Like greit å bare forbli alene med barn?!

[AnonymBruker]

Ble aleneforeldre for 7 år siden da faren til barnet mitt droppa all kontakt når jeg var 3 mnd på vei. Har bare datet noen få etter dette da mitt barn har vært mye syk, men ender opp med å date kun egoister som er ute etter å dekke sine egne behov mht sex, manglende omsorg i eget liv osv. Treffer ingen som faktisk er voksen eller moden nok til å forstå at jeg faktisk har et barn å ta vare på,som alltid kommer først, at jeg også selv har egne behov, ofte er sliten etter lange dager og ikke kan sitte å prioritere kun HAN! Orker bare ikke ende med to barn å ta vare på...

Ser veldig attraktiv ut, er snill og omsorgsfull, og alt det der, men treffer bare aldri den rette!

Er det bare å gi opp og fortsette å leve livet alene, eller?! Skulle gjerne delt livet med noen som kunne betydd noe godt i fremtiden, både for min sønn og meg, men holder på å gi opp håpet nå..

Noen gode råd?! Solskinns historier el?!

Anonymkode: 48ed8...467

[AnonymBruker]

Kanskje satse mer på menn som selv har barn? Da vet de litt mer hva det går ut på. 

Anonymkode: 1d73a...813

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Kanskje satse mer på menn som selv har barn? Da vet de litt mer hva det går ut på. 

Anonymkode: 1d73a...813

Ja sikkert, siste jeg datet hadde ikke barn, null forståelse for noe, kunne ikke engang skjønne hva som var problemet med å sitte oppe til kl.03 på natta og sove til kl.12 på dagen, alt for å ha sex med han (når jeg må opp kl.08 med et barn), i tillegg skjønte han ikke hva som var poenget med å sette opp telt i hagen, noe min sønn digger at vi gjør, kunne fortsatt i det uendelige her..😔

Anonymkode: 48ed8...467

[AnonymBruker]

Særbo! Jeg er selv aleneforsørger, men orker ikke å ha en mann i huset så lenge jeg har barn i skolealder. En mann som har barn er å foretrekke, han skal vite hva det vil si å måtte ofre litt selv før man krever selv.

Nå er jeg da på det punktet at jeg ikke engang gidder å se etter en partner, har det utrolig fint uten! Min egenverdi blir ikke målt i måtte være i et forhold.

Anonymkode: 621d3...6a9

[Ramona]

Finn deg en deltidspappa 👍🏼 og  ikke flytt sammen før om 13 år.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Særbo! Jeg er selv aleneforsørger, men orker ikke å ha en mann i huset så lenge jeg har barn i skolealder. En mann som har barn er å foretrekke, han skal vite hva det vil si å måtte ofre litt selv før man krever selv.

Nå er jeg da på det punktet at jeg ikke engang gidder å se etter en partner, har det utrolig fint uten! Min egenverdi blir ikke målt i måtte være i et forhold.

Anonymkode: 621d3...6a9

Ja helt enig med deg!!

Savner bare noen ganger menneskelig og voksen, nærhet og et parforhold, ikke minst for min sønn skyld, som har bare meg og kunne trengt en farsfigur..

Anonymkode: 48ed8...467

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke sikkert, men har en følelse av at du mest sannsynlig har tre valg:

1. Ha bare uforpliktende og kortvarige forhold med kun sex (er jo ikke så tilfredsstillende i lengden, men kanskje bedre enn ingenting)

2. Finn en mann som er endel eldre enn deg og har voksne barn fra før.  Vil nok ikke synes det er så vanskelig at du har barn.

3. Vent til sønnen din er eldre, kanskje 15-16 år eller mer. 

Anonymkode: abf73...b74

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja helt enig med deg!!

Savner bare noen ganger menneskelig og voksen, nærhet og et parforhold, ikke minst for min sønn skyld, som har bare meg og kunne trengt en farsfigur..

Anonymkode: 48ed8...467

Spørs om en kjæreste er villig til ta den rollen. Men forstår tankene dine, faren her er lite involvert og mini anser han ikke engang som en del av familien sin. Trøster meg med at hun opplever flere flotte menn hos venner og bekjente. Hun har en onkel hun forguder, synd han bor så langt unna og de sees bare ett par ganger i året. Hun ringer han stadig da

Det jeg i grunn savner mest, er å være flere voksne ved begivenheter. Det er ikke det samme å gjøre noe som den eneste voksne. Men i i det daglige livet trives jeg godt slikt det er i huset nå.

Rent personlig har jeg det langt bedre psykisk uten en mann også, føler meg langt tryggere uten. Ja, jeg har vært skikkelig dårlig med å finne kjærester.

Anonymkode: 621d3...6a9

[AnonymBruker]

Finn deg en mann med barn fra før, de menna er som regel mer modne.

Anonymkode: 3f2ef...c9d

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke sikkert, men har en følelse av at du mest sannsynlig har tre valg:

1. Ha bare uforpliktende og kortvarige forhold med kun sex (er jo ikke så tilfredsstillende i lengden, men kanskje bedre enn ingenting)

2. Finn en mann som er endel eldre enn deg og har voksne barn fra før.  Vil nok ikke synes det er så vanskelig at du har barn.

3. Vent til sønnen din er eldre, kanskje 15-16 år eller mer. 

Anonymkode: abf73...b74

Ja du har mye rett i de alternativene! Fikser overhodet ikke uforpliktende sex, det gir ingenting og er heller overhodet ikke noe jeg vil min sønn skulle bli vitne til i verste fall, har prøvd forhold med en 15 år eldre mann med voksne barn, har var voldelig så det stoppa seg selv..

Sitter egentlig igjen med følelsen at siste alternativet ditt er det beste, med mindre et mirakel plutselig skulle skje!!

Anonymkode: 48ed8...467

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Spørs om en kjæreste er villig til ta den rollen. Men forstår tankene dine, faren her er lite involvert og mini anser han ikke engang som en del av familien sin. Trøster meg med at hun opplever flere flotte menn hos venner og bekjente. Hun har en onkel hun forguder, synd han bor så langt unna og de sees bare ett par ganger i året. Hun ringer han stadig da

Det jeg i grunn savner mest, er å være flere voksne ved begivenheter. Det er ikke det samme å gjøre noe som den eneste voksne. Men i i det daglige livet trives jeg godt slikt det er i huset nå.

Rent personlig har jeg det langt bedre psykisk uten en mann også, føler meg langt tryggere uten. Ja, jeg har vært skikkelig dårlig med å finne kjærester.

Anonymkode: 621d3...6a9

Jeg ville tatt den rollen om jeg var uten barn selv og møtte en som hadde barn, definitivt! Men vi er jo alle ulike..😔

Savner også noen å gjøre ting ilag med, å ikke alltid måtte farte rundt alene, lett å føle seg utenfor som alenemor, når "alle" er par!!!

Føler meg tryggere uten mann jeg også, samme dårlige erfaringer som deg dessverre..

Sender over en klem til deg!♥️

 

Anonymkode: 48ed8...467

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er noen trøst, men det er ikke enkelt uten barn heller. Jeg har også nesten bare negative erfaringer med menn, er mye alene og føler meg ofte utenfor det gode selskap. Du er i allefall ikke alene! ❤️ 

Anonymkode: 55a02...1f7

[AnonymBruker]

Jeg kan bare svare for meg selv, og ikke alle menn.

Personlig syns jeg det er problematisk å skulle date damer med barn. Rett og slett fordi barnet alltid vil komme først, og det er mer utfordrende i datingfasen, men også senere. Jeg frykter det blir for liten tid til hverandre, og spesielt hvis dama er aleneforelder.

Jeg ønsker først og fremst damer uten barn, slik at vi kan stifte familie sammen, med felles barn og ikke mine, dine og våre barn. Føler meg ikke som en dårlig mann fordi jeg mener dette, men nå er jeg definitivt ikke en som ville forlatt en gravid kjæreste. Det er veldig bedritent gjort.

Samtidig ser jeg mange menn som er i forhold med damer som har barn, men da har de gjerne barn selv også. Så det er kanskje lurest å satse på dem, da de vet hva det går i og kanskje har mer forståelse for at barna kommer først. Selv har jeg forståelsen for det, men jeg har ikke noe ønske om være 2.prioritet.

Anonymkode: 4d23b...d43

[AnonymBruker]

On 7/31/2019 at 7:53 PM, AnonymBruker said:

Ble aleneforeldre for 7 år siden da faren til barnet mitt droppa all kontakt når jeg var 3 mnd på vei. Har bare datet noen få etter dette da mitt barn har vært mye syk, men ender opp med å date kun egoister som er ute etter å dekke sine egne behov mht sex, manglende omsorg i eget liv osv. Treffer ingen som faktisk er voksen eller moden nok til å forstå at jeg faktisk har et barn å ta vare på,som alltid kommer først, at jeg også selv har egne behov, ofte er sliten etter lange dager og ikke kan sitte å prioritere kun HAN! Orker bare ikke ende med to barn å ta vare på...

Ser veldig attraktiv ut, er snill og omsorgsfull, og alt det der, men treffer bare aldri den rette!

Er det bare å gi opp og fortsette å leve livet alene, eller?! Skulle gjerne delt livet med noen som kunne betydd noe godt i fremtiden, både for min sønn og meg, men holder på å gi opp håpet nå..

Noen gode råd?! Solskinns historier el?!

Anonymkode: 48ed8...467

Der er grunnen. Ingen liker å være femte hjul på vogna, hvertfall ikke når barnet ikke er deres eget. 

Anonymkode: 74ba1...da8

[Robert999]

Det var mange rare svar her...

Jeg er en mann som ble sammen med en alenemamma for ca 10+ år siden. Før det hadde jeg datet ihvertfall 10 forskjellige damer, noen med barn. Det ble aldri helt gnisten for meg før jeg traff denne alene mammaen. Ikke det, jeg likte noen av dem veldig godt, men det var alltid noe som manglet for at jeg skulle kommittere meg til noe mer.

Nå har vi to barn (til) sammen og har vært gift i noen år. Ikke alle dager er som på roser, men jeg vet at vi skal være sammen livet ut. For meg ble det til slutt et valg jeg måtte ta. Dille rundt og date, eller få et liv sammen. Det tok nok minst ett år før jeg fant ut av akkurat det.

Så rådene mine er:

1) Ikke gi opp! 

2) Ting tar tid, uansett hvem du møter (og jeg skjønner du er utolmodig, men man må forstå at alt tar tid)

3) Å bli så dedikert at man endrer alt i livet sitt.. ja se punkt 2. Jeg gjorden nok også mange "feil" i alenemødres øyne, men alle må lære, og det tar også tid.

Ellers er det bra at du vet å prioritere barnet ditt. Det er viktig, men selvfølgelig også vanskelig for en ny kjæreste (spesielt for oss som ikke hadde barn før). Det kan være at en mann med barn har bedre forståelse (eller ikke), men husk på at også han vil måtte prioritere sine barn foran deg.

Lykke til! :-)

[Gjest envillen]

Hei.

Ja som tidligere nevnt var det mange rare svar her!

Kan jo være flere grunner til at det blir slik men litt tolmod må til, forstå at vi mennesker er forskjellige og en dose sund skeptisk trur jeg er lurt

Men det å ha tolmod i evig tid er tungt.

Det å se etter rett date/partner har vell noe med å gjøre hva du leter etter, hvor og hva du "annonserer" ?

Vi alle er forskjellige og alle er ikke slik som du nevner... egoister men alle trenger vi å bli sett.

Bare fortsett å søke

[AnonymBruker]

4 hours ago, Robert999 said:

Det var mange rare svar her...

Jeg er en mann som ble sammen med en alenemamma for ca 10+ år siden. Før det hadde jeg datet ihvertfall 10 forskjellige damer, noen med barn. Det ble aldri helt gnisten for meg før jeg traff denne alene mammaen. Ikke det, jeg likte noen av dem veldig godt, men det var alltid noe som manglet for at jeg skulle kommittere meg til noe mer.

Nå har vi to barn (til) sammen og har vært gift i noen år. Ikke alle dager er som på roser, men jeg vet at vi skal være sammen livet ut. For meg ble det til slutt et valg jeg måtte ta. Dille rundt og date, eller få et liv sammen. Det tok nok minst ett år før jeg fant ut av akkurat det.

Så rådene mine er:

1) Ikke gi opp! 

2) Ting tar tid, uansett hvem du møter (og jeg skjønner du er utolmodig, men man må forstå at alt tar tid)

3) Å bli så dedikert at man endrer alt i livet sitt.. ja se punkt 2. Jeg gjorden nok også mange "feil" i alenemødres øyne, men alle må lære, og det tar også tid.

Ellers er det bra at du vet å prioritere barnet ditt. Det er viktig, men selvfølgelig også vanskelig for en ny kjæreste (spesielt for oss som ikke hadde barn før). Det kan være at en mann med barn har bedre forståelse (eller ikke), men husk på at også han vil måtte prioritere sine barn foran deg.

Lykke til! 🙂

Gnist og følelser kan endre mye, ja  jeg har ett barn med delt omsorgsrett, og har opplevd at menn som aldri ville date noen med barn for meg har falt for meg likevel og ønsket forhold. 

Anonymkode: d3863...980

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kan bare svare for meg selv, og ikke alle menn.

Personlig syns jeg det er problematisk å skulle date damer med barn. Rett og slett fordi barnet alltid vil komme først, og det er mer utfordrende i datingfasen, men også senere. Jeg frykter det blir for liten tid til hverandre, og spesielt hvis dama er aleneforelder.

Jeg ønsker først og fremst damer uten barn, slik at vi kan stifte familie sammen, med felles barn og ikke mine, dine og våre barn. Føler meg ikke som en dårlig mann fordi jeg mener dette, men nå er jeg definitivt ikke en som ville forlatt en gravid kjæreste. Det er veldig bedritent gjort.

Samtidig ser jeg mange menn som er i forhold med damer som har barn, men da har de gjerne barn selv også. Så det er kanskje lurest å satse på dem, da de vet hva det går i og kanskje har mer forståelse for at barna kommer først. Selv har jeg forståelsen for det, men jeg har ikke noe ønske om være 2.prioritet.

Anonymkode: 4d23b...d43

Ja de jeg har datet har hatt store problemer med å akseptere at min sønn kommer først, at jeg ikke har energi til sex til alle døgnets tider og at det heller ikke passer, men fikser uansett ikke en mann som skal sitte på fanget til enhver tid..

Han siste jeg prøvde med kunne ikke engang forstå at faktisk er slitsomt å ha små unger og et stort ansvar..

Men du har nok rett i det du sier!

Ts.

Anonymkode: 48ed8...467

[AnonymBruker]

13 hours ago, Robert999 said:

Det var mange rare svar her...

Jeg er en mann som ble sammen med en alenemamma for ca 10+ år siden. Før det hadde jeg datet ihvertfall 10 forskjellige damer, noen med barn. Det ble aldri helt gnisten for meg før jeg traff denne alene mammaen. Ikke det, jeg likte noen av dem veldig godt, men det var alltid noe som manglet for at jeg skulle kommittere meg til noe mer.

Nå har vi to barn (til) sammen og har vært gift i noen år. Ikke alle dager er som på roser, men jeg vet at vi skal være sammen livet ut. For meg ble det til slutt et valg jeg måtte ta. Dille rundt og date, eller få et liv sammen. Det tok nok minst ett år før jeg fant ut av akkurat det.

Så rådene mine er:

1) Ikke gi opp! 

2) Ting tar tid, uansett hvem du møter (og jeg skjønner du er utolmodig, men man må forstå at alt tar tid)

3) Å bli så dedikert at man endrer alt i livet sitt.. ja se punkt 2. Jeg gjorden nok også mange "feil" i alenemødres øyne, men alle må lære, og det tar også tid.

Ellers er det bra at du vet å prioritere barnet ditt. Det er viktig, men selvfølgelig også vanskelig for en ny kjæreste (spesielt for oss som ikke hadde barn før). Det kan være at en mann med barn har bedre forståelse (eller ikke), men husk på at også han vil måtte prioritere sine barn foran deg.

Lykke til! 🙂

Takk for et godt svar!!🤗

Anonymkode: 48ed8...467

[Fru Uperfekt]

Noen menn takler og forstår det.

Min gjør.

Men du må bare bli flinkere til å sile vekk dritten 

Min hadde ikke barn fra før.