Malama sine skrablerier

[Fakse]

Jeg får virkelig vondt av mormora din når jeg ser hvor mye hun plages med. Og av dere som er rundt henne, som må se på hvor vondt hun har det. Fint at du har mammaen din å snakke med i kveld, og at du snart får samboeren din hjem sånn at han kan trøste og støtte deg så godt det lar seg gjøre.

[monja]

[Malama]

Ja, hun har det ikke godt, mormor, det har hun virkelig ikke. Jeg er jo ikke der og ser henne i det daglige, og merkelig nok har hun alltid sine bedre dager når jeg er der, slik at jeg nesten aldri har sett henne på sitt dårligste. Jeg så henne på det som "på den tiden var det dårligste" for et par år siden, men det er jo for all del langt bedre enn selv de bra dagene nå da. Dette er nok mye vanskeligere for mamma, som er den som er med henne til legen også, og virkelig ser hvordan dette er (og sliter litt med å få sine søsken til å akseptere hvor sårlig hun er og hva hun bør ha av hjelp (egentlig burde hun bodd på sykehjem, men det nekter hun selv, og ettersom flertallet av barna hennes, og morfar støtter henne i at da skal hun få bo hjemme, så blir hun boende der. Noe som sliter helt ut morfar, og ikke egentlig er til hennes beste... ))

Vel, den eneste gjenlevende sønnen er ventet oppover (han bor på østlandet) på torsdag. Egentlig for å feire sin yngste søsters 40-årsdagi helga (og se en Aafk-kamp på torsdag når han likevel skulle opp til helga) og det er nok greit, sånn som situasjonen er. (Nå er det jo ikke mer enn en måned siden han var der sist, han var jo selvsagt i sin brors begravelse, men denne gangen skal han være der litt flere dager, og det gjør nok godt for alle)

Hmm.. men hvorfor sitter jeg her? Jeg skyullejo rydde....

Jeg har fyllt inn i oppvaskmaskina og begynt å rydde LITT da i alle fall. Vaskemaskina er ikke ferdig enda... Må ha vært senere enn jeg trodde da jeg satte den på. Jeg var liskom ikke klar over hvor det ble av timene jeg, før klokka plutselig var ni...

Og nå er jeg trøtt...

[Malama]

Og i dag kommer han hjem, min elskede!

Etter jobb i dag, når jeg kommer hjem etter å ha levert noe for ham som han altså ikke rekker, da får jeg endelig kaste meg i armene på min elskede igjen. Det er bare 2,5 døgn han skal være borte fra meg, og altså under et halvt igjen, men det er lenge nok!

[Gjest Chica]

Syns dere er tøffe jeg, som holder ut en by langt borte fra familiene deres! Jeg har bodd borte en kort periode, men så fort som mulig flyttet vi tilbake igjen

[Malama]

PLANEN min var rett og slett: flytte til Bergen for 4 år for å gjennomføre studer i ved NHH. Så skulle jeg flytte hjem.

Etter tre år i Bergen møtte jeg han som er min samboer. En som er "sunnmøring av fødsel, totning av oppvekst og Bergenser i hjertet". Han er født på samme sykehus som meg, bodde de første 4-5 årene av sitt liv bare en times tid unna der jeg vokste opp. Men hans foreldre flyttet derfra, og han ble selvsagt med på lasset. Hans to yngre søstre er født på østlandet. Vi møttes altså som studenter, og har blitt boende.

skulle vi flyttet til Toten? Nær hans foreldre og yngre søsken (som han gjerne skulle hatt mer kontakt med, de er tidlig i tenårene, og han flyttet hjemmefra for 8 år siden, så de var små da)? Fortsatt langt fra mine foreldre, fra våre besteforeldre og annen slekt.

Skulle vi flyttet til Ålesund? Nær mine foreldre, og våre totalt 5 gjenlevende besteforeldre (vel, nært mine og en time eller to unna hans) Men fjernt fra hans foreldre og de to unge søstrene.

vi blir langt unna noen uansett.

Problemstillingen ble aktualisert i vinter, da han fikk tilbudet om å "bli med jobben på flyttelasset", til Lillehammer. Men han fikk to dager å bestemme seg på, og ville få mer utfordrende oppgaver om han ble igjen her, så vi valgte å bli.

Men ja, det er ikke noe jeg legger skjul på, at jeg aller helst skulle bodd i Ålesundsområdet. Men vi ville likevel vært fjernt fra hans nærmeste, og jeg tenker litt på de to jentene. De er ikke så gamle, og nå er de blitt skilsmissebarn etter at mine "svigerforeldre" gikk fra hverandre for halvannet år siden. Faren har fått ny samboer (som er nærmere meg enn ham i alder...) og de kunne sikkert hatt godt av å ha sin bror i nærheten. Han ville likt å være der også.

Og det går jo ikke at han bor på toten, jeg bor i Ålesund, når vi vil bo sammen. så da blir vi boende i Bergen da, langt fra alle, men i det minste har vi BRANN.

(Og et lite håp langt inne i hjerterota mi om at vi en gang i fremtiden kanskje kan flytte) Nå har vi jobb her begge to, han fast, jeg som vikar, men likevel, begge jobber her, og vi skal kjøpe hus. Vi bor i Bergen. Om jeg liker det eller ei.

Det er særlig når det er kristik med besteforeldre at det er vondt. Det er vondt når mormor ligger på sykehuset og ber om at "hennes nærmeste" må komme snarest, og jeg bare må huske at... jeg traff henne for to uker siden, og det var sikkert siste gangen. Det var veldig vondt da farfar døde, og jeg pr. i dag ikke klarer å huske siste gangen jeg så ham. Jeg vet det var siste gangen jeg var hjemme før han døde, vi drar alltid innom alle besteforeldrene mine (og hans om vi rekker det, men det krever en dag til å reise rundt til hans slektninger) før vi returnerer fra sunnmøre. Jeg kan med andre ord ved hjelp av kalenderen finne ut når vi sist var der, og derved når jeg sist så ham. Det var sikkert i påska, for han døde på sommeren, og vi var ikke der på sommerferie i fjor, men vi var der i påska.

Men det går. Fordi det må gå. Ved at vi bruker våre ferier stort sett på å reise til familie. Noe som medfører at vi alrdi har vært på en "aleneferie" jeg og min samboer i løpet av våre 5 år sammen. Vi har vært hos hans foreldre. Eller hos mine. Eller på camping sammen med mine. Hver jul, hver påske, hver sommer. Hos familien.

Alt går, på ett eller annet vis. Det må jo det, ikke sant?

Jeg snakker med mamma på telefonen en gang eller to i uka (flere ganger daglig når mormor ligger på sykehuset, og selvsagt opptil flere ganger i timen da farfar lå på St.Olavs, de dagene da han først ble opererrt, og senere lå i koma frem til han døde) Vi småsnakker på icq eller msn, eller jeg kan få en mail av og til. Vi besøker den enes foreldre til jul, og da den andres foreldre påfølgende påske. Vi besøkter somregel mine og/eller hans foreldre i løpet av sommerferien. Mine foreldre tar alltid en Bergenstur i løpet av året, og hans familie gjør det av og til i alle fall. Hans far er av og til i Bergen i jobbsammenheng, og da stikker han innom oss så fremt det lar seg gjøre.

Alt går.

Men det er 100% klart: Hadde det ikke vært for min samboer, så hadde jeg flyttet til Ålesund, så fort som overhode mulig.

Men jeg elsker ham. Og det er viktigere for meg å få være sammen med ham enn å få være sammen med familien min. Og det blir lettere med årene.

I begynnelsen savnet jeg alle bursdagene. I min familie feires enhver bursdag, av besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn eller søskenbarns barn med kakeselspat og minst tyve gjester. Jeg får ikke være med på dette lenger, siden jeg bor her, og når jeg har bursdag... så kommer det pakker i posten, og jeg lager en kake, som jeg og min samboer spiser på i flere dager inntil det er på tide å la restene få fri. Det samme skjer når han har bursdag, men han har ikke vært vant til mer enn bare familien (altså 4 utenom ham selv) tilstede på mang år, og savner det egentlig ikke.

Jeg har begynt å venne meg til det. I fjor feiret jeg ikke bursdag i det hele tatt, jeg hoppet over den, og det tok noen uker før jeg liksom "husket på" at jeg var 26, ikke 25 lenger. Men det var pga at farfar var begravet dagen før min bursdag, og jeg orka det bare ikke. Min kusine som er født dagen før meg gjorde det samme. Ingen av oss orket. Hun fikk begravelsen på sin dag, jeg fikk den dagen før, og vi bare droppa bursdagene. Jeg åpna gavene når jeg kom hjem. Min samboer laga ei kake, og god middag og "hadde bursdag" for meg et par uker senere, for han syntes jeg fortjente det.

Han er god, go'gutten min.

Det er derfor jeg savner ham sånn når han er bortreist, selv om det bare er 2-3 dager. Jeg har liksom ikke noen andre her. Derfor er det tomt når han er borte.

Men i dag kommer han hjem

[Gjest Chica]

Høres ut som du syns det er ok sånn det er, men et tips kan være å begynne med en fritidskaktivitet - da blir man fort kjent med nye folk og nye venner dukker lett opp, f.eks Røde Kors, språkkurs, sportsaktivitet eller noe sånt?

(Ikke meningen og mase, men hvis dere har planer om å bli der en god stund så hadde det sikkert vært kjekt med en omgangskrets? De jeg bruker mest tid sammen med nå er venner jeg har fått de siste årene, bl.a. gjennom jobber og fritidsaktiviteter. Venner fra langt tilbake i tid vokser ofte litt fra hverandre og vi er på forskjellige nivå i livet. Noen har flere småbarn, mens andre studerer ennå...)

[Malama]

Joda, du har helt rett, og jeg har tenkt på det noen ganger.

Jeg må bare komme i en fase av livet der jeg har litt mer overskudd, så skal jeg vurdere det mer seriøst igjen.

Akkurat nå har jeg nok med å gå på jobb, komme hjem, og aner ikke hva som skjer før jeg legger meg. Noen dager er vi på fotballkamp, noen dager er vi på visning, ellers så bare... vet ikke.

Jeg har ikke overskudd til engang de fritidsinteressene jeg HAR (Jeg driver egentlig med scrapbooking, og da pleide jeg gå på scrappetreff også, men jeg har ikke scrappet et eneste bilde på mange måneder, ikke vært på treff på over et halvt år) Jeg orker rett og slett ikke. Jeg tenker at jeg skal sette meg ned og KOSE meg med bildene en dag... men jeg kommer bare aldri igang

Å begynne med noe nytt virker overveldende og slitsomt akkurat nå. Kanskje, kanskje når vi har flyttet? Da får vi jo nye naboer også? Pr i dag har vi null kontakt med naboene annet enn han som bor i øverste etasje, og går på fest uten nøkkel til ytterdøren en gang iblandt, og følgelig ringer på hos alle til noen slipper ham inn når han kommer hjem... sånn i 2-3 tida på natta... Det har ellers vært mye utbytting av folk i de andre leiligehtene, mye studenter som har bodd der for kort tid, et kollektiv over oss, der folkene byttes før jeg begynner å kjenne dem igjen...

Time will show.

Jeg setter pris på dine meninger, og dere alle. Jeg gjør det.

Akkurat nå har jeg bare ikke overskudd til å gjøre noe med det, og aksepterer at sånn er det. Tross alt har jeg levd mer eller mindre uten venner, og i alle fall uten venner jeg kunne STOLE på i snart 27 år, så noen måender til skal jeg vel klare? De første 19 årene hadde jeg vel og merke familie da, og når jeg gikk på vgs og mens jeg studerte hadde jeg faktsik venninner. Ingen bestevenninne, men noen å være sammen med på skolen, i pausene. Som student hadde jeg noen å shoppe sammen med, noen å gå på konserter sammen med, på kafe, og en gang i løpet av de årene klarte jeg også for første gang å innrømme over for en venninne hvem jeg var forelska i. Dvs, for ANDRE gang i mitt liv.

Jeg gjorde det en gang i 7. klasse også. Dog, jeg innrømmet det som en bekreftelse, ettersom min "beste venninne" den gangen (ikke mobberen, en annen, for dette var det ene året da jeg hadde brutt all kontakt med mobberen) leste dagboka mi, og følgelig visste det. Vel, ok, jeg innrømmet det, og angret kort tid senere, ettersom plutselig alle jentene i klassen visste det, og kom med kommentarer som "HAM? da har du et problem... " Jeg kunne ikke være riktig klok om jeg falt for ham (men ingen gjentok det da ei anna falt for ham et halvt år senere, må vite...) Hun spredde nå diverse andre ting fra dagboka mi også, og truet med å fortelle fyren det hun hadde lest. Det gjorde hun nok aldri, og jeg beholdt min barnslinge "forelskelse" gjennom alle tre årene på ungdomsskolen, uten å noen gang la ham få vite det, og aldri få noen særlig interesse fra ham. Muligens, om jeg hadde vært mer frempå i begynnelsen, for han var ikke helt avvisende da, men det skjedde aldri noe. *mimre*

Men altså... dette ble langt og rotete. Poenget jeg ville frem til var vel kansje at jeg er vant til å ha det sånn, og at jeg rett og slett ikke hr energi til å orke å gjøre noe med det.

[Linn3c]

Berre ta kontakt når og viss du vil!

[Malama]

Kanskje gjør jeg det en dag, hvem vet?

Så kan jeg få bli kjent med babyen deres også etterhvert, for jeg elsker babyer, og vil gjerne få hilse påden nye verdensborgeren når den etterhvert kommer ut til dere. Det må vi vel få lov til, sant?

[Malama]

Det er ikke lenger tvil om hvilken vei dette går.

Alt bryter sammen, kroppen hennes, kretsløpet. Hun får ikke inn nok ogskygen, og ikke ut nok kullos. Hun ligger med en maske som tvinger luft inn og ut, men det er kke nok. Hun har nyresvikt. Hun går på masse vanndrivende intravenøst, men det hjelper ikke, det kommer ikke ut urin i det hele tatt, noe har brutt sammen inni der. Hjertet klarer snart ikke mer.

Hun får mye morfin for smertene, samt at denne mangelen på "utpusting" er bedøvende i seg selv (kvelende vil nå jeg si da, på et vis) så hun sover stort sett hele tiden.

Alle hennes barn (vel, de åtte som lever, vi begravet jo en fo en måend siden) er kommet frem, og de er samlet der sammen em morfar, på sykehuset. Hun døe ikke alene. Men hun dør. 10 måneder etter at farfar døde.

Det var helt annerledes når farfar døde, men likevel var det det samme.

Det var helt uventet at han skulle dø, mens vi tross alt har ventet på dette i flere år, mormor har levd på "bonustid" i mange år hun. Det blir ikke noe lettere av den grunn. Farfar lå i koma, det var hjernen hans som døde og kroppen døde som en følge av at hjernen opphørte å fungere. Hos mormor er ikke hjernen død, inntil hun sovnet var hun i alle fall stort sett klar, hun snakket (dog ikke så lett å høre det inni den maksa) og var "tilstede". Det er kroppen hennes som dør, og tilslutt vil hun dø som følge av at hejrtet gir opp, og da dør hjernen også av mangel på oksygen og blod. Det er "motsatt vei" enn hvordan det var når farfar døde, men til syvende og sist er det samme resultat.

Mormor dør.

Jeg vet ikke om det blir i dag, men det er vel ikke helt usannsynlig det. Uansett når det måtte bli, hun dør. Og akkurat å gå slik nå, og vite at hun dør, men ikke klare å komme igang med sorgen fordi jeg rett og slett ikke klarer å akseptere helt at jeg skal sørge, for hun er jo ikke død!

Det er ikke lett. Je er kjempeglad for at min samboer kom hjem i går.

Da jeg fikk beskjed om at hun var øverført til akkutten fordi hun hadde sluttet å puste (det fikk de fart på igjen, men....) da prøvde jegå ringe ham, men han var på flyet så jeg fikk ikke kontakt. Endte opp med å hente ham på flyplassen, for jeg orka ikke være alene lenger.

Så nå er han her. Og er til uvurderlig støtte. Og det trenger jeg. For dette er tungt.

Men det går. For det må det jo. Det gjør jo alltid det. Det er ikke noe annet som er mulig. Det går. Fordi det må gå.

[Gjest Chica]

Bra at du ikke er alene nå iallfall.

[Linn3c]

Uff, eg syns så synd på deg no, Malama. Det er heilt forferdeleg å ha det slik. Berre gå å vente.. Me hadde det på same måten med min morfar, ikkje like lenge som de, men me venta lenge på den triste bodskapen.

Men det er noko eg knapt hugsar no. Eg var jo berre 7 år då me mista han, så eg klarar ikkje å setja meg i din situasjon på nokon som helst måte. Eg må berre sei at du er kjempestrek og det er godt å ha sin kjære når slike vonde ting står på.

Og du må sjølvsagt ta kontakt når du måtte ville, småtten i magen vil også gjerne bli kjend med dykk!

[Fakse]

Jeg skjønner at du har det vondt nå Malma. På en måte har du kanskje sørget lenge over henne, over det du har visst måtte komme, og over hvordan hun har hatt det, men på en annen måte er det som du sier, man klarer liksom ikke sørge skikkelig før etter at døden intreffer, selv om man vet at den er nær og uungåelig. Faktisk synes jeg ofte man må være ferdig med begravelsen også, for å virkelig skjønne hva som har skjedd. I tida mellom dødsfall og begravelse er jeg gjerne i et slags følelsesmessig vakum, og det er så mye praktisk som skal ordnes at man blir gjerne litt opptatt. Men i begravelsen blir man minnet på alle de gode minnene i stede for at man tenker på den tunge siste tiden, og det er da man til fulle skjønner hva som har skjedd. Vet ikke om det er sånn med deg, men sånn har i alle fall jeg det mange ganger.

Jeg er glad for at du har din samboer hos deg, slik at du slipper å være alene nå. Og jeg tror på et vis at det er godt for henne å slippe mer. Hun har alle sine barn rundt seg, og hun har det ikke godt slik hun har hatt det de siste månedene.

Tenker på deg Malma

[Malama]

Og da var det slutt.

For en time siden, ti på halv fire, sovnet min mormor stille inn. Hun hadde alle sine nærmeste rundt seg helt til det siste, og selv om hun nærmest sov, så hørte hun dem, og visste de var der.

Og nå har hun det ikke vondt mer.

Måtte hun hvile i fred.

Endret 25. mai 2006 av Malama

[Gjest Chica]

Kondolerer

[Malama]

Takk.

Alle sammen, for omtanken. Det gjør godt.

[Fakse]

Kondolerer!

[Bettie]

Kondolerer. Det var leit å lese. Og det er ingen trøst at hun har levd lenge på lånt tid. Godt at du har mannen din hos deg.

[Linn3c]

Kondolerar

Mannen sender ei helsing også.

Endret 25. mai 2006 av Linn3c