Dere med enebarn, er barnet ensomt?

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Når han blir eldre så vil han kjenne savnet om han ikke gjør det nå. 

Det å dele sorger og problemer med en venn er ikke det samme som en bror/søster. Når dere blir syke så kan han ikke forvente at bestekompisen skal stille opp i den grad en bror eller søster hadde gjort. Blodsbånd er annerledes. 

Ja ingen regler uten unntak men i de fleste tilfeller oppstår disse «problemene». 

Er så ufattelig glad for at jeg har en stor familie. Ja jeg har mange gode venner, men private familiesaker er det godt å ha søsken å diskutere med for eksempel. Du tar deg til rette på en helt annen måte med søsken enn med venner. 

Nei her i hus ble det ingen enebarn. Å det var mannen min klar på da han selv er enebarn. 

 

Anonymkode: cac7d...e29

Selvsagt kan ting endre seg, jeg har ikke sagt noe annet heller. Jeg svarte bare på hvordan jeg vet at han ikke er ensom NÅ. Vi får ikke gitt han søsken om vi vil aldri så mye, så det er ingen vits i å tenke på hvordan han kunne hatt det om han hadde hatt søsken. Alt vi kan gjøre er å gjøre det beste ut av situasjonen slik den er.

Anonymkode: 04d79...691

[Maleficenta]

På 6.9.2019 den 8.57, AnonymBruker skrev:

Når han blir eldre så vil han kjenne savnet om han ikke gjør det nå. 

Det å dele sorger og problemer med en venn er ikke det samme som en bror/søster. Når dere blir syke så kan han ikke forvente at bestekompisen skal stille opp i den grad en bror eller søster hadde gjort. Blodsbånd er annerledes. 

Ja ingen regler uten unntak men i de fleste tilfeller oppstår disse «problemene». 

Er så ufattelig glad for at jeg har en stor familie. Ja jeg har mange gode venner, men private familiesaker er det godt å ha søsken å diskutere med for eksempel. Du tar deg til rette på en helt annen måte med søsken enn med venner. 

Nei her i hus ble det ingen enebarn. Å det var mannen min klar på da han selv er enebarn. 

 

Anonymkode: cac7d...e29

Fundamentalt uenig. Mange er myyye nærmere bestevennen sin enn egne søsken. 

[AnonymBruker]

Jeg er selv enebarn. Hadde en kjempefin barndom med masse søskenbarn, tanter og onkler og besteforeldre i husene rundt, så jeg følte meg sjelden alene. 

Er nå godt oppe i 30-åra, og nå hater jeg å være enebarn, det er så ufattelig ensomt. Jeg har alltid vært litt introvert, og ikke så flink til å skape bånd og få meg venner og nettverk, og nå sitter jeg og kjenner på ensomhet hver eneste dag. Min mor døde brått av sykdom for et par år siden, og det er så utrolig tomt å ikke kunne dele sorgen med noen. 

Føler meg så patetisk som sitter og er sjalu på alle jeg kjenner som konstant har masse familie rundt seg, og masse som skjer. Selv har jeg kun pappa igjen, og han bor flere timer unna. 

Har mann, og et barn på 4 år og ett til på vei. Nå angrer jeg bittert på at jeg ikke startet tidligere å reprodusere meg, for jeg ønsker meg virkelig en hel flokk rundt meg. 

 

Anonymkode: 290ae...523

[AnonymBruker]

På 4.9.2019 den 23.28, Poppip skrev:

Nå kommer familier i alle varianter. Mange barn, enebarn, mine og dine barn. En forelder, to foreldre, foreldre av samme kjønn, steforeldre, bonusforeldre. Besteforeldre nært eller besteforeldre i utlandet. Det er ikke rart å være enebarn lengre, det er en av alle måter å ha familie på. Og nære forhold knyttes ikke lengre primært i familien, men likegodt med venner og likesinnede. 

Fint innlegg! I byane er det nok meir rom for variasjon, ja. Eg er åleinemor og bur på ein liten plass med barnet mitt på 3 år. Eg føler at me skil oss ut. Normalen her me bur er mor, far og to barn. Treåringen er den einaste på avdelinga si som ikkje har ein far, og som ikkje har søsken. Ho er for tida veldig opptatt av at dei fleste andre ungane har ein baby heime. Eg synes det er så stusselig og er redd det blir endå verre etter kvart som ho veks opp. Godt å lese at det finst einebarn som ikkje er einsame.

Anonymkode: 6ffa7...952

[AnonymBruker]

Dessverre er han ofte det i helger og sommerferier.For i helger og sommerferier har han ingen å leke med dessverre. De 5-6 vennene han har er gjerne bortreist i ferier eller skal andre ting,å i helger er de gjerne opptatt eller er med familie,det passer visst hvertfall ikke å gå på besøk/få besøk.På hverdager blir det heldigvis mer sosialt både med at han noen dager er på SFO,å med at han flere dager er med noen hjem de dagene han ikke er på SFO.

Anonymkode: 5840b...804

[AnonymBruker]

Jenta mi var enebarn i 9år. Under denne tiden savnet hun ikke søsken så vidt jeg vet, vi reiste mye og opplevde mange fine ting bare vi to. Mye tid til ett barn og full oppmerksomhet er luksus, både for barnet og foreldre.

Men jeg savnet flere barn, og ønsket søsken til jenta mi. Så nå har hun en bror på 3år. Hun fikk tårer i øynene når jeg fortalte at hun skulle bli storesøster, det sier noe! Og hun fulgte svangerskapet tett og gledet seg masse. Nå er de som søsken flest, ja en treåring i trass og en tenåring i «trass» kan fint krangle, haha, men forholdet de i mellom er sterkt. I ettertid kunne hun aldri vært uten lillebroren sin, men samtidig har de ikke søsken så savner de vel ikke noe de ikke har? Tror man fint kan vokse opp uten søsken og ikke savne dette, men det kommer kanskje mer i voksen alder?

Anonymkode: efe2f...0db

[AnonymBruker]

Ja hun har ingen venner på fritiden, bare skolen/speider/fotball, hjemme har hun ingen, og så er hun ikke populær blandt klassen sin😢

Anonymkode: 8c74e...7c8

[AnonymBruker]

Merket at sønnen min fikk det bedre av å ha hund, enn å bare være enebarn. Nå får han søsken snart, jeg tror han har godt av det. 

Anonymkode: 689b4...95d

[AnonymBruker]

Mitt barn som nå er ungdom, sier fortsatt at hen ikke vil ha søsken. Å det passer veldig bra. For jeg vil ikke ha flere barn. Enda jeg har mange søsken selv. Faren hennes har en søster som han rett å slett mislykker. Så man vet aldri hva man får. 

Anonymkode: 135c7...e5b

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv enebarn. Hadde en kjempefin barndom med masse søskenbarn, tanter og onkler og besteforeldre i husene rundt, så jeg følte meg sjelden alene. 

Er nå godt oppe i 30-åra, og nå hater jeg å være enebarn, det er så ufattelig ensomt. Jeg har alltid vært litt introvert, og ikke så flink til å skape bånd og få meg venner og nettverk, og nå sitter jeg og kjenner på ensomhet hver eneste dag. Min mor døde brått av sykdom for et par år siden, og det er så utrolig tomt å ikke kunne dele sorgen med noen. 

Føler meg så patetisk som sitter og er sjalu på alle jeg kjenner som konstant har masse familie rundt seg, og masse som skjer. Selv har jeg kun pappa igjen, og han bor flere timer unna. 

Har mann, og et barn på 4 år og ett til på vei. Nå angrer jeg bittert på at jeg ikke startet tidligere å reprodusere meg, for jeg ønsker meg virkelig en hel flokk rundt meg. 

 

Anonymkode: 290ae...523

Men da er det kanskje dette som er kjernen i problemet - ikke at du er enebarn, men at du ikke klarer å skape selvstendige relasjoner? Det er en egenskap man bør jobbe med. Jeg har to søsken som jeg setter pris på, men ville også vært ensom om jeg ikke hadde lagt ned en innsats i eget voksen-nettverk. Mine søsken bor ulike steder i landet og lever sine egne liv med partner, småbarn og jobb, det blir fort et treff i jula og om sommeren og that's it. Ikke alltid man har så mye til felles heller. I dagliglivet er det hovedsakelig nære venner som er der gjennom stort og smått. 

Man kan heller ikke få mange barn og regne med at de skal dekke ditt sosiale behov. Det blir en stor bør å legge på dem, og man bruker ikke barn som støttespiller og til betroelser slik man gjør med venner. Man kommer ikke utenom det faktum at vennskap er viktig i livet, enten man er enebarn eller ikke, har mange egne barn eller er barnløs. 

Anonymkode: 1187e...6bf

[AnonymBruker]

Vi har en datter på 7.5år. Hun forble dessverre enebarn , da veien for å få henne var lang og kronglete. Vi bor på landet,  har traktorer og korn,  et sett besteforeldre 100 m unna, men ingen andre barn i nærheten.  Nærmeste lekekamerat er en jente i klassen som bor ca 4 km unna. Hun er godt likt i klassen, og har med deg andre hjem en gang i blant, men hun uttrykker neon ganger at hun synes det er kjedelig å være enebarn og at det hadde vært fint å.hatt en lillebror. Andre dager snakker hun om.hvor flott det er å bo på landet hvor der er stille og rolig......og at søsken sikkert bråker. 

Anonymkode: 399f0...85e

[AnonymBruker]

For en luksus det må være å kunne bestemme hvor mange barn man skal få!

Jeg greide med nød og neppe å få ett barn, og uansett hvor mye jeg ønsker det, så KAN jeg ikke gi barnet mitt søsken. Fader ta så trist jeg blir av denne tråden. Det fremstår som at søsken er det eneste som teller for å få et godt sosialt liv.

For min del har jeg to søsken. Vi ringer hverandre når vi har fødselsdag, og ellers møtes vi til jul og barnas bursdager. Svært lite å hente sosialt eller emosjonelt fra de, selv om vi bor 30 min fra hverandre.

Mitt barn har som nevnt ingen søsken. Ingenting jeg får gjort med det. Det jeg derimot kan gjøre noe med, er å lære bort barnet mitt riktige redskaper slik at det på sikt kan skape seg et godt liv. Vi sørger for at barnet blir sosialisert gjennom venner, aktiviteter og andre slektninger. Vi tilrettelegger for sunne fritidsaktiviteter og interesser. Vi forsøker å gi barnet gode mestringsstrategier når ting butter imot, og vi fremmer selvstendighet og omtanke for andre osv. I tillegg kommer vi til å gjøre det vi kan for å minimere byrden når vi foreldre en dag blir gamle. Likevel har jeg ingen garanti for at barnet mitt ikke blir ensomt som voksen. Men det har ikke andre med søsken heller! Det er mye som spiller inn på hvem som blir ensomme. Uflaks. Personlighet. Familieforhold. Psykisk helse. Osv og osv. 
Er så LEI av å høre at enebarn er ditt og datt. Slutt å generalisere selv om du selv var enebarn, eller du kjenner en som var enebarn osv. Ingen er lik, ei heller enebarn!

Anonymkode: f0d4e...01a

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at barnet mitt føler seg ensom/alene til tider. Vi har i tillegg en liten familie utenom også, så hver helg går ikke til familiebesøk for å si det sånn. 
 

Tror hun trøster seg litt med at vennene hennes som har søsken, ofte opplever å bli forstyrret og plaget av de. Hun får stadig høre at hun er heldig som er enebarn. 
 

Jeg har ingen planer om å få flere barn. Liker det godt slik det er nå, hvor jeg kan ha skikkelig oppfølging, vi kan reise og gjøre det vi vil, ha til middag det vi selv vil osv. 
 

Jeg har selv flere halvsøsken, da med meget varierende kontakt. 

Anonymkode: 12c62...dfd

[AnonymBruker]

På 6.9.2019 den 8.57, AnonymBruker skrev:

Når han blir eldre så vil han kjenne savnet om han ikke gjør det nå. 

Det å dele sorger og problemer med en venn er ikke det samme som en bror/søster. Når dere blir syke så kan han ikke forvente at bestekompisen skal stille opp i den grad en bror eller søster hadde gjort. Blodsbånd er annerledes. 

Ja ingen regler uten unntak men i de fleste tilfeller oppstår disse «problemene». 

Er så ufattelig glad for at jeg har en stor familie. Ja jeg har mange gode venner, men private familiesaker er det godt å ha søsken å diskutere med for eksempel. Du tar deg til rette på en helt annen måte med søsken enn med venner. 

Nei her i hus ble det ingen enebarn. Å det var mannen min klar på da han selv er enebarn. 

 

Anonymkode: cac7d...e29

Du kan jo ikke bestemme  At han Vil savne

det, kjenner flere enebarn som ikke savner søsken jeg

Anonymkode: f70aa...fdf