Er det en myte at intelligente folk velger å få kun et eller to barn?

[AnonymBruker]

Og hvorfor er det sånn? Er man mer «vellykket» jo færre barn man har, eller er dette bare tull? Ofte har vel familier med et eller to barn bedre økonomi enn flerbarnsfamilier, og de har bedre tid til å dyrke karrieren og egentid/ fritid (tror jeg). 

Anonymkode: d6a2a...cc2

[Gjest Juks]

Grad av IQ og antall barn går ikke hånd i hånd. Isåfall var Harald Hårfagre stokk dum. Men høy grad av kunnskaper skaper karrierer, og gode karrierer er som oftest til hinder for familieforøkelse. Handler vel i bunn og grunn om prioriteringer og tidsbruk, samt verdivalg. 

[AnonymBruker]

De som er intelligente vil nok oftere stoppe på et eller to barn, da de har større evne til å reflektere over konsekvenser. De vil ikke ta på seg mer arbeid i hverdagen enn de har kapasitet til. Intelligente mennesker har nok større selvinnsikt enn andre. De vil aldri velge å få barn utelukkende fordi de elsker babyer for eksempel. De vet at når barna vokser til, så kommer det større utfordringer som vil prege livet i stor grad. 

Jeg har lest et sted at foreldre som stopper på et barn veldig ofte har høyere intelligens enn andre. 

Anonymkode: 9e25f...0df

[AnonymBruker]

De som ofte får mange nå til dags har dine, mine og våre barn. Men kjenner et vennepar med fem unger. Foreldrene har normalt gode jobber. Folk som kommer på besøk kvier seg, da de midterste ungene er UTSULTET på oppmerksomhet. Jeg tror hverdagen blir vanskelig når alle ungene begynner på skolen, får lekser, og aktiviteter..

Vi derimot stopper på ett barn, da vi ønsker å ha god økonomi, god nok til å hjelpe han på boligmarkedet, og nok tid og energi til å følge opp med lekser o.l.

Anonymkode: 84302...29b

[AnonymBruker]

6 timer siden, Juks skrev:

Grad av IQ og antall barn går ikke hånd i hånd. Isåfall var Harald Hårfagre stokk dum. Men høy grad av kunnskaper skaper karrierer, og gode karrierer er som oftest til hinder for familieforøkelse. Handler vel i bunn og grunn om prioriteringer og tidsbruk, samt verdivalg. 

Dette.

Man kan ha høy intelligens og ønske mange barn og/eller ikke ønske å 'gjøre karriere'. Høy intelligens er ikke ensbetydende med å ønske en utdannelse/jobb som gir såkalt høy status eller der man kan/må jobbe døgnet rundt for å skape seg et godt renommé innen fagfeltet. 

Høy intelligens gir ofte evne til å vurdere egne verdier og ønsker opp mot yrkesvalg, familie og livssituasjon. Man har kanhende større evne til å vurdere om familiens rammer vil fungere med ett (to, tre) barn til? Det er i alle fall mange, fra de fleste samfunnslag, som har endt opp med færre barn enn de i utgangspunktet ønsket fordi familiens totale rammer (syk forelder, syke barn, endret jobbmarked, endret familiestruktur etc) ikke vil kunne fungere om man får flere barn. 

 

En av de mest reflekterte og mest intelligente (ut fra hvordan hun er som medarbeider, samtalepartner, formidler av kunnskap, evne til situasjonsvurdering og et helhetlig inntrykk av hennes fremtoning som ansatt) kollegaene jeg har hatt, har for øvrig 11 barn. Mens enkelte av de med ett/to barn har vært naive, litt blåøyde med lite å bidra med under faglige diskusjoner. 

Så nei, selv om det finnes en statistisk tendens til at mennesker med høy intelligens får færre barn, kan man ikke vurdere et menneskes intelligens eller vellykkethet ut fra antall barn alene.

Anonymkode: 838d9...758

[AnonymBruker]

Finner man ikke barnerike familier typisk på både toppen og bunnen av den sosioøkonomiske skalaen, da?

I min omgangskrets er det flere "vellykkede" som har mange barn. Hvis du har økonomi og kapasitet til å ta deg godt av flere barn, har jeg inntrykk av at dette er vel så mye status som enebarn. Kjenner flere legefamilier og forskerfamilier som har fire og til og med fem.

Samtidig er det åpenbart at hvis ressursene er få og økonomien er trang, vil delen av kaka bli mindre for hvert barn man får. Det i seg selv bidrar vel til at det også finnes mange flerbarnsfamilier som sliter. Å ta på seg mer enn man makter er ikke status på noen måte.

Så både ja og nei, tror jeg. I enkelte ressurssterke miljøer er mange barn "status" (i den grad man bryr seg om det...) og et tegn på at man har god kapasitet og økonomi, i andre miljøer vil det nesten være det motsatte.

Jeg tror intelligensen ligger i evnen til å ta valg som passer ens egen situasjon, uansett om det betyr få eller mange barn.

 

Anonymkode: 63334...6af

[AnonymBruker]

Høyt utdannede får gjerne færre barn i snitt i Norge enn de med lav utdanning eller fagutdanning. 

Det handler nok mest om når man blit etablert. 

Anonymkode: 5cddf...24d

[AnonymBruker]

Ja. Des høyere utdannelse des færre barn. Dette er årsaken (som ingen vil snakke om) til at gjennomsnittlig IQ i Norge er på full fart nedover.

 

Anonymkode: 6fbd7...aed

[Gjest Blondie65]

Jeg tror det har mindre med intelligens å gjøre og mer med andre resurser - f.eks. muligheten til å planlegge.

To barn er det ideelle - man opprettholder folkevekst, foreldre har et barn hver å ta seg av og mange ting i samfunnet er innrettet slik at denne kabalen lett går opp (biler er velegnet for fire personer f.eks).

Fattige som lever i strøk med høy barnedødelighet har hatt sin sikkerhet i å få mange barn slik at i det minste noen av dem skulle vokse opp. Det første som skjer når levekårene bedrer seg er at foreldre har "råd til" å få færre barn.

Mange i vesten som velger å få mange barn bruker barna som en slags selvrealisering - de lever gjennom det å være foreldre eller barna sine.

Det som kompliserer to barns politikken er at man skifter partner midt i barneproduksjonen og velger å få barn nummer tre sammen på tross av at en alt har minst to fra før. Selv om jeg forstår hvorfor, skjønner jeg ikke logikken bak å komplisere hverdagen med fire barn ytterligere - selv om det bare er 50 % av tiden med fullt hus. Det skal nå likevel transporteres, reises på ferie, dekkes bord, osv.

Intelligens er et for smalt begrep - jeg tror resurser er rett ord.

[I Grosny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De som er intelligente vil nok oftere stoppe på et eller to barn, da de har større evne til å reflektere over konsekvenser. De vil ikke ta på seg mer arbeid i hverdagen enn de har kapasitet til. Intelligente mennesker har nok større selvinnsikt enn andre. De vil aldri velge å få barn utelukkende fordi de elsker babyer for eksempel. De vet at når barna vokser til, så kommer det større utfordringer som vil prege livet i stor grad. 

Jeg har lest et sted at foreldre som stopper på et barn veldig ofte har høyere intelligens enn andre. 

Anonymkode: 9e25f...0df

Jeg er  enig med Juks. Utdanning og karriere gjør at mange av de som er høyt utdannet (jeg gjetter at de høyt utdannede har litt høy gjennomsnittsintelligens) utsetter barneproduksjon, og fødes den første når dama er 29, så rekker man ikke å få like mange barn som om dama føder den første når hun er 19.

Intelligens er ikke noe hinder for å styre etter følelser og satse på det man ønsker seg mest, som kan være flere barn. 

Mine foreldre er intelligente og fikk mer enn to barn. Økonomisk overflod var det ikke, men det gikk fint, og den menneskelige rikdommen som tilfløt familien var mer verdt enn penger i banken.

Noen liker penger i banken mer enn de liker barn. Det har ingenting med intelligens å gjøre. Det er noe helt annet.

Endret 28. juni 2019 av I Grosny

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig at de med lang utdannelse (og snitt-iqen ligger nok litt høyere her) får færre barn.

Men det har nok ikke noe med høy iq å gjøre. Det er ganske normalt at man ønsker vente til endt utdannelse og litt jobberfaring før man begynner reproduksjonen. Om man har lang utdannelse, kommer man da senere igang, og det kan påvirke hvor mange barn man får. I tillegg er det naturlig å tro at høy utdannelse er mer utbredt blant de som setter karrieren, eller jobben, litt høyt, og ikke er villige til å gå ned i stillingsprosent, de har gjerne stillinger som krever mye jobbing, osv, og det er ikke så lett å kombinere med haugevis av unger.

Anonymkode: 664bc...205