Dere med enebarn, er barnet ensomt?

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn selv og savnet søsken hele barndommen. Var vel ikke ensom akkurat, men savnet etter søsken var stort. Savner søsken nå som voksen også. Har tre barn selv og kunne aldri tenke meg å få bare et barn.

Anonymkode: d0b9a...cc8

[AnonymBruker]

Tenker det sier ganske mye at nesten alle som er enebarn har valgt (eller ønsker seg) flere barn selv. 

Anonymkode: 286e9...d72

[AnonymBruker]

På 3.9.2019 den 10.53, AnonymBruker skrev:

Slenger meg i samme båt! Har 5 søsken som er 7-16 år eldre enn meg. De kom tett og har et nært forhold.  Så kom jeg ti slutt alene. Husker jeg allerede som liten tenkte at mamma og pappa burde fått en til litt etter meg når de likevel starta på nytt. 

Mine søsken har et nært forhold. Jeg har ikke det samme. Det er liksom jeg og den.  De hadde alltid noen å leke med. Jeg var mye alene. Husker feks på campingferie jeg misunnet perlevenner som på kvelden dro inn til hyttene sine med jevngamle søsken. Men jeg gikk inn til mine foreldre, ensomt. Det kjentes så sykt vondt. At de var 40 også når de fikk meg, uten venner med barn på min alder, gjorde det ikke mindre ensomt. Tanter og onkler var også ferdig med barn.

Klok av erfaring får jeg to tette. Blir 14 mnd mellom mine gutter ❤❤❤

Anonymkode: 41d22...970

Ja sånn var der her også. Mine foreldre var 40 når de fikk meg. Alle vennene deres var ferdig med barn. Deres søsken også. Det var bare meg. Ble 17 mnd mellom mine. Vurderer flere, men da må det nok bli noen like tette Aldri om jeg får en "alene" mange år etterpå. 

Anonymkode: 2d5ef...f7d

[AnonymBruker]

Selv om første graviditeten var tøff, betyr ikke det at det andre er det:) 

Vi har en gutt på 8, og har snakket om det samme. Vi har ikke fått flere barn pga utdanninger og karriere. Nå er jeg 33 år, og vi begynte å snakke om å gi guttungen et søsken. Min samboer er enebarn, og han har alltid ønsket søsken. Han blir alene ansvarlig for å hjelpe sine foreldre på eldre dager. Han gruer seg til foreldrene går bort, for da er er det bare han igjen på en måte. Ingen å dele minnene med. 

Vi bestemte oss for å gå for søsken! Er gravid i uke 20 nå. Denne graviditeten er helt annerledes enn første, og vi gleder oss veldig. Storebror er veldig fornøyd med valget! 

Anonymkode: 803fc...efc

[AnonymBruker]

Vel, jeg var ikke direkte ensom i barndommen. Hadde mange venner og stortrives med dem. Men så gikk årene og vennene mine reiste på ferier med søsknene sine, ble tanter/onkler, hadde familiekvelder der hele familien var samlet...Hos oss var det bare meg, mamma og pappa. For all del, var koselig, men litt kjipt. Men det går helt fint, har både mann og flere barn i dag. Bare litt synd at det er bare oss. De har ingen tanter eller onkler på min side. Syns det er litt trist ja.

Anonymkode: 688e9...0bc

[AnonymBruker]

Barnet mitt på 9 er enebarn. Om hun kjenner ensomhetsfølelse tror jeg ikke. Hun har uttrykt flere ganger at hun vil ha søsken, og det er forståelig. Samtidig så har hun flere venner, og de fleste der har søsken. Og hun får da også se hvor 'plagsomt' det kan være med småsøsken. Hun har en som er som en lillebror, småsøken til besteveninna hennes. Det er også kommet en baby i huset der, og det er stas for hun viser også mye glede når barnet mitt er der.

Det er lenge siden hun har snakka om søsken nå.

Det er kun henne og meg i huset. Hun er veldig knyttet til meg. Det kommer nok av at vi har liten familie. Håper hun ikke blir ensom i voksen alder.

Anonymkode: 12c62...dfd

[AnonymBruker]

Jeg har et enebarn, jente på 9. Veldig sosial, masse venner og godt forhold til andre slektninger også. Overhodet ikke ensom. Faktisk ser jeg at hun lettere får venner enn mange andre som har søsken. F.eks. når vi er på ferie med venner, så er det jenta vår som blir kjent med andre barn der vi bor først, mens de som har søsken holder seg til søsknene og det som er kjent. De blir først kjent med andre barn gjennom min datter. Kan jo være tilfeldig, men kjenner to barn i tillegg til datteren min som er sånne som får venner etter "2 sek", og alle er enebarn. Hun er også god på å holde kontakt, særlig nå som hun har tilgang på mobil hjemme, så snart kan vi reise på Norgesturné fra venninne til venninne:)

 

Jeg har tenkt mye på det om hun blir ensom som voksen uten søsken. Det er jo risiko for det. Men samtidig: søsken er ingen garanti! Faren min har en bror. Han bor utenlands, og da farmor ble syk satt pappa med hele ansvaret. De snakket litt sammen på telefon, men det var annen familie og gode kompiser som støttet opp og hjalp pappa gjennom denne tiden. Å tro at det bare er søsken som gjelder når foreldre blir syke e.l. er en voldsom forenkling. Det er viktig med mye støtte i slike perioder, det kan komme fra nære søsken men også fra nære venner.

Mamma har en søster som er 10 år yngre enn henne. De er kjempenære og gode venninner. Onkelen min har to søsken tett i alder som han knapt har truffet siden de flyttet hjemmefra. Av kollegaer hører jeg historier om søsken som er verdens beste venner, søsken som aldri snakker sammen, søsken som er gode støtter og søsken som er tunge belastninger. 

 

Derfor - får du flere barn for å være "grei", for å gi barnet ditt "den største gaven man kan gi", så kan du risikere å gå på tidenes smell. Få gjerne mange barn om du ønsker deg en stor barneflokk. Det er masse fint med det! Og nøy deg med ett barn om du setter pris på alle fordelene det gir. Med en god dose kjærlighet får de aller fleste barn et normalt godt liv både som barn og voksen!

Anonymkode: 29fa2...6a5

[Poppip]

Det er nok ganske forskjellig å vokse opp som enebarn nå og for en god del år siden.

Før kunne enebarn ha vært hjemme med mor helt til de startet på skolen, og ikke fått like mye sosial trening som de med søsken. Nå går nesten alle barn i barnehage, og forskjeller viskes ut.

Før var familier mer like. Mor, far og tre barn. Nesten alle hadde søsken, besteforeldre i nabohuset og familien var sammen veldig mye - bare de. Jeg kjenner ikke ett eneste enebarn fra min oppvekst. Nå kommer familier i alle varianter. Mange barn, enebarn, mine og dine barn. En forelder, to foreldre, foreldre av samme kjønn, steforeldre, bonusforeldre. Besteforeldre nært eller besteforeldre i utlandet. Det er ikke rart å være enebarn lengre, det er en av alle måter å ha familie på. Og nære forhold knyttes ikke lengre primært i familien, men likegodt med venner og likesinnede. 

Dessuten er dagens foreldre mer opplyste og engasjerte i barna sine. Har man enebarn, er man gjerne kjent med at det kan finnes noen potensielle utfordringer med det. Så legger man gjerne til rette for at barna skal få utvikle nære vennskap, ha kontakt med annen slekt, dra med venner på ferie etc. 

Jeg ville satset på å få så mange barn som man selv og partneren ønsker, ikke føle noe press verken om å ha få eller mange. 

 

[Hmmmmmm]

Jeg har et enebarn nå i tenårene. Hen vil aldri ha søsken. Sier hele tiden at hen er glad for at hen er alene. Har hund og hest som selskap. Funker som bare det. Pluss venner så klart. Og jeg hater svangerskap så er glad for at jeg bare har en. 

[AnonymBruker]

På 2.9.2019 den 12.17, AnonymBruker skrev:

Da jeg var liten visste jeg ikke om noe annet, men ja... jeg var nok litt ensom. Klart jeg hadde venner og var sosial som bare det, men det å ha søsken er likevel noe annet. Spesielt i ferier merket jeg det, selvom vi dro på feirer med andre familier med barn på min alder. Jeg hadde idrett og andre aktiviteter, hadde med venner hjem og var masse borte hos andre, men det kan ikke sammenlignes med å ha søsken.

som voksne skulle jeg også ønske jeg hadde søsken, for det er tungt med alt ansvaret alene når mine foreldre har blitt gamle

Anonymkode: 064c1...017

Kjenner meg godt igjen i dette.

Har hele livet ønsket meg søsken, men jeg var nok mer enn en håndfull å håndtere for mine foreldre, som var karrieremennesker som både jobbet og reiste mye. Var nok enklere å ha med seg ett barn.

Som voksen og mor selv har jeg valgt å få to barn tett i alder og ser hvor mye utbytte de har hatt og har av hverandre.

Anonymkode: 58870...3b6

[AnonymBruker]

Ikke alltid søsken kommer godt overens. Jeg har et søsken og tenker at vi vokste opp nærmest som to enebarn i samme hjem. Veldig ulike og selv i dag som voksne snakker jeg mere med kassadamen i en tilfeldig butikk enn med mitt eget søsken. Har selv et barn og merker jo iblant at hxn gjerne skulle hatt noen med seg hele tiden, men vat av erfaring at det ikke alltid er slik det fungerer med søsken. Men barnet mitt har heldigvis gode venner og det er gull verdt. Forstår ikke hvorfor alle skal hause opp viktigheten av søsken for enhver pris. Folk må selvsagt gjerne få flere barn om de vil det, men skulle virkelig ønske at problematiseringsfokuset rundt det å være enebarn forsvant. Det oppleves da svært så ulikt fra barn til barn hvordan de har det som enebarn, akkurat som det oppleves svært ulikt hvordan det er å ha søsken. Vi er foskjellige, heldigvis!

Anonymkode: 2e7b3...ea0

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn til jeg var 14. Da fikk jeg en bror. Så fikk jeg en bror til da jeg var 18. Vi har et supert forhold selv om det er stor aldersforskjell! 

Selv valgte jeg tre tette. De er virkelig verdens beste venner, og jeg er enormt takknemlig for at de har hverandre.  

Anonymkode: a96ce...18d

[AnonymBruker]

De fleste av dere som sier «barnet mitt er ikke ensomt». Hvordan vet du det? 

Jeg kjenner flere som er enebarn og i voksen alder nå har de selv sagt hvor trist det var å være alenebarn. 

Dere som snakker om hvor sosialt barnet deres er å «det handler om hvordan man oppdrar barna sine» osv. Er litt typisk visse foreldre å sitte på sin høye hest å tro barna har det tipptopp fordi dem selv er så flinke foreldre å har så sosialt barn etc. 

Det er utrolig mange barn som syns det er kjipt å være alenebarn.

Har 4 venninner som alle er enebarn. De har nå minst 2 barn hver. De hadde allerede fra før første barn ble til født bestemt at de minst må få to barn for det er utrolig ensomt å trist å være enebarn «det skulle ikke deres barn oppleve». 

Mannen min er enebarn. Ja han hadde en fin oppvekst med fine foreldre som mange av dere er. Men han snakker nå til sine foreldre om hvor glad han er for at vi nå skal få ett barn til siden han husker hvor trist å kjedelig det var å spille fotball i hagen alene uten noen å leke med.

Han var sosial men etter en viss tid eller i fellesferien er ofte folk på ferie. Da sitter man der alene uten en søster eller bror å leke med. Han husker blant annet hvor misunnelig han var på nabo kompisen som hadde to eldre tvillingbrødre. 

Noen ganger er situasjonen slik at man ikke får ett barn til. Kan være skilsmisse, fertilitet etc. Men om det kun er fordi man ikke syns det er viktig med søsken syns jeg man bør tenke om igjen. 

 

Anonymkode: cac7d...e29

[AnonymBruker]

På 2.9.2019 den 13.14, AnonymBruker skrev:

Mannen min vokste opp som enebarn i praksis, med tre søsken som var så mye eldre at han ikke husker noe fra da de bodde hjemme.

Han elsket det, og vil nå ikke ha barn nr 2 som vi egentlig hadde planlagt.. han bare fnyser når jeg bruker søsken som argument..

Men angående å bli alene om omsorg for gamle foreldre: det blir man jo også om alle søsken flytter vekk.. min mor har to søsken, som begge har flyttet, og hun var helt alene om all hjelp til mormor. Min søster bor langt vekke også, og jeg regner ikke med hun kjører i fire timer hver vei for å hjelpe moderen å handle når den tid kommer...

Anonymkode: 7e682...b0c

Når den tid kommer kan hun hjelpe moren din ved å legge inn bestilling på dagligvarer på nett, og så leveres det på døren. 

Anonymkode: 5b826...8b9

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

De fleste av dere som sier «barnet mitt er ikke ensomt». Hvordan vet du det? 

 

 

Anonymkode: cac7d...e29

Fordi han har sagt det. Han har sagt klart og tydelig ifra at han absolutt ikke vil ha søsken, fordi det virker så slitsomt. Og vi har huset fullt av vennene hans mesteparten av tiden. Når han blir sliten av det synes han det er deilig å kunne avslutte besøket og være helt alene.

Dessuten er vi veldig nære med bestevennens familie som ikke har familie i Norge, reiser på ferie sammen, er sammen på 17. mai osv. Har også foreslått for ham å invitere dem på julaften fordi jeg tenkte det var kjedelig å være eneste barn, men det vil han ikke, han vil være alene sammen med familien sin da.

Anonymkode: 04d79...691

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi han har sagt det. Han har sagt klart og tydelig ifra at han absolutt ikke vil ha søsken, fordi det virker så slitsomt. Og vi har huset fullt av vennene hans mesteparten av tiden. Når han blir sliten av det synes han det er deilig å kunne avslutte besøket og være helt alene.

Dessuten er vi veldig nære med bestevennens familie som ikke har familie i Norge, reiser på ferie sammen, er sammen på 17. mai osv. Har også foreslått for ham å invitere dem på julaften fordi jeg tenkte det var kjedelig å være eneste barn, men det vil han ikke, han vil være alene sammen med familien sin da.

Anonymkode: 04d79...691

Når han blir eldre så vil han kjenne savnet om han ikke gjør det nå. 

Det å dele sorger og problemer med en venn er ikke det samme som en bror/søster. Når dere blir syke så kan han ikke forvente at bestekompisen skal stille opp i den grad en bror eller søster hadde gjort. Blodsbånd er annerledes. 

Ja ingen regler uten unntak men i de fleste tilfeller oppstår disse «problemene». 

Er så ufattelig glad for at jeg har en stor familie. Ja jeg har mange gode venner, men private familiesaker er det godt å ha søsken å diskutere med for eksempel. Du tar deg til rette på en helt annen måte med søsken enn med venner. 

Nei her i hus ble det ingen enebarn. Å det var mannen min klar på da han selv er enebarn. 

 

Anonymkode: cac7d...e29

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når han blir eldre så vil han kjenne savnet om han ikke gjør det nå. 

Det å dele sorger og problemer med en venn er ikke det samme som en bror/søster. Når dere blir syke så kan han ikke forvente at bestekompisen skal stille opp i den grad en bror eller søster hadde gjort. Blodsbånd er annerledes. 

Ja ingen regler uten unntak men i de fleste tilfeller oppstår disse «problemene». 

Er så ufattelig glad for at jeg har en stor familie. Ja jeg har mange gode venner, men private familiesaker er det godt å ha søsken å diskutere med for eksempel. Du tar deg til rette på en helt annen måte med søsken enn med venner. 

Nei her i hus ble det ingen enebarn. Å det var mannen min klar på da han selv er enebarn. 

 

Anonymkode: cac7d...e29

Vis litt mer toleranse for folk som velger annerledes enn deg. Man skal ikke velge å få et barn til bare for å skaffe selskap til barnet sitt. Et barn skal være sterkt ønsket av både mor og far. Det er ikke alle som blir lykkelige av det ultimate A4 livet. 

Anonymkode: 771ce...cf1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vis litt mer toleranse for folk som velger annerledes enn deg. Man skal ikke velge å få et barn til bare for å skaffe selskap til barnet sitt. Et barn skal være sterkt ønsket av både mor og far. Det er ikke alle som blir lykkelige av det ultimate A4 livet. 

Anonymkode: 771ce...cf1

Selvfølgelig skal man ikke få barn om man ikke klarer det psykisk. Noe jeg også nevnte. At gitte situasjoner gjør at man ikke får nr 2.

Men det å ikke gi barnet ett søsken når alt ligger til rette økonomisk, psykisk etc. Syns jeg er trist. Ofte ser jeg dette hos foreldre som selv har egne søsken å ikke forstår hvorfor barnet skal være ensomt. 

Anonymkode: cac7d...e29

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig skal man ikke få barn om man ikke klarer det psykisk. Noe jeg også nevnte. At gitte situasjoner gjør at man ikke får nr 2.

Men det å ikke gi barnet ett søsken når alt ligger til rette økonomisk, psykisk etc. Syns jeg er trist. Ofte ser jeg dette hos foreldre som selv har egne søsken å ikke forstår hvorfor barnet skal være ensomt. 

Anonymkode: cac7d...e29

Hva om man har god psykisk helse og god økonomi. Bør man få enda et barn når verken mor eller far har lyst på flere barn? Dvs barnet blir uønsket? Hva tenker du om det? Og hva tenker du er viktigst for et barn: leve som enebarn med lykkelige foreldre som holder sammen ELLER ha søsken med skilte, sure, triste foreldre?

Anonymkode: 771ce...cf1

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva om man har god psykisk helse og god økonomi. Bør man få enda et barn når verken mor eller far har lyst på flere barn? Dvs barnet blir uønsket? Hva tenker du om det? Og hva tenker du er viktigst for et barn: leve som enebarn med lykkelige foreldre som holder sammen ELLER ha søsken med skilte, sure, triste foreldre?

Anonymkode: 771ce...cf1

Så uendelig enig...

Det er helt merkelig for meg at så få ser at det å få et barn til faktisk påvirker hele familien, utover at nå får lille per en lekekamerat.

Har man ikke faktisk overskudd til det, går der på humøret og parforholdet løs.

Heller enebarn med opplagte foreldre, enn skilsmissebarn med slitne og irritable foreldre..

Anonymkode: 7e682...b0c