Mannen liker visst ikke å være pappa likevel.

[AnonymBruker]

Nå er gutten vår blitt litt over to måneder, men jeg kjenner på at søvnmangelen tar veldig på. 

Jeg har konstant hodepine og tørr knapt kjøre bil for jeg er redd jeg vil sovne av bak rattet. 

Jeg prøver å sove på dagen når babyen sover men blir ikke store greiene, maks en time liksom. Og mannen forventer en viss standard hjemme og middag på borde når han kommer hjem fra jobb. 

Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt frustrert. Mannen tar ikke babyen noe på natten, han vil heller ikke sove sammen med oss, men legger seg på gjesterommet. Når han kommer hjem fra jobb og har spist er han trøtt og sliten og går å legger seg i 1 - 3 timer. Når han da våkener igjen skal han ha egentid som er å spille på PCen eller jobbe litt ekstra hjemmefra. Å i helgene skal han også sove i fred på gjesterommet. Men på ettermiddagen i helgene hender det seg han tar babyen en times tid så jeg kan sove litt, men om babyen gråter vekker han meg og sier han er sliten av å passe baby og at nå har han helg å vil slappe av. 

Føler liksom at det bare er min unge dette å at han ikke er så interessert. Har prøvd å snakke med han om at jeg også er sliten å trøtt, men han sier at han må på jobb å derfor må være uthvilt. Men å sove fra 23 - 0630 å så komme hjem, hive i seg mat å sove igjen, noen gang helt til kl 20. 

Så når det nermere seg 23 blir mannen grinete for at jeg ikke vil gi han oralsex. Og sier han mener det at det skulle bare mangle at jeg tar alt med ungen siden han skal på jobb, og at ikke gidder om han ikke en gang får sengekos som takk. Og jeg kan legge til at det var han som ville ha unge, jeg hadde jo også lyst men ikke like mye som han. Jeg tenkte jeg ikke var laget for den emosjonelle påkjenningen det er å ha barn, men nå nyter jeg de gode stundene med ungen ❤️

Men skulle så gjerne hatt mer hjelp fra mannen, han var veldig god mot meg i graviditeten, var med på alle jordmorbesøk og sjekker og gledet seg vilt til å bli pappa. Mens jeg gledet meg jo også men grudd meg også for ansvaret og det å miste frihet min, jeg tenkte ofte han hadde for høye forventninger til babyen. Nå omtaler han den nydelige gutten vår som vanskelig når han heller vil ligge i babygymen å kose seg enn å sove, og jeg sier til mannen at det er naturlig at babyen blir mer våken. 

Jeg blir også litt såret de gangene mannen skal passe ungen litt, for han sitter på telefonen å ser ikke en gang på ungen, selv om han gråter. Og om jeg sier han må gi babyen oppmerksomhet å snakke med han så blir han sur og ber heller meg ta meg av ungen 😢

Uff, ble veldig langt dette, men måtte bare få det ut et sted. 

Anonymkode: 7d56c...759

[AnonymBruker]

Var du fornøyd med ansvaret han tok på seg før dere fikk barn? Viste han noe tegn til dette? 

Jeg ville gitt ham to sjanser til å skjerpe seg ellers hadde jeg kastet han på dør.

Anonymkode: f421e...6f6

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg. Det var også mannen her som mest ønsket seg barn, jeg hadde fra før og følte meg egentlig ferdig.

Først var jeg tålmodig. Tenkte at jeg sikkert var mest knyttet til barnet, siden jeg hadde bært det i ni mnd. , jeg lot han få fred de få gangene han stelte, passet på å aldri kritisere, heller rose, for å prøve å få han til å bli trygg. 

Gikk ut en times tid i helgene, for tenkte at de kom til å knytte bånd om de var litt alene (men som din... far satt på Tlf)

Far distanserte seg mer og mer fra oss. Jeg vet ikke om han fikk en slags fødselsdepresjon (som også mange menn kan få)? Eller om det rett og slett ble for mye ansvar, og at han ikke var moden for dette? 

Han begynte å gå ut, drikke mer, ble sur og grinete. Han ble en HELT annen mann rett og slett. Det er alltid en og annen her inne som slenger ut «hvorfor fikk du barn med en sånn mann?» jeg fikk ikke barn med en sånn mann, han ble en sånn mann dessverre. 

Barnet er nå to år, og har minimalt med kontakt med far, som fortsatt ikke bryr seg stort. 

Vi flyttet fra hverandre. Og den dag i dag forstår jeg ikke hva som skjedde. Jeg hadde barn fra før, hadde vært igjennom babytiden og visste hvor tung den var, så jeg tok meg virkelig i sammen. Klagde aldri, presset aldri. Men ikke noe hjalp. Vi gikk til familievernkontoret også, men etter det ble alt mye verre... han følte de angrep han, og tok ut sinnet på meg. 

Jeg klarte meg bedre alene, enn med en barnefar som ikke hjalp til, kun bidro med negativitet. Det har vært tunge dager/netter... men vi har det bedre. 

Kanskje din har fått en depresjon? Håper dere finner ut av dette. For vet hvordan du har det, og vet hvor tunge dager dette gir❤️

Anonymkode: 48914...9ce

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det som deg. Det var også mannen her som mest ønsket seg barn, jeg hadde fra før og følte meg egentlig ferdig.

Først var jeg tålmodig. Tenkte at jeg sikkert var mest knyttet til barnet, siden jeg hadde bært det i ni mnd. , jeg lot han få fred de få gangene han stelte, passet på å aldri kritisere, heller rose, for å prøve å få han til å bli trygg. 

Gikk ut en times tid i helgene, for tenkte at de kom til å knytte bånd om de var litt alene (men som din... far satt på Tlf)

Far distanserte seg mer og mer fra oss. Jeg vet ikke om han fikk en slags fødselsdepresjon (som også mange menn kan få)? Eller om det rett og slett ble for mye ansvar, og at han ikke var moden for dette? 

Han begynte å gå ut, drikke mer, ble sur og grinete. Han ble en HELT annen mann rett og slett. Det er alltid en og annen her inne som slenger ut «hvorfor fikk du barn med en sånn mann?» jeg fikk ikke barn med en sånn mann, han ble en sånn mann dessverre. 

Barnet er nå to år, og har minimalt med kontakt med far, som fortsatt ikke bryr seg stort. 

Vi flyttet fra hverandre. Og den dag i dag forstår jeg ikke hva som skjedde. Jeg hadde barn fra før, hadde vært igjennom babytiden og visste hvor tung den var, så jeg tok meg virkelig i sammen. Klagde aldri, presset aldri. Men ikke noe hjalp. Vi gikk til familievernkontoret også, men etter det ble alt mye verre... han følte de angrep han, og tok ut sinnet på meg. 

Jeg klarte meg bedre alene, enn med en barnefar som ikke hjalp til, kun bidro med negativitet. Det har vært tunge dager/netter... men vi har det bedre. 

Kanskje din har fått en depresjon? Håper dere finner ut av dette. For vet hvordan du har det, og vet hvor tunge dager dette gir❤️

Anonymkode: 48914...9ce

Det skal ikke være lett dette familielivet. Snakker av erfaring. 

Anonymkode: 9554f...e46

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har én vanlig baby, og én kjempebaby.

Mannen din må ta seg sammen, dersom han blir sliten av å være med baby i en time, burde han ha forståelse for hvor sliten du blir. 

Han burde også forstå at sengekos ikke er høyt prioritert når man er sliten, trøtt og frustrert.

Anonymkode: cf414...77c

[AnonymBruker]

Dett ned ei trapp og skad deg, slik at du må sykmeldes og han må være hjemme fra jobb og ta ansvar ei uke. Så får vi se om han fortsatt mener man må hvile for å gå på jobb. 

Anonymkode: 2843c...000

[AnonymBruker]

Min mann var også litt sånn... Men hos oss var det jeg som var gira på baby (samtidig som jeg var veldig forberedt på hvor tungt det kunne komme til å bli med lite søvn, lite egentid osv). Mannen kunne fint klart seg uten barn. Jeg tok derfor på meg ganske mye ansvar, og lot han få slippe litt lettere unna. På en måte angrer jeg litt på det, fordi jeg fortsatt kan finne på å tenke tilbake på den tiden og bli lei meg og bitter fordi han oppførte seg så egoistisk og lot meg ta alt (eller veldig mye av) ansvaret. Det har på en måte ødelagt litt av min innstilling til han og endret vårt forhold en del. Samtidig vet jeg at han har slitt mye mer med overgangen fra oss to til oss tre enn hva jeg har, og det kan veldig godt hende at han fikk en slags fødselsdepresjon. Sånn sett er det kanskje best at jeg tok det ansvaret, så han fikk vendt seg til det nye livet. Barnet vårt er nå snart tre år, og mannen er en fantastisk pappa (det har han vært lenge, altså. Pappaperm er en super ting 😉).

Holder du på å møte veggen, så snakk med mannen din. Han må forstå at dette er slitsom for deg også (blir det flere barn på oss kommer jeg til å stille større krav til mannen min!). Men ikke gi han opp som far ennå, mye kan endre seg med tiden 😊

Anonymkode: fb8d5...a14

[AnonymBruker]

Pakk ting til deg og barnet og reis til foreldrene dine. Si dere kan snakke sammen når han har har blitt voksen. Ærlig talt, det der skal man ikke finne seg i. 

Anonymkode: e4d86...87d

[AnonymBruker]

Fy faen, jeg blir så provosert på dine vegne! Hadde stukket ut noen timer etter middag, og latt han være alene med baby. Sagt at «han er like mye din som min, nå får du f.. meg ta ansvar også!». 

Har du eventuelt foreldre du kan dra til en ukes tid med babyen? Da må han i det minste lage middag og rydde selv, i stedet for å komme hjem og få alt servert på et sølvfat. 

Anonymkode: ce2dd...271