Dere med enebarn, er barnet ensomt?

[AnonymBruker]

Jeg tror savnet etter søsken blir størst når man blir voksen. Det var et savn da jeg var barn også, men som voksen kjenner jeg at savnet er stort.

Anonymkode: cf8ab...baf

[Maleficenta]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forskning viser forøvrig at enebarn ikke er mer ensomme enn andre barn. Det er like utbredt å være ensom blant dem med søsken.

Jeg har en søster, som er 1,5 år eldre enn meg, og jeg var mye ensom som barn. Hun var opptatt med sine venner, og ville ikke ha lillesøster i hælene..

Anonymkode: 7e682...b0c

Jeg hadde det helt likt med min søster som var 2 år eldre. Var ikke bedre at jeg var einstøing og sjenert på skolen mens hun var kul og populær

[AnonymBruker]

Som enebarn selv, kan jeg ikke si at jeg var då ensom, men jeg ønsket meg alltid søsken. Nå når foreldrene mine er eldre er det et slit å ikke ha noen å dele arbeidet med. Jeg har konstant dårlig samvittighet og føler på at jeg ikke får gjort nok. 

Anonymkode: 8f006...90c

[AnonymBruker]

Jeg er voksen og har søsken. Vi er ikke nære og jeg føler meg ofte ensom og alene, spesielt når det gjelder foreldrene våre. Det er ingen garanti at en er nær sine søsken, eller at alle bidrar i forhold til gamle foreldre. 

Anonymkode: 506cc...7db

[Gjest Peanut]

Jeg er enebarn. Jeg hadde det veldig bra som yngre, men jeg ser jo at som eldre så kan det bli noe slitsomt med gamle foreldre 😞 

(Mine foreldre er også begge enebarn). 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sikkert ikke svaret du vil ha, men jeg er et funksjonelt enebarn og er mye ensom. Jeg har en søster som er ni år yngre enn meg, men vi har aldri hatt et søskenforhold siden vi har forskjellig far og bodde i forskjellige hus. Jeg savnet noen å leke med i oppveksten, noen å «krangle» og byttelåne klær med i ungdomstiden, og nå som voksen savner jeg det søskenforholdet mine venner har. Jeg har fått barn, og søskenbarn kan vi ikke forvente på årevis. Vi er på helt forskjellig sted i livet og det føles litt sårt. 

Når det er sagt, søsken er ingen garanti for at man får alle disse tingene jeg savner. Man kan ha vel så god støtte og nettverk i gode venner. 

Anonymkode: 92244...770

Jeg har eldre søsken hvor aldersforskjellen mellom meg og de er enda flere år. 

Kjenner meg igjen i hvert ord du skriver! Enda mer sårt er det å se på mine søsken som er i samme alder, ha kjempe fine søskenforhold. Jeg har siden jeg har vært født sett dette og har ønsket å kunne ha det hele livet. Det er ordentlig trist. Og mer og mer trist jo eldre jeg blir. 

Anonymkode: 2d5ef...f7d

[AnonymBruker]

Jeg ville ærlig talt foretrukket å bare være enebarn, enn å være søsken med søsteren min...         

Anonymkode: 4c801...e10

[Clefable]

Jeg var enebarn selv, og veldig glad for det. Følte meg aldri ensom nei, og det har jeg heller ikke gjort nå når jeg nærmer meg 30. Fordi jeg trives så godt som enebarn, ønsker jeg kun ett barn selv i fremtiden også

Mannen har en søster... Og ønsker seg også kun ett barn pga det. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp som enebarn og trivdes fint med det, var aldri ensom. Men i voksen alder ser jeg det kunne vært kjekt å ha søsken, særlig etter at mamma ble kreftsyk og pappa begynte å vise tegn til demens. Jeg blir sittende helt alene med å hjelpe, med å skulle ta vanskelige avgjørelser, med å stille opp. Det er veldig slitsomt, både praktisk og emosjonelt. Jeg har jo mannen min, og jeg har flere gode venninner, men det blir ikke det samme, det er tross alt bare jeg som har akkurat det forholdet til mine foreldre. Ser med misunnelse på mannen min som har en søster og en bror, de har delt en oppvekst sammen og de hjalp hverandre f.eks. masse da pappaen deres døde brått av hjerteinfarkt. Blir også litt misunnelig i familieselskap e.l. hvor de sitter sammen og mimrer "husker du pappa gjorde sånn" eller "mamma var alltid sånn" osv. Ser også på mine egne to barn hvor viktig søskenbåndet kan være, og at det er en type bånd som ingenting egentlig kan erstatte. Den typen minner er derimot jeg helt alene om, det er ingen som har opplevd det samme som jeg, det er ingen jeg kan snakke med om hvordan pappa eller mamma var, og jeg synes det er tungt og trist nå når det nærmer seg slutten for de begge. 

Anonymkode: 833c8...1b8

signerer denne. Jeg er også voksent enebarn. I barndommen hadde jeg det tipp topp og var ikke ensom. Men som voksen med syke foreldre og det å stå i dette over tid har vært tungt. Også dødsfall og alt praktisk. Ingen å dele med etter de er døde.

Anonymkode: 369b4...06b

[AnonymBruker]

19 timer siden, Maleficenta skrev:

Siden hun er 9 blir hun ikke mindre ensomt med et søsken som uansett blir veldig mye mindre enn henne. De vil ikke kunne ha et skikkelig søskenfirhold før begge er voksne da isåfall

Dette stemmer ikke i alle tilfeller, jeg er 9 år yngre enn storesøstra mi, og vi har hatt et ekstremt godt søskenfirhold hele livet. 

Anonymkode: e4db0...f56

[AnonymBruker]

Vel, jeg er ikke enebarn, jeg har 3 søsken samt at jeg alltid har hatt mange venner hvor flere har vært nære, men nære venner holder ikke i alle tilfeller, dessverre. Det er bare at man har behov for søsken i enkelte situasjoner. Det ser jeg også på niesa mi som er enebarn, som er 13 år yngre enn meg, vi har alltid hatt et tett forhold, omtrent som søsken, og etter at hun ble 10-11 år har hun hatt mer behov for meg enn tidligere i forhold til ting hun ikke ønsket å ta opp med bestevennene sine. Hun er også et av de enebarna som har kjent mye på ensomhet, spesielt i ungdomsalder, noe ingen av oss var forberedt på, da hun også hadde mange nære venner, så det er nok lurt å ha i bakhodet at ting forandrer seg etterhvert. Jeg tenker at det er bedre med søsken enn å være enebarn, da venner ikke strekker til i alle situasjoner dessverre og vennskap endres, det har jeg dessverre fått erfare på den harde måten, opp til flere ganger. Det kan selvsagt søskenforhold også, men der kan det være lettere å løse problemer enn i et vennskap. 

Anonymkode: e4db0...f56

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn i 10 år. Jeg hadde venner og var aldri ensom. Det eneste jeg merket var savn etter søsken, men Det handlet om at alle andre hadde søsken. 

Mitt barn er kun tre, men det blir nok bare han. Tøff graviditet og fødsel, med etterfulgt av mye fysiske og psykiske plager i ettertid. Så nei takk, skal ikke gjennom det en gang til.

Verden trenger heller ikke flere mennesker nå.

Anonymkode: 11638...19c

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har ei nydelig datter som blir 9 år i midten av oktober. Hun er enebarn og kommer til å forbli enebarn. Selv om jeg kun var 24 år da jenta mi ble født, var jeg så mye kvalm under gravididiteten, og opplevde en svært tøff fødsel, at både jeg og mannen min har blitt enige om at vi ikke skal ha flere barn. Så da har jeg et spørsmål til dere andre som også har enebarn: er barnet deres ensomt? En ulempe med å være enebarn er at de kanskje kan bli ensomme ettersom de ikke har noen søsken å betro seg til, har jeg hørt. Men jenta mi har massevis av gode venninner på skolen, eller "kule bff-er" som hun kaller det, som hun leker masse med, besøker, har besøk av, overnatter hos, eller de overnatter hos henne osv. så jeg har ikke lagt merke til noen ensomheter hos henne. Det virket som om hum har det helt topp.

Anonymkode: 65fd0...402

Dattera mi på 7 år er også enebarn, og selv om hun har mange bestevenninner på skolen har hun før sagt til meg at hun ønsker seg søsken selv om både jeg og mannen min har bestemt oss for at vi ikke skal ha flere barn.

Anonymkode: 3c674...bef

[AnonymBruker]

Vi er i litt lik situasjon som deg. 🙂

 

Her er barnet absolutt ikke ensomt! Jevnalder bestekompis nummer 1 bor i nabohuset, og de har nærmest alltid åpent hus. De er ganske gjestfrie. 🙂 Jevnalder bestekompis nummer to bor kun et steinkast unna. Møtes ganske ofte, og disse er gode venner sammen. 🙂

 

Jeg tror mye kan komme an på personligheten til barnet. Er det utadvendt går nok slikt mye lettere, og barnet mitt er heldigvis ganske utadvendt. Mye kan nok også gjøres med en selv som foreldre. Det er nok en stor fordel om en selv gjør en solid innsats for å bli kjent med mange andre foreldre i klasssen til barnet, sånn at man får flere «strenger» å spille på. Ha «åpen dør» for barnets venner, vær hyggelige og gjestfrie, så er mye gjort.

 

La barnet ta del i 1-2 fritidsaktiviteter på fast basis, og gjør deres beste for å bli kjent med andre foreldre der også. 🙂 Om barnet deres ikke er så utadvendt kan dere da hjelpe lettere til med å utvide dets vennekrets.

 

Det å ha søsken er absolutt ikke gitt at man kan være fortrolige med hverandre. 🙂

 

Stå på! 😘🌼

Anonymkode: 9c9aa...707

[AnonymBruker]

Jeg har en bror, vi har aldri hatt noe glede av hverandre. Vi er så ekstremt ulike, ville mye heller vært enebarn

Anonymkode: dce79...8f9

[AnonymBruker]

Barnet mitt er ikke enebarn da hun har to eldre søsken fra ett annet forhold. Men hun er ensom. Hun ser de sjeldent og ønsker ikke å leke/tilbringe tid med henne. 

Hun sier veldig ofte at hun ønsker seg hele søsken som er her hele tiden og som hun kan leke med.. Men nå er hun 7 år og aldersforskjellen blir jo uansett litt for stor.. 

Anonymkode: 0a3e9...b60

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har eldre søsken hvor aldersforskjellen mellom meg og de er enda flere år. 

Kjenner meg igjen i hvert ord du skriver! Enda mer sårt er det å se på mine søsken som er i samme alder, ha kjempe fine søskenforhold. Jeg har siden jeg har vært født sett dette og har ønsket å kunne ha det hele livet. Det er ordentlig trist. Og mer og mer trist jo eldre jeg blir. 

Anonymkode: 2d5ef...f7d

Slenger meg i samme båt! Har 5 søsken som er 7-16 år eldre enn meg. De kom tett og har et nært forhold.  Så kom jeg ti slutt alene. Husker jeg allerede som liten tenkte at mamma og pappa burde fått en til litt etter meg når de likevel starta på nytt. 

Mine søsken har et nært forhold. Jeg har ikke det samme. Det er liksom jeg og den.  De hadde alltid noen å leke med. Jeg var mye alene. Husker feks på campingferie jeg misunnet perlevenner som på kvelden dro inn til hyttene sine med jevngamle søsken. Men jeg gikk inn til mine foreldre, ensomt. Det kjentes så sykt vondt. At de var 40 også når de fikk meg, uten venner med barn på min alder, gjorde det ikke mindre ensomt. Tanter og onkler var også ferdig med barn.

Klok av erfaring får jeg to tette. Blir 14 mnd mellom mine gutter ❤❤❤

Anonymkode: 41d22...970

[AnonymBruker]

De ensomme enebarna jeg har vært i kontakt med har hatt én ting til felles, og det er at foreldrene har vært lite sosiale og i liten grad har lagt til rette for at de skal få venner. De har ikke invitert andre barn hjem eller hjulpet barnet sitt i særlig grad med å komme i kontakt med jevnaldrende, og de har heller ikke hatt så mye kontakt med slekten, søskens barn og andre. Disse barna har hatt altfor lite sosial trening og har derfor slitt med å bli venn med andre. Jenta di klarer seg kjempebra høres det ut som.

Anonymkode: a7f8d...a7b

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med to søsken, i nær alder. Vi sloss og kranglet i oppveksten, og hadde aldri nært forhold.

Dette slet mye på våre foreldre, og jeg drømte om å være enebarn.

 

I voksen alder har vi prøvd, og til tider kommet overens. Men egentlig så hadde vi aldri hatt kontakt om vi ikke følte vi måtte fordi vi er familie.

 

Ikke alle enebarn er ensome. Ikke alle barn med søsken har det idylliske søskenforholdet. Dette er så individuelt, og man bør kjenne på hva som er best for hver enkelt. Aldri få barn basert på et missforstått behov for søskenkjærlighet. Det er ikke nødvendigvis slik det blir.

Anonymkode: 4f4e6...4f7

[Maleficenta]

På 3.9.2019 den 8.23, AnonymBruker skrev:

Dette stemmer ikke i alle tilfeller, jeg er 9 år yngre enn storesøstra mi, og vi har hatt et ekstremt godt søskenfirhold hele livet. 

Anonymkode: e4db0...f56

Men dere kunne ikke leke likt sammen som små. Du måtte jo passe på henne