Malama sine skrablerier

[Malama]

Nei, det hjelper ikke noe særlig at hun har levd på lånt tid, men det hjelper å tenke på at hun har hatt et langt, og godt liv, inntil de siste månedene.

Hun etterlater seg 8 barn (hun har født ni, men en døde i april i år) og 22 barnebarn (hun hr hatt 23, men en døde i fjor) og 22 oldebarn, pluss et som er på vei. Hun har levd lenge, og ville blitt 82 år neste måned.

Likevel, det er sårt og det er vondt, og det er vanskelgi å fatte. At hun virkelig er død, på dagen ti måneder etter at farfar døde. Det har vært mye dette siste året.

Da er min elskede virkelig god å ha. Han laget middag og serverte meg, så jeg fikk i meg mat, han har sett bilder sammen med meg, uten å si noe på at jeg fant det som det mest naturlige i verden å bla gjennom alle albumene mine. Han har holdt rundt meg. Sittet ved siden av meg og holdt meg hver gang jeg har snakka i telefonen, og bare holdt og klappa når jeg trenger det. Og det kommer han nok til å fortsette med i dagene som kommer.

Av erfaring vet jeg i alle fall det. Han er til meget god støtte og uvurderlig god å ha i slike situasjoner. Jeg skulle gjerne likt at jeg ikke visste dette, men det er tross alt under et år sidn je gikk gjennom dette sit, og jeg husker og vet så meget vel. Og jeg vet at jeg trenger ham i dagne som kommer. Og han er fantastsik god.

Jeg er evig takknemlig for at han kom hjem fra reisen sin før dette skjedde, jeg vet ikke hvordn jeg skulle takla det om jeg mått vært alene hjemme lenger enn jeg måtte. For, han er min støtte. Den som sørger for at jeg spiser, og at jeg etterhvert legger meg. Holder meg når jeg sovner, og holder meg om jeg våkner og trenger det. Får meg avsted på jobb i morgen, og følger meg hjem etter jobb. Og så får vi se når det blir begravelse, det blir nok en gang neste uke.

Mine instikter gjorde at jeg vasket de hvite skjortene våre i går, og i dag har jeg vaska mitt sorte skjørt, og lokalisert den sorte buksa. Og vaske litt andre sånne sorte klær. For meg er det nemlig instiktivt slik at jeg ikke går i rødt, roa aller lilla (som jeg stort sett ellers alltid gjør) i dagene mellom dødfall og begravelse. Jeg har kke noe problem med at andre gjør det altså, men for meg personlig, så klarer jeg det ikke. Det er også den eneste tiden jeg bruker helsort topp til sort bukse uten et eller annet med farge på.

Jeg vet at dette kanskje høres dumt ut, men for meg blir en sånn filleting viktig i en tid da alt snus på hodet, ting som pleier bety noe er uvesentlige, og detaljer blir viktige.

Denne tiden er en unntakstilstand, der man ikke kan forventes å tenke helt klart bestandig, og har lov til å ha sånne merkelge ideer. Og da gjør jeg det. Det er på et vis min måte å takle/vise sorg. Jeg skal tross alt gå på jobb i morgen. Jeg skal jobbe. Jeg skal være med på å løse et problem vi fikk i går, noe som rett og slett ikke noen av oss helt vet hva vi skal gjøre med, men hun som skal gjøre hoveddelen av dette er veldig grei, forståelsesfull, og hun vet allerede at det var kritisk i går, så... jeg vet jeg får mye forståelse fra henne.

Men på ett eller annet vis må livet gå videre. Jeg er bare tilskuer, egntlig, livet går uten meg. Men jeg må, jeg må gjøre det jeg må. Så da gjør jeg det. Jeg gjør det je blir bedt om. Jeg tenker bare ikke ut egne ting.

Men det går. Det går fordi det må gå.

Jeg merker det, jeg har de samme utrykksmåtene nå som når farfar døde. "hvordan går det?" "joda", svarer jeg, "det går". Jeg sier ikke at det går bra. For det gjør det ikke. Men det går.

Det går. Fordi det må gå. Jeg vet ikke hvordan. Men det går. Noe annet alterntiv finnes ikke. Dette sa jeg til min kusine under farfars begravelse, og det har blitt litt lille motto i vanskelige tider.

Det går. Fordi det må gå.

Det er det enest jeg vet. Verdn går videre, selv hvor usannsynlig det føles.

Det går.

Endret 25. mai 2006 av Malama

[Fakse]

Jeg skjønner godt ønsket ditt om å gå i sorte klær mellom dødsfall og begravelse. Som du sier er man jo i en helt spesiell situasjon, og gjerne i en helt spesiell sinsstemning, og da blir det på en måte underlig å gjøre noe så hverdagslig som å gå på jobb uten å markere sorgen på et vis. Det er heldigvis lenge siden jeg har mistet noen nære, men jeg kan godt tenke meg at jeg kommer til å gjøre det samme når jeg en dag mister noen.

Ellers så synes jeg faktisk at man har lov til å si at det ikke går så bra når noen spør hvordan man har det. Om man ønsker selvfølgelig. Har man ikke lyst til å svare på spørsmål så sier man jo ikke det, men dersom noen spør av ekte omtanke og man føler at det er noen man vil dele med, så synes jeg man skal gjøre det. Det gjør ofte godt å få snakke litt om hvordan man har det, selv til de som ikke er så veldig nært.

[Linn3c]

[Malama]

Fakse, vet du hva? Jeg føler ikke for å fortelle så mye om hvordan jeg har det til de på jobb. Jeg svarer greit på hva som skjedde, forteller litt om mormor, og svarer på de sopørsmål jeg får, men faktsik er det ingen av dem som har spurt meg hvordan det går. De har spurt om hvor gammel hun ble, om hun hadde lagt lenge på sykehuset, om min onkle som de husker jeg nettopp hadde fri for å være i begravelse til var hennes sønn, om min mor har flere søsken og om min morfar fortsatt lever. Jeg har svart på alt dette, og fortalt om hvordan hun døde.

Men ingen spurte om hvordan jeg har det, så da fortalte jeg heller ikke noe om det.

Jeg føler meg rett og slett TOM, det er den beste forklaringa jeg har. Nummen. I sjokk, har ikke helt akseptert at det er sant.

Så fikk jeg beskjed av mamma rett etter jeg kom hjem om når begravelsen blir, det er på onsdag. Og minnestund på mandag.

Jeg hadde forberedt meg på at minnestund og begravelse, jeg kunne ikke få med meg begge deler på en tre dagers velferdsperm, og min samboer som ikke har rett på fri i det hele tatt kan knapt forsvare tre dager, slett ikke en lenger ferie. Jeg føler ikke at jeg kan ta ut noe ekstra ferie i denne sammenheng heller, jeg har tatt mye i det siste.

Men mandag og onsdag GÅR. Dersom vi kjører tilbake rett etter minnestudne etter begravelsen. Ikke er der så lenge, og kjører direkte tilbake, og aksepterer å komme sent hjem. Da GÅR det. Dersom vi klarer å få ordnet fri, hvilket jo ikke er så innmari lett når man selv og sjefen har tatt helg...

Jeg innledet med å sende min sjef en sms, og håper jeg evt kan ringe henne dersom det er greit (og at jeg fant rett nummer.... så hun må nesten bekrefte at det er rett nummer da) Jeg har jo gitt beskjed på jobb om at jeg kommer til å søke velderfsperm, så vi får se om dette er mulig. (det gikk greit, jeg fikk telefon fra henne nå, selvsagt får jeg fri, må jeg hjem, så tar jeg fri, den er grei sa hun. Da er det å vente på om min samboer får fri da, han må ta ferie, og har ikke fått varslet sin sjef, pga at hun hadde fri i dag)

Ellers ville det blitt å ta perm tirsdag-torsdag, få returnere dagen etter, men ikke få med meg minnestunda (som jeg som ikke helt skjønner at hun er død egentlig kunne trenge, men jeg vet at man ikke får med seg alt, dette er prisen å betale for å bo så langt hjemmefra.)

Jeg takler greit det å ikke ha noe særlig sosialt liv i denne byen. Jeg aksepterer det å bo langt fra min familie, ikke se de som står meg nær mer enn noen ganger i året. Men jeg takler det veldig dårlig akkurat når det gjelder dette med dødsfall og det å ikke få være der. Je fikk ikke være tilstede på sykehuset når de hadde muligheten til å ta farvel, slik som de andre gjorde. JEg fikk ikke være der mens hun levde, gi henne en klem og si at jeg er glad i henne, ta farvel. Jeg fikk ikke være der etter at hun døde, mens familien samles rundt senga. Og om jeg da heller ikke får være der når det er minnestund... ja da blir det en høy pris å betale for å bo i en by langt unna alle jeg er glad i, bortsett fra han som står meg aller nærmest, min elskede samboer.

Så nå håper jeg dette ordner seg. Om jeg må dra alene vet jeg ikke om jeg klarer det å kjøre nedigjen alene samme dag som begravelsen har vært. Det ER jeg som må kjøre uansett, sånn er det når jeg har samboer uten sertifikat, men om han i det minste er der sammen med meg, så er det lettere, for det er mange times kjøring, og helt ærlig, 8-10 timer alene i bilen, 37 mil og fire ferger (og fergekø) alene i bilen den dagen vi har begravet mormor... det tror jeg kan bli trafikkfarlig...

Og fly er ikke en reel mulighet, pga at det rett og slett ikke er noe særlige flybiletter å oppdrive, utenom de som er aller dyrest, OG er via oslo (og det er jo på en måte en omvei da, når man vil fra Ålesund til Bergen....) Det re visst pinse til helga, sier mamma. Om det er forklaringa vet jeg ikke, men fly fra Ålesund til Bergen på onsdag var visst ganske umulig å få til, om man ikke skulle dra før begravelsen begynte i krika, eller altså ta en rundreise om Oslo, inkludert en del ventetid....

Vi får se hva vi får til.

Nå skal jeg se om jeg finner et fint bilde av mormor, som jeg kan sende til mamma, for det ba hun meg om. Hun vet jo at jeg har en fotogal kjæreste, og selv verdsetter bilder av mine familiemedlemmer, så at han tar mye bilder hver gang vi er der, det vet hun.

Jeg får lete litt i bildemappene.

[Malama]

Da har vi pakket ned klær, tror vi har fått med det viktigste. (bør lokalisere slipsnåla til min samboer, antar jeg....)

Min samboer ringer i dette øyeblikk sjefen sin (han fikk ikke kontakt emd henne i går, hun tok ikke tlefonen, nå hører jeg at ha snakker, så jeg håper det betyr hun tok den)

Vi må en tur innom våre jobber. Jeg for å hente sko (de skoene jeg har på jobb er de jeg går i begravelse i) og fraværesmakerere e-posten min. Han for å jobbe litt med noen ting han lot ligge til mandag, jeg er høyst usikker p hvor lang tid det kommer til å ta.

Vi satser på å kjøre i dag. Jeg føler vi har kommet langt på dag, men det er fordi jeg sto opp klokka seks. Jeg hadde satt på vaskemaskina og dusja og til og med hatt tid ved pc'n før min kjære sto opp halv åtte, og jeg hadde frokosten klar innen han kom ut av dusjen. Jeg har nå frosset ned resten av brødet og noe pålegg, uten tanke for at vi kanskje burde hatt et måltid til før vi drar... (OM han får fri... Men det har han alltid pleid å få, så jeg håper det ordner seg denne gangen også)

Han fikk fri, så da pakker vi sammen og drar til byen nå. Så kjører vi avsted.

[Gjest Chica]

Godt å høre at han fikk fri så du slipper å dra alene!

[Fakse]

Fint at han fikk fri, det blir nok godt for deg å ha han med som støtte tenker jeg!

[Gjest Zenta]

Kondolerer så mye Malama.

Jeg har ikke vært så mye inne i dagboken din før men begynte så smått og lese litt i den i dag og må si du virker som ei tøff jente. Det er aldri lett å miste noen som står en nær og da er det ekstra godt at du har samboeren din til å backe deg litt opp.

Min tante er også syk, det er akkurat det samme som mormora di.. hjertesvikt. I påsken trodde også vi at hun lå på det siste og hjertet hennes slo bare saktere og saktere og hun hadde og har fortsatt alt for mye oppsamlet vann i kroppen. Hun ble heldigvis bittelitt bedre og trasset seg hjem igjen.. Hun er 92 år og bor alene hjemme noe hun overhode ikke egentlig er i stand til da hun knapt klarer å gå.. men sykehjem DET er det siste i hele verden hun vil... Vi bare venter med skrekk på at hun skal falle død om hjemme eller dette å skade seg.. Hele den lille familien hennes bor langt unna men vi prøver jo å reise dit så ofte vi har mulighet... Men man føler seg jo så hjelpesløs når man ikke får vært der når man veit hun trenger det.. Det blir liksom noe man går og tenker på stort sett hele tiden og man får jo ikke akkurat så mye ro over seg selv så lenge man veit hvordan situasjonen er...

Jeg håper det går bra med deg Malama, og tenker litt ekstra på deg i disse dager.

[Bettie]

Godt at dere fikk ordnet dere fri begge to. Det betyr mye å kunne være sammen med familien i sorg.

[Malama]

Takk, alle sammen.

Ja, det betyr myeå få være sammen med familien, og ha min kjære her.

Zenta: du har min medfølelse.

Nå var det mye, mye mer enn bare kronisk hjertesvikt som feilet mormor da, så dt trenger ikke så gå ille for din tante. Mormor bodde ikke alene, hun hadde jo morfar. Og det var hun 100% avhengig av. Skulle nok bodd på sykehjem, men det ville hun slett ikke hun heller. Så da var morfar god å ha. Hun kom seg jo ikke opp i senga etter å ha vært på do, kom seg ofte ikke inn på badet alene heller. Han måtte handle, for hun kom seg ikke ut av huset annet enn i rullestol den siste tiden, til særdeles spesielle situasjoner (dvs, stort sett or å dra til legen) Men, morfar... mr far tok seg av alt han måtte.

Og nå er han alene, og har det ikke lett, stakkars gamle mannen. Jeg tenker mye på ham.

I morgen er det minnestund. Se mormor for aller siste gang.

[Bettie]

Du har vel reist nå. Håper minnestunden var en god opplevelse

[Linn3c]

Tenker på deg

[Malama]

Jeg har reist, og jeg har kommet tilbake.

Minnestunden på mandag var tung, men det var godt å se henne en siste gang, og det å ta på henne, så kald, gjør at det reelt går opp for meg at hun ER død.

Begravelsen i går var tung. Fin, men tung. Det var likevel en fin og verdig seremoni, masse, masse folk, masse blomster.

Og så kjørte vi direkte fra minnesamværet etter begravelsen (vi var der så lenge at vi spiste mt og kake, så takket vi pent for oss, tok farvell med mine to gjenlevende besteforeldre (farmor var også tilstede) og sa rask hade til de fleste andre, og kjrte avsted. Vi kjørte først nedom gravstedet og så på grava. Jeg fikk min samboer til å "titte rundt hjørnet" og se til at de var ferdige, jeg hadde absolutt inne noe behov for å se gravamaskina i aksjon. Det var de, så vi tusla bort. Det hvite korset var ikke kommet på plass enda, men det kom senere på dagen, mannen fra begravelsesbyrået kom med det mens mine foreldre var nedom før de dro hjem. Jeg retta litt på sløyfene fra de nærmeste, sånn at det lå litt pent. Så dro vi.

Rett ombord på den første ferga, og rett ombord i den neste ferga. Hadde god tid til den tredjen, så vi ventet ti minutter ute i sola (i ly for dne kalde vinden) før vi kjørte videre, og beregna oss så god tid til den siste ferga at vi var 5 meter unna å nå en avgang tidligere...

Noe før midtnatt var vi hjemme etter en lang og tung dag, og krabba rett til sengs.

Vel tilbake på jobb i dag er det mye å ta fatt i, men jeg følte for en liten pust i bakken nå, og stakk hodet inn hit.

Jeg driver og "rydder opp". Skal bytte kontor og arbeidsoppgaver, så kontoret må ryddes, saker må avsluttes.

Og da er det egentlig god å slappe litt av et lite øyeblikk (ta det med ro, jeg har ikke skrevet dette innlegget sammenhengende, jeg har brukerstøtten også, og har besvart flere telefoner underveis, og svart på spørsmål fra kolleger etc)

[Linn3c]

Du er så søt, Malama. Måtte smile av avsluttinga på innlegget ditt her, berolige oss som les med gode ord på den måten. Ja, du er så snill og søt som dagen er lang.

Det var godt å lesa at du fekk tatt farvel med mormora di. Sjølv om det er vondt å mista henne, så er det godt å få "closure" - tatt farvel - på ein god måte. Ho har det nok mykje betre no, enn ho hadde på slutten. Det trur i alle fall eg.

Fint at du fekk sagt "hadet" på grava, åleine, før de drog nedatt. Det blir ofte masse på ein gong når alle skal overbringe sine kondolansar ved grava etter gudstenesta, så då er det fint å kunna komma tilbake litt seinare og vera åleine med tankane sine ei stund.

Blir spennande å byte kontor, då. Skal du over på heilt andre arbeidsoppgåver no, eller skal du vera i "same gata" som før? Utan at eg veit kva det har vore då, men eg er no nysgjerrig likevel.

God klem til deg Malama.

Håpar du har og fortsatt får ein god dag

[Malama]

Titter innom en gang til jeg... Nå er det snart lunsj, og i det minste er PLANLEGGINGEN av omlegging av oppgaver igang....

Jeg skal begynne med helt nye oppgaver, men ettersom jeg skal jobbe ved samme avdeling, bare i en annen etasje (mest pga plasshensyn er altså avdelingen fordelt over flere etasjer. Organisert litt etter oppgavetyper) og med litt andre mennesker som mine nærmeste kolleger, og ny "nærmeste overrodnede". Helt andre ting å gjøre på, men det erjo fortsatt på regnskapskontoret, så jeg bytter jo ikke akkurat jobb sånn HELT da...

Fikk til og med papirene på den nye jobben i dag, og til min store glede oppdager jeg at den er lønnet langt over hva jeg trodde, så jeg får faktsik et par tusen mer (før skatt og sånn da) i måneden de neste 4 månedene enn jeg har gjort til nå. Snakk om luksus? Er ikke allverden det er snakk om, men... alle monner drar.

Jeg får vel komme igang og gjøre meg fortjent til de pengene da.

Det er allerede torsdag (i mott hode er det på en måte mandag, ettersom det er min første dag på jobb denne uka) og snart helg. Langhelg. Det skal gjøre godt.

Trenger ei langhelg. Koble av, slappe av, begynne å komme videre med livet.

Lurer på hvor lenge vi må være på jobb i dag jeg... DET har jeg ikke fått svar på fra min samboer. Han hadde "egentlig ikke mulighet til å ta fri", men sjefen hans er kjempegrei, og en telefon på lørdag ordna alt, hun gjorde om på sine egne planer og droppet et seminar hun skulle på, slik at han skulle kunne ta fri og bli med meg hjem i begravelse. Noe sier meg at han har mye å gjøre nå som han er tilbake....

Men ute skinner sola, og jeg prøver så godt jeg kan, å komme videre med dagen. Og livet etterhvert.

(og, jada, berolige kan jeg gjøre denne gangen også, mailer sendt og fått svar (som er lest) og papirer skrevet ut, bilag laget og mennesker snakket medi løpet av dette innlegget også)

Nå ER det snart lunsj vel? Jeg er sulten!

Sulten har jeg egentlig vært lenge. I en ukes tid. siden mormor døde. Som er en uke siden i dag.

Jeg mistet matlysten komplett. Ble sulten, men orket ikke mat. Spiste en brødskive til hvert måltid (men har stort sett spsit meg mett til middagene da) og orka rett og slett ikke mer i mange dager. I går spiste jeg bra på den samlinga etter begravelsen, men da vi kom til Førde der vi pleier å stoppe og spise middag var jeg fortsatt ikek blitt sulten (til tross for at det var lenge siden vi spiste sist) og dessuten kvalm (er det noe rart en slik dag, egentlig?) Jeg bestilte bare en posjon pommes frites, mens min samboer tok en burgermeny som vanlig. Jeg spiste ikke mer enn halvparten av maten min, jeg ble så kvalm at jeg nesten kastet opp underveis.

Jeg vet ikke jeg, det var noe rart med dem. De var krydra med noe annet enn vanlig pommes frites-krydder (som de PLEIER være krydret med der) Det smakte nesten "kjøtt" av dem, tror de var krydret med burger-krydder. Men det var ikke kvalmende i seg selv da. Jeg var bare rett og slett ikke i form. Det er ikke lett å gå rett fra en begravelse for noen som står en nær og deretter kjøre 35 mil for å komme seg hjem. Hjem til et hjem som er borte fra "hjemme". (ettersom "hjemme" liksom er der jeg er vokst opp, der mine foreldre er, der jeg kunne fått trøst og støtte (det gir jo min kjære også da, for all del, han er min aller beste støtte. Men i slike tilfeller er MAMMA god å ha!)

Noen spøkte med at vi burde flytta dit. I løpet av en måned ( ca 5 uker) har vi vært på sunnmøre TRE ganger. Det er litt mye...

Jaja, vi bor nå her vi. Og får vel begynne jakta på nytt hjem, igjen. Vi har lagt det litt på is med all reisingen. Men vi får se hva som er kommet på markedet men vi var borte...

[Malama]

Og ettersom jeg besvarte to telefoner I lunsjpausen (løp med andre ord til og fra bordet...) også, så har jeg ikke så dårlig samvittighet for å stikke inn hodet en gang eller to i løpte av dagen, tross alt.

Men nå må jeg nok jobbe litt.

[Linn3c]

Så koseleg at du stikk innom

[Bettie]

Det var godt at minnestunden og begravelsen av fin. Det er godt når det ble en verdig avslutning på et langt liv. Jeg håper at dere snart kan reise samme vei uten at det er noe trist som venter.

Ikke dumt med lønnsøkning, foresten

[Malama]

Lenge siden jeg har vært innom her ser jeg.

Ja, lønnsøkning er slett ikke dumt det. (Den lønnstabbellen som gjelder for i år er faktsik enda litt høyere, men den er med forutsetning om aksept av lønnsoppgjøret, og mitt forbund er faktsik i streik, så det har jeg ikke regna med enda)

Jeg vet ikke når vi skal oppover igjen, det er faktsik ikke planlagt noe før til påske... Ettersom vi var der sit jul skal vi til min samboers familie på ett eller annet vis denne jula (helt hvordan det blir vet jeg ikke, de er jo skilt. Sist jul feiret faren sammen med familien, men i år har han ny samboer, så jeg vet ikke helt hvordan det der blir) sommerferien har vi ikke planlagt, så det er jo muig vi tar noe der, dersom vi ikke finner en plass å flytte til innen da (men jeg tviler på det, ettersom tida går... og straks er det sommer. Vi har sen ferie vi altså, men likevel..)

Jaja, reiser får vi ta som det kommer. Håper det ikke blir en ny begravelse med det første, i alle fall! Vi hadde jo den ferieuka i mai da, da var vi på summøre, besøkte alle våre besteforeldre, og var der bare i gledelig sammenheng.

[Linn3c]

God morgon Malama!

Satsar på at de finn det perfekte huset fortare enn svint, slik at de har ny bopel til jula set inn

Ha ein super dag!