Vanlig å tro at den man er betatt av lever et perfekt liv?

[AnonymBruker]

Jeg er nede i en depresjon etter mange år med milde depresjoner, mobbing og lav oppfølging. Barndommen var vanlig og grei nok, veldig trygg på de fleste områder men jeg hadde en stefar som var høyt oppe og høyt nede, mobbet meg i dårlige perioder. Ble også mobbet på skolen, selv om det ikke var mobbing av verste sort. 
Jeg har vært i arbeidslivet i mange år og i tillegg tatt ekstravakter, vakter på fridagene mine og så ble jeg syk da, depresjonen tok over. 
Jeg har møtt menn likevel, og så blir jeg betatt. Men jeg tør ikke vise dem at jeg er interessert, selv om de viste interesse for meg, noe jeg synes bare blir mer og mer surt.
Jeg går nå arbeidsledig fordi jeg er redusert for øyeblikket og går til behandling. Det er veldig hardt.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg sliter litt med å komme over siste mannen, fordi han var interessert og dum som jeg var så tok jeg ikke sjansen. Jeg er veldig negativ som person og ser hindre foran muligheter. Jeg ser heller alt som kan gå galt foran alt som kan gå bra. 10 personer kan snakke til meg, 9 av dem kan være positive men den ene som er negativ blir den jeg da hører på, hvis dere skjønner.
Denne mannen er i jobb (vet ikke hva lønnsniåvet er, bryr meg egentlig ikke), han har venner og familie tett på seg der han er oppvokst, i en by.
Jeg vet ikke om han har planer om høyere studier, det at ingen av oss har det gjør at han føles desto mer perfekt for meg. Jeg kommer til å føle meg underlegen om jeg skal date f.eks en advokat. Han liker å reise, det gjør jeg også.
Føler denne mannen lever livet mens jeg bare går her og er syk. Ikke det at jeg vil at han skal ha det like ille, men jeg føler meg så bunn. Han har ingen anelse heller. jeg skammer meg over at jeg beundrer en mann som ikke vet om problemene mine, for jeg fremstilte meg så perfekt som mulig da han var som mest interessert. 

Anonymkode: 7cb55...3d9