Malama sine skrablerier

[Malama]

Jeg tror heller ikke jeg vil savne noen jakke, egentlig.

En kollega (som nestne kunne vært min mor) mente jeg måtte stoppe og kjøpe jakke på veien, siden jeg likevel må innom IKEA (pga at jeg altså kjøpte et speil mindre enn min bror hadde bedd om, og jeg lovet) for jeg ville nok trenge den på veien oppover, på fergene og sånn, det er kaldt, må vite....

Nå er det meldt 17-20 grader over hele vestlandet. Og jeg står da ikke ute på dekk på ferga dersom det er for kaldt, da sitter jeg inne i bilen min, eller inne i ferga om jeg tilnød skal ut av den (pleier ikke det vi om vi ikke må) jeg klarer fint å gå fra bilen og inn på spisestedet/butikken/bensinstasjonen vi evt stopper på undrveis (vi skal i alle fall stoppe og spise) uten ytterjakke, og fra bilen og inn til mine foreldre i kveld, selv om det da er KVELD.

Jeg frøs jo slett ikke da jeg bar ut i bilen klokken 8 i morge, før sola hadde begynt å varme, så hvorfor skal jeg trenge jakke på kjøreturen i dag? Angrer heller på at jeg har bukse jeg, skulle langt heller hatt skjørt. Men det var pakket ned, og jeg har ikke barbert leggene (pakket høvel da.. men glemte skum. Mamma har sikkert det....) så jeg tok bare bukse.

Det er nyedelig vær, jeg trenger da ingen jakke i dag i alle fall. Og i helga har jeg bunad, og på mandag er det åpne butikker i den byen jeg skal til også (og i nødsfall har vel mamma ei jakke jeg kan ha rundt meg om det er KRIIIIISE (selv om den blir en god del nummer for stor...))

Nå er det STRAKS ferie.

Skal bare spise lunsj, feire/markere en som har sin siste arbeidsdag i dag, ellers hadde jeg gått før lunsj, og så kjører vi!

Deilig!

[Fakse]

Ha en fin ferie

[Linn3c]

Kos dykk!

[Malama]

Tilbake!

Og det med minimal venting på fergene! Til tross for streik. Maks flaks. vi sto opp tidelig om kom oss med fergene før de store mengdene konfirmasjonsgjester, så det der gikk ganske så glatt.

Mer utfyllende rapport senere, nå må jeg jobbe.

[Linn3c]

Så bra at de slapp å venta masse!

[Malama]

Og så er det 17. mai

Jeg kunne beskrevet dagen på to vis

Vi sto opp, relativt uthvilte. Etter frokost kledde vi på oss, jeg i min bunad, som jeg er glad i å ha på meg, og den passet (visste jeg jo, brukte den forrige uke) og min kjære i dress (Jobber med å overtale ham om at han ville vært lekker i bunad!) Vi tok bussen inn til byen, og kom tidelig, fikk velge plass helt fritt, og ventet på toget under en paraply. Etter togene tuslet vi hjem, laget vafler og skal snart steke biffstrimler til middag

Alternativt kan jeg si at vi sto opp relativt våkne, men min kjære ikke helt frisk. Bare jeg spiste frokost, og det var ikke den koselige 17. maifrokosten det skulle ha vært, bare meg og en brødskive forran tv'n (men i det minste 17. mai på tv'n da) Bunaden fikk vi på uten de helt store peoblemene, og at jeg svidde skjorta da jeg strøk den i går synte ikke, jeg måtte jo uansett ha cape så i det hele tatt å stryke den var vel relativt bortkastet. Vi kom til byen tidelig, tideliere enn vi pleier, faktsik var vi ikke engang sikker på om toget (unnskyld, vi bor i Bergen prosesjonen) skulle gå den samme ruta, der sto jo INGEN. Men vi fant en åpen kiosk så min kjære fikk seg noen halspastiller i det minste, småsyk som han jo var. Vi stillte oss da opp der vi pleier å stå, og etterhvert kom det andre også. Wee, vi kom såpass tidelig at vi rakk å vente så lenge at vi hadde vondt i bena og frøs allerede før toget kom! Nei, prosesjonern. Vel, og flaggtoget, det er vel et tog? Det kom en familie og sto ved siden av oss, delvis bak oss, der mannen var av den litt kvalme typen. "jeg vet alt, jeg er best, kona gjør bare dumme ting, og hele verden burde lytte til meg"-holsning. De hadde to små unger. Hver gang denne mannen snudde på seg, og det gjorde han OFTE dro han i skautet mitt. Ikke helt med vilje da, men jeg var redd det skulle falle av før vi i det hele tatt fikk sett noe tog. Eller prosesjon. folk i alle fall. Men, neida, det satt godt nok (knytt fast i håret mitt, tross alt! (lugget litt det ja... )) En stund ut i toget tok han den ungste ungn på armen, og denne tok godt tak og DRO i skautet mitt. Andre gangen han gjorde dette oppdaget faren det også, og beklaget faktsik, og skjente på den lille gutten. Vel, skautet satt nesten fast nda (men at håret mitt også gjorde det føltes som et under...) og vi så da resten av.. vel, folka, gå forbi. Komplett forfrossen besluttet vi å bare gå hjem etter dette, orka ikke tusle rundt i sentrum i småregnet. Vel hjemme orka ingen av oss å gjøre noe som helst, men tilslutt laga vi vafler. Sambo gikk på do og fant en DIGER edderkopp (her snakker vi minst 3 cm i diameter, inkludert ben da) Og snart skal vi steke biffstrimle til middag, dersom noen av oss orker å gjøre det. Det bør nok være meg, for han er slett ikke blitt friskere. Og det var tross alt han som laget vaflene. Og jeg har ikke engang spist softis. Eller noen annen is. Eller pølse for den del. Og totalt har jeg i toget sett følgende mennsker som jeg "kjenner": Ei jeg studerte sammen med, som ikke så meg, hun spiller i korps. Jeg har ikke snakka med henne på en evighet og kjente henne knapt igjen. Datra til ei jeg jobber sammen med. Hun så selvsagt ikke meg, hun er 1. klassing og vet vel knapt hvem jeg er. Og masse Brann-spillere som jeg definitvt kjenner ansiktene og navnene på, men der stopper jo det. :-D

Men siden det langt inni hjererota mi nå engang er slik at jeg elsker 17. mai, så velger jeg den første beskrivelsen, og legger til at jeg så på tv at arveprinsessa vinka til toget, nydelig var hun (jeg er visst ikke bare glad i 17. mai, jeg er svak for kongefamilien også!), og alt i alt, det er da 17. mai, og det er jo en FIN DAG! så basta!

Og nå skal jeg gå og lage middag, dekke på et bord, tenne 17.mailysa (som egentlig bare ser ut som blå lys med litt hvitt helt øverst med noe røde merker av bnoe som har rent på (og gjett hva? det er resten fra i fjor, jeg glemte helt av å kjøpe inn lys jeg, og fant bare frem de jeg hadde.... sent i gårkveld. De har da i det minste 17.mai lysmansjetter, og jeg skal tenne dem, så da blir det da LYS.) og kose meg sammen med min kjære.

Grunnet varslet regn og en småsyk samboer så tror jeg vi dropper fakkeltoget og fyrverkeriet. I år også. DET er i det minste begynt å bli en tradisjon. Det, og det å komme litt for tidleig til toget, ettersom det i mitt hode er slik at sånne tog begynner å gå klokka ti. Hvilket de altså IKKE gjør her... Men det er like greit, for om jeg noen gang satser på å komme dit til 10.50 som er starten for flaggtoget, så kommer jeg sikkert for sent til å få stå slik at jeg ser noe....

Og da er det ett år til neste gang. Og neste år, da SKAL jeg lage en skikkelig koselig 17. maifrokost, vi skal ta oss tid til å spise begge to, vi skal ikke være helt tom for kaffe, og jeg skal huske på at JATAKK jeg VIL gjerne ha en pølse etter toget (og hovedprosesjonen) for jeg blir nemlig svært sulten innen jeg kommer hjem, og det er uansett ikke så tidelig på dagen vi vil ha middag! Nemlig.

Også skal jeg ha strøket bunadsskjorta flere dager i forveien. (Men det kunne jeg ikke denne gangen pga reisen) Også skal det være SOL :-D

[Linn3c]

Gratulerar så masse med dagen!

[Malama]

Takk

Nå ER det på tide å lage middag....

*tusle på kjøkkenet*

[Bettie]

Håper dere har kommet dere etter en kald 17.mai-fornøyelse.

[Malama]

Jada, vi har kommet oss etter 17. mai, det gikk fint det.

Akkurat nå sitter jeg på jobb og prøver å finne motiavsjon til å åpne over 200 mailer og skrive ut vedleggene....

Samtidig som jeg minner meg selv på hvorfor det selvsagt er lurt å gjøre dette hver dag, i stedet for å samle det opp til en gang i måneden, SELV OM det betyr at jeg må ha alle utskriftene liggende en plass på det overfulle kornoret mitt frem til nettopp denne ene gangen i måneden når jeg trenger dem.

Også prøver jeg å få meg selv til å tenke på at det er greit, fordi dette er siste gangen jeg skal måtte gjøre dette, jeg skal lære opp en annen i denne oppgaven senere i dag (ikke det å skrive ut selvsagt, men den oippgaven som man trenger disse utskriftene til) Og jeg synes det er sabla dårlig gjort å la henne begynne med å måtte skrive ut alt jeg ikke har giddet gjøre de siste to månedene da. Det er ille nok å overlevere noe som ikke er ajour, men jeg skal i det minste gjøre DENNE drittjobben. Og hjelpe henne godt i gang med resten. Det ordner seg nok.

Men akkurat nå er 200 mailer innmari mange, og godt over halvparten har mer enn et vedlegg også... som må åpnes separat (pga håpløse filformaer må vi til og med for hver enkelt GODKJENNE at det åpnes, etter at vi har dobbeltklikket på det)

Wee.... gleder meg. NOT!

Jeg trenger motivasjon og arbeidslyst.

Det er jo nettopp mangel på energi/overskudd/tiltak/ork som gjør at jeg i utgangspunktet ikke har gjort dette i det siste da, men det hjelper lite når jeg nå sitter her og må ta sååååå mange....

Jaja... alt går vel. fordi det må.

[Gjest Chica]

du får finne fram en radiokanal med god musikk og prøve å nyte oppgaven så mye som mulig

[Malama]

Ja... radio har jeg.

Problemet er at jeg ikke har skriveren for meg selv, så når jeg setter i gang dette blokkerer jeg for alle andre. Dvs, deres kommer innimellom mitt. (men etter litt ventetid, for når jeg setter i gang så setter jeg på langt fortere enn printerne jobber) Og da må de rote gjennom mitt forå finne sitt.... Følgelig prøver jeg å ta det litt "litt etter litt" og hente utskriftene og få festet sammen de som hører sammen før det blirt rot, for det er viktig!

Kjedelig.

Men ja.. radio er på. Og jeg tar noen til nå. Det later ikke til at så mange skriver ut noe nå, heldigvis. Jeg pleier ta dette på ettermiddagen etter at alle har gått hjem. Men ettersom jeg altså trenger papirene til opplæringen etter lunsj, så er ikke det mulig...

[Fakse]

Du får ta 15 av gangen da vet du

[Malama]

Så sitter jeg her igjen da. Med den samme greia. Som jeg har skrevet så mang ganger før, at det sikkert er slutt på folk som bryr seg/tror meg lenger.

Men mormor er altså på sykehuset. Det har hun nå vært i noen dager nå da, hun ble innlagt på søndag, den 15. dagen etter siste utskrivning...

Nå er hun dårlig.

Hun er innlagt på sykehuset med mye vann i kroppen,. ligger med vanndrivende intravenøst, men likevel går hun opp i vekt, det samler seg altså enda mer vann i kroppen. Dette pga alvorlig, kronsik hjertesvikt. Koronsik hjertesvikt har hun hatt en stund, men nå er den blittr enda alvorligere. Forstå det den som kan. Hjertesvikt betyr altså ikke at det stopper, bare at det slår veldig dårlig... Og nå slår det enda dårligere. Dette medfører vann i kroppen.

Vann i rkoppen har mormor uansett altså, og hun går normalt på så mye vanndrivende som kroppen yhennes bare tåler og drikker så lite som mulig (dog så mye som hun kan pga dårlige nyrer som trenger veske for å rense ut det som skal renses ut) Hun har fått oksygen hjem, og skal bruke det i minimum 19 timer i døgnet, med andre ord så godt som hele tiden.

Men nå er hun latså på sykehuset, og de får ikke vannet ut av kroppen hennes. Hun sier selv at hun føler vannet i buken presser på lungne hennes. Sånn har hun nå lagt der i noen dager, men nå er det ikke bra. Hun ringte morfar og ba om at noen av "hennes" måtte komme med en gang og være der med henne. Om dette er grunnet et angstanfall (hun har tidvis dødsangst (logisk nok, hun holder jo på å dø, sakte men sikkert...)) eller reel livsfare vet jeg ikke enda, mamma venter på rapport fra de som dro.

Nå har jo mormor før vært så dårlig at hun har hatt "døgnovervåking" av familien, altså lå på enerom og der alltid var noen av familien tilstede (I slike tilfeller hjelper det å være 9 søsken, selv om ikke alle bor i samme by så er de likevl noen å dele på) og det gikk jo bra den gangen. (da var det altså sykehuse som ba om dette. Denne gangn er det hun selv som ringte, så hvor alvorlig det er vites ikke)

I bunn og grunn er det dog bare snakk om NÅR hun dør. (Det er det jo for oss alle selvsagt, inge lever evig, men i hennes tilfelle er det ikke snakk om år men måneder, uker eller dager)

Og jeg er alene hjemme.

Min samboer er bortreist i jobbsammenheng og kommer ikke hjem før i morgen ettermiddag. Og akkurat nå kunne jeg trengt ham.

Selv om jeg vet, hun har vært elendig før, og kommet seg gjennom det. Og folk slutter snart å tro meg når jeg sier hun er riktig elendig og denne gangen kan være den siste. Men det KAN det.

(Passer jo flott å be om fri for begravelse IGJEN da, det er under en måned siden sist (og da trodde man det var mormor det gjaldt, men det var altså min onkel) Jeg som skal lære nye arbeidsoppgaver neste uke (og han som skal lære meg dem slutter snart, så et MÅ jeg nesten) og i mellomtiden lære fra meg det jeg nå driver med (noe som ikke er så lett, for jeg KAN det bare, men å strukturere det viste seg å være innmari vanskelig, tror hun sitter igjen mer forvirret enn opplært etter første økt. Dette er nemlig dessverre arbeid det ikke finnes noen skriftlig rutine for )

Men sånn er det altså.

Nå må jeg prøve å få laga meg noe mat og spist litt, og deretter gå løs på ryddingen, for jeg skulle jo gjøre en SYNLIG FORBEDRING he til min kjære kom hjem. Og i går gjorde jeg ikke noe, for da ga jeg blod og orka ikke noe på kvelden.

[Gjest Chica]

Du har ikke noen som kan komme på besøk til deg så du slipper å være alene ikveld?

[Malama]

Nei, det har jeg ikke.

For det første har jeg ikke et hjem som er egnet til å ta imot besøk i i det hele tatt, det ser FORFERDLIG UT, det er jo derfor jeg skal rydde.

Det måtte være en meeeeeeeeeget god venninne som hadde sett alt, og visste alt, og ikke brydde seg om det, bare om meg. Og noen slik har jeg aldri hatt. Den beste venninnen jeg noen gang har hatt var egentlig ikke så god. Hun var min barndoms mobber, og selv i voksen alder klarer hun ikke la være å s"stikke" med alt mulig hun kan kommentere. Jeg har ikke lenger kontakt med henne, nettopp v den grunn at hun altså hevder seg selv ved å presse meg ned.

Og om jeg så hadde hatt et ryddig hus: Jeg har ingen i denne byen jeg kan ringe og be på besøk uansett. Ingen.

Men jeg har mamma, som jeg snakker med i telefonen. Akkurat nå spiser hun middag da (derfor skulle egentlig jeg også gjøre det, tenkte jeg) men hun ringer meg nok igjen senere. Hun ligger flatt ut på sofaen og skal i utganspunktet ikke på sykehuset med mindre det er veldig alvorlig (altså på sykehuset til mormor, ikke for sin egen del) fordi hun ikke er i stand til å sitte, knapt kan gå, og har mer enn nok med å ligge. (Dette kommer av revmatisme, som i dag har satt bekkenet hennes ut av funksjon)

Så siden hun likevel bare ligger der, og jeg er alene hjemme, så skravler vi på telefon. Det får tida til å gå også, for oss begge.

Forøvrig fikk en kusine av meg en sønn i gårkveld. Med åpen gane. Jeg håper det ikke er så alvorlig, det er jo flere grader av sånn der. Legene er jo blitt veldig flinke med operasjoner da, så jeg håper det ordner seg for dem.

[Malama]

Og om jeg så hadde hatt et ryddig hus: Jeg har ingen i denne byen jeg kan ringe og be på besøk uansett. Ingen.

←

Huff, når jeg så hva jeg hadde skrevet der ser jeg jo helt venneløs ut. Det vil jeg gjerne nekte for. Men egentlig... jeg har i alle fall ingen venner som jeg har truffet på en studn. Det siste var da jeg gikk meg på ei jeg studerte sammen med (vi var nok ikke de nærmeste venninnee, men var i samme gjeng og hadde et valgfag sammen) på et kjøpesenter rett etter jul. Vi snakka sånn litt i et parminutter. Gangen før jeg så en venninne var denne "bestevenninna" som stakk innom mine foreldre lille julaften me en julegave. Det gjør hun bestandig. Får gave fra meg også. Det er og blir den ENESTE kontakta jeg har med henne (og vi bytter bare gave annethvert år, ikke de årene jeg feirer hos sambos familie) Og før det.... aner ikke. Jeg har ei "venninne" jeg ikke har sett mer enn en gang siden vi slutta å studere. Har mista mail og telefonkontakta også, bare en og annen sms, nå som hun giftet seg i år.

Men jeg føler meg ikke venneløs og ensom sånn til vanlig da. Jeg har bare ikke noe sosialt liv. Jeg har min samboer, og savner somreglel ikkenoe annet (Han har heller ikke noe særlig sosialt liv, men jeg vet ikke om det muligens kanskje er min feil? At han ikke har det fordi jeg ikke har det? Hmm...)

Å ha en skikkelig god venninne, som jeg kunne snakke med om alt, det hadde sikkert vært greit. Men jeg har aldri hatt det, og det jeg har "lært" i livet er at jenter er ikke til å stole på, man kan ikke fortele dem, ALT, for de bruker det mot deg senere. Jeg har hatt venninner på skole og som student som IKKE har brukt ting mot meg også altså, men det å åpne meg helt og fortelle hemligheter til dem, det har jeg slitt med.

Virker jo helt håpløs jeg, når jeg skriver dette.

Til daglig plager det meg ikke altså, helt sant! Jeg har de tikke så ille som det kan se ut som!

[Linn3c]

Uff, får heilt vondt når eg les dette Malama. For eg burde jo vore ei slik god veninne for deg, føler eg. Ei som du kan ringe og be på besøk.

Me kjenner jo ikkje kvarandre så godt, men me bur i samme by, og det burde då vera ein god grunn til å klara å møtast ein gong i blant og vera ei hjelpande hand og trøystande skulder i ny og ne.

Håpar det går bra med bestemora di, denne gongen også.

Godt å ha "ho mor" på tråden då, når alt er så usikkert.

[Malama]

Du... ikke føl sånn på det.

For du har helt rett i det, vi kjenner ikke hverandre så godt. Bare valgt oss hver sin som kjenner hverandre litt bedre enn vi kjennerhverandre i alle fall... tiden kan endre såmangt, men ikke ha dårlig samvittighet for dette i alle fall!

Og ja, det er godt å ha mamma. Hun ringte på igjen nå i sted, men etterom det medførte at jeg glemte å slå av plata der jeg kokte vann til potetstappe, og å slå av plata er jeg stkte burder, og da jeg skulle redde panna med det kokende vannet slo jeg ned litermålet er jeg hae målt opp melk.... J så la vi på, og ble enige om at jeg skuklle gi henne en lyd når jeg hadde spist, satt på vaskemaskina og ryddet det je ville, og hade lyst til å prate litt. For hun ligger nå bare der. Hun ringer meg selvsagt straks om hun hører noe mer om mormor da.

Nå er maten snart spist, så jeg får sette på klær og vaske gulv. (fikk melk utover meg selv også, men det var ikke så mye, men kjøkkengulvet må vaskes. Jeg har tørket opp, men det var jo melk, så det må vaskes...) Så får vi se om jeg har energi til litt rydding også.

Og deretter skravle mer med mamma. Det går nok så bra så. I morgen kommer min kjære hjem. Etter arbridstid da, og jeg må jobbe lenge om han skal være kommet når jeg kommer hjem (Jeg kunne hentet ham på flyplassen, om det ikke var for at jeg må være en plass i morgen klokken seks for å levere noe, nettopp fordi han ikke lander før halv seks. HAN skulle nemig gjort det, men hn kan altså ikke pga at han ikke er hjemme enda)

Men etter det, DA skal vi være sammen

[Malama]

Et par telefonsamtaler senere føler jeg meg egentlig kalr for senga, jeg er trøtt og sliten. Men klokka er ikke mer enn ni. Litt tidelig å ta kvelden det da.

Egentlig skulle jeg se frustrerte fruer, men det blir det vist ikke noe av pga at de ikke har fått tapen fra usa!!! Jaja, jeg skulle egentlig ta det opp uansett, siden vi pleier se det sammen.

Men nå er jeg mest fruistet til å bare legge meg, men jeg må nok forsøke å rydde litt samen her, såpass det i alle fall ikke er mer rotete når han kommer hjem enn det var når han dro...

Jeg hr satt på vaskemaskina, det må vel puttes i trommel eller henges opp... Ja, jeg får lette på meg og se om jeg får unna noe. Den store innsatsen jeg haded planlagt har visst uteblitt... Aner kke hvor det har blitt av timene, jeg gikk fra jobb klokka fem, det er fire timer siden det.

Og dessuten er jeg TRØTT. Så den store innsatsen blir det nok ikke...