Til dere som har enebarn

[AnonymBruker]

Er det realistisk å anta at man kan ha en fot innenfor livet før barn dersom man har kun ett barn? Jeg og mannen min ser for oss at det er enklere å reise vekk alene en helg(av og til) dersom den andre må passe kun ett barn istedenfor to. Vi ser også for oss mindre mas i hverdagen når det kun er ett barn som skal kjøres til aktiviteter og hjelpes med lekser. 

Savner dere å ha flere barn? 

Anonymkode: de256...aa8

[AnonymBruker]

Dette stemmer veldig bra.

Anonymkode: 9e954...791

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Er det realistisk å anta at man kan ha en fot innenfor livet før barn dersom man har kun ett barn? Jeg og mannen min ser for oss at det er enklere å reise vekk alene en helg(av og til) dersom den andre må passe kun ett barn istedenfor to. Vi ser også for oss mindre mas i hverdagen når det kun er ett barn som skal kjøres til aktiviteter og hjelpes med lekser. 

Savner dere å ha flere barn? 

Anonymkode: de256...aa8

Ikke en hel fot de første årene, men hvertfall lilletåa. Vi har ett barn og familie som gjerne passer, men de første årene får du ikke tilbake det som var før barn uansett. Jeg orket ikke være borte fra ham lenge om gangen, så de gangene han ble passet av andre, så skyndte jeg meg å gjøre det jeg skulle, mens han var i tankene mine hele tiden. (Spesielt det første året da.)

Men nå er han 6, og både han og pappan setter pris på litt alenetid sammen, så jeg kan både sove lenge og dra på venninnetur en langhelg om jeg vil. Mesteparten av fritiden ønsker jeg likevel å tilbringe sammen med ham, så det blir aldri som før barn, men en smak av og til kan man fint få.

Jeg savner ikke å ha flere barn, men folk er forskjellige. Ser på naboene som stapper unge etter unge inn i en overfylt bil når de skal dra noe sted og priser meg lykkelig for at det ikke er meg. Føler alt er mye enklere for oss. Men de ser jo ut til å trives da. 😛

Anonymkode: af562...c9c

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Er det realistisk å anta at man kan ha en fot innenfor livet før barn dersom man har kun ett barn? Jeg og mannen min ser for oss at det er enklere å reise vekk alene en helg(av og til) dersom den andre må passe kun ett barn istedenfor to. Vi ser også for oss mindre mas i hverdagen når det kun er ett barn som skal kjøres til aktiviteter og hjelpes med lekser. 

Savner dere å ha flere barn? 

Anonymkode: de256...aa8

Jeg mener det er en realistisk tankegang. Man får selvsagt også mer egentid jo eldre og mer selvstendig som barnet blir.

Så lenge økonomien legger til rette for det, så er det sannsynligvis også enklere å reise bort en helg alene av og til hvis man har ett barn kontra to/flere.

Mindre mas kan man ikke garantere. Barnet ditt kan få en diagnose/sykdom/utredninger og lignende, som gjør at det vil føles som like mye mas som hvis man hadde hatt flere barn.

Vi har ett barn, men har i perioder vært med barnet til legen tre ganger på én uke (dette til tross for at barnet ikke har en diagnose, men det var svært mye oppfølging over en svært lang periode). Dette er selvsagt slikt man ikke syter av, verken på Facebook eller ellers. Men det tar mer tid enn hva barn som ikke krever slik oppfølging krever. Dette er også en av grunnene til at jeg hater formuleringen "dere som har bare ett barn". Ett barn er aldri bare, selv om det er enebarn. Mye kan skje under overflaten som andre ikke har peiling på. 

Jeg savner ikke å ha flere barn, for min egen del. Av og til tenker jeg det hadde vært bedre for vårt barn om det fikk søsken, men av grunner som jeg ikke kommer til å utdype, så kommer det til all sannsynlighet ikke til å skje her.

Anonymkode: bb4b2...857

[AnonymBruker]

Jeg elsker livet med et barn. Nå var det livet som la begrensninger for vår del, men fy flate så heldig vi er med det ene barnet vi har. Vi koser oss veldig sammen! Vi får også mye alenetid om vi ønsker der, men som oftes ønsker vi å ha barnet med.

Anonymkode: a9db6...329

[AnonymBruker]

Nå var det ikke frivillig at vi "bare" har ett barn, men når det nå ble sånn, ser jeg mye positivt med det.

Det ER mye enklere å organisere hverdagen med bare én som skal kjøres hit og dit, og bare én å ta hensyn til. Og ikke noe søskenkrangling..

Anonymkode: 6dd32...f69

[Hactar]

Jeg tenker det nok er lettere å få helt fri med ett barn. Lettere å få pass og om han/hun er på på lekebesøk, overnatting, leir eller noe, er det ikke noen barn hjemme. 

Når det er sagt, ser jeg at barna underholder hverandre en del i hverdagen. Det er mindre krav på oppmerksomheten til oss foreldre nå enn før yngste ble i lekbar alder. Vi er sjeldnere alene bare vi voksne, men barna er ikke så intense på henvende seg til oss hele tiden når de har hverandre. 

[AnonymBruker]

Vi har barn på 5 år, ufrivillig st det ikke er søsken.

Men vi har sjeldent fri, og lever ikke mer fristilt enn de med flere. 

Men rent logistisk vil det være annerledes enn med flere når barnet blir eldre.

Anonymkode: 6ea8a...a40

[AnonymBruker]

Jeg kunne selv aldri tenkt meg å ha et barn, ville absolutt at barnet skulle få et søsken. Jeg selv kan ikke forestille meg et liv uten mitt eget søsken. Synes ikke det har vært noe vanskeligere hverken med egentid, reiser eller pass etter vi nr 2. De har mye glede av hverandre og aktiviserer også hverandre i større grad. 

Alt i alt synes jeg det er perfekt nå med 2 barn istedet for 1.

Anonymkode: 0d313...920

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kunne selv aldri tenkt meg å ha et barn, ville absolutt at barnet skulle få et søsken. Jeg selv kan ikke forestille meg et liv uten mitt eget søsken. Synes ikke det har vært noe vanskeligere hverken med egentid, reiser eller pass etter vi nr 2. De har mye glede av hverandre og aktiviserer også hverandre i større grad. 

Alt i alt synes jeg det er perfekt nå med 2 barn istedet for 1.

Anonymkode: 0d313...920

*korrigering av meg selv; ett barn. Det ble ett for lite for oss. Og ikke mer vanskelig med 2

Anonymkode: 0d313...920

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kunne selv aldri tenkt meg å ha et barn, ville absolutt at barnet skulle få et søsken. Jeg selv kan ikke forestille meg et liv uten mitt eget søsken. Synes ikke det har vært noe vanskeligere hverken med egentid, reiser eller pass etter vi nr 2. De har mye glede av hverandre og aktiviserer også hverandre i større grad. 

Alt i alt synes jeg det er perfekt nå med 2 barn istedet for 1.

Anonymkode: 0d313...920

Det er det som gjør meg usikker på om vi burde få enda et barn. Er redd for at barnet vårt blir ensom. Men på en annen side kan vi ikke få et barn uten at vi har et sterkt ønske om det. Jeg tenker at det viktigste for vårt barn er å ha to foreldre som er noenlunde uthvilte og glade, med et godt parforhold. Dette er viktigere enn et søsken tror jeg. Det er heller ikke sikkert at barnet vårt og et søsken hadde blitt så gode venner. Tror også at man risikerer at parforholdet hadde gått gjennom en enda større test med et barn til. Huff, ikke så lett å vite hva man skal gjøre! 

Takk for alle svar!

TS.

Anonymkode: de256...aa8

[AnonymBruker]

Jeg planla, og fikk 1 barn. Har aldri angret

Anonymkode: c9108...5ad

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det som gjør meg usikker på om vi burde få enda et barn. Er redd for at barnet vårt blir ensom. Men på en annen side kan vi ikke få et barn uten at vi har et sterkt ønske om det. Jeg tenker at det viktigste for vårt barn er å ha to foreldre som er noenlunde uthvilte og glade, med et godt parforhold. Dette er viktigere enn et søsken tror jeg. Det er heller ikke sikkert at barnet vårt og et søsken hadde blitt så gode venner. Tror også at man risikerer at parforholdet hadde gått gjennom en enda større test med et barn til. Huff, ikke så lett å vite hva man skal gjøre! 

Takk for alle svar!

TS.

Anonymkode: de256...aa8

Jeg svarer som enebarn. Hadde virkelig  ønsket søsken. En som kjente deg hele livet. Større familie, min far er også enebarn.  Mine barns får er enebarn ingen kusiner eller fettere til mine barn.

Bare det å være fler når foreldrene blir gamle.

Eneste fordel er at jeg arver alene.

Anonymkode: dfb36...795

[AnonymBruker]

Vi har to tette. 

Jeg opplever at det ofte er enkelt. Min søster har enebarn. Mine er etter mammas sigende like mye/lite slit som den ene. Fordi de leker sammen, underholder hverandre, hjelper hverandre. Det var tyngre frem til begge hadde språk og sluttet med bleier. 

Min søster har også i blant dårlig samvittighet når hun reiser bort med jobb eller de reiser bort en helg. Jeg vet at mine to har hverandre, i tillegg til den som passer dem. 

Og livet mitt fikk jeg tilbake når yngste sov natten gjennom, vi kunne legge dem samtidig (deler rom) og begge to kan ta på klær, gå på do og de kan spille spill med oss og prate sammen. Det tror jeg hadde vært likt? 

Men uansett så hadde jeg flaks siden de trives godt sammen og er perlevenner. Og det kan nok komme mye an på barna også. Den ene min er litt tivoliunge, det skjer mye og fort, og aktiviteten er heftig. Hadde begge vært av den typen så hadde jeg gått på medisiner i småbarnstiden 😅

Jeg tror enebarn har det flott. Og får god oppfølging. Men jeg tror ikke nr 2 er til hinder for restaurantbesøk og egentid og eget liv.

Man er like mye mor om man har én, som når man har to. Så det koker ned til hva dere ønsker, orker og føler er riktig for dere. 

Anonymkode: 47bbc...75b

[Snowbrigade]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er det som gjør meg usikker på om vi burde få enda et barn. Er redd for at barnet vårt blir ensom. Men på en annen side kan vi ikke få et barn uten at vi har et sterkt ønske om det. Jeg tenker at det viktigste for vårt barn er å ha to foreldre som er noenlunde uthvilte og glade, med et godt parforhold. Dette er viktigere enn et søsken tror jeg. Det er heller ikke sikkert at barnet vårt og et søsken hadde blitt så gode venner. Tror også at man risikerer at parforholdet hadde gått gjennom en enda større test med et barn til. Huff, ikke så lett å vite hva man skal gjøre! 

Takk for alle svar!

TS.

Anonymkode: de256...aa8

Jeg har trivdes veldig godt som enebarn! Foreldrene mine hadde alltid tid og ork til meg uansett hva, de tok meg mye med til venner, og jeg fikk alltid reise på ferie med venner. Jeg følte meg aldri ensom, verken som barn eller i voksen alder. Fikk meg tidlig venninner som er som søsken for meg, og jeg for dem (selv om de har søsken selv). Ikke få ett barn til bare for barnets skyld, det kan trives like godt uten også!

[AnonymBruker]

Hvis man kanskje vil ha mer enn ett kan man jo vurdere litt aldersforskjell på barna. Da vil de fortsatt ha hverandre når de blir store, selv om de kanskje er på ulike nivå som barn. Største greier seg godt og er selvstendig når nr 2 kommer og man får god tid til å stille opp for begge. Like lett med barnepass også. Men det er også helt supert å bare ha ett barn! Tror de som syns det er vanskelig er de som har vokst opp som enebarn med lite slekt rundt seg og med lite sosiale foreldre. 

Ser mange som har vokst opp med søsken i samme alder og har hatt en fin oppvekst sammen mener dette er fasiten. Jeg har selv vokst opp med et søsken som var rake motsetningen på alle personlighetsplan man kan finne! Da er det mer ork med søsken enn kos, og nei vi fant aldri hverandre selv om vi og foreldrene våre prøvde. Vi snakker sammen i familieselskap og har en høflig tone ovenfor hverandre, men vi ville aldri funnet på å gå på cafe sammen eller fest. Vi er bare så ulike at vi er uenige om det meste og har lite til felles.

Anonymkode: f566c...d95

[AnonymBruker]

Da en kollega av meg som har to barn hørte at jeg bare skulle ha ett, sa han at jeg var lur. Han synes det var lettere med én.

Mannen min har tre søsken og har aldri hatt god kontakt med noen av dem. Vennene mine har bare kranglet med sine søsken. Orker ikke masse krangling og bråk. At jeg da må leke mer med barnet mitt enn dersom han hadde hatt et søsken, skal gå helt fint. Har fått barn for å tilbringe tid sammen med ham.

Anonymkode: ad9a5...afb

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kunne selv aldri tenkt meg å ha et barn, ville absolutt at barnet skulle få et søsken. Jeg selv kan ikke forestille meg et liv uten mitt eget søsken. Synes ikke det har vært noe vanskeligere hverken med egentid, reiser eller pass etter vi nr 2. De har mye glede av hverandre og aktiviserer også hverandre i større grad. 

Alt i alt synes jeg det er perfekt nå med 2 barn istedet for 1.

Anonymkode: 0d313...920

 

4 hours ago, AnonymBruker said:

*korrigering av meg selv; ett barn. Det ble ett for lite for oss. Og ikke mer vanskelig med 2

Anonymkode: 0d313...920

Hvorfor i all verden svarer du i denne tråden, når trådens tittel er: "Til dere SOM HAR enebarn". Det er ikke for å være frekk, men du har jo ikke noe i denne tråden å komme med da!

Anonymkode: bb4b2...857

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg svarer som enebarn. Hadde virkelig  ønsket søsken. En som kjente deg hele livet. Større familie, min far er også enebarn.  Mine barns får er enebarn ingen kusiner eller fettere til mine barn.

Bare det å være fler når foreldrene blir gamle.

Eneste fordel er at jeg arver alene.

Anonymkode: dfb36...795

Litt off topic, men du har ingen garanti for at dine søsken lever i samme verdensdel som deg når foreldre blir gamle. Er heller ikke sikkert de er interessert i å stille opp for syke foreldre om de bor nærme. Mye kan ha skjedd innen da, blant annet en bitter skilsmisse mellom foreldrene for eksempel, som kanskje førte til at barna tok parti til én forelder hver.

 

Det er heller ikke sikker at du arver noe som helst. Hvis dine foreldre har gjeld, så er det lover som forteller at du også overtar den, hvis du vil ta i mot det den personen eventuelt har igjen av midler. Det er ikke sikkert midlene kommer i pluss da.

Anonymkode: bb4b2...857

[AnonymBruker]

Jeg har enebarn. Det var litt livet som gjorde det slik, men jeg har aldri hatt et virkelig brennende ønske om ett til heller. 

Barnet er voksent nå og har alltid sagt, og sier fortsatt, at hen ikke har ønsket seg søsken og aldri savnet det. 

Ett barn er lett å ta under armen/ha med overalt, og lettere å få pass til. 

Det jeg har vært litt bevisst på er å ha med venner hjem til middag, ha med en venn på søndagstur eller ferie i blant, og etterhvert oppfordre og tilrettelegge mye for kontakt mrd jevnaldrende søskenbarn, mine venners barn samt at barnet selv prioriterte gode og nære venner som en slags «ekstrafamilie». Når vi foreldre dør vil hen jo ikke ha noen flere i nær familie. 

Anonymkode: 057cb...8c7