Hun knuste hjerte mitt, jeg trodde jeg hadde møt noen som aksepterte og ville ha meg. Bør jeg gå videre eller gi opp?

[AnonymBruker]

Til de som tar seg tid, vit at du faktisk gjør noe stort, jeg har truffet bunnen, og vet ikke om jeg noen gang kommer opp eller om jeg kommer til å la meg slutte å leve med disse lidelsene lenger. Tror dette blir mitt siste innlegg på KG og vil være så ærlig som mulig men vil ikke at folk skal eventuelt kjenne meg igjen så mitt siste innlegg blir anonymt. Jeg takker alle som har svart meg på tidligere både på innlegg og sendt meg PM selv om de innleggene kanskje har vært mer kryptiske. Dette er alle kortene jeg kan spille på bordet slik livet mitt er nå, jeg er i ferd med å gi opp men hvem vet kanskje jeg får noen svar jeg kan ta med på veien.

Jeg har vært alene hele livet, jeg kan nå se tilbake og skjønne at jeg faktisk har hatt noen sjanser både i form av ONS men også noe som kunne blitt seriøse forhold. Jeg bare hadde så lav selvtillit, og hadde vrang forestillinger om hvor stygg jeg var når jeg så meg selv i speilet pga all den fysiske og psykiske mishandlingen jeg opplevde gjennom oppveksten at jeg var overbevist om at ingen kvinne kom til å finne meg attraktiv. Jeg var flink til å bli venner med jenter, og selv om jeg på en måte ofte havnet i "venne sona" så følte jeg generelt sett bare at det var godt å ha kvinnlige venner og tenkte aldri på dem en noe mer enn det. Foruten om 2 ganger, da jeg hadde følelser for en av dem, hvor jeg fortalte hva jeg følte på et helt feil tidspunkt. Hun ble rasende på meg og skjelte meg ut for å bare putte alle følelsene mine i fanget hennes på det viset. Jeg fortjente utskjellingen, eneste forsvare jeg har er at jeg hadde aldri hatt slike følelser før, hadde gått med dem i nesten et år og i et panisk øyeblikk når jeg innså at jeg kun komme til å miste det nære vennskapet vi hadde så bare kom alt jeg hadde holdt inne ut. Men jeg skjønner nå at det var feil av meg, vi klarte å lappe ihop vennskapet så godt som det lot seg gjøre. Men vi mistet kontakten etter vi var venner i ca et år til.

Den andre ble hodestups forelsket i nesten med en gang vi ble kjent med hverandre. Men når jeg endelig hadde nok vett til å skjønne at hun på en måte små datet meg og en annen fyr hun for å finne ut hvem hun var mest interessert i samtidig så var det for sent. Fikk mot nok til å fortelle hva jeg følte for henne, men før jeg fikk sagt det fortalte hun meg at han hadde, hennes ord "bare kysset meg mens jeg babblet nervøst". Igjen min feil, hadde jeg vist at hun ønsket at jeg hadde kysset henne (noe hun fortalte meg en stund senere da hun prøvde å få meg sammen med en venninne) så hadde jeg gjort det. Jeg var bare redd for å være egoistisk igjen slik jeg var med den første, tenkte ikke på at dette var en annen kontekst og var redd for at hun kom til å hive meg ut av livet hennes. Jeg turte aldri å ta på henne en gang før hun først hadde rørt meg, ville ikke at hun skulle føle seg ukomfortabel rundt meg eller tro at jeg er typen som bare tar meg til rette uten at hun vil det.

Jeg fikk datet litt her og der etter det, men ingenting som ble noe av enn kanskje et kyss før jeg så har fått beskjed om at de ikke lengre var interesserte. Så i april ble jeg nær noen som bor i nabo byen. Vi snakket i timesvis hver dag, og jeg ble overasket hver gang fordi hun virket som at hun godtok all bagasjen min uten å blunke. Jeg trodde det faktisk hadde sjansen til å bli noe, vi hadde 2 dater som var utrolig koslige og føltes romantiske, så skulle hun komme å være hos meg i helgen men så måtte hun avboke fordi hun sa sønnen hennes var syk. Så fant jeg ut sønnen ikke var syk, men at en tidligere eks hadde tatt kontakt, og når jeg spurte henne om hvorfor hun var i byen og ikke kom var hun ærlig med meg og sa at hun faktisk hadde følelser for meg, at jeg fikk henne til å føle seg utrolig bra, men hun hadde ikke hatt sex på veldig lenge. Hun sa hun trengte noen som kjente kroppen hennes og hva hun likte, så fordi jeg både er jomfru og at jeg har problemer som gjør at sex vil komme til å være mye prøv og feile i starten tils jeg finner ut hva jeg kan og ikke kan gjøre. Hun sa hun skjønte om jeg ville kutte kontakten, men hun ville jeg skulle vite at det var jeg som hadde gjort henne noe desperat, og om det ikke hadde vært for problemene mine så hadde hun kommet til meg. 

Jeg er ganske knust for å være ærlig, det at hun opp til nå virket som at hun aksepterte livssituasjonen min som den er. Det betydde mye for meg da jeg i lang tid hatet meg selv for å ikke ta mer sjanser når jeg hadde mulighet å leve relativt normalt kontra hvordan livet mitt er nå. Samtidig føler jeg ikke at jeg klandre henne helt, jeg har kanskje ikke hatt sex men jeg vet at det er menn som avgjør om det blir en bra prestasjon i sengen eller ikke. Det er ingen mann som kommer til å klandre på at dama hans "sliter" med å komme fort flere ganger. Ikke at det er hoved problemet mitt, det hadde jeg jo i det minste kunnet jobbe med. Men det at kroppen er permanent ødelagt er noe som aldri kan fikses. Det er jo også et lite mirakel at hun overhode er interessert i meg, kvinner velger jo menn på sitt eget nivå og opp, mens menn dater kvinner i alle slags livssituasjoner så lenge de føler noen attraktivitet med personlighet som passer dem. Er jo helt klart unntak, men det er jo bare å se på hvor mange single uføre som er menn kontra kvinner, eller bredere noe så enkelt som at det alltid vil finnes 50% mer kvinnelige forfedre enn men fordi menn rent statistikk messig enten kommer til å få 2 barn eller ingen. Mens bare 10% av kvinner ikke får barn og bare 5% forblir single livet ut. 

Hva gjør jeg nå? Og la oss si at jeg eventuelt mirakuløst skulle treffe noen igjen, hvor ærlig bør jeg være om problemene mine før vi har etablert både at vi har sterke følelser for hverandre og muligens prøve å skjule at sex er et problem ved å bare be henne være øverst, og bør jeg si at jeg er 31 og jomfru? Herregud livet mitt er bare et fullstendig skipsvrak, beklager at dere får en meltdown her hadde bare gjort hva som helst for å være 21 igjen for å kunne leve normalt før kroppen min knekker. 

Anonymkode: a267a...1a0

[AnonymBruker]

Det er ikke så fælt som det kjennes ut!

Tro meg, jeg skjønner all denne frustrasjonen, gikk gjennom en knusende tid. Det som trengs er perspektiv, selvkjærlighet, trene opp følelsene av glede og håp.

Du er veldig ung ennå. Det er IKKE så fælt. ❤ 

Min steoldemor giftet seg ikke før hun var 80, det var hennes første forhold. Det er så mange forskjellige historier ute i verden, men så kjenner vi på presset om å passe inn i denne boksen der du skal møte noen i 20årene og ha alle disse tingene på plass. Fuck boksen. Du er deg, og du er verdig å bli elsket om du er en god person som prøver så godt du kan.

Anonymkode: 19d6a...8e1

[AnonymBruker]

Hei

Du trenger ikke være åpen med alskens problemer med det samme. Men det kan være greit å være åpen med at du ikke har hatt kjæreste før (trenger ikke si jomfru). En del jenter vil gripe sjansen til å "lære deg opp". Eller vil bare utforske sammen med deg, så lenge du klarer å være tilstede og ikke bekymre deg for mye. 

Du høres søt ut Det at du er venner med jenter er et pluss. Mange gutter som sliter med kjærester, klarer ikke prate med jenter, men det problemet har ikke du. 

Angående dama med eksen, så hørtes det ut som hun savna ham og det kjente, rett og slett. Det skjedde med meg en gang, også. Det finnes andre å date

Anonymkode: d3b96...6de

[AnonymBruker]

Du må ikke gi opp, du virker følsom og fin! Sikker på at det ordner seg for deg!,,,

Anonymkode: a476c...572

[AnonymBruker]

Du treffer noen igjen. Og hvis ikke, livet er fullt av gleder man kan fylle det med som singel også! 

Jeg hadde ikke fortalt at jeg var jomfru. Heller ikke utleverende om sykdomssituasjon og livssituasjon. Før man var svært svært godt kjent og sikker på at hun ønsket å ta datene til et mer seriøst nivå. 
Har selv sykdomspreget livssituasjon, mister mange interesserte når jeg forteller om det tidlig i en bli kjent fase. Men når jeg pynter på sannheten, fremstår så frisk og normal som mulig, de assosiserer meg for MEG, og ikke med sykdom, så faller de for meg, og vi får nok tid til å bli kjent og utvikle følelser sånn at det ikke betyr så mye /er dumpegrunn når jeg først forteller om det. Dager jeg er for syk til å møtes sier jeg at jeg er opptatt og dikter opp en historie om hva jeg har gjort den dagen. I datingfasen. 

Anonymkode: 60c83...29f

[Gjest Minesveiper]

For meg føles det som du gjør mye for at damene skal føle seg til lags, og legger mye av skylden på at "ting går galt" på deg selv. Hvis du liker en dame, så burde du spørre henne ut så tidlig som mulig. Dette med å være redd for å være egoistisk o.l burde du legge fra deg. Det som skjer er jo at disse damene utnytter deg for oppmerksomhet, validering og emosjonell støtte. Du er fin å ha der, mens de holder på med andre. Spør du en dame ut tidlig, og går videre om hun ikke er interessert, så slipper du alt det der. Du kan heller være venner med damer du ikke er interessert i.

Når det kommer til det med å gi opp, så er jo det slik at hvis du ikke forsetter å prøve så vil det aldri gå veien. Det at du prøver vil gi deg muligheter til å få det du vil ha.

Endret 20. august 2019 av Minesveiper