Dere med enebarn, er barnet ensomt?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har ei nydelig datter som blir 9 år i midten av oktober. Hun er enebarn og kommer til å forbli enebarn. Selv om jeg kun var 24 år da jenta mi ble født, var jeg så mye kvalm under gravididiteten, og opplevde en svært tøff fødsel, at både jeg og mannen min har blitt enige om at vi ikke skal ha flere barn. Så da har jeg et spørsmål til dere andre som også har enebarn: er barnet deres ensomt? En ulempe med å være enebarn er at de kanskje kan bli ensomme ettersom de ikke har noen søsken å betro seg til, har jeg hørt. Men jenta mi har massevis av gode venninner på skolen, eller "kule bff-er" som hun kaller det, som hun leker masse med, besøker, har besøk av, overnatter hos, eller de overnatter hos henne osv. så jeg har ikke lagt merke til noen ensomheter hos henne. Det virket som om hum har det helt topp.

Anonymkode: 65fd0...402

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 8, og han er slett ikke ensom. Han trives tvert imot kjempegodt med å kunne velge selv når han vil være med andre barn og når han vil være alene. Han er heldig og har mange venner da, men trives i eget selskap også.

Anonymkode: 04d79...691

[GammelKaktus]

Sønnen min er overhodet ikke ensom, han er så sosial at det halve kunne vært nok. 😅 Masse venner og bekjente så han er mer der at han av og til vil ha seg en pause for det har vært så mye sosiale aktiviteter.

[AnonymBruker]

Sikkert ikke svaret du vil ha, men jeg er et funksjonelt enebarn og er mye ensom. Jeg har en søster som er ni år yngre enn meg, men vi har aldri hatt et søskenforhold siden vi har forskjellig far og bodde i forskjellige hus. Jeg savnet noen å leke med i oppveksten, noen å «krangle» og byttelåne klær med i ungdomstiden, og nå som voksen savner jeg det søskenforholdet mine venner har. Jeg har fått barn, og søskenbarn kan vi ikke forvente på årevis. Vi er på helt forskjellig sted i livet og det føles litt sårt. 

Når det er sagt, søsken er ingen garanti for at man får alle disse tingene jeg savner. Man kan ha vel så god støtte og nettverk i gode venner. 

Anonymkode: 92244...770

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp som enebarn og trivdes fint med det, var aldri ensom. Men i voksen alder ser jeg det kunne vært kjekt å ha søsken, særlig etter at mamma ble kreftsyk og pappa begynte å vise tegn til demens. Jeg blir sittende helt alene med å hjelpe, med å skulle ta vanskelige avgjørelser, med å stille opp. Det er veldig slitsomt, både praktisk og emosjonelt. Jeg har jo mannen min, og jeg har flere gode venninner, men det blir ikke det samme, det er tross alt bare jeg som har akkurat det forholdet til mine foreldre. Ser med misunnelse på mannen min som har en søster og en bror, de har delt en oppvekst sammen og de hjalp hverandre f.eks. masse da pappaen deres døde brått av hjerteinfarkt. Blir også litt misunnelig i familieselskap e.l. hvor de sitter sammen og mimrer "husker du pappa gjorde sånn" eller "mamma var alltid sånn" osv. Ser også på mine egne to barn hvor viktig søskenbåndet kan være, og at det er en type bånd som ingenting egentlig kan erstatte. Den typen minner er derimot jeg helt alene om, det er ingen som har opplevd det samme som jeg, det er ingen jeg kan snakke med om hvordan pappa eller mamma var, og jeg synes det er tungt og trist nå når det nærmer seg slutten for de begge. 

Anonymkode: 833c8...1b8

[Nuttery]

Kan bare ta meg selv som utgangspunkt; jeg syntes aldri det var kjipt å være enebarn i oppveksten. Syntes det virket veldig stressende å ha søsken. Det er først nå i voksen alder jeg begynner å «kjenne behovet», men det er mest fordi jeg syntes det er skummelt at jeg kommer å ha eneansvar for mine foreldre, min bestemor og min barnløse tante når de begynner å trenge mer hjelp. Syntes også det er skummelt å tenke på at alle eldre familiemedlemmer kommer til å dø før jeg er 50, og jeg vil sitte igjen «alene». Har jo egen smilte med mannen osv, men det er liksom ikke det samme.

[AnonymBruker]

Da jeg var liten visste jeg ikke om noe annet, men ja... jeg var nok litt ensom. Klart jeg hadde venner og var sosial som bare det, men det å ha søsken er likevel noe annet. Spesielt i ferier merket jeg det, selvom vi dro på feirer med andre familier med barn på min alder. Jeg hadde idrett og andre aktiviteter, hadde med venner hjem og var masse borte hos andre, men det kan ikke sammenlignes med å ha søsken.

mine barn har venner som er enebarn. Jeg hører de sier til mine barn at de skulle ønske de hadde søsken, men deres foreldre sier at «xxx er så fornøyd med å ikke ha søsken». Min stedatter bor 50% hos oss. Hun har ingen biologiske søsken på sin mor sin side, men herregud som hun maser om det, for alt er så kjedelig hos mamma uten søsken selvom ungene i nabolaget der også flyr ut og inn av hennes hjem.

som voksne skulle jeg også ønske jeg hadde søsken, for det er tungt med alt ansvaret alene når mine foreldre har blitt gamle

Anonymkode: 064c1...017

[AnonymBruker]

Min sønn er enebarn. Ikke at det var meningen, men sånn ble det. Han er ikke ensom nå som barn, for han har masse kompiser rundt seg hele tiden. MÉN, jeg kan se for meg at det vil bli en form for ensomhet når han blir eldre, og vi som foreldre blir gamle. Da har han jo kun seg selv som skal stå oppi det hele, med frustrasjoner, sorg, osv.. Med mindre han klarer få ei fantastisk dame (eller mann, hvem vet) som klarer stå støtt ved hans side, og kunne gi han noe av det et søsken ville.. 

Anonymkode: 3eea2...e01

[AnonymBruker]

Min mann er enebarn, men sier han aldri har savnet søsken hverken som barn eller nå i voksen alder. Han er person som har mange venner, og han er svært flink til å både ta vare på vennene han har og danne nye vennskap. Han har gamle foreldre som trenger endel hjelp, men han har aldri nevnt noe om at dette føles som en byrde for han. Vi har ett barn sammen, og jeg vil gjerne ha et til slik at sønnen vår kan få søsken. Men min mann synes ikke dette er så viktig siden han selv har bare positive ting å si om å vokse opp som enebarn.

Selv er jeg et funksjonelt enebarn, med 8 års aldersforskjell til et eldre søsken. Følte nok savn etter en søster i oppveksten, men i dag som voksen har jeg et nært og godt forhold til mitt søsken. 

Anonymkode: bef47...25b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har ei nydelig datter som blir 9 år i midten av oktober. Hun er enebarn og kommer til å forbli enebarn. Selv om jeg kun var 24 år da jenta mi ble født, var jeg så mye kvalm under gravididiteten, og opplevde en svært tøff fødsel, at både jeg og mannen min har blitt enige om at vi ikke skal ha flere barn. Så da har jeg et spørsmål til dere andre som også har enebarn: er barnet deres ensomt? En ulempe med å være enebarn er at de kanskje kan bli ensomme ettersom de ikke har noen søsken å betro seg til, har jeg hørt. Men jenta mi har massevis av gode venninner på skolen, eller "kule bff-er" som hun kaller det, som hun leker masse med, besøker, har besøk av, overnatter hos, eller de overnatter hos henne osv. så jeg har ikke lagt merke til noen ensomheter hos henne. Det virket som om hum har det helt topp.

Anonymkode: 65fd0...402

Tror nok guttungen er ensom selv om han er enebarn. Vi har imidlertid alltid hatt med venner på ferier, både i innland og utland.

Vi har også brukt mye tid sammen med annen familie som fettere og kusiner og tremeninger.

Anonymkode: d27b7...091

[AnonymBruker]

Jeg tror som de andre sier at enebarn ikke nødvendigvis er ensomme som barn, men ofte som voksne. Jeg har en 9-åring som er enebarn nå, og jeg har lagt ned ganske mye innsats for at han skal få et nært forhold til sine fettere (har ingen kusiner). Nå blir han storebror om noen måneder, og jeg ser at han gleder seg veldig. 

Men det er jo heller ikke slik at søsken er noen garanti mot ensomhet. Jeg har en storesøster, og vi har absolutt ikke noe nært forhold nå som voksne. Kanskje er det fordi vi hadde en veldig vanskelig oppvekst og har håndtert det på veldig ulike måter, men det er jo uansett som det er.

Anonymkode: 49844...bdc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp som enebarn og trivdes fint med det, var aldri ensom. Men i voksen alder ser jeg det kunne vært kjekt å ha søsken, særlig etter at mamma ble kreftsyk og pappa begynte å vise tegn til demens. Jeg blir sittende helt alene med å hjelpe, med å skulle ta vanskelige avgjørelser, med å stille opp. Det er veldig slitsomt, både praktisk og emosjonelt. Jeg har jo mannen min, og jeg har flere gode venninner, men det blir ikke det samme, det er tross alt bare jeg som har akkurat det forholdet til mine foreldre. Ser med misunnelse på mannen min som har en søster og en bror, de har delt en oppvekst sammen og de hjalp hverandre f.eks. masse da pappaen deres døde brått av hjerteinfarkt. Blir også litt misunnelig i familieselskap e.l. hvor de sitter sammen og mimrer "husker du pappa gjorde sånn" eller "mamma var alltid sånn" osv. Ser også på mine egne to barn hvor viktig søskenbåndet kan være, og at det er en type bånd som ingenting egentlig kan erstatte. Den typen minner er derimot jeg helt alene om, det er ingen som har opplevd det samme som jeg, det er ingen jeg kan snakke med om hvordan pappa eller mamma var, og jeg synes det er tungt og trist nå når det nærmer seg slutten for de begge. 

Anonymkode: 833c8...1b8

Jeg er enebarn og er veldig enig i dette. Bortsett fra at jeg også i barndommen ønsket meg søsken. Nettopp pga dette valgte jeg å få to barn selv. Jeg ønsket ikke at barnet mitt skulle leve et liv uten søsken. Barna mine er av samme kjønn, de er voksne nå og jeg ser hvor mye glede de har av hverandre.

Anonymkode: cf8ab...baf

[Maleficenta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har ei nydelig datter som blir 9 år i midten av oktober. Hun er enebarn og kommer til å forbli enebarn. Selv om jeg kun var 24 år da jenta mi ble født, var jeg så mye kvalm under gravididiteten, og opplevde en svært tøff fødsel, at både jeg og mannen min har blitt enige om at vi ikke skal ha flere barn. Så da har jeg et spørsmål til dere andre som også har enebarn: er barnet deres ensomt? En ulempe med å være enebarn er at de kanskje kan bli ensomme ettersom de ikke har noen søsken å betro seg til, har jeg hørt. Men jenta mi har massevis av gode venninner på skolen, eller "kule bff-er" som hun kaller det, som hun leker masse med, besøker, har besøk av, overnatter hos, eller de overnatter hos henne osv. så jeg har ikke lagt merke til noen ensomheter hos henne. Det virket som om hum har det helt topp.

Anonymkode: 65fd0...402

Siden hun er 9 blir hun ikke mindre ensomt med et søsken som uansett blir veldig mye mindre enn henne. De vil ikke kunne ha et skikkelig søskenfirhold før begge er voksne da isåfall

[AnonymBruker]

Jeg er 10 år eldre enn søsknen min. Vi kjenner ikke hverandre. Jeg flyttet ut da hun var 9, flyttet langt unna og hadde sjeldent tid til å komme hjem. Så flyttet hun seks timer hjemmefra for å gå på skole, så nå bor vi så langt unna hverandre og har så forskjellige livssituasjoner at vi bare sees til jul. Har ikke behov for å se hverandre oftere heller, vi er fremmede og har alltid vært det. Har aldri vært ensom med å ikke ha et søsken på min alder. 

Anonymkode: 33c3a...e2c

[AnonymBruker]

Mannen min vokste opp som enebarn i praksis, med tre søsken som var så mye eldre at han ikke husker noe fra da de bodde hjemme.

Han elsket det, og vil nå ikke ha barn nr 2 som vi egentlig hadde planlagt.. han bare fnyser når jeg bruker søsken som argument..

Men angående å bli alene om omsorg for gamle foreldre: det blir man jo også om alle søsken flytter vekk.. min mor har to søsken, som begge har flyttet, og hun var helt alene om all hjelp til mormor. Min søster bor langt vekke også, og jeg regner ikke med hun kjører i fire timer hver vei for å hjelpe moderen å handle når den tid kommer...

Anonymkode: 7e682...b0c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min vokste opp som enebarn i praksis, med tre søsken som var så mye eldre at han ikke husker noe fra da de bodde hjemme.

Han elsket det, og vil nå ikke ha barn nr 2 som vi egentlig hadde planlagt.. han bare fnyser når jeg bruker søsken som argument..

Men angående å bli alene om omsorg for gamle foreldre: det blir man jo også om alle søsken flytter vekk.. min mor har to søsken, som begge har flyttet, og hun var helt alene om all hjelp til mormor. Min søster bor langt vekke også, og jeg regner ikke med hun kjører i fire timer hver vei for å hjelpe moderen å handle når den tid kommer...

Anonymkode: 7e682...b0c

Min datter er 22 år nå og har aldri vært ensom men ønsket seg jo søsken inntil hun kom opp i en viss alder. Hun har enorm vennegjeng og per nå savner hun ikke søsken. Når det er snakk om å ta seg av gamle foreldre så ser jeg på meg og broren min også, vet jo at han som bor i en annen by aldri kommer til å gjøre mer enn han må, mens jeg kommer til å få den jobben etterhvert så flere søsken trenger ikke bety deling av byrden nei. 

Anonymkode: 628f1...3bc

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Maleficenta skrev:

Siden hun er 9 blir hun ikke mindre ensomt med et søsken som uansett blir veldig mye mindre enn henne. De vil ikke kunne ha et skikkelig søskenfirhold før begge er voksne da isåfall

Akkurat dette vet du ikke noe om. Det finnes mange barn som har nære og gode relasjoner selv med stor aldersforskjell. 

Anonymkode: 49844...bdc

[AnonymBruker]

Forskning viser forøvrig at enebarn ikke er mer ensomme enn andre barn. Det er like utbredt å være ensom blant dem med søsken.

Jeg har en søster, som er 1,5 år eldre enn meg, og jeg var mye ensom som barn. Hun var opptatt med sine venner, og ville ikke ha lillesøster i hælene..

Anonymkode: 7e682...b0c

[Gjest WhisperingWind]

Jeg er enebarn og var aldri ensom. Har en sønn på 4 og han har heller ikke vist noe savn etter søsken. Så lenge barnet har gode venner, et godt nettverk og har fritidsaktiviteter så klarer barnet seg fint. Det er ikke gitt at søsken får et godt forhold heller. Vet om mange som knapt ser hverandre en gang i året og som aldri hang sammen som unge,

[AnonymBruker]

Barnet mitt var enebarn i 12 år før vi fikk to til. Jeg var ung når jeg fikk henne og det var alt i alt en traumatisk tid. Det ble sånn at jeg ikke ville ha flere pga dette. Men så snudde jeg om etter mange år. Uansett hun var mye ensom. Selv om hun hadde mange venner ble det ikke det samme. Nå fikk vi to på rappen siden jeg ikke ønsket to enebarn.  

Uansett må du huske at dette er individuelt. Mange barn trives som enebarn og føler ikke de har manglet noe. Mens andre barn ønsker seg søsken og det blir et savn både i barndommen og voksenlivet. 

Anonymkode: 47619...846