Venninnen min blir ikke gravid/mister. Jeg gravid igjen..

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid på første forsøket nå når jeg og mannen skulle prøve, traff helt på EL og testet positivt så fort en spire overhode kan sitte. Jeg har barn fra før, kjipt ekteskap, men dette er det første i mitt nåværende forhold. 

 

Men istedenfor bare glede kjenner jeg på litt smerte overfor venninnen min, og gruer meg til å fortelle/at hun får vite jeg er gravid . Hun og samboer gjennom 5 år har prøvd i årevis, og to ganger mistet veldig sent i svangerskapet. 

Og her kommer liksom jeg susende og har barn fra før og så treffer jeg på første prøve-EL etter kun ett år med min nye kjæreste.

 

Jeg har vondt av henne, og kjenner på en slags skyldfølelse som ble gravid før henne (hun prøver igjen etter forrige SA).Hva kan jeg si eller gjøre som kan gjøre hennes smerte mindre og min skyldfølelse til å gi seg..?

Anonymkode: d01a3...f59

[AnonymBruker]

Jeg skjønner igjen følelsen. Venninnen min har prøvd i fire år. Jeg ble gravid med andre barnet på første forsøk og syns det var vanskelig å si det til henne. Hun virket veldig glad på mine vegne. Prøvde å ikke snakke veldig mye om graviditeten, men det var masse komplikasjoner. Dessverre mistet jeg etter ti uker. Dette er ikke første gang jeg mister, så jeg var innstilt på det. Ble raskt gravid igjen og nærmer meg nå mål med svangerskapet. Venninnen min er i gang med prøverør, etter fire år uten suksess. Hun er fremdeles glad for meg samtidig som hun er trist for seg selv. Gi henne en sjanse, og sørg for at hun får vite det direkte fra deg og ikke via noen andre. 

Anonymkode: ccd19...b71

[AnonymBruker]

Hvis du gir venninnen din litt romslighet i tilfelle hun reagerer "feil" når du forteller det, og ser an hvor mye hun er komfortabel med å snakke om din graviditet underveis, så er du en god venn for henne. Kanskje er det ikke henne du skal utbrodere alle dine graviditetsplager for. Men synes du skal fortelle det like tidlig som du ellers ville gjort, og at hun bør slippe å få høre det av noen andre. Så klarer hun helt sikkert å glede seg over din graviditet bare hun bare får fordøye nyheten.

Anonymkode: 90d11...446

[AnonymBruker]

Jeg har blitt gravid flere ganger veldig uplanlagt, vi har beholdt barna, og jeg har flere i familien og vennekretsen som sliter med å få barn.

Synes alltid det er vanskelig å fortelle de, der sitter de og er igang med utredninger, operasjoner og medisiner også blir jeg gravid bare jeg ser på mannen min (føles ihvertfall slik)

Er ikke min feil at de ikke blir gravide, da hadde jeg jo gjort det jeg kunne for å hjelpe de, men føles nesten slik..

Jeg har valgt å fortelle om mine svangerskap tidlig ihvertfall, så de kan fordøye det. Noen trenger litt tid og avstand, og det får de.

Er ikke kjekt at noen ha problemer med å være med meg fordi jeg er gravid, men samtidig så forstår jeg de også godt.. 

Jeg tar heller ikke noe særlig initiativ til å snakke med de om barnet jeg venter, det går på deres premisser. 

Anonymkode: 249fd...30e

[AnonymBruker]

Først vil jeg si; Veldig fint av deg å tenke på veninnen din❤️ Jeg har vært der hun er der veninner av meg har blitt gravid igjen og igjen mens jeg har vært prøver i 3 år. Det er sårt men samtidig blir jeg veldig glad på veninnene mine sine vegne! Det er klart du også skal glede deg over graviditeten din❤️ 

Anonymkode: 5f8a2...bd4

[AnonymBruker]

Jeg syns du høres ut som ei god venninne  Jeg har vært på begge sider av dette nå. Før første prøvde vi i flere år, og mange i omgangskretsen fikk barn på de årene. Jeg var litt "redd" for nye graviditetsannonseringer, selv om det var noe jeg skammet meg over å være. Når først nyheten var ute, var det lettere å forholde seg til og jeg ble glad på venninners vegne. Jo flere rundt meg som fikk barn, jo mer ensom følte jeg meg. De fikk liksom et nytt liv, som jeg ikke kunne delta i som barnløs. Jeg hadde noen få venninner som jeg kunne snakke åpent med, både om mitt strev som ufrivillig barnløs og deres svangerskapsplager og usikkerhet og utfordringer og gleder i småbarnslivet. Sammen med dem var det helt greit å være lei seg, og det betydde mye. 

Nå hadde vi av en eller annen grunn ingen problemer med å bli gravide med nr. 2, og jeg føler på noe av det samme som deg. Jeg har to venninner jeg vet ønsker seg barn, men henholdsvis alvorlig sykdom og mangel på partner stopper dem. Min strategi er å ta det opp med dem. Hun ene syns det er best å få vite mest mulig og være inkludert og "tante". Hun andre vil helst at vi snakker om andre ting enn graviditet og barn når vi møtes. 

Anonymkode: d5e60...b59

[NewInTown]

Du er et omtenksomt menneske, så det preger deg. Men du skal ikke ha skyldfølelse over dette. Sånn er livet dessverre. Og du viser jo allerede omtanken overfor venninna di, og det vet hun nok. Det er ingenting du kan gjøre, annet enn å være der for henne. Og er hun en god venninne blir hun nok kjempeglad over nyheten om at du skal ha et barn til også  sikkert litt sårt også, men glad på dine vegne.

[AnonymBruker]

Du trenger ikke fortelle at du ble gravid på første forsøk.

Jeg har en kollega som av en eller annen grunn tenkte at det var logisk å si at «jeg ble gravid kjemperaskt med alle barna jeg» som respons på at jeg var igang med prøverør.

Hun mente det jo ikke som et «stikk», men hun tenkte litt kort og ville nok bare føre en samtale om prøving generelt. 

Man skal jo få være glad for å være gravid, men man kan kanskje spare på detaljene om ikke den om sliter spør selv om prøvetid/diverse?

Jeg har prøverør selv, men forteller jo ikke detaljer om ingen spør.

Anonymkode: 87f1a...c33