Spm til veldig ekstroverte personer: Blir dere ikke lei av å høre dere selv prate?

[AnonymBruker]

Jeg er selv ganske introvert og innadvendt. Passer best med folk som er like på dette området, men har også venner som er mer utadvendte, noe som er veldig greit siden de er veldig morsomme mennesker som er lette å snakke med (når jeg har energi til det) og en god kanal til å bli kjent med nye folk, er så mye lettere å bare gå bort til min utadvendte venninne på fest for eksempel som alltid er rundt masse folk.

Men så er det ganger jeg ikke har så mye energi til å snakke, og responsen når jeg blir snakka til blir noe lignende: "okey, huh, sier du det, jasså, hm, ja, skjønner, mhm, sånn ja ++++" Disse utadvendte/ekstroverte vennene mine senser da ikke at dette er meg som er uinteressert i å prate og velger heller å snakke enda mer for å kompensere for min manglende respons! Her om dagen satt jeg sånn i en halvtime på bussen og personen jeg snakka til bare babla i vei. 

En ting er jo at disse personene ikke tar hintet at jeg ikke ønsker å snakke. Det er litt slitsomt, men om det er prisen jeg må betale for å holde på mine utadvendte venner så går det fint. Ingen er perfekte.

Men en ting jeg lurer mer på, er om disse personene virkelig ikke blir lei av å høre på seg selv snakke?  Altså de kunne like gjerne sittet og snakka med seg selv uten at jeg var til stedet. Ekstroverte personer får jo energi av å være med folk, men hvordan kan de få være energi av å være med noen som like gjerne ikke hadde vært der? Og blir de ikke lei av å bare høre sin egen stemme?

Så jeg spør dere ekstroverte mennesker: Har dere det gøy når dere sitter og babler i vei til noen som nesten ikke gir respons ? Og blir dere ikke sliten av å høre dere selv snakke?

Anonymkode: 17e95...546

[AnonymBruker]

Jeg er utadvendt men introvert, og ikke innenfor den gruppen du spør, men jeg svarer likevel. 

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så jeg spør dere ekstroverte mennesker: Har dere det gøy når dere sitter og babler i vei til noen som nesten ikke gir respons ? Og blir dere ikke sliten av å høre dere selv snakke?

Jeg blir stresset av å snakke med noen som ikke gir respons, og når jeg blir stresset blir jeg "hektisk", og snakker mer enn vanlig.

Jeg blir veldig sliten av folk som ikke responderer på det som blir sagt. Hvorfor setter de seg selv i sosiale settinger når de ikke vil være sosiale? 

Anonymkode: 03dce...285

[AnonymBruker]

Slike situasjoner undergraver selvtilliten min, og jeg føler at den andre synes jeg er kjedelig og uinteressant. Jeg er altså den som skravler... Når man ikke får til en ledig og avslappet samtale, leter jeg rundt etter temaer som kan fenge. Fortelle en morsom hendelse? Vise interesse for den andre (ikke lett når man får enstavelsessvar, og det får meg til å føle meg nysgjereig og gravende)? Nabolag og felles kjente? Nyhetssaker fra media? Noe fra mine mange interesser? Natur og vær?

Når ALT faller til jorden ved at den andre virker helt uinteressert kan jeg bli helt deppa. Er det en venninne, tenker jeg at nå viser hun sitt sanne ansikt, hun liker meg ikke og vennskapet er over... Uff. 

Vanligvis snakker jeg "min del", men kan bli altfor skravlete hvis den andre er altfor stille. Ender ofte opp med å stille en del spørsmål for å få den andre til å ta sin del. Liksom "snakk om hva du vil, bare ikke sitt der og hat meg når jeg gjør mitt beste"

Men jeg MÅ ikke snakke. Det jeg MÅ, er å få en bekreftelse på at vi har det bra nå. Vi kan godt være stille sammen hvis du viser at du trives med meg, men når du er stille og mutt og avvisende tror jeg jo at du mistrives, og kaster meg ut i det for at du skal ha det bra!

Hvis det ikke hjelper, og du fortsatt er avvisende og mutt, blir jeg veldig usikker og føler meg som en skravlende klovn som er kjedelig og slitsom

Anonymkode: d4b79...9dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er utadvendt men introvert, og ikke innenfor den gruppen du spør, men jeg svarer likevel. 

Jeg blir stresset av å snakke med noen som ikke gir respons, og når jeg blir stresset blir jeg "hektisk", og snakker mer enn vanlig.

Jeg blir veldig sliten av folk som ikke responderer på det som blir sagt. Hvorfor setter de seg selv i sosiale settinger når de ikke vil være sosiale? 

Anonymkode: 03dce...285

Jeg er også det - utadvendt og kan være skravlete, men introvert.

Anonymkode: d4b79...9dc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Slike situasjoner undergraver selvtilliten min, og jeg føler at den andre synes jeg er kjedelig og uinteressant. Jeg er altså den som skravler... Når man ikke får til en ledig og avslappet samtale, leter jeg rundt etter temaer som kan fenge. Fortelle en morsom hendelse? Vise interesse for den andre (ikke lett når man får enstavelsessvar, og det får meg til å føle meg nysgjereig og gravende)? Nabolag og felles kjente? Nyhetssaker fra media? Noe fra mine mange interesser? Natur og vær?

Når ALT faller til jorden ved at den andre virker helt uinteressert kan jeg bli helt deppa. Er det en venninne, tenker jeg at nå viser hun sitt sanne ansikt, hun liker meg ikke og vennskapet er over... Uff. 

Vanligvis snakker jeg "min del", men kan bli altfor skravlete hvis den andre er altfor stille. Ender ofte opp med å stille en del spørsmål for å få den andre til å ta sin del. Liksom "snakk om hva du vil, bare ikke sitt der og hat meg når jeg gjør mitt beste"

Men jeg MÅ ikke snakke. Det jeg MÅ, er å få en bekreftelse på at vi har det bra nå. Vi kan godt være stille sammen hvis du viser at du trives med meg, men når du er stille og mutt og avvisende tror jeg jo at du mistrives, og kaster meg ut i det for at du skal ha det bra!

Hvis det ikke hjelper, og du fortsatt er avvisende og mutt, blir jeg veldig usikker og føler meg som en skravlende klovn som er kjedelig og slitsom

Anonymkode: d4b79...9dc

 

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er også det - utadvendt og kan være skravlete, men introvert.

Anonymkode: d4b79...9dc

Skulle til å si at du beskrev meg, bare at jeg er introvert (men utadvendt og skravlete), hehe. Jeg kjenner meg så godt i dette.

Og ja, ts, jeg blir sliten av meg selv. 

 

Anonymkode: fc06a...fab

[AnonymBruker]

Jeg er både utadvendt og ekstrovert. Var med på et eksperiment en gang der en vennegjeng pratet i en time og så skulle hver og én av oss svare på hvor lenge vi trodde at hver og én av oss hadde pratet. Jeg satte meg selv på 3. plass (av 6) og at jeg hadde ført ordet i totalt 5 minutter. I virkeligheten rangerte jeg øverst og hadde ført ordet i totalt 35 minutter!!!!

Mange konklusjoner å trekke av det, men som svar på spørsmålet ditt kan jeg si at jeg kjeder meg ikke når jeg selv prater fordi jeg merker det ikke engang 😂

Anonymkode: 2b9bf...44f

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er utadvendt men introvert, og ikke innenfor den gruppen du spør, men jeg svarer likevel. 

Jeg blir stresset av å snakke med noen som ikke gir respons, og når jeg blir stresset blir jeg "hektisk", og snakker mer enn vanlig.

Jeg blir veldig sliten av folk som ikke responderer på det som blir sagt. Hvorfor setter de seg selv i sosiale settinger når de ikke vil være sosiale? 

Anonymkode: 03dce...285

Men som introvert burde du vel skjønne at det ikke alltid er man har energi til å prate uten at det trenger å ligge noe mer bak det? Og det er ikke jeg som setter meg i disse sosiale settingene dager jeg ikke orker å snakke, tenker på sosiale settinger som oppstår og som du ikke kan unngå uten å være frekk. Som for eksempel når du møter kollegaer på vei hjem fra jobb og du er kjempesliten og bare vil slappe av, eller morgenen etter å ha hatt overnattingsgjester når du er sliten av å være sosial og egentlig bare vil de skal gå, osv.

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slike situasjoner undergraver selvtilliten min, og jeg føler at den andre synes jeg er kjedelig og uinteressant. Jeg er altså den som skravler... Når man ikke får til en ledig og avslappet samtale, leter jeg rundt etter temaer som kan fenge. Fortelle en morsom hendelse? Vise interesse for den andre (ikke lett når man får enstavelsessvar, og det får meg til å føle meg nysgjereig og gravende)? Nabolag og felles kjente? Nyhetssaker fra media? Noe fra mine mange interesser? Natur og vær?

Når ALT faller til jorden ved at den andre virker helt uinteressert kan jeg bli helt deppa. Er det en venninne, tenker jeg at nå viser hun sitt sanne ansikt, hun liker meg ikke og vennskapet er over... Uff. 

Vanligvis snakker jeg "min del", men kan bli altfor skravlete hvis den andre er altfor stille. Ender ofte opp med å stille en del spørsmål for å få den andre til å ta sin del. Liksom "snakk om hva du vil, bare ikke sitt der og hat meg når jeg gjør mitt beste"

Men jeg MÅ ikke snakke. Det jeg MÅ, er å få en bekreftelse på at vi har det bra nå. Vi kan godt være stille sammen hvis du viser at du trives med meg, men når du er stille og mutt og avvisende tror jeg jo at du mistrives, og kaster meg ut i det for at du skal ha det bra!

Hvis det ikke hjelper, og du fortsatt er avvisende og mutt, blir jeg veldig usikker og føler meg som en skravlende klovn som er kjedelig og slitsom

Anonymkode: d4b79...9dc

Jeg skjønner at det kan føles avvisende, men mitt tips til deg er å bare tenke at begge har et ansvar når det kommer til å føre en samtale, og det er ikke ditt ansvar å bære samtalen alene. Får du litt avvisende svar er enten personen uinteressert i å bli kjent med deg, og da er den ikke verdt å bruke energi på, ellers så er den som meg og bare er litt sosialt sliten og da er det beste for dere begge kanskje bare å sitte litt i stillhet. Kjedelig du føler at hvis det er en venninne så "viser hun sitt sanne ansikt", for det trenger ikke ha noe med deg å gjøre. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at vennene mine skal se på meg som en avvisende og uinteressert samtalepartner, men noen ganger har jeg virkelig ikke energi til å prate og da er alternativene å svare litt kort eller fullstendig ignorere. 

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er både utadvendt og ekstrovert. Var med på et eksperiment en gang der en vennegjeng pratet i en time og så skulle hver og én av oss svare på hvor lenge vi trodde at hver og én av oss hadde pratet. Jeg satte meg selv på 3. plass (av 6) og at jeg hadde ført ordet i totalt 5 minutter. I virkeligheten rangerte jeg øverst og hadde ført ordet i totalt 35 minutter!!!!

Mange konklusjoner å trekke av det, men som svar på spørsmålet ditt kan jeg si at jeg kjeder meg ikke når jeg selv prater fordi jeg merker det ikke engang 😂

Anonymkode: 2b9bf...44f

Trenger ikke være noe galt med det 😊 Synes det kan være kjempeunderholdende å høre på utadvendte folk prate og trives godt i deres selskap, men som sagt jeg må ha energi til det 

Anonymkode: 17e95...546

[AnonymBruker]

Det mest frustrerende med folk som prater mye er at de fyller liksom lufta med lyder og tomprat. Jeg er introvert selv og gidder ikke prate om jeg ikke har noe å tilføye en samtale, eller kommer på noe jeg vil dele. Jeg prater ikke for å prate.

Jeg liker å være med folk av og til, men jeg setter også pris på at vi kan være stille sammen uten at det blir kleint fordi en føler de må prate hele tida. Jeg kan fint sitte med en bok eller noe mens de gjør noe annet i samme rom. Da kan vi prate av og til når vi har noe å si, men det er likevel fint og koselig fordi det er selskapet som er viktigst, ikke hva vi gjør eller sier.

Som regel når jeg er med flere folk pleier jeg heller å høre på dem da jeg ikke alltid har mye å si. Syns bare det er koselig å være der med folk jeg er glad i. Jeg har blitt kalt sjenert for dette før, men det er et offer jeg er villig til å ta for å være med dem.

Anonymkode: 60a1d...eef

[AnonymBruker]

Jeg er en ekstrovert som plutselig stod uten venner etter utdanning. Det er ren smerte og gjør vondt i kroppen. Hver dag jeg får være sosial (f.eks en bortflyttet venn som kommer hjem en helg) er som om jeg har vært på sykehus og blitt helbredet for en dag. Introverte liker meg fordi jeg spør om de viktige tingene og ikke masse overfladisk tull. Om jeg en sjelden gang har prata hull i hodet på noen, så får de bare finne seg i det. Det er like dritt for meg å sitte i stillhet, som det er for deg å bry deg om hva noen sier.

 

 

Upopulær mening: introverte bruker det begrepet for å rettferdiggjøre sitt fravær av sosialt ansvar. Virker å være en rød tråd hos alle i min krets som kaller seg selv det. Det er de som ikke vil feire andres bursdager/kjøpe gaver/bake kake, eller gjøre andre glade med uselviske handlinger.

Anonymkode: b5bb0...b8f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men som introvert burde du vel skjønne at det ikke alltid er man har energi til å prate uten at det trenger å ligge noe mer bak det? Og det er ikke jeg som setter meg i disse sosiale settingene dager jeg ikke orker å snakke, tenker på sosiale settinger som oppstår og som du ikke kan unngå uten å være frekk. Som for eksempel når du møter kollegaer på vei hjem fra jobb og du er kjempesliten og bare vil slappe av, eller morgenen etter å ha hatt overnattingsgjester når du er sliten av å være sosial og egentlig bare vil de skal gå, osv.

Jeg skjønner at det kan føles avvisende, men mitt tips til deg er å bare tenke at begge har et ansvar når det kommer til å føre en samtale, og det er ikke ditt ansvar å bære samtalen alene.

(...)

Jeg ønsker selvfølgelig ikke at vennene mine skal se på meg som en avvisende og uinteressert samtalepartner, men noen ganger har jeg virkelig ikke energi til å prate og da er alternativene å svare litt kort eller fullstendig ignorere. 

(...)

Anonymkode: 17e95...546

Det var meg du svarte her. Kolleger på vei hjem - kan være en uting fordi jeg da ikke får lest i boka mi f eks, så hender jeg sniker meg unna dem. Men det er uansett en kortvarig pine, kort vei.

Det er helt riktig det du sier om ansvarsfølelse. Jeg føler ansvar for at folk skal ha det hyggelig sammen med meg, og det er slitsomt når de ikke tar skn del av ansvaret, men overlater alt til meg Er vi flere til stede, forsøker jeg å tenke at det IKKE er mitt ansvar og la noen andre trekke lasset. Men er vi bare to og den andre bare sitter der, klarer jeg ikke å la være å forsøke å få personen engasjert eller glad. Jeg er også den som er veldig oppmerksom på om noen faller utenfor i slike situasjoner, forsøker å inkludere dem ved å f eks tilby sitteplass, åpne kretsen om det er en stående gruppe, si noe hyggelig til dem etc.

Tror det er dels fordi jeg var så sjenert selv før, og er sensitiv for om folk føler seg utenfor.

Til det siste du skriver  - du har ikke bare to alternativer, svare kort eller ignorere? Du kan også være hyggelig tilbake, smile og gi anerkjennelse. 

Anonymkode: d4b79...9dc

[Gjest ti10]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er utadvendt men introvert, og ikke innenfor den gruppen du spør, men jeg svarer likevel. 

Jeg blir stresset av å snakke med noen som ikke gir respons, og når jeg blir stresset blir jeg "hektisk", og snakker mer enn vanlig.

Jeg blir veldig sliten av folk som ikke responderer på det som blir sagt. Hvorfor setter de seg selv i sosiale settinger når de ikke vil være sosiale? 

Anonymkode: 03dce...285

Men er det nødvendig å snakke i alle sammenhenger selv om det er folk rundt?

Man kan være i sosiale settinger/tilbringe tid uten å la skravla gå absolutt hele tiden. Det er klart at hvis man er på kafé, er det kanskje liten vits i at ingen sier noe som helst, men hvis man går på tur, på shopping, gjør en aktivitet eller er på vei til eller fra MÅ man vel ikke kakle i ett. 

Eller når man er på jobb og det er travelt, jeg har kolleger som bare MÅ skravle i ett sett om de mest uvesentlige ting når det koker rundt oss og vi har mer enn nok jobb å holde styr på. Da trenger jeg ikke å få servert detaljerte referat fra en TV-serie folk følger med på, når de spiste/drakk sist, kommentarer om alle mulige bagateller som at jeg tar en slurk vann, stryker håret vekk osv. 

Men det er jo mulig at det  faktisk er slik du sier, at vi er så forskjellige at de reagerer på stress (og taushet fra andre) med å snakke enda mer, mens jeg og andre trenger stillhet.

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er utadvendt men introvert, og ikke innenfor den gruppen du spør, men jeg svarer likevel. 

Jeg blir stresset av å snakke med noen som ikke gir respons, og når jeg blir stresset blir jeg "hektisk", og snakker mer enn vanlig.

Jeg blir veldig sliten av folk som ikke responderer på det som blir sagt. Hvorfor setter de seg selv i sosiale settinger når de ikke vil være sosiale? 

Anonymkode: 03dce...285

Enig i denne.

Jeg hadde ikke bablet i en asosial setting som bil/buss osv - men når settingen er sosial så tror jeg ikke slike som TS skjønner hvor mye de faktisk krever av situasjonen og de andre.

Veldig mange stiller jo åpningsspørsmål og legger opp til en sosial situasjon, men så må andre dra lasset.

Og det er tilsvarende kleint for dem som det er for TS.

Så har man sånne som min mor som snakker til seg selv og andre døgnet rundt, men det handler ikke om utadvendthet. Hun er bare gira i huet. 

Anonymkode: ace64...a74

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Enig i denne.

Jeg hadde ikke bablet i en asosial setting som bil/buss osv - men når settingen er sosial så tror jeg ikke slike som TS skjønner hvor mye de faktisk krever av situasjonen og de andre.

Veldig mange stiller jo åpningsspørsmål og legger opp til en sosial situasjon, men så må andre dra lasset.

Og det er tilsvarende kleint for dem som det er for TS.

Så har man sånne som min mor som snakker til seg selv og andre døgnet rundt, men det handler ikke om utadvendthet. Hun er bare gira i huet. 

Anonymkode: ace64...a74

Men nå tenker du som en ekte ekstrovert og har skapt en forutsetning om at en situasjon skal fylles med lyd og samtale. Må den det? Jeg mener nei, men jeg er introvert. Jeg synes det er behagelig når praten ikke går i ett og man også kan være stille sammen. Det er jo stort sett de ekstroverte som blir stressa av at det ikke flyter en samtale hele tiden.

Anonymkode: 298ba...668

[AnonymBruker]

5 minutter siden, ti10 skrev:

Men er det nødvendig å snakke i alle sammenhenger selv om det er folk rundt?

Man kan være i sosiale settinger/tilbringe tid uten å la skravla gå absolutt hele tiden. Det er klart at hvis man er på kafé, er det kanskje liten vits i at ingen sier noe som helst, men hvis man går på tur, på shopping, gjør en aktivitet eller er på vei til eller fra MÅ man vel ikke kakle i ett. 

 

Nei, jeg må ikke snakke i ett sett i alle sammenhenger, jeg elsker å være stille sammen med familien.

Men i enkelte settinger er det naturlig å ha en samtale gående.

 Jeg kan komme med et konkret eksempel. 

En kusine spurte om det passet at hun kom på besøk, og hun ble ønsket velkommen. 

Vel fremme hos meg var hun akkurat som TS beskriver i sitt startinnlegg: "responsen når jeg blir snakka til blir noe lignende: "okey, huh, sier du det, jasså, hm, ja, skjønner, mhm, sånn ja ++++" Disse utadvendte/ekstroverte vennene mine senser da ikke at dette er meg som er uinteressert i å prate"

I slike sammenhenger blir jeg stresset, og snakker mer enn jeg vanligvis gjør, i håp om å få en respons tilbake.

En annen bruker beskriver følelsen veldig godt:

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slike situasjoner undergraver selvtilliten min, og jeg føler at den andre synes jeg er kjedelig og uinteressant. Jeg er altså den som skravler... Når man ikke får til en ledig og avslappet samtale, leter jeg rundt etter temaer som kan fenge. Fortelle en morsom hendelse? Vise interesse for den andre (ikke lett når man får enstavelsessvar, og det får meg til å føle meg nysgjereig og gravende)? Nabolag og felles kjente? Nyhetssaker fra media? Noe fra mine mange interesser? Natur og vær?

Hva var poenget med at kusinen min inviterte seg selv til en sosial sammenkomst hvis hun var uinteressert i å prate?

Jeg er selv introverte, selv om jeg er utadvendt, men når jeg er så mentalt sliten at jeg ikke orker å ha en samtale gående,  oppsøker jeg ikke andre.

Anonymkode: 03dce...285

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men nå tenker du som en ekte ekstrovert og har skapt en forutsetning om at en situasjon skal fylles med lyd og samtale. Må den det? Jeg mener nei, men jeg er introvert. Jeg synes det er behagelig når praten ikke går i ett og man også kan være stille sammen. Det er jo stort sett de ekstroverte som blir stressa av at det ikke flyter en samtale hele tiden.

Anonymkode: 298ba...668

Dette er jeg helt enig i. Jeg kjenner ofte på den pinlige stillheten og irritasjon over at andre ikke "bidrar", men har heldigvis kommet dit at jeg hat skjønt at min definisjon av situasjonen ikke gjelder for alle. Og jeg har blitt mye mer opptatt av og glad i å være sammen med folk slik de liker å være sammen med folk, og ikke bare slik jeg liker det selv.

Anonymkode: 2b9bf...44f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men nå tenker du som en ekte ekstrovert og har skapt en forutsetning om at en situasjon skal fylles med lyd og samtale. Må den det? Jeg mener nei, men jeg er introvert. Jeg synes det er behagelig når praten ikke går i ett og man også kan være stille sammen. Det er jo stort sett de ekstroverte som blir stressa av at det ikke flyter en samtale hele tiden.

Anonymkode: 298ba...668

Her misforstår du kanskje litt. Poenget med snakkingen er ikke "å fylle situasjonen med lyd", men å få den mutte og avvisende personen til å ha det bra og/eller bekrefte at hun trives. Det er jo ikke noe hyggelig å føle seg som en kjedelig person å være sammen med.

Her tenker jeg at den som vil være stille også må ta et ansvar for å gjøre det til en hyggelig situasjon. 

Anonymkode: d4b79...9dc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hva var poenget med at kusinen min inviterte seg selv til en sosial sammenkomst hvis hun var uinteressert i å prate?

Jeg er selv introverte, selv om jeg er utadvendt, men når jeg er så mentalt sliten at jeg ikke orker å ha en samtale gående,  oppsøker jeg ikke andre.

Anonymkode: 03dce...285

Når jeg leser det jeg selv har skrevet fikk jeg en tanke, kanskje kusinen min er innadvendt men ekstrovert?

Kanskje hun rett og slett får energi av å være sammen med andre,  men ikke er interessert i å snakke siden hun også er innadvendt? 

Det var en tanke jeg må ta med meg videre. 

Anonymkode: 03dce...285

[AnonymBruker]

Jeg er vel kanskje mest på den ekstroverte siden, og kjenner veldig igjen behovet for å fylle stillhet sammen med andre personer med prat. Noen ganger tar jeg meg absolutt i å tenke at nå må jeg holde kjeft litt, men jeg blir mer irritert på min manglende evne til å slutte og mase enn på samtalepartneren som ikke snakker så mye. 

Men jeg skjønner ikke helt her: du er på fest eller en annen sosial situasjon, og du blir irritert på mennesker som vil prate fordi du ikke ønsker å prate? Hvorfor er du i en setting hvor prat er en naturlig konsekvens dersom du har lyst på stillhet?

Anonymkode: b59fa...d17

[Gjest loveli]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slike situasjoner undergraver selvtilliten min, og jeg føler at den andre synes jeg er kjedelig og uinteressant. Jeg er altså den som skravler... Når man ikke får til en ledig og avslappet samtale, leter jeg rundt etter temaer som kan fenge. Fortelle en morsom hendelse? Vise interesse for den andre (ikke lett når man får enstavelsessvar, og det får meg til å føle meg nysgjereig og gravende)? Nabolag og felles kjente? Nyhetssaker fra media? Noe fra mine mange interesser? Natur og vær?

Når ALT faller til jorden ved at den andre virker helt uinteressert kan jeg bli helt deppa. Er det en venninne, tenker jeg at nå viser hun sitt sanne ansikt, hun liker meg ikke og vennskapet er over... Uff. 

Vanligvis snakker jeg "min del", men kan bli altfor skravlete hvis den andre er altfor stille. Ender ofte opp med å stille en del spørsmål for å få den andre til å ta sin del. Liksom "snakk om hva du vil, bare ikke sitt der og hat meg når jeg gjør mitt beste"

Men jeg MÅ ikke snakke. Det jeg MÅ, er å få en bekreftelse på at vi har det bra nå. Vi kan godt være stille sammen hvis du viser at du trives med meg, men når du er stille og mutt og avvisende tror jeg jo at du mistrives, og kaster meg ut i det for at du skal ha det bra!

Hvis det ikke hjelper, og du fortsatt er avvisende og mutt, blir jeg veldig usikker og føler meg som en skravlende klovn som er kjedelig og slitsom

Anonymkode: d4b79...9dc

Er helt lik som deg!!!

Samtidig har jeg opplevelsen av at noen folk kunne snakket til en vegg. De er så hypersosiale at jeg ikke kan forstå hvordan det er mulig.

Men eksempelet til TS  hadde gitt meg noia, da det å prøve å holde praten igang på bussen er veldig normalt. Det er jo litt kleint å bare sitte ved siden av hverandre i den settingen og humpe opp og ned... Det er så jævelig å sitte inntil en person i 15minutter og det eneste man utveksler av ord er når det kommer en stor hump, typ "whops! Store humper i veien her as", "ja, hehe"... 10min senere: "Hade da!", "Hade ja"... Kleiiint!

Hadde prøvd å gjøre det mindre kleint ved å svare mer enn det TS sa, for det å bare svare "ja og nei" i en presset situasjon kan gjøre saken myyye verre for den som snakker. Man presser jo da den andre til å bable, og det er ikke lett å være den eneste som babler heller...

Endret 31. juli 2019 av loveli

[andy capp]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her misforstår du kanskje litt. Poenget med snakkingen er ikke "å fylle situasjonen med lyd", men å få den mutte og avvisende personen til å ha det bra og/eller bekrefte at hun trives. Det er jo ikke noe hyggelig å føle seg som en kjedelig person å være sammen med.

Her tenker jeg at den som vil være stille også må ta et ansvar for å gjøre det til en hyggelig situasjon. 

Anonymkode: d4b79...9dc

Men en introvert har det som regel bra med å sitte i stillhet.... Introverte trenger ikke noen som snakker hele tiden for å ha det bra.