Angrer på at jeg fikk barn...

[N85]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det gjør så vondt å innrømme det, men jeg angrer utrolig mye på at jeg fikk barn. Jeg trodde jeg var klar for mammarollen, men det viste seg at det var mye tøffere enn jeg hadde forutsett. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt barnet mitt noe bedre. Det er ikke lenge siden fødsel, jeg går rundt og "håper" på at det er en vanlig fødselsdepresjon, men jeg er redd det er noe mer. Var på 6 ukers kontroll hos fastlege i forrige uke og fortalte om bekymringene mine, fastlegen ville ikke henvise videre til psykolog. Tror dere jeg burde gå privat eller er dette ting som kan bedre seg med tiden?

Anonymkode: e4c1d...cd2

Enig med alle andre her. Det er vanlig å føle det sånn når babyen er så liten, og jeg anbefaler deg å snakke med helsestasjonen om dette.

Jeg følte det også sånn til tider til tross for langvarig prøving - men det gikk gradvis over. Det er fremdeles Ups and downs, men jeg kan ikke lenger forestille meg et liv uten barn, og jeg føler at det ville vært veldig tomt.

Endret 27. juni 2019 av N85

[AnonymBruker]

Det tok minst 6 måneder før jeg ikke angra på storesøster. Nå er lillebror 5 måneder , håper det snur snart følelsene for han også.... så ja, tror ganske vanlig 

Anonymkode: a7013...2a8

[artigmedsex]

6 av 100 rammes av fødselsdepresesjon og kan ramme både kvinnen og mannen og begge to. 

Dette vet fastleger og jordmødre alt om. Viktig at du involverer så mange du kan, snakker om det, og jobber med det. Det blir ikke borte av den grunn, men det blir lettere å bære.

[Snabeltann]

... Og la pappaen ta mye av arbeidet med barnet nå. 

[Nettmamma85]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta deg litt fri fra arbeid. Ikke sett arbeidet først slik som mange gjør. Prioritere deg og baby, noe viktigere finnes ikke selv om man er pengekåt.

Anonymkode: eca36...492

Er du helt ute, eller...? 🤯 det er da vel ikke jobben eller tidsklemma TS snakker om, hun har en liten BABY... tviler på at hun er tilbake på jobb enda 🙈

[AnonymBruker]

Man må jo nesten bare angre på en 18 års jobb du må betale 1 mill for å utføre. Helt vilt at det i det hele tatt fødes barn. 

Anonymkode: 705b3...5a6

[AnonymBruker]

Som de andre sier, dette er ganske så vanlig. Jeg hadde det også sånn. Jeg var så sliten at jeg gråt. Angret og tenkte at jeg var en elendig mor. Også skammet jeg meg for å tenke at jeg synes babyen min var slitsom. Men jeg forsto ikke selv at det var depresjon, jeg gruet meg til å bli alene med barnet når far dro på jobb. Dessverre så sa jeg ikke dette til noen, jeg følte det skammelig at jeg følte det sånn. Så jeg fikk jo ikke noe hjelp. Det tok meg 1,5 år før jeg følte jeg mestret morsrollen og de vonde tankene var borte.

Be om hjelp, dette vil gå over. 

Anonymkode: 9feee...4c4

[AnonymBruker]

Du bør ikke fortelle ungen din at du angrer. Det er veldig vondt å føle seg uønsket og avvist. 

Anonymkode: b5cdd...517

[AnonymBruker]

Min beste venninne hadde det på samme måte! Hun ville gi fra seg barnet. Det tok ca 9 mnd med henne, men så snudde det helt. Nå elsker hun lillegutt over alt på jord, og de er uadskilleige:) Det går seg nok til! Vet det er tøft. Håper du har en barnefar som kan ta lille litt, så du får puste! 

Anonymkode: 4625f...989

[Potatopotato]

😔

Endret 11. april 2023 av Potatopotato

[Iia]

Kjære deg, sjekk om kommunen har ansatt psykolog. Der kommer du ofte raskt inn, og det er gratis. Jeg syns det er veldig bra at du vil ha hjelp, og det bør du få. Både for din og barnets skyld. Helsestasjonen er også et sted å søke hjelp. Mange helsesykepleier er kjent med problemstillingen - du er ikke alene om å kjenne det slik - og er flinke til å hjelpe. Kanskje hjelper det å få fortelle og bli lyttet til. Kanskje har du noen du kjenner som kan avlaste deg litt så du får sovet og hentet deg litt inn? Det kan også hjelpe. 

[AnonymBruker]

Jeg var klar for å adoptere bort barnet. Var så utrolig overveldet, hadde null avlasting, og en like hjelpesløs og overveldet partner. Dessuten, alle har hørt om fødselsdepresjon, men ingen hadde fortalt meg om etter-fødselsANGST. Jeg var livredd hele tiden. Trodde babyen kom til å dø av alt, hadde nervene utenpå huden. Herregud, så forferdelig tid det var! Og, ja jeg angret på at jeg hadde valgt å få barn! Spørte par mamma'er jeg er nær med om hvorfor de ikke hadde fortalt meg hvor JÆVLIG det var å ha barn, og de svarte "at man glemmer det, liksom, ellers hadde ingen fått flere barn". Følte meg rett og slett lurt. Men, så ble det gradvis bedre og bedre. Babyen begynte å sove i litt mer enn 30-60minutter om gangen, h*n begynte å smile, barnefar og jeg ble litt mer drevne og nå angrer vi på at vi ikke fikk første barn da vi var yngre, for vi er for gamle for flere barn. Så, ja, det blir bedre etterhvert. Selvom du fortsatt skulle angre på at du fikk barn, blir det bedre fordi barnet etterhvert blir mer forutsigbart, du sover bedre, og har rutiner på det meste. Det blir bedre!

Anonymkode: 574c9...604

[AnonymBruker]

Har det likt, men her ble det brudd da baby var 10 mnd, vi må samarbeide, men eier ikke tillit. Så det ødelegger mye at han ikke er til å stole på og er dårlig med å følge opp barnet ift sykdom. 

Angrer på at jeg fikk barn med han! Men jeg elsker mitt fantastiske barn.

Er også redd for at barnet skal bli som faren sin, ser allerede noen likheter i personlighet..

Anonymkode: 695aa...5f9

[AnonymBruker]

On 6/27/2019 at 1:01 AM, AnonymBruker said:

Det gjør så vondt å innrømme det, men jeg angrer utrolig mye på at jeg fikk barn. Jeg trodde jeg var klar for mammarollen, men det viste seg at det var mye tøffere enn jeg hadde forutsett. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt barnet mitt noe bedre. Det er ikke lenge siden fødsel, jeg går rundt og "håper" på at det er en vanlig fødselsdepresjon, men jeg er redd det er noe mer. Var på 6 ukers kontroll hos fastlege i forrige uke og fortalte om bekymringene mine, fastlegen ville ikke henvise videre til psykolog. Tror dere jeg burde gå privat eller er dette ting som kan bedre seg med tiden?

Anonymkode: e4c1d...cd2

Sånn skal ikke legen oppføre seg.

Ring helsestasjonen på mandag og be om hjelp.

Anonymkode: 19582...66d

[Anonymus Notarius]

Barnet ditt er 6 uker? Da er det helt normalt å føle det sånn. Du kan ha fødselsdepresjon, men vi må være forsiktige og ikke stemple alt annet enn overlykkelig som depresjon. Det er normalt å føle på sjokk, overveldelse, at man ikke mestrer sin nye rolle, savn av sitt gamle liv osv., uten at det nødvendigvis betyr at man er deprimert.

Endret 29. juni 2019 av Anonymus Notarius

[AnonymBruker]

Jeg angrer også til tider....ungen er snart 2 og jeg har aldri vært deprimert.

Det er bare en så sykt utakknemlig oppgave. Man er rett og slett noens slave dag inn og dag ut.  

Jrg kan ikke i min villeste fantasti forstå de som ønsker seg 3,4,8 unger..... det er den groveste formen for selvutslettelse i mine øyne.

Anonymkode: 8b757...650

[Gummiloppa]

Jeg angret også bittert da barnet mitt var 6 uker, gråt hver dag og savnet mitt gamle liv. Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kjente noen gode følelser over mammarollen før han var rundt 1 år. Nå har han nettopp fylt 2 og gir så mye mer tilbake, så nå kunne jeg ikke ønsket meg et annet liv. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Barnet ditt er 6 uker? Da er det helt normalt å føle det sånn. Du kan ha fødselsdepresjon, men vi må være forsiktige og ikke stemple alt annet enn overlykkelig som depresjon. Det er normalt å føle på sjokk, overveldelse, at man ikke mestrer sin nye rolle, savn av sitt gamle liv osv., uten at det nødvendigvis betyr at man er deprimert.

Dette. Jeg følte det også som ts og var forberedt på å få fødselsdepresjon. Det viste seg at jeg bare var veldig overveldet. Dette varte i flere måneder men kunne ikke kategoriseres som fødselsdepresjon, bare en veldig rar og trist følelse.

Anonymkode: a60ba...7c4