Medisinstudent - Alle sier jeg er flink og kan nå langt men finner ingen glede i noe

[AnonymBruker]

Studerer medisin og har fått en veldig bra praksis i utlandet samt utveksling til et bra universitet. Får gode tilbakemeldinger og folk er imponert over at jeg som utlending fikk praksis her. Problemet er bare at jeg føler meg lost. Føler at jeg ikke har noe  å se frem til. Trives ikke i Norge men egentlig vil jeg ikke bli boende her heller. 

Jeg har i tillegg svake sosiale relasjoner. Klarer ikke knytte bånd med andre mennesker så er mye alene. Har få venner i Norge og et dårlig forhold til familien. Enda vanskeligere å få venner her. Fikk også en kjempesmell på kjærlighetsfronten tidligere i år. Det føles som om det aldri vil løsne for meg. 

Hvordan skal jeg klare å finne noen mening i fremtiden? Det er vondt å føle at folk synes mye bra om meg men at jeg ikke klarer å bruke talentet mitt eller livet mitt til noe annet enn å være nedfor hele tiden. 

Det verste er vel egentlig å føle mangel på nære relasjoner. Føler jeg blir avvist når jeg prøver. Kan det endres?

Anonymkode: 8c5ae...c51

[AnonymBruker]

Hvilket år i studiet er du på? Ikke frekt ment i det hele tatt, men har du tenkt eller bestemt hva du skal jobbe som ved endt studie? Altså fastlege, gynekolog, radiolog osv. Jeg bare tenker at hvis fastlegen min både var nedfor og ikke hadde sosiale antenner og ikke klarte å knytte bånd til meg, så vet jeg ikke hvordan det ville gått da jeg slet som verst.

Ut i fra det du skriver så synes jeg du skal søke hjelp. Er det noe studenthelsetjeneste der du er? 

Du spør hvordan du skal klare å finne noe mening med fremtiden. Vel, du er jo medisinstudent og kommer til å hjelpe mange mennesker i framtiden😊

Anonymkode: 7f7bb...572

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilket år i studiet er du på? Ikke frekt ment i det hele tatt, men har du tenkt eller bestemt hva du skal jobbe som ved endt studie? Altså fastlege, gynekolog, radiolog osv. Jeg bare tenker at hvis fastlegen min både var nedfor og ikke hadde sosiale antenner og ikke klarte å knytte bånd til meg, så vet jeg ikke hvordan det ville gått da jeg slet som verst.

Ut i fra det du skriver så synes jeg du skal søke hjelp. Er det noe studenthelsetjeneste der du er? 

Du spør hvordan du skal klare å finne noe mening med fremtiden. Vel, du er jo medisinstudent og kommer til å hjelpe mange mennesker i framtiden😊

Anonymkode: 7f7bb...572

4,5. Er ikke sikker på hvilken spes enda. Jeg har gode sosiale antenner men sliter med å knytte bånd som varer. Men jeg fremstår ikke som rar eller lignende. 

Hva skjedde da du slet?

Jeg har unnviket å få hjelp da jeg er redd for å bryte sammen og ikke komme meg opp igjen. 

Det gir meg mye å hjelpe folk men samtidig er det slitsomt å gi av seg selv samtidig som man føler man ikke har noe å gi. Det er en rar følelse å  mangle noe eget. Har så lite som gir meg noe utenom jobb og det er trist. 

Anonymkode: 8c5ae...c51

[AnonymBruker]

Men du skriver at du føler du blir avvist når du prøver å få nære relasjoner. Hva tror du årsaken til det kan være? Før eller siden så vil du bryte sammen om du ikke søker hjelp, og det er enda vanskeligere når du har kjørt deg selv så hardt at du når bunnen. Det har jeg og veldig mange erfart.

I mitt tilfelle så skjedde det noe som gjorde at jeg havna i kjelleren. Samtidig som jeg mistet noe veldig nært ble jeg også alvorlig syk med blodforgiftning og sykehusinnleggelse. Jeg er et rutinemenneske og det ble brått stopp i rutinene mine. Ble sykmeldt over lenger tid og det gjorde alt bare verre å ikke kunne jobbe. Ble til at jeg satt alene og så alle som skulle på jobb fra vinduet, mens jeg såvidt klarte å stå på mine egne ben. Fikk heller ikke sove og jeg gikk inn i en dyp depresjon. Fikk ikke i meg mat og kastet opp galle. Hadde vondt i hele kroppen. Føltes ut som den stod i fyr og flammer. Fastlegen min og psykologen reddet meg.

Anonymkode: 7f7bb...572

[AnonymBruker]

Du må jo skape noe eget, noe som gir deg energi, og det kan måtte settes i gang så manuelt, at det vil ta tid før du fatter interesse for noe. Det finnes jo venne-apper, og FB-grupper. Universitetet har jo mange foreninger du kan melde deg inn i, der du kan bli kjent med folk. Du vet vel at mange studenter kjenner på ensomheten, det er dessverre ikke uvanlig. 

Sliter selv sterkt for tiden..så tenker på disse tingene..og er også en person som har vært flink, og har alle muligheter til en liksom bright future..men pussig hvor dystert det ser ut herfra. Har skaffet meg mitt første videospill..det funket en liten stund..Skal prøve å være mer kreativ, ikke vært det på noen år. Skal prøve å lese mer skjønnlitteratur, de påstår det hjelper. Få inn noe annet enn fag. Ellers har jeg begynt å høre litt på podcaster, og i de timene har jeg det ok. 

Så for min del handler det om å skape de minuttene eller timene der jeg kjenner at jeg har det ok, eller er godt nok distrahert fra at jeg ikke har det ok. : ) 

Anonymkode: 21f80...d21

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men du skriver at du føler du blir avvist når du prøver å få nære relasjoner. Hva tror du årsaken til det kan være? Før eller siden så vil du bryte sammen om du ikke søker hjelp, og det er enda vanskeligere når du har kjørt deg selv så hardt at du når bunnen. Det har jeg og veldig mange erfart.

I mitt tilfelle så skjedde det noe som gjorde at jeg havna i kjelleren. Samtidig som jeg mistet noe veldig nært ble jeg også alvorlig syk med blodforgiftning og sykehusinnleggelse. Jeg er et rutinemenneske og det ble brått stopp i rutinene mine. Ble sykmeldt over lenger tid og det gjorde alt bare verre å ikke kunne jobbe. Ble til at jeg satt alene og så alle som skulle på jobb fra vinduet, mens jeg såvidt klarte å stå på mine egne ben. Fikk heller ikke sove og jeg gikk inn i en dyp depresjon. Fikk ikke i meg mat og kastet opp galle. Hadde vondt i hele kroppen. Føltes ut som den stod i fyr og flammer. Fastlegen min og psykologen reddet meg.

Anonymkode: 7f7bb...572

Jeg prøver vel ikke så mye da jeg ikke føler det er noen match. Og blir alltid siste hjulet på vogna når det er noe sosialt. Hadde ikke en spesielt bra oppvekst og mye ligger nok der.

Det er bare det at jeg føler at problemene er så store at jeg ikke ser for meg at samtaleterapi kan endre hvordan jeg er og alle de negative tankemønstrene og erfaringene.

Trist å lese. Hvordan går det nå? Går du fortsatt til psykolog? Hvordan er samtalene? Fikk du lett tillit til vedkommende?

 

Anonymkode: 8c5ae...c51

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

4,5. Er ikke sikker på hvilken spes enda. Jeg har gode sosiale antenner men sliter med å knytte bånd som varer. Men jeg fremstår ikke som rar eller lignende. 

Hva skjedde da du slet?

Jeg har unnviket å få hjelp da jeg er redd for å bryte sammen og ikke komme meg opp igjen. 

Det gir meg mye å hjelpe folk men samtidig er det slitsomt å gi av seg selv samtidig som man føler man ikke har noe å gi. Det er en rar følelse å  mangle noe eget. Har så lite som gir meg noe utenom jobb og det er trist. 

Anonymkode: 8c5ae...c51

Men du mangler jo reellt noe eget pga livsfasen du er i. Du er student, har ikke en stabil jobb og bositusjon fordi de valgene stadig ligger foran deg, har ikke kjæreste, familie og alle de tingene som vil gi deg en følelse av "noe eget". Og alt det er helt normalt for livsfasen du er i?

Anonymkode: 5941a...844

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver vel ikke så mye da jeg ikke føler det er noen match. Og blir alltid siste hjulet på vogna når det er noe sosialt. Hadde ikke en spesielt bra oppvekst og mye ligger nok der.

Det er bare det at jeg føler at problemene er så store at jeg ikke ser for meg at samtaleterapi kan endre hvordan jeg er og alle de negative tankemønstrene og erfaringene.

Trist å lese. Hvordan går det nå? Går du fortsatt til psykolog? Hvordan er samtalene? Fikk du lett tillit til vedkommende?

 

Anonymkode: 8c5ae...c51

Jeg begynte på antidepressiva og det går bedre nå. Går ikke lenger til psykolog, men det hjalp veldig når jeg gjorde det. Følte det var noen som virkelig ville gjøre alt for å hjelpe meg og som hadde troa på at det kom til å gå over og bli bedre. Det hjalp å høre fra erfarne som jobber innenfor psykiatri at det ikke var noe galt med meg, jeg holdt ikke på å bli gal, men at det var en helt naturlig reaksjon på det jeg hadde vært gjennom. Det beroliget meg og jeg begynte selv å få troa på at med tiden så ville det gå over. Jeg aksepterte at det ville være jævlig å leve en periode framover og at jeg bare måtte stå i det.

Jeg lærte også mye om hvordan det psykiske og det fysiske henger sammen og fysiologien rundt det. Man tenker liksom ofte at man enten er psykisk eller fysisk syk, men å slite psykisk kan også gjøre deg dårlig fysisk og å være syk fysisk (som i mitt tilfelle) kan også gjøre deg syk psykisk. Alt henger sammen. 

Jeg var så dårlig den perioden at jeg bare «overga» meg til psykologen. Følte det var siste utvei. Fikk fort tillit og vi hadde bra kjemi.

Anonymkode: 7f7bb...572

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men du mangler jo reellt noe eget pga livsfasen du er i. Du er student, har ikke en stabil jobb og bositusjon fordi de valgene stadig ligger foran deg, har ikke kjæreste, familie og alle de tingene som vil gi deg en følelse av "noe eget". Og alt det er helt normalt for livsfasen du er i?

Anonymkode: 5941a...844

Det er kanskje normalt men mange har iallefall kjæreste og nære venner. Jeg føler jeg mangler det meste. I tillegg har jeg en kjip boligsituasjon som også trekker ned. Ellers bryr jeg meg lite om det å ha egen bolig eller annen materialisme. Det gir meg ikke noe. 

Anonymkode: 8c5ae...c51

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte på antidepressiva og det går bedre nå. Går ikke lenger til psykolog, men det hjalp veldig når jeg gjorde det. Følte det var noen som virkelig ville gjøre alt for å hjelpe meg og som hadde troa på at det kom til å gå over og bli bedre. Det hjalp å høre fra erfarne som jobber innenfor psykiatri at det ikke var noe galt med meg, jeg holdt ikke på å bli gal, men at det var en helt naturlig reaksjon på det jeg hadde vært gjennom. Det beroliget meg og jeg begynte selv å få troa på at med tiden så ville det gå over. Jeg aksepterte at det ville være jævlig å leve en periode framover og at jeg bare måtte stå i det.

Jeg lærte også mye om hvordan det psykiske og det fysiske henger sammen og fysiologien rundt det. Man tenker liksom ofte at man enten er psykisk eller fysisk syk, men å slite psykisk kan også gjøre deg dårlig fysisk og å være syk fysisk (som i mitt tilfelle) kan også gjøre deg syk psykisk. Alt henger sammen. 

Jeg var så dårlig den perioden at jeg bare «overga» meg til psykologen. Følte det var siste utvei. Fikk fort tillit og vi hadde bra kjemi.

Anonymkode: 7f7bb...572

Så flott å høre! Ja det er rart hvordan alt henger sammen, det psykiske og det fysiske. Jeg har også følelsen av at jeg begynner å bli gal. Ingenting stemmer og jeg føler bare at jeg ser inn på verden utenfra uten selv å delta. Ingenting av det jeg virkelig ønsker meg (altså utenom karriere) evner jeg å få til. Og det er surt. Hvilke ting gjorde at du følte deg gal? Hadde du også følelsen av å stå utenfor og at du ikke oppnådde noe av det du virkelig ville?

Anonymkode: 8c5ae...c51

[AnonymBruker]

Selvsagt kan det endres!

For noen (meg inkludert) kan det være vanskelig å bli kjent med folk og knytte en nær relasjon. Jeg føler at jeg ofte blir misforstått, og flere venner/familiemedlemmer har også sagt at de har misforstått meg. Et par folk har sagt at de fikk et "dårlig" førsteinntrykk av meg, at jeg bl.a. fremstod som f.eks useriøs, sarkastisk og tullete. Men når de ble kjent med meg så de at jeg faktisk er ganske snill og omtenksom, med en egen form for humor og vitsing. De har også misforstått meg når jeg er deprimert (har tilbakevendende depresjoner). Da har de trodd at jeg plutselig ikke liker dem, og lurt på hvorfor jeg forsvinner i perioder.

Kanskje du også har følt deg misforstått noen ganger? Har du prøvd å tenke litt på muøige grunner til at det er vanskelig å få nære relasjoner?

Det er synd å høre at du føler deg utenfor på universitetet. Som regel er det jo mange "muligheter" for å bli kjent. Fadderuka, kollokvie, seminarer, forelesninger, foreninger, treningsgrupper. Jeg har inntrykk av at man jobber veldig tett med hverandre når det er medisin. Så det er leit at du føler du ikke kommer nær noen. Har du prøvd å foreslå å spise lunsj sammen med noen, eller spørre om de vil lese med deg etter endt forelesning?

Hmm... prøver du å gi folk komplimenter? Du sier at du får masse skryt. Men gir du skryt tilbake? Mange folk (kanskje alle?) lyser opp når de får skryt eller noen sier noe fint til dem. Kanskje spesielt når de får skryt av en person de ikke kjenner så godt. Jeg har iallfall merket flere ganger at en person brått blir mer interessert i å snakke med meg hvis jeg kommenterer at de var fint sminket i dag, har en kul bukse, svarte bra på spørsmålet til professoren etc. Er en måte å innlede en samtale. Men man skal seff ikke kaste ut komplimenter hele tiden, da kan fpok tenke at du smisker og er falsk.

Er det noen foreninger som er interessante? Vet ikke om semesteret ditt er ferdig nå, men det begynner vel alltid nye ting ved semesterstart? Jeg husker at jeg meldte meg inn i en teatergruppe (til tross for at jeg overhodet ikke var interessert i det) i et forsøk på å ha noe å gjøre på samt møte noen personer. Jeg droppet ut av denne foreningen etter noen mnd, det var ikke noe for meg, men ble iallfall kjent med et par folk. Ble ingen nær relasjon, men kunne iallfall hilse på dem i gangen og slå av en liten prat.

Ellers kan trening være en fin mulighet. Kanskje det er egne treningsgrupper på universitetet? Hvis ikke er f.eks crossfit noe som kan bli ganske sosialt, man trener tett innpå hverandre, heier hverandre frem, og danner små grupper for "workout of the day". Driver ikke med crossfit selv men får et inntrykk av at det er sosialt når jeg ser på sosiale medier. Gruppetimer som spinning, yoga og dans er nok ikke helt det samme fordi alle trener for seg selv og følger intruktøren, så er ikke særlig mulighet for å inngå en samtale under treningen. 

Du sier at du gikk på en smell på kjærlighetsfronten. Har du vurdert å prøve å date litt igjen? Det kan jo løfte humøret om du kommer i snakk med en person. Om det så er å laste ned tinder, det er jo mulig å finne folk som vil ta en kaffe og bli kjent. Det er nok mange som kun er ute etter sex, men det er mulig å finne folk som kanskje er i din situasjon og bare har lyst til å date litt for å se om man finner en kjemi.

 

Håper uansett at det ordner seg. Stå på! Medisin vil gi deg så mange muligheter, jeg tenker at andre ting faller på plass litt etter litt, og at du plutselig finner en venn eller en date du får kjemi med.

Anonymkode: bb391...662

[AnonymBruker]

Medisin er på mange måter et ensomt liv, og det er ikke særlig rom for sosialisering i denne tiden.

Hvis du ikke har stor glede av faget eller fra å hjelpe pasienter kan det være vanskelig å holde humøret oppe i lengden.

Anonymkode: 00b99...6ba