Får man et bedre liv som tynn?

[AnonymBruker]

Jeg har veid 66, 50 kilo og nå er jeg vel ca 58 kilo.. Jeg er 160 cm og har aldri vært fornøyd med kroppen min. Jeg har et pent ansikt (er det lov å si?) er singel nå og dater kjekke menn På mitt tynneste var jeg ikke lykkelig heller, var deprimert og syntes kroppen var stygg. Nå prøver jeg gå litt ned. Jeg elsker heldigvis være i aktivitet, men mat er min største last. Jeg liker å kose meg med god mat og spiser det jeg vil. Vil gjerne ned til 50 kilo, men er slettes ikke sikkert jeg blir mer lykkelig da. Bør jeg gidde å prove, eller bare satse på å trene mye, spise ok mat og være tilfreds? 

Hva er din erfaring? 

Anonymkode: 11fad...123

[AnonymBruker]

Det viktigste er å være normalvektig, og det er du jo. Det er ingen andre enn overfladiske grunner til at du skal gå ned i vekt. Samtidig skjønner jeg deg, for jeg kjenner meg igjen. Jeg har enda litt lavere BMI enn deg, men føler meg lubben. Jeg vet at vekten/fettprosenten min er sunn, men jeg hater at jeg fortsatt må kle meg etter kroppens fasong og at jeg ikke kan gå i korte shorts eller skjørt på sommeren, for da syns alle cellulittene. Jeg har kommet fram til at jeg ikke skal fokusere på å gå ned i vekt, men heller på å ha et sunt kosthold og sunn livsstil. Da føles det ikke så vanskelig å holde motivasjonen oppe. Huden blir også bedre for min del av sunnere kosthold, og det er jo en bonus som er synlig mye kjappere enn vektnedgang, så det er også en stor motivasjon for meg som lett får kviseutbrudd.

Anonymkode: 5a976...8b0

[AnonymBruker]

Om du ikke trivdes med 50 kg, hvorfor skal du da prøve å slanke deg net til 50 kilo igjen?

Anonymkode: bb98a...986

[AnonymBruker]

Nei... ikke lykkelig uansett hva vekta viser. Drittliv. Hvorfor ble jeg født. Eneste kampen jeg vant var å bite meg fast som en celle.. Alt annet har vært en stor fiasko. En befrielse om jeg døde. Så hva vekta viser= ingen betydning!

Anonymkode: fa38d...455

[Gjest hind]

Det høres ut som du har svaret selv. Du var ikke lykkelig da du veide 50 kg, og du er det ikke nå. Spar deg for bryderiet med slanking og prøv heller å få hjelp med psyken hvis du sliter. Det høres ikke noe greit ut å ha det sånn.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, hind skrev:

Det høres ut som du har svaret selv. Du var ikke lykkelig da du veide 50 kg, og du er det ikke nå. Spar deg for bryderiet med slanking og prøv heller å få hjelp med psyken hvis du sliter. Det høres ikke noe greit ut å ha det sånn.

Jeg sliter ikke med psyken nå, annet enn litt angst (men har hatt det lenge). Er ikke deprimert😊 

Anonymkode: 11fad...123

[AnonymBruker]

Jeg tror du har et usunt syn på kropp og burde få hjelp til dette.

Lykke i livet skal ikke måles etter hvor mye man veier. Jeg var undervektig før, men har gått opp mye og er vel lettere overvektig nå. Lykkelig var jeg før, og lykkelig er jeg nå, det har ingenting med vekta mi å gjøre.

Når du har et slikt syn på kropp, og er fiksert på at su må oppnå en viss vekt så vil jeg si du har et forstyrret bilde på kropp og trenger hjelp. Det er ikke sunt å ha et slikt forhold til vekt og mat, og det kan fort gå over i en spiseforstyrrelse om du ikke oppsøker hjelp.

Ta dette med fastelege, slik at du kan bli henvist til ernæringsfysiolog som kan hjelpe deg før dette sklir over i noe uønsket.

Anonymkode: 6cdcc...8fc

[AnonymBruker]

Trener du noe TS? Hvis ikke kan jeg absolutt anbefale styrketrening! Det gjør virkelig noe med deg, både fysisk og psykisk. Du kan manipulere kroppsfysikken din ved å trene tung styrketrening. Jeg har et par intervaller på mølla og i trappemaskin noen ganger i uka etter trening også som hjelper for utholdenhet og hjertehelse. Merker stor forskjell de ukene jeg trener og de ukene jeg ikke er like ofte på trening! 

Anonymkode: 92b9f...8dd

[Gjest Tamsi]

Kan bare svare for min egen del; jo tynnere jeg blir, jo tykkere og fælere føler jeg meg. 

[Tøytigern]

Nei. Det får man ikke.

[AnonymBruker]

Jeg veide 52 kg i mange år, og har nå lagt på meg 10 kg pga for mye kos, og for lite aktivitet. For min egen del: Jeg har aldri vært så kroppsfiksert som jeg er nå. Da jeg var tynn så var jeg helt avslappet til mitt eget utseende. Var litt sånn; klær satt bra på meg uansett, trengte ikke å kle meg for å skjule eller fremheve. Hadde liksom en ubekymret selvsikkerhet knyttet til kroppen.

Nå skjønner jeg for første gang hva mange venninner har ment når de sier de misliker kroppen sin. Jeg ser meg i speilet og veier meg hele tiden, fokuserer på problemområder, gruer meg for å shoppe, føler meg generelt litt ekkel. 

Så jeg blir ekstremt kroppsfiksert og ulykkelig av å veie mer enn trivselsvekten, og kommer til å jobbe med å gå ned, og for å finne tilbake til den kroppen og selvbildet jeg hadde. 

Men du sier jo at du ikke var lykkelig som tynn, så da skjønner jeg ikke at du vil slanke deg. 

Anonymkode: a78b4...375

[Mehr]

Som normalvektig er det mindre sjanse for å utvikle ulike livsstilssykdommer. Om man er tynn eller ikke har ingenting å si for livsgleden, men å være normalvektig kan være en helsegevinst så lenge du i tillegg er noe aktiv, spiser variert og ikke spiser godteri, fet mat og drikker brus daglig. 

[drue]

Jeg er mer lykkelig der jeg er nå, enn da jeg var overvektig. Jeg er ikke fornøyd med kroppen, men mer fornøyd enn jeg var da jeg var stor. Kropp er ikke den eneste faktoren i livet mitt som påvirker min lykke, heldigvis. 

[AnonymBruker]

Du har jo en fin normalvekt nå Ts. Hvis du ikke var fornøyd når du var tynnere, hvorfor prøve å gå ned da? 

Nyt heller livet du og kos deg med god mat. Tren og vær aktiv som vanlig. 

Anonymkode: f8477...636

[AnonymBruker]

Men du er jo helt normalvektig. Sikker på at du har en flott kropp, tenk heller bare på at du skal holde deg der, og tren.

Anonymkode: 35c94...3fd

[Fjollefyr]

Nei, å være tynn er ikke definisjon på lykke. Jeg er litt over i vekt, og har det fint. Men da jeg var 112 kg, og 186 høy var det slitsomt. Ikke pga utseendet, men det var tungt å kunne bevege seg på et nivå som var ønskelig. Leke med ungene, gå turer i skogen, spille fotball med kompiser etc nå er jeg tynnere, så det har gjort meg lykkeligere men ikke pga hvordan kroppen ser ut, men den funker bedre. Vil nevne at jeg har ingen pen kropp...ei ung dame ville sikkert rynka på nesen av å se meg i dusjen...

[AnonymBruker]

Jeg var lykkeligere da jeg veide 120 enn nå som normalvektig. Nå handler alt om vekt og kropp. Og folk kommer fortsatt opp for å si hvor pen jeg har blitt. 

Det er ikke et kompliment! 

Anonymkode: 5addb...aa9

[AnonymBruker]

Jeg er lykkeligere når jeg er "tynn". Ikke fordi kroppen min er penere, for det er nesten verre med all løshud. Men fordi alt som før var tungt, slitsomt, varmt osv er nå helt greit. Trenger jeg en kjole, så går jeg og kjøper meg en kjole, jeg gruer meg ikke i en uke eller to og må lete etter noe i min størrelse.

Så hverdagen er mye bedre og lettere. 

Men nå var jeg kraftig overvektig da, og ikke normalvektig som deg. 

Anonymkode: da41b...226

[AnonymBruker]

Erfaringsmessig blir man ikke lykkelig av å være tynn, heller tvert imot. Jeg har hatt en vektforskjell på 10 kg, både opp og ned. Når jeg var tynn ble jeg veldig opptatt av å opprettholde vekten og var meget nøye med kostholdet. Dette gikk ut over både sosialt liv og psyken, å hele tiden passe på hva jeg puttet i meg. Samtidig vil jeg si at jeg heller ikke var lykkelig når jeg var lubben, følte meg feit og ekkel. Tenker det må finnes en middelvei her. 

Anonymkode: 0423f...e08

[AnonymBruker]

Jeg er helt klart lykkeligere som slank. Men jeg var overvektig før, og det er ikke du. Livet er lettere på alle måter, og jeg er fornøyd med det jeg ser i speilet for første gang i mitt liv. Klart at jeg av og til har lyst på et ekstra kakestykke, men jeg må minne meg selv på at jeg aldri var lykkelig da jeg spiste så mye kake jeg ville og hatet kroppen min. 

Anonymkode: 2a3db...d20