pleier, på vegne av klient - i dette tilfellet deg, å strø knekkebrødsmuler i sengen tre ganger i uken, spille treksspill utenfor om natten, installere hundeavføring i AC-anlegg eller komfyrviftesystem, møte vedkommende tre ganger ukentlig å søle melk på jakken hans og i noen tilfeller, hvis offeret har hår, forsiktig barbere bort håret på toppen mens han sover.

Kan dette være noe? For all del ikke kverk ham. Det er straffbart selv i Norge.   

[exictence]

Han bidro til familien på sin måte. Han jobbet, og betalte vel for at hele familien skulle ha det så godt som mulig. Hva med hans oppvekst og sine foreldre. Har han blitt vant med å bli sett av sine foreldre? 

Jeg er ganske så sikker på at han har vært interessert i dere barna på sin måte. Ikke alle vet hvordan å vise det.

Men snakk med ham om hvordan du føler det, og spør hvordan han ser på det, har sett på det.

[AnonymBruker]

Noen refleksjonsspørsmål TS. 

Hva har du gjort i livet da for å prissette han, for å være engasjert i han og for å vise omsorg for han? Eller har du bare sittet på sidelinjen og sett på at han ikke gjør noe som helst å ventet på et engasjement som aldri har kommet? Kanskje oppveksten deres har implementert en "isfront" mellom dere pga manglende gjensidig engasjement i alle år? Kanskje han aldri har sett seg selv som viktig i ditt liv på samme måte som det du føler på med han? Kanskje er det minst like vanskelig for han å plutselig engasjere seg når det "alltid" har vært litt kleint mellom dere? Hva om hans sorg over å miste sin partner etter så mange år har tatt knekken på han?
Det er er ganske relevant spørsmål, for det er lurt å se på seg selv også her. Saken har alltid to sider, selv om du ser kun den ene. Jeg tenker at du må starte med deg selv. Rydd opp i tankegangen din litt, han er tross alt faren din, han er glad i deg og ønsker deg det aller beste. Det høres ikke ut som om at han har noen vonde hensikter! Og han lever. Plutselig så gjør han ikke det mer. Og det er aldri forsent å få et bra forhold til sin far. Spesielt nå når han trenger dem rundt seg som aller mest.  

 

Anonymkode: f2f6f...130

[AnonymBruker]

Masse gode svar her! 😊

Anonymkode: b734f...53e