Er jeg gal som vil bli alenemor?

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en "mannehater", men jeg kan rett og slett ikke se for meg å bo med en mann. Ha kjæreste, ja. Men å gifte meg og permanent bo med noen vil jeg faktisk ikke. Min største drøm er en baby. Ikke mor-far-barn-leken. Jeg vet det er utradisjonelt, men jeg vet jeg kommer til å greie å gi barnet en god oppvekst. Jeg har økonomien, huset, en god familie som stiller opp og genuin interesse for barn og pedagogikk. Dessuten liker jeg ikke tanken på å "dele" barnet mitt med noen... ha barnet 50% om vi skilles, ulike syn på barneoppdragelse osv som kan skape drama. Jeg vil bare ha et barn, uten involvering av en mann👶

Mange mener det er egoistisk å kjøpe sperm, gå i mot naturen, "barnet fortjener en far" osv. Men jeg vokste selv opp med en alenemamma og vi hadde det fantastisk. Jeg kjente aldri på at noe manglet. Faktisk var barndommen min god helt til moren min giftet seg med en mann og vi flyttet med han. Kort fortalt var han aldri noen god farsfigur for meg. Jeg trivdes uten tvil best med kun mammaen min!

Det jeg lurer på er, om dette er noe jeg kommer til å angre på, om jeg får donorbarn. Jeg er i slutten av 20-årene og har ønsket et barn i flere år, men ikke turt. Er det noen andre som føler det samme? Føler meg veldig alene om disse tankene. Jeg vil helst være en ung mor også, så jeg orker ikke å dvele på dette i så mange år til.

Anonymkode: f0c70...84a

Å neeeei du høres ut som svigermor.. 

Gikk ikke så bra med henne da stakkars. Hun trodde hun kunne gjøre alt hun også, men det ble visst vanskeligere økonomisk, psykisk og fysisk. Samboer bærer enda sorg over en tapt barndom med dårlig økonomi, ustabil mor, og en barndom med konstant et savn etter pappa! Jeg tror du skal oppsøke noen å snakke med.

Jeg tror ikke du helt vet hva du snakker om. Hvordan har du et "hus" alene? Hvordan skal du klare å betale huslån, barnehage, mat, klær, ALT med bare en inntekt da hun liksom eier et stor hus? 

Kyss meg bak!

Anonymkode: 82094...19a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker akkurat likt. Jeg har kjæreste, men ser ikke for meg å ville dele eventuelle barn med vedkommende. Jeg syns det er slitsomt å bo med en mann. De aller fleste er rotete og skaper masse merarbeid, fremfor å bo alene. Husarbeid tar dobbelt så lang tid nå, som da jeg bodde alene. Med et barn på toppen blir det bare enda mer irriterende å skulle leke hushjelp for et voksent menneske.

Jeg ser i likhet med TS for meg konflikter når det gjelder barneoppdragelse, samt uenigheter om ting som navn, hvor skal vi feire jul osv. Og en evnt skilsmisse; det må være grusomt. Da vil jeg heller være alene og vite at barnet er 100% mitt. Tror det er mye mer harmonisk og enkelt for begge.

Foreløpig har jeg ikke lyst på barn, men når/hvis ønsket kommer, så stikke jeg til Danmark og dumper kjæresten.

Anonymkode: 36ca9...93b

Altså det er fullt mulig å finne en oppegående mann i 2019 som tar sin del av hjem og barn, som man ikke må ha konflikter med om det minste. Voldsomt til generalisering. 

Anonymkode: b6bb5...538

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en "mannehater", men jeg kan rett og slett ikke se for meg å bo med en mann. Ha kjæreste, ja. Men å gifte meg og permanent bo med noen vil jeg faktisk ikke. Min største drøm er en baby. Ikke mor-far-barn-leken. Jeg vet det er utradisjonelt, men jeg vet jeg kommer til å greie å gi barnet en god oppvekst. Jeg har økonomien, huset, en god familie som stiller opp og genuin interesse for barn og pedagogikk. Dessuten liker jeg ikke tanken på å "dele" barnet mitt med noen... ha barnet 50% om vi skilles, ulike syn på barneoppdragelse osv som kan skape drama. Jeg vil bare ha et barn, uten involvering av en mann👶

Mange mener det er egoistisk å kjøpe sperm, gå i mot naturen, "barnet fortjener en far" osv. Men jeg vokste selv opp med en alenemamma og vi hadde det fantastisk. Jeg kjente aldri på at noe manglet. Faktisk var barndommen min god helt til moren min giftet seg med en mann og vi flyttet med han. Kort fortalt var han aldri noen god farsfigur for meg. Jeg trivdes uten tvil best med kun mammaen min!

Det jeg lurer på er, om dette er noe jeg kommer til å angre på, om jeg får donorbarn. Jeg er i slutten av 20-årene og har ønsket et barn i flere år, men ikke turt. Er det noen andre som føler det samme? Føler meg veldig alene om disse tankene. Jeg vil helst være en ung mor også, så jeg orker ikke å dvele på dette i så mange år til.

Anonymkode: f0c70...84a

Jeg synes ikke det høres så lurt ut, dessverre. Du høres umoden ut. 

Et barn trenger to foreldre, ikke en. Hvem skal hjelpe deg når du er utslitt av barnet og har vært våken i flere netter? Skal du lempe barne over på din mor.. 

Beklager men dette høres mindre gjennomtenkt ut. Jeg tror du bør gå litt mer inn i deg selv, samt tenke på barnets beste og ikke bare dine egne egoistiske behov. 

 

Anonymkode: 82094...19a

[SnartMammaLykke]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en "mannehater", men jeg kan rett og slett ikke se for meg å bo med en mann. Ha kjæreste, ja. Men å gifte meg og permanent bo med noen vil jeg faktisk ikke. Min største drøm er en baby. Ikke mor-far-barn-leken. Jeg vet det er utradisjonelt, men jeg vet jeg kommer til å greie å gi barnet en god oppvekst. Jeg har økonomien, huset, en god familie som stiller opp og genuin interesse for barn og pedagogikk. Dessuten liker jeg ikke tanken på å "dele" barnet mitt med noen... ha barnet 50% om vi skilles, ulike syn på barneoppdragelse osv som kan skape drama. Jeg vil bare ha et barn, uten involvering av en mann👶

Mange mener det er egoistisk å kjøpe sperm, gå i mot naturen, "barnet fortjener en far" osv. Men jeg vokste selv opp med en alenemamma og vi hadde det fantastisk. Jeg kjente aldri på at noe manglet. Faktisk var barndommen min god helt til moren min giftet seg med en mann og vi flyttet med han. Kort fortalt var han aldri noen god farsfigur for meg. Jeg trivdes uten tvil best med kun mammaen min!

Det jeg lurer på er, om dette er noe jeg kommer til å angre på, om jeg får donorbarn. Jeg er i slutten av 20-årene og har ønsket et barn i flere år, men ikke turt. Er det noen andre som føler det samme? Føler meg veldig alene om disse tankene. Jeg vil helst være en ung mor også, så jeg orker ikke å dvele på dette i så mange år til.

Anonymkode: f0c70...84a

Noen ganger ønsker man mye, men ikke alt fungerer like godt i praksis. 

Jeg tror ikke dette kommer til å gå like enkelt som du skal ha det til, dessverre selv om du ønsker så mye.

[Embla82]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du snakker kun om dine egne behov, ikke barnet som kommer sine -får virkelig ikke håpe du får en gutt som begynner tidlig å etterlyse faren sin.

Anonymkode: d30a7...893

Er du like oppgitt over alle mennene som får barn og ikke gidder å være involvert? Du er klar over at det er mye mye vanligere enn å bli gravid med donor? 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker akkurat likt. Jeg har kjæreste, men ser ikke for meg å ville dele eventuelle barn med vedkommende. Jeg syns det er slitsomt å bo med en mann. De aller fleste er rotete og skaper masse merarbeid, fremfor å bo alene. Husarbeid tar dobbelt så lang tid nå, som da jeg bodde alene. Med et barn på toppen blir det bare enda mer irriterende å skulle leke hushjelp for et voksent menneske.

Jeg ser i likhet med TS for meg konflikter når det gjelder barneoppdragelse, samt uenigheter om ting som navn, hvor skal vi feire jul osv. Og en evnt skilsmisse; det må være grusomt. Da vil jeg heller være alene og vite at barnet er 100% mitt. Tror det er mye mer harmonisk og enkelt for begge.

Foreløpig har jeg ikke lyst på barn, men når/hvis ønsket kommer, så stikke jeg til Danmark og dumper kjæresten.

Anonymkode: 36ca9...93b

Du må ikke ha en kjæreste som roter og overlater husarbeid til deg. Det er dessverre en del slike ennå, og så lenge mange damer finner seg i det vil det nok forbli sånn. Men av tre forhold her har to vært typen som tar sin del med glede, og så var en typen som i teorien ville dele på det men som trodde han gjorde mer enn han i virkeligheten gjorde. Har også datet en hvor jeg så for meg at ville være travel å bo med fordi han var i overkant glad i å ha det rent og ryddig. Så de finnes altså. 

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannfolk er som regel ikke til noe særlig hjelp for barna uansett.

Anonymkode: 93734...6e9

Herregud så generaliserende. Verden er full av gode fedre. Slutt å kaste bort tid på egoister. 

Til TS: Jeg synes det helt klart er en bedre plan enn å bli gravid med noen du ikke ser for seg å tilbringe livet ditt med. Ville i så fall avtalt med familie først at de ønsker å virkelig stille opp ved sykdom og andre behov, for man blir fryktelig låst av å være forelder, og det kan føles helt håpløst når man er syk selv og har sykt barn f.eks.

Har du vurdert på bli fosterforelder istedet? 

[AnonymBruker]

Jeg var frisk og ressurssterk før jeg fikk barn. Da kom en fødselsdepresjon fra helvete som varte i flere år. Innlagt i måneder av gangen. Hadde ikke barnet hatt en pappa da, måtte barnevernet tatt barnet. Jeg ble aldri meg selv igjen, ikke ressurssterk og mannen min er utrolig viktig for at hverdagen skal gå rundt. Man vet aldri om man beholder helsa, både psykisk og fysisk. 

Anonymkode: e196d...cf5

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en alenemor og det gikk helt fint. Hilsen, tro det eller ei, en MANN!

Det er ikke sånn at man ikke har mannlige rollemodeller bare fordi man ikke bor med en pappa 🙄

Anonymkode: ad9c6...7ab

[Tutten]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en "mannehater", men jeg kan rett og slett ikke se for meg å bo med en mann. Ha kjæreste, ja. Men å gifte meg og permanent bo med noen vil jeg faktisk ikke. Min største drøm er en baby. Ikke mor-far-barn-leken. Jeg vet det er utradisjonelt, men jeg vet jeg kommer til å greie å gi barnet en god oppvekst. Jeg har økonomien, huset, en god familie som stiller opp og genuin interesse for barn og pedagogikk. Dessuten liker jeg ikke tanken på å "dele" barnet mitt med noen... ha barnet 50% om vi skilles, ulike syn på barneoppdragelse osv som kan skape drama. Jeg vil bare ha et barn, uten involvering av en mann👶

Mange mener det er egoistisk å kjøpe sperm, gå i mot naturen, "barnet fortjener en far" osv. Men jeg vokste selv opp med en alenemamma og vi hadde det fantastisk. Jeg kjente aldri på at noe manglet. Faktisk var barndommen min god helt til moren min giftet seg med en mann og vi flyttet med han. Kort fortalt var han aldri noen god farsfigur for meg. Jeg trivdes uten tvil best med kun mammaen min!

Det jeg lurer på er, om dette er noe jeg kommer til å angre på, om jeg får donorbarn. Jeg er i slutten av 20-årene og har ønsket et barn i flere år, men ikke turt. Er det noen andre som føler det samme? Føler meg veldig alene om disse tankene. Jeg vil helst være en ung mor også, så jeg orker ikke å dvele på dette i så mange år til.

Anonymkode: f0c70...84a

Det er akkurat disse grunnene til at jeg valgte å få to barn med donor i Danmark. Er ikke mannehater, men har ikke hatt kjærester jeg kunne være sammen med så lenge og jeg vil ikke at ungene skal måtte pendle mellom to hjem. Det virker på alle par med små barn at det er en ekstra belastning å ha en partner- mye krangling og vonde følelser. Deilig å være alene!

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en "mannehater", men jeg kan rett og slett ikke se for meg å bo med en mann. Ha kjæreste, ja. Men å gifte meg og permanent bo med noen vil jeg faktisk ikke. Min største drøm er en baby. Ikke mor-far-barn-leken. Jeg vet det er utradisjonelt, men jeg vet jeg kommer til å greie å gi barnet en god oppvekst. Jeg har økonomien, huset, en god familie som stiller opp og genuin interesse for barn og pedagogikk. Dessuten liker jeg ikke tanken på å "dele" barnet mitt med noen... ha barnet 50% om vi skilles, ulike syn på barneoppdragelse osv som kan skape drama. Jeg vil bare ha et barn, uten involvering av en mann👶

Mange mener det er egoistisk å kjøpe sperm, gå i mot naturen, "barnet fortjener en far" osv. Men jeg vokste selv opp med en alenemamma og vi hadde det fantastisk. Jeg kjente aldri på at noe manglet. Faktisk var barndommen min god helt til moren min giftet seg med en mann og vi flyttet med han. Kort fortalt var han aldri noen god farsfigur for meg. Jeg trivdes uten tvil best med kun mammaen min!

Det jeg lurer på er, om dette er noe jeg kommer til å angre på, om jeg får donorbarn. Jeg er i slutten av 20-årene og har ønsket et barn i flere år, men ikke turt. Er det noen andre som føler det samme? Føler meg veldig alene om disse tankene. Jeg vil helst være en ung mor også, så jeg orker ikke å dvele på dette i så mange år til.

Anonymkode: f0c70...84a

Blir dyrt for samfunnet...

Anonymkode: 5af66...b69

[AnonymBruker]

Jeg sitter med de eksakt samme tankene som deg, er i slutten av 20 årene selv. 
Min drøm har alltid vært å bli mamma, siden jeg var veldig ung. Problemet er at jeg ønsker meg ikke en mann. 

Må si at "svigerfamilie" frister svært lite også. Å ha et sett til med besteforeldre til å forholde seg til. Spesielt når jeg ser hvor kravstor mine foreldre er ovenfor sine barnebarn. Samme med ekstra sett med tanter og onkler. Jeg kommer fra en liten men veldig nære familie. Det er litt klaustrofobisk hvor nære min familie er. Tanken på å legge til en svigerfamilie er for mye!  

Hos meg så er det ganske komplisert også. 
For det første så trenger jeg ingen mann for å være lykkelig i livet, jeg klarer meg faktisk helt fint alene og som singel. Det er nok mitt hovedproblem. Har også mye dårlig erfaring med voldelige menn i min omgangskrets og familie, som har gitt meg avsmak på menn og forhold. Har også opplevd vold og overgrep i barndommen, som gjør at intimitet for meg er ikke livsnødig, og sex for meg er følelsesløst. Jeg er ikke aseksuell eller noe, jeg bare fjerner følelser fra sex. Føler ikke et savn rundt hverdags intimitet og nærhet fra en mann, føler jeg ikke har noen slike behov i det hele tatt (selv om at psykologen kanskje er litt uenig). Har også mistet evnen til å elske en mann, jeg får bare ikke slike følelser for menn.  Jeg føler også at jeg ikke har plass til en mann i livet mitt. Orker ikke tanken på sjalusi, drama og krangling i hverdagen. Orker ikke late menn som ikke orker å lage mat eller rydde huset, jeg orker ikke tanken på å måtte leve med et annet menneske på den måten. Barn er noe helt annet enn en kjæreste eller samboer. Det er bare en byrde for meg i hverdagen og ihvertfall en gedigen byrde å leve med. En fettklump som sitter konstant i veien føler jeg, rett og slett en byrde jeg ikke ønsker å ha i livet mitt 😂

Det jeg kan ha. Er en lettstelt kjæreste som ikke bor i samme hus. En som ikke må henge over meg 24/7, ringe og snakke 20 ganger om dagen, uten å bli paranoid, klengete og sjalu. En som tåler å dra på byen uten å kreve at jeg må følge med som en støttekontakt. En som klarer å leve bittelitt på egenhånd uten meg. For jeg takler bare ikke den byrden og kravene som fulltids kjæreste. Drømmen er en som jobber på sjøen, som er mer borte enn hjemme. Det kunne jeg faktisk ha klart, om han er snill så klart og drama og krangling fri (veldig viktig!). 

Anonymkode: 58b2c...606

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Tutten skrev:

Det er akkurat disse grunnene til at jeg valgte å få to barn med donor i Danmark. Er ikke mannehater, men har ikke hatt kjærester jeg kunne være sammen med så lenge og jeg vil ikke at ungene skal måtte pendle mellom to hjem. Det virker på alle par med små barn at det er en ekstra belastning å ha en partner- mye krangling og vonde følelser. Deilig å være alene!

Hvor mye kostet det å dra til Danmark? Vet du om noen info-sider om krav og slik? Ville likt å vite litt om prosessen. 

 

Anonymkode: 58b2c...606

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sitter med de eksakt samme tankene som deg, er i slutten av 20 årene selv. 
Min drøm har alltid vært å bli mamma, siden jeg var veldig ung. Problemet er at jeg ønsker meg ikke en mann. 

Må si at "svigerfamilie" frister svært lite også. Å ha et sett til med besteforeldre til å forholde seg til. Spesielt når jeg ser hvor kravstor mine foreldre er ovenfor sine barnebarn. Samme med ekstra sett med tanter og onkler. Jeg kommer fra en liten men veldig nære familie. Det er litt klaustrofobisk hvor nære min familie er. Tanken på å legge til en svigerfamilie er for mye!  

Hos meg så er det ganske komplisert også. 
For det første så trenger jeg ingen mann for å være lykkelig i livet, jeg klarer meg faktisk helt fint alene og som singel. Det er nok mitt hovedproblem. Har også mye dårlig erfaring med voldelige menn i min omgangskrets og familie, som har gitt meg avsmak på menn og forhold. Har også opplevd vold og overgrep i barndommen, som gjør at intimitet for meg er ikke livsnødig, og sex for meg er følelsesløst. Jeg er ikke aseksuell eller noe, jeg bare fjerner følelser fra sex. Føler ikke et savn rundt hverdags intimitet og nærhet fra en mann, føler jeg ikke har noen slike behov i det hele tatt (selv om at psykologen kanskje er litt uenig). Har også mistet evnen til å elske en mann, jeg får bare ikke slike følelser for menn.  Jeg føler også at jeg ikke har plass til en mann i livet mitt. Orker ikke tanken på sjalusi, drama og krangling i hverdagen. Orker ikke late menn som ikke orker å lage mat eller rydde huset, jeg orker ikke tanken på å måtte leve med et annet menneske på den måten. Barn er noe helt annet enn en kjæreste eller samboer. Det er bare en byrde for meg i hverdagen og ihvertfall en gedigen byrde å leve med. En fettklump som sitter konstant i veien føler jeg, rett og slett en byrde jeg ikke ønsker å ha i livet mitt 😂

Det jeg kan ha. Er en lettstelt kjæreste som ikke bor i samme hus. En som ikke må henge over meg 24/7, ringe og snakke 20 ganger om dagen, uten å bli paranoid, klengete og sjalu. En som tåler å dra på byen uten å kreve at jeg må følge med som en støttekontakt. En som klarer å leve bittelitt på egenhånd uten meg. For jeg takler bare ikke den byrden og kravene som fulltids kjæreste. Drømmen er en som jobber på sjøen, som er mer borte enn hjemme. Det kunne jeg faktisk ha klart, om han er snill så klart og drama og krangling fri (veldig viktig!). 

Anonymkode: 58b2c...606

Dette handler kun om deg, deg, deg. Hva med et barn? Et barn ønsker da vel en storfamilie med farmor og farfar, tanter og onkler. Et barn ønsker en far. En komplett familie. Foreldre som viser at de elsker hverandre, utfyller hverandre, hjelper hverandre og stiller opp for hverandre. Og for barnet. Disse mennene du beskriver kjenner jeg ingen av i mitt liv, og du skal ikke være kjæreste med en som passer til din beskrivelse av hvordan menn er, langt mindre gjøre en slik til far til ditt barn. Det er liksom alternativene fine? : en drittsekk eller donor. Min mann ig jeg har null krangling, drama og sjalusi i vårt liv. Burde ikke foreldrene lære barna sine at det er slik man skal leve? 

Du kommer ikke til å få et barn som er 100% snill, ikke kranglete og dramafri. Byrdene og kravene som følger med et barn som etterhvert blir voksen, takler du det da? Du kommer til å få en svigersønn eller datter der og. Takler du en sønn forresten? Han blir jo mann? 

Anonymkode: 0634b...f1a

[AnonymBruker]

Nei du er ikke gal, du har bare overhodet ingen anelse av hva det innebærer å bli forelder, og enda verre aleneforelder!

Hilsen ufrivillig alenemor på 6 året..

Anonymkode: 20d70...8fd

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette handler kun om deg, deg, deg. Hva med et barn? Et barn ønsker da vel en storfamilie med farmor og farfar, tanter og onkler. Et barn ønsker en far. En komplett familie. Foreldre som viser at de elsker hverandre, utfyller hverandre, hjelper hverandre og stiller opp for hverandre. Og for barnet. Disse mennene du beskriver kjenner jeg ingen av i mitt liv, og du skal ikke være kjæreste med en som passer til din beskrivelse av hvordan menn er, langt mindre gjøre en slik til far til ditt barn. Det er liksom alternativene fine? : en drittsekk eller donor. Min mann ig jeg har null krangling, drama og sjalusi i vårt liv. Burde ikke foreldrene lære barna sine at det er slik man skal leve? 

Du kommer ikke til å få et barn som er 100% snill, ikke kranglete og dramafri. Byrdene og kravene som følger med et barn som etterhvert blir voksen, takler du det da? Du kommer til å få en svigersønn eller datter der og. Takler du en sønn forresten? Han blir jo mann? 

Anonymkode: 0634b...f1a

Jeg nevner ikke det med barnet, fordi det er en selvfølge. 
Ikke alle familier er bra å ha. Konflikter er skadelig for barnet. Du kan ikke sitte her å være så bastant og si at skilte barn lider eller at storfamilie er noe man må ha for å ha et godt liv. Jeg ønsker ikke en mann av flere grunner og jeg mener det er bedre med ingen pappa enn en dårlig pappa. Det å ha foreldre som krangler og er i konstant konflikt, er potensielt skadelig for barn. Å vokse opp med foreldre som ikke har kjærlighet for hverandre, er potensielt skadelig for barn. 

Barn og mann er IKKE det samme, så den sammenligningen orker jeg ikke en gang å svare på. 

Anonymkode: 58b2c...606

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir dyrt for samfunnet...

Anonymkode: 5af66...b69

Nope. Vi trenger flere barn for at landet skal gå rundt.

Anonymkode: 260a2...83d

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette handler kun om deg, deg, deg. Hva med et barn? Et barn ønsker da vel en storfamilie med farmor og farfar, tanter og onkler. Et barn ønsker en far. En komplett familie. Foreldre som viser at de elsker hverandre, utfyller hverandre, hjelper hverandre og stiller opp for hverandre. Og for barnet. Disse mennene du beskriver kjenner jeg ingen av i mitt liv, og du skal ikke være kjæreste med en som passer til din beskrivelse av hvordan menn er, langt mindre gjøre en slik til far til ditt barn. Det er liksom alternativene fine? : en drittsekk eller donor. Min mann ig jeg har null krangling, drama og sjalusi i vårt liv. Burde ikke foreldrene lære barna sine at det er slik man skal leve? 

Du kommer ikke til å få et barn som er 100% snill, ikke kranglete og dramafri. Byrdene og kravene som følger med et barn som etterhvert blir voksen, takler du det da? Du kommer til å få en svigersønn eller datter der og. Takler du en sønn forresten? Han blir jo mann? 

Anonymkode: 0634b...f1a

Selv "vanlige" familier har ikke slike storfamilier som du beskriver og likevel går det startsett greit med dem alle.

Anonymkode: 260a2...83d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp med en alenemor og det gikk helt fint. Hilsen, tro det eller ei, en MANN!

Det er ikke sånn at man ikke har mannlige rollemodeller bare fordi man ikke bor med en pappa 🙄

Anonymkode: ad9c6...7ab

Mange som vokser opp i hjem med seksuelle overgrep og alkoholisme som klarer seg utmerket også.

Men forskning viser at barn som vokser opp med to foreldre har større sjans for å klare seg som voksen, fordi det er veldig slitsomt økonomisk, psykisk og fysisk å være mor og far på samme tid! 

Som sagt, mange klarer seg bra. Men Gud det er mange som ikke klarer seg bra også! Flere klarer nok seg mindre bra dessverre! 

Anonymkode: 82094...19a

[AnonymBruker]

Hvis barn kunne skapes selvstendig hadde biologien vært slik, men man trenger to for å danse tango! 

Det er ikke annet enn unaturlig det du prater om! 

Anonymkode: 82094...19a

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tenker akkurat likt. Jeg har kjæreste, men ser ikke for meg å ville dele eventuelle barn med vedkommende. Jeg syns det er slitsomt å bo med en mann. De aller fleste er rotete og skaper masse merarbeid, fremfor å bo alene. Husarbeid tar dobbelt så lang tid nå, som da jeg bodde alene. Med et barn på toppen blir det bare enda mer irriterende å skulle leke hushjelp for et voksent menneske.

Jeg ser i likhet med TS for meg konflikter når det gjelder barneoppdragelse, samt uenigheter om ting som navn, hvor skal vi feire jul osv. Og en evnt skilsmisse; det må være grusomt. Da vil jeg heller være alene og vite at barnet er 100% mitt. Tror det er mye mer harmonisk og enkelt for begge.

Foreløpig har jeg ikke lyst på barn, men når/hvis ønsket kommer, så stikke jeg til Danmark og dumper kjæresten.

Anonymkode: 36ca9...93b

Jeg er litt på samme sted faktisk. Akkurat nå har jeg det fint med kjæresten, men tenker på alt det du nevner her, og vurderer seriøst å få barn alene når den tid kommer.

Anonymkode: fb16b...915

[Gjest frankie1985]

Kosligere med en far i bildet da